’En tjener av rette slag’

1. Hvordan blir man en Jehovas tjener, og hvordan beviser man at man er det?

ORDET tjener, slik det finnes i den norske oversettelse av de greske skrifter, er oversatt fra det greske ordet diákonos. (1 Tim. 4: 6, NW) Det hentyder her til en som er en offentlig tjener for Jehova, og som er blitt ordinert av ham, etter først å ha tatt det skritt å innvie seg ved en høytidelig overenskomst om å gjøre Guds vilje. For å kunne vise seg verdig til navnet og motta Guds gunst, vil en slik tjener trofast bestrebe seg på å utføre alle de befalinger og oppdrag som blir pålagt ham av de «overordnede myndigheter». En slik tjener vil også nødvendigvis vise seg å være en samvittighetsfull etterfølger av Jesus Kristus, Guds ypperste tjener, og vil i likhet med ham se det som sin viktigste forpliktelse å være en forkynner av det gode budskap om Jehovas opprettede rike ved Kristus. Han vil således i likhet med Kristus vise seg å være et av Jehovas vitner, ved å vitne for sannheten. — Rom. 13: 1, NW; Joh. 18: 37; Es. 43: 10.

2. Kan en tjener eller slave bli betrodd et ansvar i Jehovas tjeneste?

² Men selv om ordet diákonos i første rekke betyr en tjener, eller til og med en slave, så utelukker ikke dette den mulighet at en slik tjener kan bli satt i en stilling som medfører et betydelig ansvar, blant annet tilsynet med og omsorgen for andre. Skriftstedet fra Matteus 24: 45—47, som ble sitert i slutten av foregående artikkel, er et godt eksempel på dette, og likeledes det som Jesus sa i den lignelsen som følger umiddelbart etter. — Se Matteus 25: 21, 23.

3. Hvilken tidlig samfunnsform hadde Guds godkjennelse, og hva viste dette med hensyn til lederskap?

³ I all den tiden menneskene har bodd sammen, har det vært nødvendig med en eller annen form for organisert samfunn, enten det nå gjelder deres samliv som en familie, et folk eller en annen gruppe av et eller annet slag. Dette har betydd at noen er blitt anbrakt i lederstillinger som har medført myndighet og ansvar for å opplære andre og lede dem: på rett vei. En slik ordning har Guds godkjennelse, for særlig fra Noah av var alle Guds handlinger med ham og senere med Abraham og hans sønner og deres husfolk grunnlagt på en anerkjennelse av den form for patriarkalsk samfunn som besto dengang. — Se Vakttårnet for 15. november 1952.

4. Hvordan var Noah et eksempel på en god leder?

⁴ Noah er et eksempel på en god leder, særlig hva den sanne tilbedelse av Jehova angår. Han må dessuten ha gjort et godt arbeid med å lære opp hver enkelt av de sju menneskene hvis familieoverhode han var, i deres respektive andel i det veldige og høyst uvanlige og vanskelige arbeid med å bygge den svære båten. Tenk også på all den hån og motstand de må ha møtt. For et kampmot Noah la for dagen på grunn av sin sterke tro, og for en iherdighet og øm kjærlighet han viste overfor dem han hadde i sin varetekt, mens han «bygde . . . en ark til frelse for sitt hus»! — Heb. 11: 7; 1 Mos. 6: 9; 8: 20.

5. a) Hvordan var Abraham et godt eksempel i denne henseende? b) Hvilket særlig oppdrag ble betrodd Abrahams eldste slave?

⁵ Abraham var også et utmerket eksempel på en trofast leder, også for hans vedkommende først og fremst i forbindelse med den rene tilbedelse av Jehova. Det er ikke bare det at han ga det rette eksempel ved sin egen handlemåte, men det er beviser for at han omhyggelig oppøvde og ledet hele sin husstand, innbefattet hundrevis av slaver, i lojal lydighet i kamp for Jehovas rettferdige sak, også når det gjaldt oppfyllelsen av teokratiske krav. (1 Mos. 14: 13—20; 17: 9—14, 22—27) Mens vi snakker om slaver, vil vi minnes ham som var den eldste i Abrahams husstand. Han ble betrodd det oppdrag å reise til sin herres egen slekt i Karan, og under englers ledelse finne og føre med seg tilbake en kvinne som skulle være hustru for Abrahams sønn Isak. Beretningen viser at denne tjeneren fullt ut forsto sitt ansvar, og at han var årvåken og passet nøye på alle detaljer mens han utførte sitt oppdrag. Han stolte ikke på sin egen forstand, men med en lignende tro som sin herres speidet han etter guddommelig ledelse i saken. — 1 Mos. 24: 1—27.

