Vi må vandre sømmelig
«La oss vandre sømmelig.» — Rom. 13: 13.
1. Hvem er opphavet og kilden til åndens frukt? Hvilken virkning burde vår forståelse av dette ha på oss?
DET vi nå har drøftet angående åndens frukt i sin alminnelighet og kjærligheten i særdeleshet, gjelder også de andre tingene som er nevnt. Alle disse egenskaper er i første rekke og i sin største fortreffelighet uløselig knyttet til Jehova, og har sin opprinnelse hos ham. Det er også tydelig at hans elskede Sønn, Kristus Jesus, eier dem til fullkommenhet. Og når vi ved en nøyaktig kunnskap om sannheten får se på hvilken strålende måte Jehova har lagt disse egenskaper for dagen i alle sine handlinger, blir det til at vi beundrer dem og ønsker å ’bli etterlignere av Gud, som elskede barn, og fortsette å vandre’ i disse ting, og gi dem til kjenne i våre handlinger overfor alle vi kommer i kontakt med. Som Paulus sa henimot slutten på sitt brev til galaterne: «La oss da virkelig, så lenge vi har en tid som er gunstig for det, gjøre det som er godt, mot alle, men særlig mot dem som er beslektet med oss i troen.» — Ef. 5: 1, 2; Gal. 6: 10, NW.
2. Hvorfor blir kjærligheten nevnt først i Galaterne 5: 22, 23?
2 La oss da ganske kort gjennomgå disse andre egenskapene, som alle er åndens frukt. Det er imidlertid ingen tvil om at «størst blant dem er kjærligheten». Den er den uunnværlige drivkraften som de andre ikke kan eksistere og virke uavhengig av hvis det hele skal være ekte. Vi skal behandle dem i den rekkefølge de er oppført av apostelen, selv om det ikke later til at de er nevnt etter hvilken betydning de har, for de blir nevnt gang på gang i forskjellig rekkefølge i de kristne greske skrifter. — 1 Kor. 13: 1—3, 13.
Glede
3. Hvorfor er gleden så nær knyttet til Guds organisasjon? Hva er det som bekrefter dette?
3 Gleden blir nevnt først etter kjærligheten, og hvor skal vi gå for å finne glede i dag, og hvordan kan vi best finne anledning til å bære denne frukt? Det finnes bare ett svar på dette, og det er at vi må gå til Jehovas organisasjon, Sion, som hans eget kjærlige hjerte finner glad tilfredsstillelse i. Er det ikke så at Sefanias’ profeti oppfordrer dem som er i Sion, til å ’glede seg og fryde seg av fullt hjerte’? Og sier den ikke videre at endog Jehova selv «fryder seg over deg med glede, han tier i sin kjærlighet, han jubler over deg med fryderop»? (Sef. 3: 14, 17) Som et tydelig bevis for dette vil sikkert mange tusen av våre lesere huske den enorme og vedholdende glede og lykke de erfarte i de åtte dagene under den store internasjonale sammenkomst på Yankee stadion i 1953. I de åtte dagene var dette bokstavelig det beste sted på jorden hvor en kunne erfare virkelig glede, og det samme gjelder i prinsippet for alle spesielle sammenkomster for Jehovas folk.
4, 5. Hvilken glede var det som ventet Jesus, og på hvilke praktiske måter kan vi ha del i den?
4 Vi vet også at Kristus Jesus har kommet inn til «den glede som ventet ham» ved at han er blitt gjort til det utvalgte redskap, til Konge, forat han skal fullende sin himmelske Fars herlige hensikt og helt ut rense og opphøye sin Fars navn. Alle Herrens sanne etterfølgere blir innbudt til å delta i dette lykkelige arbeid. Ja, det er faktisk derfor det er Guds «velbehag» «å samle alle ting sammen igjen i Kristus» og i den organisasjon han har under seg, forat «vi skulle tjene til pris for hans herlighet». La oss derfor være trofaste i tjenesten uansett hvilke av Rikets interesser som er blitt oss betrodd, slik at vi kan få oppleve den fryd det må være å høre og ta imot denne innbydelsen: «Gå inn til din herres glede!» Og kan man tenke seg en større glede enn den man har av å lete etter og finne og deretter fø et av Herrens «andre får»? — Heb. 12: 2; Ef. 1: 9—12, NW; Matt. 25: 21.
