Flykt — det gjelder livet!
Ville du flykte for en løve, eller ville du la være å bry deg om dens brøl? Du synes kanskje det er et dumt spørsmål, men det er faktisk mange mennesker i dag som gladelig ignorerer historiens viktigste advarsel. Les om de forbausende kjensgjerninger og skrid så til handling, det vil si, dersom du setter pris på livet.
«LØVEN er en gentleman i dyrenes verden. Den blir ikke fort sint, for den vet at den er overlegen i styrke, og den skrider majestetisk henover de afrikanske slettene og angriper sjelden uten at den er såret eller blir tirret altfor meget.» — Fra boken Nature’s Ways av Roy Chapman Andrews.
Jehova, som er mektig og majestetisk lik en løve, legger for dagen en lignende beherskelse i det han foretar seg: «[Jehova] er langmodig og rik på miskunnhet, han forlater misgjerning og overtredelse; men han lar ikke den skyldige ustraffet.» (1 Mos. 14: 18) Ja, den tålmodighet Jehova viser til og med overfor sine fiender ved at han har latt dem fylle jorden med sine ugudelige gjerninger helt til vår tid, har fått noen til å tvile på at han i det hele tatt vil sørge for at dommen over de skyldige blir fullbyrdet.
De som kritiserer Jehova, spør nå ironisk: «Hvor er løftet om hans gjenkomst? for fra den dag fedrene sov inn, vedblir jo alle ting som de var fra skapningens begynnelse.» (2 Pet. 3: 4) En moderne «vismann» som benekter at Gud har noen del i jordens anliggender, uttalte: «Bortsett fra mennesket eller før mennesket framsto, eksisterer og eksisterte det ingen hensikt eller plan i universet.» Han sier at det kaos menneskene nå er oppe i, «er noe som bare solid menneskelig kunnskap kan bringe orden i», og at menneskene «ikke kan gi Gud eller naturen ansvaret for det som er rett eller galt». Hvor dette ligner den selvtilfredse tenkemåten Juda fulgte i fordums tid: «[Jehova] gjør hverken godt eller ondt.» (Sef. 1: 12) På denne måten skyver de Jehovas makt til side og ringeakter den, og de godtar ikke noe tegn på at han nå gir en advarsel om ødeleggelse.
På grunn av de forhold som nå rår, forstår imidlertid tenkende mennesker som studerer Bibelen, at verden går en meget vanskelig tid i møte. De godtar Guds Ord som sannhet, som et lys for sin sti, og de ser at det inneholder en advarsel om at den nåværende kaotiske tingenes ordning snart vil bli ødelagt. (Sl. 119: 105; Joh. 17: 17) På samme måte som menneskene skjelver av frykt og slår alarm når en brølende løve løper amok i gatene, roper de nå med høy røst ut sin advarsel om Jehovas brennende dommer. Profeten Amos sier det så fint: «Når løven brøler, hvem skulle ikke da reddes? Når [Jehova], Israels Gud, taler, hvem skulle ikke da profetere?» — Amos 3: 8.
Jehova taler
Gjennom Amos kom Jehovas ord til de selvgode menneskene som bodde i det gamle Samaria i Israel: «Ve de trygge på Sion og de sorgløse på Samarias fjell.» Ja, ve dem som gikk og dro seg, som var ’dovne og henga seg til nytelse og sterk drikk, og som åndelig talt utsatte den onde dag, for «de [skal] nå vandre ut av landet fremst blant dem som føres bort, og med skrålet av dem som dovner seg, skal det være slutt . . . , sier [Jehova], hærskarenes Gud». — Amos 6: 1—8.
I dag kommer igjen Jehovas ord til dem som i selvsikkerhet ønsker å frarøve Jehova all makt over jorden og tilta seg den selv: «[Hans] herredømme er et evig herredømme, og [hans] rike varer fra slekt til slekt. Alle de som bor på jorden, er som intet å akte, og han gjør med himmelens hær og med dem som bor på jorden, hva han vil, og det er ingen som kan hindre ham og si til ham: Hva gjør du?» — Dan. 4: 34, 35.
