Denne generasjons avskyelige forbund
1. Hvordan ble Israels videre eksistens sikret etter begge de ødeleggelser som rammet det?
JEHOVA ga Israels folk en god start, men dette folk nektet å holde seg til den rene tilbedelses vei som Gud hadde stukket ut: «Og enda hadde jeg plantet deg som en edel ranke, helt igjennom av ekte sæd; hvorledes er du da blitt omskapt for meg til ville skudd av et fremmed vintre? For om du enn ville tvette deg med pottaske og bruke meget lut, så skulle dog din misgjerning være skitten for mitt åsyn.» (Jer. 2: 21, 22) Israels synder førte til at det ble ødelagt i 607 f. Kr. Men lenge før den tiden hadde Esaias forutsagt at en levning av Israel skulle vende tilbake til Jerusalem for å gjenopprette sann tilbedelse, og slik gikk det også da tiden var inne. (Esras 1: 3, 4; 2: 64, 65; Es. 10: 22) Da Kristus kom flere hundre år senere, hadde Israel atter falt fra, og han forutsa den ødeleggelse som kom i 70 e. Kr. Også den gangen var det imidlertid en trofast levning som ble befridd, og som utbredte sann tilbedelse, og de ble de første medlemmer av den kristne organisasjon. Den store overensstemmelse mellom disse to perioder av Israels historie framgår av uttalelsen om at Esaias’ profeti også ble oppfylt på den tiden, den andre gangen en levning ble befridd. — Rom. 9: 27; 11: 5.
2. Hvem utgjør nå «Guds Israel», og hvorfor var det opprørske Israel et godt bilde på kristenheten?
2 Mennesker av andre folkeslag ble føyd til denne israelittiske levning helt til det fullstendige fastsatte antall som skulle utgjøre «Guds Israel», var nådd. Dermed ble mennesker av mange folkeslag israelitter åndelig talt, mens opprørske kjødelige israelitter ikke hørte med til «Guds Israel». (Gal. 6: 16; Rom. 2: 28, 29; 9: 6; 11: 25, 26; 1 Kor. 10: 18; Ef. 2: 11—19) Fra denne rene kristne begynnelse var det splidaktige sekter og kultuser brøt ut og begynte å vokse fram til det som i vår tid utgjør den frafalne kristenhet. (Ap. gj. 20: 29, 30; 2 Pet. 2: 1, 2) De frafalne kristne religioner av i dag fikk en god start, men har forfalt i den grad at kristenheten nå svarer godt til sitt forbilde, det opprørske Israels folk. Men noe som også stemmer med de forbilledlige hendelser i Israel, er at det i dag finnes en trofast levning som har skilt seg fra kristenheten og utgjør de siste jordiske medlemmer av det åndelige «Guds Israel». — Åpb. 12: 17.
3. Hva ble kristenheten varslet om, og hva ventet den seg?
3 I mange år forut for 1914 ble kristenheten advart og gjort oppmerksom på sine synder. Så tidlig som i 1877 ble det framholdt at 1914 var et betydningsfullt år, og det ble kunngjort vidt og bredt fra den tiden av. Sammen med 1914 kom verdenskrigen, som Jesus hadde sagt skulle finne sted ved tiden for hans annet nærvær. Deretter fulgte hele den rekke begivenheter som ifølge Jesu ord skulle være tegnet på at han ble innsatt på tronen som konge i det himmelske. (Matt. 24: 3—16) Disse hendelser var så påfallende at religiøse ledere i kristenheten ventet Kristi komme, akkurat som jødene ventet ham i 29 e. Kr. Det er verdt å merke seg et manifest som ble offentliggjort i 1917 av flere framstående prester fra forskjellige trossamfunn, hvor det blant annet het: «Vår Herres åpenbarelse kan ventes når som helst . . . Alle menneskelige gjenreisningsplaner må bygge på og ta sikte på vår Herres annet komme, for alle nasjoner vil da bli underlagt Hans styre.» Men ga kristenheten akt på advarslene i forbindelse med sine synder, slik at den fikk i stand en reform? Studerte den profetiene og verdensbegivenhetene for å bli klar over at Kristus i det usynlige var blitt innsatt på tronen i himmelen? Var det slik at dens gjenreisningsplaner bygde på og tok sikte på Kristus, og underordnet den seg hans styre? Nei, den gjorde ikke noe av dette. Den gjorde tvert imot noe høyst avskyelig!