5 La oss nå være litt personlige og spørre om du ikke av og til har følt hvordan det er når en prøvelse eller en vanskelighet knuger deg og du synes at livet er temmelig trøstesløst, og du så går på et møte hvor du kan være sammen med dine brødre og dele Rikets sannheter og Rikets tjeneste med dem, eller du kanskje leser gjennom Vakttårnet som nettopp er kommet? Du vet hvordan det virker — det er som om ditt sinn blir befridd for en stor byrde. Du blir på den måten løftet ut av deg selv (noe som er helt utmerket), og får kanskje et nytt syn på hvordan du skal gripe ditt problem an. Du har med andre ord, som det ble forklart i vårt forrige studium, dratt fordel av de foranstaltninger som er gjort ved organisasjonen, og som fører til at Jehovas ånd virker fornyende på ditt hjerte og sinn og frambringer glede.
Fred
6. Hvordan blir fredens betydning understreket i Bibelen? Hva innebærer dette?
6 Det neste i rekken er fred. Hva er det så å si om dette begrep? Man kan selvfølgelig si en hel del, men hvis vi benytter en illustrasjon med en jeger som først søker seg ut et bytte og så forfølger det og driver vill jakt på det, kan man vanskelig forestille seg at dette har noe med fred å gjøre, ikke sant? Hør likevel hva David skrev i Salme 34: 15: «Søk fred og jag etter den!» Betyr dette at freden er en flakkende fugl, slik som «fredsduen» er det for nasjonene i dag? Nei, det som blir understreket, er fredens store betydning. Vi må først komme i et fredelig forhold til Gud ved Jesus Kristus, og til den familie som består av hans innvigde folk. Dernest må vi innse nødvendigheten av å jage etter og bevare denne freden, be for den Og alltid arbeide for den, som David sa i en annen salme: «Be om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker deg! For mine brødres og mine venners skyld vil jeg si: Fred være i deg! For [Jehovas] vår Guds hus’ skyld vil jeg søke ditt beste.» (Sl. 122: 6, 8. 9) For deg kan dette bety at du må ofre noe, kanskje gi avkall på et forhold du har trådt inn i, og som er helt lovlig i dine egne øyne, men som du godt vet bare forårsaker usikkerhet og snakk blant dine brødre, for ikke å nevne at det kan være en kilde til sladder blant dem som ikke er i sannheten. Det er alltid tryggest å la Guds organisasjons interesser komme foran våre personlige interesser.
7. Hvordan oppfyller Jesus i dag det løfte han ga i Johannes 14: 27?
7 I alminnelighet søker menneskene fred ved å prøve å skape og leve under forhold som bokstavelig talt er fredelige. Deres følelse av fred avhenger for en stor del av deres fysiske omgivelser, og er stort sett bare en følelsessak. Verden kan ikke skaffe til veie denne dyrebare skatt på noen annen måte. Da Jesus var sammen med sine disipler i et rom i Jerusalem, sa han imidlertid: «Min fred gir jeg dere; ikke slik som verden gir, gir jeg dere.» (Joh. 14: 27, LB) Nå i denne tiden når han er nærværende med sine disipler for annen gang, oppfyller han dette løfte ved å fri oss fra denne splittede gamle verdens myndighet og føre oss over i sitt eget land, sitt eget teokratiske område, hvor han hersker i rettferdighet som konge i den himmelske hovedstad, det nye Jerusalem. Derfra leder han ved hjelp av Guds allmektige ånd sitt folk på jorden i en storslagen, rettferdig gjerning, som virker slik at det blir «ro og trygghet» blant dem som deltar i den. Under den fredens ånd som behersker og vokter vårt hjerte og våre åndsevner, bor vi i sannhet i «fredens bolig og i trygghetens telter og på sorgfrie hvilesteder». For en prektig og edel åndens frukt! — Es. 32: 1, 17, 18; Fil. 4: 7; Kol. 1: 13; 3: 15. Se også Vakttårnet for 15. februar 1954, sidene 57 og 58, avsnittene 3—6.