6. Hva kan vi i korthet lære av disse eksemplene?

⁶ Enten vi nå tenker på Jesu og hans apostlers ord, eller vi går tilbake til menneskenes tidligste historie slik den er nedtegnet i Bibelen — enten det gjelder et praktisk, manuelt arbeid som å bygge en båt, eller den krevende oppgave å finne en hustru til sin herres sønn og arving, så er det ikke tvil om at Jehovas tjenere og slaver ofte er blitt anbrakt i stillinger som har medført stort ansvar, og som har krevd de mest fremragende lederegenskaper. Hvordan stiller det seg så med Jehovas folk i dag?

En opplæringstjeneste

7. Hvilke personlige spørsmål står vi overfor I dag, og hvordan kan vi fristes til å vike unna dem?

⁷ Mer enn noensinne før i menneskenes historie er det nå et veldig arbeid som skal gjøres her på jorden av dem som er kommet til kunnskap om sannheten og som har tatt det skritt å innvie seg. Har du tatt det skrittet, har du avlagt et slikt løfte, og derved gått inn i Jehovas tjeneste for all tid som hans teokratiske slave? Du sier kanskje: ’Ja, jeg har tatt det skrittet, men jeg tilhører ikke den salvede klasse, og på grunn av mine mange begrensninger og verdslige plikter hviler det ikke andre forpliktelser på meg enn å være til stede på møtene og delta i vitnearbeidet etter som jeg har anledning.’ Eller du sier kanskje: ’Jeg er en søster i en menighet hvor det er brødre i alle ansvarsfulle stillinger, og derfor er det ikke nødvendig, og det ville heller ikke være rett, om jeg handlet som leder på noen måte.’ Nåvel, la oss se litt nærmere på dette.

8. a) Hvilket arbeid skal utføres til gagn for rettsindige mennesker i kristenheten? b) Er vårt arbeid gjort når disse er blitt samlet inn til Sion?

⁸ Som det framgår av de skriftsteder vi allerede har betraktet, er det et presserende og stort arbeid som skal gjøres nå i de siste tider med å forkynne sannheten, Rikets budskap, og med å la advarselen lyde om Babylons undergang og om hvor påtrengende nødvendig det er å flykte nå! Men er dermed vårt oppdrag fullført? Nei, det er mer arbeid som må gjøres til gagn for dem som sukker og jamrer over de vederstyggeligheter som blir begått i kristenheten, og som er rede til å gi akt på advarselsbudskapet. Som du vet, finner vi i alminnelighet disse gode menneskene i en slik sløvet og utsultet åndelig tilstand at de vet lite eller ingenting om de fundamentale sannheter i Guds Ord, og de har ikke noe begrep om Jehovas teokratiske organisasjon Sion, som er det sted de må flykte til for å få beskyttelse. Vi må derfor skynde oss å hjelpe disse menneskene, ikke bare til å få forståelse av sannheten, men også til å forstå hva de må gjøre, hjelpe dem til å komme opp på den veien som fører fra Babylon til Sion, hvor de til slutt skal bli samlet under det beskyttende herredømme som utøves av det opphøyde Signal, Jesus Kristus, den regjerende Konge. Kan vi nå si at vi har utført vårt oppdrag i forbindelse med disse andre får som omsider er kommet inn i «en hjord, en hyrde»-ordningen? — Esek. 9: 4; Es. 62: 10; Joh. 10: 16.