«Å ja,» sier spotterne, «det høres meget bra ut, men har dere noe bevis for at Gud noensinne har utøvet slik myndighet i forbindelse med jorden?» Peter svarer dem og sier: «Fra gammel tid var [det] himler og en jord som var blitt til ut av vann og gjennom vann ved Guds ord, og derved gikk den verden som da var, under i vannflommen.» (2 Pet. 3: 5, 6) Der har spotterne svaret, og de bør ikke sløse med kreftene sine ved å protestere og si at flommen i Noahs dager ikke fant sted i virkeligheten, for hvis de gjør det, setter de seg opp imot mer enn nitti forskjellige historiske beretninger fra alle kanter av verden, som bekrefter at det har vært en verdensomfattende vannflom, og også arkeologiske og geologiske beviser. Videre finnes det beviser for at Gud grep inn og anvendte sin makt i forbindelse med forholdene på jorden da han ødela de ugudelige byene Sodoma og Gomorra, og da han forårsaket at Israels nasjon ble ødelagt i 607 f. Kr. og på ny i 70 e. Kr.
Farens årsak
Men hvorfor er de ovennevnte eksemplene så betydningsfulle for oss i vår tid? Fordi disse ødeleggelsene som førte til døden for utallige tusener, kom som en straff for akkurat de samme onde ting som vår moderne generasjon nå er befengt med. Menneskene på Noahs tid hadde til stadighet onde tanker i sitt hjerte; de hadde fylt jorden med vold. Sodomittene var beryktet for sin perverse seksuelle atferd, israelittene gjorde seg skyldig i både disse og andre synder. (1 Mos. 6: 5, 13; Esekiel 22; Matteus 23; Judas 7) Man behøver bare kaste et blikk på overskriftene i dagens aviser for å bli overbevist om at forbrytelser og voldshandlinger nå griper mer om seg og er mer nedrige enn noensinne. De forhold som førte til ødeleggelse i fortiden, hersker også i vår tid, og de vil på samme måte føre til ødeleggelse nå.
Disse tidligere tilfellene gjaldt ikke bare en nasjonal synd, men omfattet et spørsmål av meget større betydning, og slik er det også nå. De var ikke bare tilfeldige begivenheter, eksempler på at historien gjentar seg i en naturlig rekkefølge i kampen for tilværelsen. De var heller foreløpige sammenstøt i en universell «gudenes kamp» som skal avgjøre stridsspørsmålet om hvem som er den høyeste i universet.
I kapitel fire i Daniels bok blir dette spørsmålet om hvem som er den høyeste i universet, behandlet, og der blir et skjermende, beskyttende tre som bærer rikelig frukt, benyttet som et passende bilde på et slikt herredømme. I kapitel tjueåtte i Esekiels bok berettes det om hvordan det opprinnelige guddommelige herredømme over jorden ble fordervet, og hvordan den skjermende kjerub som hadde fått i oppgave å hegne om og sørge for menneskene, begynte å hige etter like stor makt som Skaperen og gikk så langt i sin higen at han gjorde opprør mot Jehova. I 1 Mosebok 3: 1—7 blir det vist hvordan han fikk det første menneskepar på sin side i opprøret ved å benytte en slange som sitt jordiske redskap til å bedra dem. Det femtende verset i det samme kapitlet gir løfte om at denne listige bedrageren en gang skal bli tilintetgjort ved å få sitt hode knust. Og endelig gir Åpenbaringen 12: 1—10 en levende skildring av hvordan Kristus Jesus, Guds «kvinnes» eller himmelske organisasjons «ætt» fratok denne erkebedrageren all himmelsk myndighet og kastet ham ned til jorden hvor han må være inntil han blir endelig knust i døden.
Den tiden da Kristi rettferdige rike vil gjøre ende på Satans onde tingenes ordning og selv ta makten, blir uten tvil meget vanskelig for alle både i himmelen og på jorden hvis liv står på spill i dette stridsspørsmålet om overherredømmet, og i særlig grad for menneskene på jorden. Men når vil dette skje? Behøver vi frykte for slike ting i vår tid? Noen sier nei, for til denne dag har historien gått sin vante gang uten at noen slik mirakuløs begivenhet har funnet sted. Men det var også tilfelle sju dager før vannflommen da Gud ga Noah følgende advarsel: «Gå inn i arken, du og hele ditt hus! . . . For om syv dager vil jeg la det regne på jorden i førti dager og førti netter, og jeg vil utrydde av jorden alt levende som jeg har skapt.» (1 Mos. 7: 1—4) Det at menneskene ikke hadde opplevd noe slikt før, hindret ikke ødeleggelsen i å komme dengang, og vil heller ikke gjøre det nå.