Langmodighet
8, 9. Hvilke eksempler på langmodighet blir her fortalt, og hvordan bør dette innvirke på oss?
8 La oss nå behandle den neste egenskapen, langmodighet. Her har vi atter for oss en storslagen egenskap som klart kommer til uttrykk i Guds egne handlinger, for det står skrevet at han «i stort langmod tålte vredens kar, som var dannet til undergang, så han også kunne kunngjøre sin herlighets rikdom over miskunnhetens kar, . . . oss». Paulus omtaler også sitt eget tilfelle som et enestående eksempel på den langmodighet Kristus legger for dagen, etter som Paulus tidligere hadde ført et helt forkastelig liv, og dette forteller han til oppmuntring for andre som skulle komme til å tro på Herren. (Rom. 9: 22—24; 1 Tim. 1: 16) Når vi har slike inspirerende eksempler til etterfølgelse, bør vi selvfølgelig forstå hvor nødvendig det er at også vi alltid er beredt til å legge for dagen den samme egenskap når som helst det er behov for det. Dette betyr ikke at vi i det uendelige skal finne oss i feil som blir gjort av en person eller i en menighet, men vi bør aldri holde tilbake denne guddommelige egenskap når noen i oppriktighet ber om barmhjertighet eller når man kan regne med at forgåelsene skyldes uvitenhet, og det kan man for eksempel når man har å gjøre med slike som ikke er i sannheten.
9 Det motsatte av å være langmodig er å være kort og avvisende. Har du lett for å være tverr mot dine brødre og stå klar til å bite dem av i en irritert og utålmodig ånd? Dette er ingen frukt av Guds ånd. Dette betyr imidlertid ikke at et skarpt ord aldri er på sin plass, men hvis det bare er om å gjøre å få luft for sine følelser, ville det være bedre å beherske seg litt til.
Vennlighet
10. Hva er vennlighet? Hva er det som er særlig tiltalende ved denne egenskapen?
10 Nå retter vi vår oppmerksomhet mot en egenskap som virker særlig tiltalende, nemlig vennlighet. Hvordan skal vi definere dette begrepet, og hvordan blir det brukt i Bibelen? Vennlighet vil si tilbøyelighet til å gjøre godt, til å skjenke lykke, til å være godgjørende, sympatisk, barmhjertig og tjenstvillig. Det er et spontant uttrykk for kjærlighet, og blir ofte knyttet nøye sammen med kjærlighet i Bibelen, som for eksempel i 1 Mosebok 20: 13, hvor noen oversettelser sier «kjærlighet», andre «vennlighet», og enkelte engelske oversettelser bruker uttrykket «loving-kindness», altså en sammensetning av disse to ord. Det er også verdt å merke seg at Jehovas vennlighet mot oss alltid er noe vi får ufortjent. — 1 Kor. 13: 4; Heb. 4: 16, NW.
11, 12. a) Hva lærer vi av den vennlighet Gud legger for dagen? b) Hva sier Johannes om Jesus i denne henseende?
11 Når vi følger den samme framgangsmåte som tidligere, lærer vi at vennligheten har sin kilde hos Jehova, den Høyeste. Da Jesus underviste om dette, la han vekt på at det ikke bare gjaldt å være vennlig mot dem som verdsetter og gjengjelder vår vennlighet. Han sa: «Men elsk eders fiender, og gjør vel og lån uten å vente noe igjen! så skal eders lønn være stor, og I skal være den Høyestes barn; for han er god mot de utakknemlige og onde. Vær barmhjertige, liksom eders Fader er barmhjertig.» (Luk. 6: 35, 36; Matt. 5: 43—48) La oss tilegne oss denne lærdommen og huske den, særlig når vi bringer Rikets budskap ut til menneskene, for da har vi en enestående anledning til å tilkjennegi denne frukt til gagn og oppmuntring for andre. Når vi får føling med vedholdende likegyldighet eller motstand og folk er skarpe mot oss, kan vi være fristet til å svare med samme skarphet og like bistert. Men moden frukt er ikke slik.