9. Hvilket prinsipp gjelder alle sanne troende, og hvordan blir dette vist i Bibelen?

⁹ Når vi igjen vender oss til Bibelen for å få svar, finner vi gjentatte ganger både forskrifter og eksempler som viser at de som tar imot evangeliets sannhet, lysets budskap, selv må bli lysbærere. De må være rede til å være lik David, som var et av Jehovas får, men som endte med å bli utvalgt til å bli hyrde for Israel, Jehovas arv, etter å ha blitt opplært i de rette egenskaper ved å vokte sin fars bokstavelige får. (Sl. 23: 1; 78: 70—72) Eller, for å si det på en annen måte, de som har vist tro så langt at de har innvigd seg til å gjøre Guds vilje, må heretter legge for dagen denne rette slags tro ved passende gjerninger, «for med hjertet viser man tro til rettferdighet, men med munnen kunngjør man offentlig til frelse». Jesus demonstrerte det samme prinsippet ved sin handlemåte overfor sine første disipler. Det var ikke tilstrekkelig at de godtok ham som Messias. Han ønsket ikke at de bare skulle være troende mennesker, nei, han kalte dem bort fra deres vanlige arbeid, for eksempel fiske, og begynte å lære dem opp til å bli «menneskefiskere». Han viste dem, at de som ’hører ordet med et rett og godt hjerte’, selv må ’holde fast på det og bære frukt med tålmodighet’. Han fortalte dem om det ansvar de ville få, og sa: «Gi akt på hvordan dere hører; for den som har, han skal få mer,» og han la vekt på det nære bånd mellom ham selv og disse lydhøre disiplene da han sa: «Min mor og mine brødre er disse som hører Guds ord og gjør etter det.» For å si det kort, så må altså enhver troende av rette slag bli opplært til å bli en tjener av rette slag. — Rom. 10: 10, NW; Mark. 1: 17; Luk. 8: 15—21, NW; Matt. 5: 14; Jak. 2: 17.

10. Hvordan har dette prinsippet særlig gyldighet nå i dag?

¹⁰ Når det prinsippet som nettopp er framholdt, var riktig på Jesu tid, og i enda høyere grad etterat den hellige ånd var kommet over denne første flokken med disipler og hadde gitt dem kraft, hvor meget større gyldighet har så ikke det samme prinsippet i dag, når Joels profeti, som Peter siterte på pinsedagen, får sin endelige oppfyllelse! Her har vi svaret på vårt spørsmål. De som har vært lydhøre for forkynnelsen av sannheten, må selv bli opplært og undervist så de kan bli pålitelige og dyktige forkynnere av det samme Rikets budskap. På grunn av det store arbeid som skal gjøres i hele verden, og på grunn av det gagn de vil ha av det selv, er det viktig at alle som kommer i sannheten, får lære hvordan de kan ta aktivt del i «forlikelsens tjeneste» og gi andre en effektiv formaning ved på rette måte å forklare «budskapet om forlikelsen». Ja, det er nettopp i denne forbindelse Paulus skriver: «Idet vi arbeider sammen med ham, bønnfaller vi også dere om at dere ikke må ta imot Guds ufortjente godhet og overse hensikten med den.» — 2 Kor. 5: 18 til 6: 1, NW; Ap. gj. 1: 8; 2: 17, 18.

11. Nevn andre skriftsteder som understreker hvor nødvendig det er med et opplæringsarbeid i dag.

¹¹ Alt dette slår ugjendrivelig fast hvor tvingende nødvendig det er at det blir utført et intenst opplæringsarbeid til gagn for alle dem som kommer til Guds organisasjon, Sion. I den første tiden ble de som ble «medborgere» og «medlemmer av Guds husstand, . . . bygd opp [opplært og undervist] på apostlenes og profetenes grunnvoll, . . . bygd opp sammen til et sted der Gud kan bo ved ånden». Esaias brukte nøyaktig de samme symbolene, Guds hus og by, og talte om opplæringsprogrammet i de «siste dager», da «fjellet der [Jehovas] hus står, [skal] være grunnfestet på toppen av fjellene,» da han skrev: «Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til [Jehovas] berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og [Jehovas] ord fra Jerusalem.» — Ef. 2: 19—22, NW; Es. 2: 2, 3.

12. Hvis dette arbeidet skulle begrenses til Selskapets utnevnte tjenere, hvilke vanskeligheter ville da oppstå, og hvilken slutning må vi derfor trekke?

¹² Men hvem er det som skal sørge for all denne undervisningen og opplæringen? Skal det bare være de modne, mannlige medlemmer av menigheten, utnevnt av Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap som tjenere i spesielle stillinger, i likhet med de reisende representanter for Selskapet som er utnevnt til område- og seksjonstjenere? Hvis det var det rette svaret, hvordan ville det da gå med den store mengde av Herrens andre får som nå hører hans røst i alle land? Det ville være uunngåelig at de fleste av dem ble nødt til å vente svært lenge før de kunne få den nødvendige personlige hjelp og opplæring som kan sette dem i stand til å bli pålitelige og regelmessige forkynnere. Er det dessuten ikke så at selv blant dem som har vært tilsluttet organisasjonen temmelig lenge, er det mange som ennå trenger atskillig hjelp? Det rette og praktiske svar blir derfor at alle som er grunnfestet i sannheten, både menn og kvinner, kan ha en andel i dette viktige arbeidet med å opplære andre, som ikke er så langt kommet som de selv.