Men vi spør på ny: «Når vil dette skje?» Har Gud gitt oss noe tidsmål i likhet med det han ga Noah da han lot ham få vite når han måtte gå inn i arken for å unnfly ødeleggelse? Svaret er et avgjort ja. Hvis vi igjen vender oss til fjerde kapitel i Daniels bok og leser beretningen om herredømmets «tre», finner vi et slikt tidsmål. Akkurat som Jehova Gud talte til den bedragerske åndeskapningen i Eden, representert ved hans jordiske redskap, slangen, taler Han her i Daniels beretning igjen til Satan Bedrageren, som denne gang er representert ved et annet av sine jordiske redskaper, nemlig Babylons konge. Her omtaler han Nebukadnesars herredømme som et «tre» som skal hugges ned og siden gjenreises, og viser på den måten hvordan herredømmet til Nebukadnesars herre, han som engang var den «skjermende kjerub», ble tatt fra ham da han gjorde oppfør, og at det rettferdige herredømmes «tre» således ble felt til jorden, og videre hvordan dette herredømmets «tre», når Jehovas tid til det var inne, igjen ville skyte fram og vokse ved den som han måtte velge å gi dette herredømmet til. — Versene 15—17.
Tiden til å flykte
I Nebukadnesars tilfelle ble det fastsatt en bestemt tidsperiode, nemlig «syv tider» eller sju år på 360 dager, da han ikke skulle få utøve sin store makt, men være grepet av dyrisk vanvidd. Hvilken betydning ville denne tidsperioden ha for hans høye herre, Djevelen? Daniels medprofet Esekiel fikk en lignende symbolsk fremstilling av et tidsrom som hadde tilknytning til stridsspørsmålet om overherredømmet, og Jehova slo følgende regel fast for ham: «Hver dag for et år, har jeg fastsatt den for deg.» (Esek. 4: 6, AS) Når vi ser de sju årene da Nebukadnesar skulle være sinnssyk, på bakgrunn av denne uttalelsen som Jehova kom med, forstår vi at i den endelige oppfyllelsen av Daniels profeti, ville det dreie seg om like mange år som det var dager i denne jordiske monarks «syv tider» eller år. Med andre ord ville det rettferdige herredømme som Djevelen ikke lenger hadde noen befatning med, gjennomgå en profetisk tidsperiode som ikke var på 2520 dager, men i stedet så mange år.
Disse årene blir ikke regnet fra det tidspunkt da Satan vek av fra den rette vei i Eden. Nei, de begynte i virkeligheten meget senere, etterat den rekke av trofaste konger som satt «på Jehovas trone», var blitt fullstendig brutt. (1 Krøn. 29: 23, AS) Dette fant sted i 607 f. Kr. da Jehova omstøtte Sedekias’, Judas siste konges, herredømme, en omstøtelse som skulle vare «inntil han kommer hvem retten tilhører.» — Esek. 21: 27.
Det inntraff forferdelige ulykker mellom 30. juli og 3. august 607 f. Kr. Hvis vår forståelse av de sju profetiske «tider» er korrekt, ville voldsomme begivenheter ryste verden på omtrent samme dato 2520 år senere, begivenheter som ville ha å gjøre med herredømmets «tre» i hendene på ham «hvem retten tilhører». Jesus forutsa en av de tingene som ville hende, og sa: «Folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike.» (Matt. 24: 7) I sin tid var alle de 2520 årene gått, og verden var kommet til sommeren 1914 (e. Kr.). Hva var det som hendte da? Det inntraff nesten nøyaktig på dagen! Mellom 28. juli og 4. august det året ble den fortumlede verden styrtet ut i en sinnssvak heksedans av en massenedslakting som den aldri mer har kommet seg etter. Den første verdenskrigen hadde brutt ut!