12 Dernest lærer vi at Kristus Jesus er den som er spesielt utvalgt til å forklare og gi uttrykk for sin himmelske Fars ufortjente vennlighet eller godhet i fullt mål. Som Johannes så vakkert uttrykte det: «Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet — en herlighet som den en enbåren sønn har fra sin far — full av nåde [ufortjent godhet, NW] og sannhet.» Ja, den «som er i Faderens skjød, han har forklaret ham.» — Joh. 1: 14, 18.
13. Hvordan blir vi oppfordret til å bære denne åndens frukt?
13 For å gjøre bildet fullstendig, er Kristus Jesus, den eneste som «fullt ut kjenner Faderen», «villig til å åpenbare ham» for dem som anerkjenner Sønnen og som viser tro på hans navn. De finner stor hvile i å gå inn til Mesterens tjeneste som hans disipler, for han sa selv: «Mitt åk er godt, og min byrde er lett.» Vi har derfor all god grunn til å gi akt på apostelens oppfordring og støtte villig og helhjertet opp om den: «Bli vennlige mot hverandre, ømt medfølende, så dere villig tilgir hverandre liksom Gud også ved Kristus villig tilga dere.» — Matt. 11: 27—30; Ef. 4: 32, NW; Joh. 1: 12.
Godhet
14, 15. Hvem er godhetens opphav, og hvilken åpenbaring fikk Moses i denne henseende?
14 Forat vi skal lære hva godhet er og hvordan vi kan være med på å bære denne frukt, må vi som før gå til Opphavet for denne egenskapen. At det ikke er Jesus som er dette opphavet, sa han tydelig ifra i sitt svar til den mannen som kalte ham «gode mester». Dette betyr ikke at Jesus ikke tjente som et trofast og fullkomment eksempel på godhet, for hvis han ikke hadde gjort det, ville han ikke ha tilbudt denne mannen å bli en av hans etterfølgere. — Mark. 10: 17, 18, 21.
15 Hvis vi vil ha en klar forståelse av hva godhet er, den godhet som preger Jehova, kan vi først ta for oss den vidunderlige og nære åpenbarelse av seg selv som han ga Moses. Som kjent sto Moses i et enestående nært forhold til Jehova, ja, han sto ham kanskje nærmere enn noe annet menneske på jorden, bortsett fra Jesus, for beretningen sier at «[Jehova] talte til Moses åsyn til åsyn, lik som en mann taler med sin neste». Ved en anledning rettet Moses denne bønn til Jehova: «La meg da få se din herlighet.» Jehova svarte: «Jeg vil la all min godhet gå forbi ditt åsyn, og jeg vil rope ut [Jehovas] navn for ditt åsyn.» Hele Jehovas godhet blir oppsummert i den storslagne utroping av hans navn som fant sted like etterpå, og som lød slik: «[Jehova, Jehova] er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunnhet og sannhet; han bevarer miskunnhet imot tusen ledd, han forlater misgjerning og overtredelse og synd.» — 2 Mos. 33: 11, 18, 19; 34: 6, 7.
16. Hva lærer Jakob oss om godhet, og hva forplikter det oss til?
16 Jakob peker i sitt brev på den samme kilde til all godhet. Han sier: «All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader, . . . Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord, forat vi skal være en førstegrøde av hans skapninger.» Dette viser også at vi blir ført inn i et nært forhold til Jehova, og de som her blir kalt «en-førstegrøde», og alle deres velvillige medarbeidere, må selvfølgelig likeledes bære frukt eller gi grøde til ham som frambrakte dem, og derved vise at dette prinsipp er sant: «Den som gjør det gode, er av Gud.» — Jak. 1: 17, 18; 3 Joh. 11. Se også 1 Peter 3: 8—11.
Tro
17. På hvilken måte er troen den viktigste grunnvold?
17 Når troen blir nevnt som nummer sju i rekken i Galaterne 5: 22, 23, er tydeligvis det i seg selv en pekepinn om at apostelen ikke valgte noen spesiell rekkefølge, for tro er det viktigste grunnlag for en kristen. (Heb. 11: 6; 2 Pet. 1: 5) Ja, vi må ha en fast tro på Gud, også på de ting vi vet at Gud selv nærer en absolutt tillit til, nemlig hans Sønn, hans Ord, hans hensikt og hans Rikes organisasjon, Sion.