13. Hvordan har man på en teokratisk måte oppfylt behovet for et opplæringsarbeid?

¹³ Men det blir ikke på en tilfeldig, demokratisk måte overlatt til hver enkelt å avgjøre hvorvidt han er i stand til å opplære andre, og til selv å bedømme hvem som trenger hjelp og hvordan det bør gjøres. Nei, som alle de som var på den store sammenkomsten på Yankee stadion i 1953, vil huske, ble dette problemet tatt opp på en virkelig teokratisk måte og fikk en realistisk løsning da det ble kunngjort at det skulle settes i gang et intenst opplæringsprogram for hus-til-hus-arbeidet. Ved denne anledning ble det ettertrykkelig vist at alle forkynnere bør kunne forkynne det gode budskap på en effektiv måte fra hus til hus, og bør gjøre det regelmessig. Deretter ble det gjort rede for den nye ordningen, slik at alle utnevnte tjenere kunne vie dette arbeidet den nødvendige oppmerksomhet. Disse tjenerne skulle så innby andre i menigheten som er grunnfestet i sannheten og pålitelige i tjenesten, til å påta seg det ansvar og den forrett å opplære en eller flere av de uerfarne eller svake som trenger en hjelpende hånd. Dette opplæringsprogrammet har nå vært i virksomhet en tid, og det er derfor all sannsynlighet for at du er blitt bedt om å delta i dette arbeidet, forutsatt at du er en pålitelig forkynner, selv om du kanskje ikke er av den salvede klassen, og selv om du er en søster i en menighet hvor det er mange kvalifiserte mannlige medlemmer.

Ens personlige ansvar

14. Hva må man gjøre og hva må man unngå for å være ’en tjener av rette slag’?

¹⁴ Er du en av de tjenerne som er utnevnt direkte av Selskapet, eller er du en av dem som er blitt oppfordret av disse tjenerne til å delta i denne opplæringstjenesten? Hvis det er tilfelle, da vil vi oppfordre deg til å være «en tjener av rette slag», slik som Paulus oppfordret Timoteus til å være. Avslå det ikke og hold deg ikke tilbake, slik at du blir treg når det gjelder dette, for du vet at Gud har ikke behag i en slik holdning. (Luk. 9: 62; Heb. 6: 11, 12) Bli på den annen side heller ikke hovmodig hvis du har fått et slikt ansvar, men prøv å bruke sunn fornuft og få et likevektig syn på saken. Du vil finne Paulus’ formaning i Romerne 12: 3—8 meget passende i denne forbindelse. Studer den grundig og husk den. Gjør ikke den samme feilen som verdslige ledere, som er tilbøyelige til å gå til ytterligheter, og som enten leder «tappert» fra en trygg posisjon i bakgrunnen, eller som spankulerer av sted i stolt ærgjerrighet. Husk heller på ånden i Guds organisasjon, kamp ånden til beste for dem som trenger beskyttelse, og også kjærlighetens og ydmykhetens ånd, slik den ble lagt for dagen av Læreren og Mesteren, som vasket føttene på dem som han ledet på rette måte. Som Paulus videre skrev: «Ha øm hengivenhet for hverandre i broderkjærlighet. Ta ledelsen i å vise hverandre ære. Vær ikke trege i deres gjøremål. Vær glødende i ånden. Vær, slaver for Jehova.» Når du har disse ting i tankene, vil du aldri være dominerende, streng eller utålmodig overfor dem som du skal ta deg av, men du vil legge for dagen den samme utholdenhet og ømhet som kjennetegner våre store Ledere, Jehova og hans elskede Sønn, Kristus Jesus. — Rom. 12: 10, 11, NW; Joh. 13: 12—17.

15, 16. a) Hvilken hjelp og oppmuntring gir Bibelen oss til å ta opp dette opplæringsarbeidet? b) Hvilket ansvar hviler samtidig på oss?