Ja, 1914, slutten på Daniels «syv tider», var sannelig et bemerkelsesverdig år. Det sammensatte tegn i Matteus 24 har også fått sin oppfyllelse siden det spesielle året. Verden herjes nå av hunger, pest, jordskjelv, knugende frykt og engstelse og mange andre onde ting.
Hvor må vi flykte?
Våre dagers historiske kjensgjerninger er heller ikke bare et eksempel på at historien gjentar seg. Nei, de innvarsler den avsluttende del av den store universelle «gudenes krig», begynnelsen til enden for Satan og hans jordiske redskaper, de vanvittige herskere hvis styre bare har frambrakt slike bitre frukter som umoral, forbrytelser og vold. Det tolvte kapitel i Åpenbaringen forteller oss hvorfor det er slike dårlige tilstander på jorden. Det er fordi Kristus Jesus etter en heftig kamp i himmelen kastet Satan ut av hans himmelske stilling og nå bare tillater ham å oppholde seg og virke i jordens nærhet. Lik et vilt dyr som er trengt opp i et hjørne og står overfor den visse død, forsøker han nå å gjøre ende på og oppsluke alle han kan før det er ute med ham. — 1 Pet. 5: 8.
Men det er sikkert at han kommer til å dø, for på den tiden da han ble styrtet ned til jorden, lød det et høyt rop i himmelen: «Fra nå av tilhører frelsen og styrken og riket vår Gud, og makten hans salvede!» (Åpb. 12: 10) Ja, de veer som Satan nå fører over jorden, er et sikkert tegn for oss på at Jehova på ny har lagt sin makt for dagen ved å gjenopprette et rettferdig herredømme ved sin Sønn, Kristus Jesus. Ødeleggelsen av Satans onde tingenes ordning har begynt, og den vil ikke opphøre før hele hans ordning er lagt i ruiner. I det annet kapitel i Daniels profeti blir dette framstilt ved en sten som på Guds tilskyndelse slår verdensmaktene i stumper og stykker og knuser dem til støv. Deretter vokser stenen til et stort fjell som fyller hele jorden. — Versene 35, 44, 45.
Nå er tiden kommet da fjellet der Jehovas hus står, er grunnfestet på toppen av fjellene, «og alle hedningefolk [folkeslag, AS] skal strømme til det». — Es. 2: 2, 3.
Det er nå av største betydning å flykte til fjellet der Jehovas hus står, for alle som fortsetter å holde seg til Satans «fjell» eller regjeringer, vil bli knust til støv med dem.
I et stadig økende antall forlater nå gudfryktige mennesker Satans gamle tingenes ordning. I stedet for å være troløse og ikke bry seg om Jehovas løfter angående vår avgjørende tid, har de på en fryktløs måte båret vitnesbyrd om hans hensikter. Gjennom dem kan Jehovas advarsel nå høres over hele verden, fra tusenvis av struper, akkurat som Hoseas forutsa: «De skal følge [Jehova]; han skal brøle som en løve; ja, han skal brøle, og bevende skal hans barn komme fra havet; bevende skal de komme som en fugl fra Egypt, som en due fra Assurs land, og jeg vil la dem bo i sine hus, sier [Jehova].» — Hos. 11: 10, 11
Til og med mens de befinner seg midt i Satans døende gamle ordning, blir de en del av en ny tingenes ordning. De vet at «vennskap med verden er fiendskap mot Gud», og derfor lever de allerede nå i samsvar med Jehovas nye verdens rettferdige prinsipper, og danner således en ny verdens samfunn, kjernen til et rettferdig jordisk styre som, under ledelse av sin himmelske Konge, Kristus Jesus, som nå regjerer. Som innvigde vitner for Jehova oppfordrer de inntrengende alle rettsindige mennesker til å vende seg til Gud: «Kom med [ydmyke] ord og vend om til [Jehova]! Si til ham: Forlat all misgjerning og ta imot det gode vi kan yte.» Derved stiller de seg inn under Jehovas beskyttende skygge, og de vil bli frelst til evig liv i hans endeløse nye verden. — Jak. 4: 4; Hos. 14: 3, 8.
Ja, «når løven brøler, hvem skulle ikke da reddes? Når [Jehova], Israels Gud, taler, hvem, skulle ikke da profetere?» (Amos 3: 8) Advarselen er gitt! Døden er truende nær! Flykt — det gjelder livet!