4. Hva gjorde kristenheten da Kristus ble innsatt på tronen, helt i samsvar med dens forbilde Israel?
4 Da Kristus ble innsatt på tronen i 1914, ble folkeslagene i overensstemmelse med profetien vrede, og deres vrede ga seg utslag i verdenskrig. De var uvillige til å la Kristus herske, og de rådslo sammen mot ham ved selv å opprette et internasjonalt styrende organ, Folkeforbundet. Presteskapet brukte disse vrede folkeslag som et kirkens sverd til å drepe arbeidet med å kunngjøre Kristi rike. De tilskyndet til at arbeidet ble stanset og at mange av Jehovas vitner ble fengslet eller drept ved at de falskelig anklaget dem for opprør. De benyttet politiske nasjoner til å gjøre det samme mot Kristi etterfølgere som de jødiske religiøse ledere benyttet det politiske Roma til å gjøre mot Kristus selv. At de gjorde dette mot Kristi etterfølgere, blir regnet som om de gjorde det mot Kristus. Kristenhetens presteskap nøyde seg ikke med å forkaste Kristi kongedømme, men opprettet og hyllet i dets sted Folkeforbundet, og hilste det som det «politiske uttrykk for Guds rike på jorden». De overøste det også med annen gudsbespottelig smiger, og forkynte at det skulle gjøre alle de herlige ting som Bibelen sier at utelukkende Kristi rike skal få i stand. På den måten viste de at de satte det på den plass som tilkommer Kristi rike, at de hadde valgt det og forkastet den innsatte konge Kristus Jesus. Akkurat som de jødiske religiøse fanatikere hadde gjort nitten hundre år tidligere, forkastet nå kristenhetens presteskap Kristus og valgte et politisk forbund av keiserens regjeringer. — Sl. 2: 1, 2; Matt. 25: 40, 45; Åpb. 11: 8—10, 15, 18.
5. Hvordan blir kristenhetens utro religioner treffende framstilt, og hva vil et studium bringe for dagen angående Folkeforbundet og De Forente Nasjoner?
5 Denne onde gamle verden som har Satan til gud, er en vederstyggelighet i Jehovas øyne, og da kristenhetens presteskap, som påsto at de tjente ham, slo seg sammen med politikerne for å angripe levningen av trofaste tjenere som hører med til «Guds tempel», og da presteskapet videre stanset det budskap som var et lovprisningsoffer, og gjorde seg til talsmenn for et internasjonalt politisk organ som verdenshersker, var det avskyelig, og det kommer til å føre til ødeleggelse for kristenheten. (Dan. 11: 31; 1 Kor. 3: 16, 17; Heb. 13: 15) Denne onde innblanding i politikken fra presteskapets side er åndelig utukt, og derfor passer det seg å bruke en skjøke som symbol på kristenhetens religiøse systemer, slik det blir gjort i Åpenbaringen 17: 1, 2 (NW): «Kom, jeg vil vise deg dommen over den store skjøke som sitter på mange vann, som jordens konger drev utukt med.» Det heter videre at hun sitter «på et skarlagenrødt dyr, som var fullt av bespottelses-navn og hadde syv hoder og ti horn». (Åpb. 17: 3) Et omhyggelig studium vil bringe for dagen at det skarlagenrøde villdyr er et bilde på Folkeforbundet og De Forente Nasjoner, to organisasjoner som kristenhetens presteskap har vært knyttet til og har gitt gudsbespottelige navn ved å hevde at de utretter Kristi rikes gjerning.
6. a) Hvordan blir både Folkeforbundet og De Forente Nasjoner framstilt i Åpenbaringen 17: 8? b) Hvordan blir dyret ødelagt, men hva skal det utrette før den tid kommer?