¹⁵ Men kanskje du ennå føler at du ikke makter den oppgaven å opplære en annen, og mener at dette arbeidet er så innviklet, når man skal ha i tankene den rette bruk av alle de hjelpemidler organisasjonen har skaffet til veie, og også kunne klare den motstand og de vanskelige spørsmål man sannsynligvis blir stilt overfor i hus-til-hus-arbeidet. Vi vil svare med å minne deg om Jesu avskjedsord til sine disipler: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem . . . og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» De skulle ikke gjøre seg uavhengige og gå sin egen vei, men slik de selv var blitt omhyggelig opplært i hvordan de skulle utføre tjenesten i lydighet mot Kristi befalinger, skulle de lære andre å adlyde nøyaktig de samme ting. Det er dette som kreves, hverken mer eller mindre. Det skulle sikkert ikke være så svært vanskelig å hjelpe en annen på samme måten som du selv er blitt opplært, særlig når du husker at i dag, som i den første tid, er det tjenere i forskjellige stillinger som er utnevnt av organisasjonen, særlig «med tanke på opplæringen av de hellige til tjenestegjerning». Du skal naturligvis ikke forsøke å gjøre dette arbeidet i din egen styrke og visdom. Selv Jesus, den fullkomne Tjener, stolte fullt og fast på at hans Fars ånd og Ord skulle bistå og lede ham når han utførte sitt oppdrag. — Matt. 28: 19, 20; Ef. 4: 12, NW.

¹⁶ For å hjelpe deg til å bevare det rette og likevektige syn på din tjeneste, vil vi videre peke på at det er ikke spørsmål om å sammenligne en stilling med en annen i opplæringsarbeidet. Enten du er misjonær, områdetjener eller seksjonstjener, eller du er en søster som er blitt oppfordret av menighetstjeneren til å gi en håndsrekning med å hjelpe en annen, mindre erfaren søster, så er de egenskaper til ledelse som kreves, de samme i alle tilfelle. Du er som en husholder, og ’det kreves av husholdere at de må finnes tro’. Jesus bekreftet det samme prinsippet da han sa: «Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort.» — 1 Kor. 4: 2; Luk. 16: 10. Se også Matteus 25: 14—30.

17. a) Hvordan skal Paulus’ ord i 1 Korintierne 4: 15 forståes? b) Hva kan vi lære i denne henseende i forbindelse med Timoteus?

¹⁷ Nå når vi nærmer oss slutten av dette studiet, vil vi minne deg om Paulus’ ord til korintierne: «For om I og har ti tusen læremestre i Kristus, så har I dog ikke mange fedre; for jeg har avlet eder i Kristus Jesus ved evangeliet.» (1 Kor. 4: 15) Hva er forskjellen mellom en lærer og en far? En betalt lærer er i første rekke opptatt med å utføre sin plikt ved å gi den undervisning eller opplæring som kreves av ham, men han er ikke innstilt på å måtte repetere en lekse så svært mange ganger fordi om hans elev har vanskelig for å forstå tingene. Når han har gjort sin plikt, er han fornøyd og ferdig og venter å få sin betaling. En god far, derimot, er ikke i første rekke opptatt med seg selv, men med å hjelpe sitt barn til å gjøre virkelig framskritt, og av kjærlighet mer enn av plikt er han innstilt på å være uendelig tålmodig og overbærende, og gir uselvisk og med glede sitt beste. Med hensyn til hvordan apostelen viste seg som en far for disse brødrene i Korint, henviser vi deg til hans foregående ord i 1 Korintierne 4: 11—13. Det er også interessant å legge merke til hans etterfølgende ord i versene 16 og 17, der han taler om den velopplærte Timoteus, som Paulus var som en virkelig far for. Hva de undervisningsmetodene angår som blir nevnt, kan man få et godt begrep om dem ved å studere apostelens to brev til den elskede Timoteus. Vi legger merke til de gode bibelske råd som blir gitt i form av formaninger og advarsler, med praktiske detaljer til hjelp for denne unge Ordets tjener til på rette måte å utføre sine plikter i retning av å opplære andre. Som Paulus sier: «Når du gir disse rådene til brødrene, da er du en Kristi Jesu tjener av rette slag, en som er næret med troens Ord og med den rette lære som du nøye har fulgt.» Ja, Timoteus fulgte trofast de anvisninger som ble gitt ham, og ble derved opplært i hvordan han skulle bli en god leder for andre i tjenesten. Vi ønsker også å ta imot Guds ufortjente godhet i denne tiden og oppfylle hensikten med den ved å bli opplært til å hjelpe andre til å bli grunnfestet som forkynnere av det gode budskap. — 1 Tim. 4: 6, NW.