18, 19. Hva slags gjerninger blir vi drevet til å gjøre på grunn av troen, en del av åndens frukt?
18 Nå skal vi ikke drøfte troen i sin alminnelighet, men ønsker særlig å legge vekt på behovet for å ha tro i oss selv og for å lære hvordan vi skal forholde oss med den og meddele den til andre som en del av åndens frukt. Dette vil si at vi må ha en levende, virksom tro, som Jakob sa: «Troen: har den ikke gjerninger, er den død i seg selv.» (Jak. 2: 17) Hva slags gjerninger som skal til forat andre kan ha nytte av vår tro, gir Paulus til kjenne når han ved å stille en hel rekke spørsmål får fram at vårt aller viktigste arbeid består i å forkynne sannhetens budskap, slik at andre først kan få høre om Jehova, og deretter vise tro på ham og kalle på ham med det resultat at de til slutt blir frelst, og vi også. — Rom. 10: 9—15.
19 Vi må derfor alltid være rede til å tale og handle i overensstemmelse med vår tro. Har vi sterk tro på Jehovas rike og på dette rikes budskap? Da må vi følge Paulus’ oppfordring: «Forkynn ordet, hold iherdig på med det under gunstige forhold, under vanskelige forhold.» (2 Tim. 4: 2, NW) Har vi sterk tro på Jehovas organisasjon? Støtt da lojalt og aktivt opp om den. Det at du regelmessig er til stede ved menighetens møter, er i seg selv et vitnesbyrd om din tro, og oppmuntrer andre til å gjøre det samme. Kjenner vi ikke enkelte som er gamle i sannheten og gamle av år, og kanskje så skrøpelige at det er lite de kan gjøre når det gjelder å gå ut for å forkynne for andre, og så tunghørte at de bare kan få med seg litt av det som blir sagt på møtene? Men likevel kommer de så regelmessig som mulig. De elsker å være sammen med Guds innsamlede folk. Det er et uttrykk for deres dypt rotfestede tro og hengivenhet. Selve det at de er til stede, oppmuntrer de nyinteresserte til å tro godt om en organisasjon som inspirerer til en slik livslang tillit blant sine medlemmer. Måtte Jehova rikt velsigne og bevare disse standhaftige sjeler i en sterk tro og sann hengivenhet gjennom hele deres jordiske liv.
Mildhet
20. Hvordan ser vi at mildheten og de egenskaper som er knyttet til den, hører med til Jehovas egenskaper?
20 Mildheten er en fin egenskap som er nær knyttet til saktmodighet og ydmykhet. Nå kan det kanskje være noen som betviler at dette er en av Jehovas egenskaper, etter som han jo har den høyeste myndighet, en suveren vilje og en høyt opphøyd stilling, Men hør hva Jehova selv sier nettopp i denne forbindelse: «For så sier den Høye, den Opphøyde, han som troner evindelig, og hvis navn er hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyet i ånden.» For en uventet, ufortjent godhet — tenk at den Allmektige så å si kommer ned på vårt plan! — Es. 57: 15.
21. Hvorfor er dette trekk ved åndens frukt så forfriskende og ønskverdig?
21 Dette trekk ved åndens frukt er det svært forfriskende å komme i berøring med, og det er denne friskhet som er så tiltalende ved all frukt, og som virker mer tiltrekkende på oss enn næringsverdien, ikke sant? Den er så stimulerende. Er du slik at dine brødre og søstre finner ditt selskap stimulerende, slik at de aldri frykter for å finne deg tverr eller usympatisk som om du sto på et høyere plan enn de? Mildhet og saktmodighet er også spesielt ønskverdige egenskaper når en forkynner for andre, som ofte er tynget av en sørgmodig ånd. Husker du hva Jesus sa om dette? «Kom til meg, alle dere som sliter og har tunge byrder, og jeg skal styrke dere. Ta mitt åk på dere og bli mine disipler, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne styrke for deres sjeler.» — Matt. 11: 28, 29, NW.