6 «Det dyr du så, var og er ikke, og det skal stige opp av avgrunnen og fare bort til undergang.» Dette dyr eksisterte først som Folkeforbundet, men i 1939 kom det ned i uvirksomhetens avgrunn. Da var det ikke. Men i 1945 steg det opp av avgrunnen som De Forente Nasjoner, og består fremdeles. Hva er det som kommer til å føre til dets forutsagte ødeleggelse? Hør bare her: «De ti horn som du så, er ti konger som ennå ikke har fått rike, men de får makt som konger én time sammen med dyret. Disse har én tanke, og sin kraft og sin makt gir de til dyret. Disse skal stride mot Lammet, og Lammet skal seire over dem, fordi det er herrers herre og kongers konge.» (Åpb. 17: 8, 12—14) De politiske herskere skal kjempe en fortvilt, avgjørende kamp mot Guds Lam, den innsatte Konge, Kristus Jesus. Den kommer til å resultere i utslettelse for dem. Men legg merke til hva det tihornede dyr som en følge av Guds manøvrering gjør mot skjøken før det er ute med det: «Og de ti horn som du så, og dyret, disse skal hate sjøken og gjøre henne øde og naken, og hennes kjøtt skal de ete, og henne selv skal de brenne opp med ild. For Gud ga dem i hjertet å fullføre hans tanke.» (Åpb. 17: 16, 17) Således blir kristenhetens religion ødelagt av de politiske elskere som den har sluttet forbund med.
7. Hvordan harmonerer det at den religiøse kristenhet skal ødelegges av sine politiske forbundsfeller, med de historiske forbilder, og hva har vært til stede siden 1945?
7 Liksom det frafalne Israel ble ødelagt av sin forhenværende forbundsfelle Babylon, den tredje verdensmakt, før den falt, og liksom det opprørske Israel ble knust av sin tidligere forbundsfelle Roma, den sjette verdensmakt, før den gikk i oppløsning, slik skal også det troløse Israels motstykke i vår tid ødelegges av sin valgte forbundsfelle De Forente nasjoner, den åttende verdensmakt, før den blir knust av Guds Lam. (Åpb. 17: 11) Jehova manøvrerte det slik at Babylon fullbyrdet hans dom over sitt opprørske folk i 607 f. Kr., og han benyttet det romerske rike til å gjøre det i 70. e. Kr. I overensstemmelse med de parallelle begivenheter vil han i vår tid gi de radikale politiske elementer innen De Forente Nasjoner i hjertet å ødelegge hyklersk religion når Harmageddon begynner. Alt nå er det en del medlemsnasjoner innen De Forente Nasjoner som åpenlyst stiller seg fiendtlig til kristenheten og dens religioner, og den viktigste av disse nasjoner er Sovjet-Samveldet. Noen av hornene til det villdyr som nå er steget ut av avgrunnen, peker truende mot skjøken. Etter 1945 har de utgjort en voksende politisk hær av krigerske radikalere som truer kristenheten, liksom dens forbilde Israel ble truet av hærer som omringet landet i 609 f. Kr. og 66 e. Kr.
Nå er tiden inne til å flykte!
8. Hvorfor har da befalingen om å flykte blitt mer inntrengende siden 1945?
8 Jesu advarende ord om å «begynne å flykte til fjellene» «når dere får se den avskyelige ting som forårsaker ødeleggelse», har derfor fått større vekt og blitt mer presserende siden 1945. Fra den tid av er det at det avskyelige villdyr har vært synlig på en fullstendig måte. Da det var til stede som Folkeforbundet, la det ikke i noen særlig grad uvilje for dagen mot kristenhetens religioner, for det hadde ingen innflytelsesrike medlemsnasjoner som gjorde religionen til gjenstand for sitt hat. Det motbilledlige Jerusalem, kristenheten, var ikke omringet av fiendtlige styrker, men siden villdyret dukket opp igjen i 1945, omfatter det nasjoner av krigerske, egensindige, aggressive politiske elementer som har sine radikale maktens horn truende rettet mot kristenheten og dens religioner. Hvem kan benekte at kristenheten frykter når den ser disse fiendtlige styrker reise seg på alle kanter, og hvem kan benekte dens hysteri når den avsindig prøver å rense vekk slike radikale elementer fra sine egne regjeringer? De ser skriften på veggen. Det er derfor sannelig på tide for dem som tror på Bibelen, å se og skjelne den avskyelige ting og flykte vekk fra den ødeleggelse den kommer til å medføre.