18. Hvorfor bør vi være forsiktige når vi vil danne oss en forestilling om hvordan Jesus var da han var på jorden?

¹⁸ Vi har allerede vært inne på det profetiske syn på Jehovas Tjener og Leder, Kristus Jesus, slik det blir åpenbart ved profeten Esaias. Men etter som vi fremdeles er i kjødet, vil vi til slutt i korthet prøve å danne oss en forestilling om hva slags menneske, hva slags leder, Jesus var da han var på jorden med sine disipler. Vi må få bort fra vårt sinn alle falske inntrykk vi kan ha fått fra religiøse bøker og bilder, som ofte framstiller Jesus som en mann med et uvanlig utseende, med et vinnende smil som ingen kunne motstå, og et bydende blikk som ingen torde trosse. Det framgår tvert imot av de små tanker menneskene på hans hjemsted hadde om ham, at han ikke stilte sine fullkomne egenskaper til skue eller tvang andre til å bli oppmerksom på dem. Nei, han la for dagen fullkommen sunn fornuft og beskjedenhet. — Matt. 13: 54—56.

19. Hva slags leder viste Jesus seg å være, og hvordan viser hans egne ord oss det?

¹⁹ Men om vi nå tenker i mer moderne vendinger, forestiller vi oss da Jesus som en leder som var langt foran alle andre, enestående dyktig og med en organisasjonsevne uten like, utålmodig med andres feil og mangler? Nei, det gjør vi neppe. Vi må være klar over at det ikke var noen tvil med hensyn til hans fullkomne dyktighet i alle henseender. Det forekom aldri noen feil, aldri noe unyttig, aldri et galt ord. Men selv om hans disipler anerkjente ham som sin Mester, ble de ikke overveldet av hans personlighet, slik at de følte at han sto langt over dem, liksom i en klasse for seg selv. Nei, han sto dem tvert imot meget nær både i ånd og handling, og var vennlig og omgjengelig, unntagen når situasjonen av og til krevde en annen opptreden. Og nettopp denne forestillingen om umiddelbar nærhet er noe av det man særlig forbinder med lederskap, slik som når en far leder et barn eller en hund leder en blind. Hva sa Jesus da han oppfordret noen til å bli hans disipler? Legg merke til hans vennlige ord: «Kom til meg, alle I som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi eder hvile! Ta mitt åk på eder og lær av meg! for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet; så skal I finne hvile for eders sjeler. For mitt åk, er gagnlig, og min byrde er lett.» Dette betyr at han var mild, rimelig, barmhjertig og hensynsfull overfor dem han lærte opp. Han lot seg ikke bringe ut av likevekt av småting. Han viste også et beskjedent sinnelag i sin opptreden overfor dem, og hadde ikke store tanker om seg selv og understreket ikke sin egen overlegenhet, selv om han var fullkommen. Han var alltid stimulerende å være sammen med, for han var i sannhet en særdeles tiltalende og elskverdig personlighet. Fariseerne fikk naturligvis ikke det inntrykket, men for øyeblikket begrenser vi vår betraktning av Jesus til hans virke som leder og lærer for sine venner, disiplene. — Matt. 11: 28—30.

20. Hva bør vi alltid ha i tankene når vi tar del i opplæringsarbeidet?

²⁰ Selv om Jesus ikke er synlig til stede hos oss i dag, vet vi at hans personlighet ikke har forandret seg det minste grann. (Heb. 13: 8) Han er vårt eksempel og mønster, og de som har den forrett å ha en andel, enten den er stor eller liten, i å lede sine brødre på rette måte, vil gjøre vel i å følge det eksemplet nøye. Da vil du i likhet med Jesus alltid være stimulerende for dine brødre, og på den måten vil du også gi av ditt beste, og du vil få det beste av andre. La oss til vårt eget beste og som et forbilde for oss alltid ha i tankene den inspirerende beskrivelsen av lederskap som nå blir oppfylt av Jehova gjennom hans «tjener», Kristus Jesus: «Som en hyrde skal han vokte sin hjord; i sin arm skal han samle lammene, og ved sin barm skal han bære dem; de får som har lam, skal han lede.» — Es. 40: 10, 11.