22. Hvorfor må de som har ansvarlige stillinger, være i besittelse av mildhet?
22 Også de som har ansvarlige stillinger av alle slag, må være i besittelse av mildhet, for, som Paulus skrev til galaterne: «Brødre, om også et menneske tar et feil skritt før han er klar over det, bør dere som har åndelige egenskaper, prøve å reise et slikt menneske opp igjen i en mildhetens ånd, mens hver av dere holder øye med seg selv, av frykt for at også du kan bli fristet.» — Gal. 6: 1, NW. Se også 2 Timoteus 2: 25.
Selvkontroll
23. Hva er selvkontroll nøye forbundet med, og i hvilke henseender må vi være på vakt?
23 Til slutt skal vi rette vår oppmerksomhet mot selvkontroll. Denne egenskapen står i skarp motsetning til verdens ånd nå for tiden, når voldshandlinger og vredesutbrudd og det at folk villig gir etter for kjødelige lyster og lidenskaper, hører med til dagens orden. (2 Tim. 3: 3) Selvkontroll blir kanskje ikke nevnt så ofte i Skriften som de andre egenskapene, men når vi husker at den er nøye forbundet med tukt, vet vi at den finner sterk støtte i Bibelen. Fordi vi er ufullkomne, har vi lett for å gå til ytterligheter og enten bli egensindige eller dabbe av og bli slappe. Husk at et frukttre som blir overlatt til seg selv, snart slutter å bære fin frukt, og i stedet degenererer og blir et lett bytte for nedbrytende krefter og sykdom. Derfor trenger vi å være på vakt til enhver tid, ikke bare med hensyn til de enestående privilegier og utsikter vi har på grunn av Riket, men også overfor farer innenfra og utenfra. Vi er med i en dyst, og bør merke oss hva Paulus sier: «Hver mann som deltar i en dyst, utviser selvkontroll i alle ting.» Og han sier videre: «Jeg undertvinger mitt legeme og leder det som en slave, forat jeg etter å ha prekt for andre, ikke selv på noen måte skal bli kjent uverdig.» — 1 Kor. 9: 25, 27, NW.
24. Hvilken annen slags tukt bidrar til å gi god frukt?
24 Etterat han har nevnt de bedrøvelige følger det får hvis en mangler selvkontroll, og fortalt hvor nødvendig det derfor er å granske seg selv, kommer han senere i samme brev inn på en annen side ved tukten, nemlig hvordan Jehova tukter. Han sier: «Hvis vi ville skjelne hva vi selv er, ville vi ikke bli dømt. Men når vi blir dømt, blir vi tuktet av Jehova.» Enhver virkelig sønn trenger og får slik tukt, som Paulus viser i sitt brev til hebreerne. «Ingen tukt synes vel i øyeblikket å være til glede, men til sorg; men etterpå gir den dem som er blitt oppøvd ved den, fredelig frukt, nemlig rettferdighet.» — 1 Kor. 11: 31, 32; Heb. 12: 11, NW.
25. Hvordan og ved hjelp av hvilket annet bilde formaner Paulus oss i Kolossenserne 3: 12—14?
25 Som en avslutning på vårt studium minner vi om hva apostelen skrev til kolossenserne. Her er det imidlertid ikke frukt som blir benyttet som et bilde, men en klesdrakt, som tjener til å identifisere et menneske. De samme tankene går imidlertid igjen. Vi behøver ikke å lage mønsteret til de forskjellige klærne selv og deretter skjære til alle de nødvendige biter og stykker. Nei, Gud skaffer klærne til veie i overensstemmelse med sitt eget mønster, og så står det til oss å ta dem på og bære dem. Det er en tiltalende beskrivelse: «Ikle eder da, som Guds utvalgte, hellige og elskede, inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet, langmodighet, så I tåler hverandre og tilgir hverandre om noen har klagemål imot noen; som Kristus har tilgitt eder, således og I! Men over alt dette ikle eder kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd,» og som bevarer oss i nær forening som Jehovas innsamlede folk. — Kol. 3: 12—14.