9. Hvor bør rettferdselskere flykte hen?
9 Hvor skal de så flykte? Jo, til fjellene. Til bokstavelige fjell? Nei, det ville ikke gi noen sikkerhet i Harmageddon. (Amos 9: 2, 3) Fjellene må være utenfor kristenhetens område, liksom de bokstavelige fjellene de kristne flyktet til i 66 e. Kr., var utenfor Jerusalem og Judea. De fjellene rettferdselskere nå flykter til i lydighet mot Kristi befaling, er den nye verdens teokratiske tingenes ordning som Jehova har skapt. (Es. 65: 17) Denne nye tingenes ordning er fullstendig atskilt fra den nåværende gamle verden som hurtig går mot sine dagers ende, og mennesker fra alle folkeslag går til de symbolske fjellene for å lære sann tilbedelse: «Og det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der [Jehovas] hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder, og alle hedningefolk skal strømme til det. Og mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til [Jehovas] berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier!» (Es. 2: 2, 3) Bare der er det sikkerhet å finne.
10. I hvilke forskjellige henseender kan man trekke paralleller mellom kristenheten og de historiske forbilder fra 607 f. Kr. og 70 e. Kr.?
10 Det er mange tusen som nå flykter dit og finner denne sikkerheten. Atter tusener kommer til å gjøre det i tiden framover. De rettferdselskere som ennå ikke har flyktet, bør huske de forbilledlige begivenheter som fant sted i 607 f. Kr. og 70 e. Kr. I likhet med det som skjedde da, er kristenheten blitt advart og gjort oppmerksom på sine synder, sine politiske forbund og den ulykke dens politiske hjertensvenner kommer til å føre over den, og kristenheten har forkastet advarselen. Den har valgt keiserens regjeringer i stedet for Kristus — en avskyelig handling som gjør dens ødeleggelse uunngåelig. Liksom jødene har den ikke forstått den tiden da den ble inspisert og dømt. (Matt. 25: 31, 32; Luk. 19: 44) Den nekter å flykte selv, og den legger hindringer i veien for dem som ønsker å flykte. Den forsøkte å gjøre den trofaste salvede levning av «Guds Israel» til fange i Satans system for bestandig, men Jehova utfridde levningen. Nå prøver den å hindre velvillige mennesker i å flykte. Den beskylder dem som flykter, for å være upatriotiske og opprørske, og den har drept noen av dem. Den kan imidlertid ikke stanse innsamlingen til den nye tingenes ordning. De som flykter til de symbolske fjellene, vil huske hvordan det gikk med de jøder som utsatte flukten eller prøvde å berge verdslig rikdom i strid med Jesu instrukser. De vil flykte uten å nøle og uten å være belemret med verdslighet, for de forstår at vi nå lever i en avgjørende tidsperiode som svarer til årene 609—607 f. Kr. og 66—70 e. Kr. Nå som den gang lar Jehova menneskene få anledning til å flykte. Grip sjansen — nå eller aldri!
11. Hvordan resonnerer derfor de kristne når det gjelder religion i politikken?
11 De kristne kan ikke tjene to herrer. De kan ikke være for Satans verden og samtidig for Kristi rike. (Matt. 6: 24; Jak. 1: 27) Presteskapet sier at skylden for de korrupte regjeringer ligger på oss fordi vi ikke stemmer, men vi sier at de er medskyldige fordi de stemmer. (1 Tim. 5: 22) Vi må ikke gi oss i kast med politikken for å rense opp i den — vi må unngå dens plager ved å holde oss utenfor. (Åpb. 18: 4) Ved at vi skyr politikken, kommer vi til å stå anklaget for mennesker, men presteskapet står anklaget for Gud fordi de deltar i politikk. På grunn av at vi holder oss utenfor, kan det nok være at vi blir anklaget for opprør mot keiseren, men fordi presteskapet deltar i det politiske liv, er det skyldig i ekteskapsbrudd overfor Gud. Menneskene er harme når en hustru bedrar sin mann, men de er likegyldige når presteskapet bedrar Gud. Likevel er det slik at liksom en hustru som begår ekteskapsbrudd, skaper strid med ektemannen, så betyr det krig mot Gud å blande religion i politikken. Frykt Gud, ikke verden. Den virker stor hvis vi står alene mot den, men hvis vi står imot den med Gud på vår side, er den ikke å akte for annet enn en dråpe i et spann eller et støvgrann i en vektskål. Og hvem er vel redd for en dråpe vann, eller hvem lar seg skremme av et støvfnugg?