Stolthet ødelegger — ydmykhet frelser
JEHOVA hater hovmod, og stolthet er en synd mot ham. De stolte stoler mer på seg selv enn på Jehova, og de mangler ydmykhet, for de forstår ikke at de er avhengige av Skaperen. De mener i sin stolthet at de har overlegen visdom, og de har kanskje naturlige evner som ligger over gjennomsnittet. Men hva er kilden til sann visdom? Hvor har de fått sine naturlige evner fra? Står ikke menneskene i gjeld til Skaperen for alle gode ting? Er ikke Jehova alle gode gavers giver? Hva har et menneske som det ikke har fått? Hvorfor skulle et menneske være stolt? Jorden det står på, maten det spiser, luften det puster i — er ikke alt dette skaffet til veie av universets Skaper? Mennesket er avhengig av alt dette for å oppholde livet, og selve dets eksistens er avhengig av Jehova. Med klar logikk spør Paulus: «Ingen av eder skal bli oppblåst, for den ene mot den andre. For hvem gir vel deg fortrinn? Og hva har du, som du ikke har fått? Men om du nå har fått noe, hvorfor roser du deg da som om du ikke hadde fått det?» Hovmodig stolthet og en overlegen innbilskhet er en synd mot Jehova Gud. — 1 Kor. 4: 6, 7.
Mange mennesker er stolte, men få vil innrømme det. De kan nok sånn i all alminnelighet innrømme at de gjør feil, for de vet hvor innbilske de ville høres ut hvis de gjorde krav på å være ufeilbare. Men det er atskillig vanskeligere å få dem til å innrømme at de har gjort en spesiell gal ting. De kommer kanskje med en generell innrømmelse som ikke påfører dem noe bestemt, men de er uvillige til å innrømme en bestemt forseelse, fordi det ville være et direkte nederlag for deres stolthet. Selv når de vet at de ikke kan forsvare sin stilling, får stoltheten dem til å klamre seg forbitret til den. Jo lenger de klamrer seg til den, desto vanskeligere blir det å oppgi den med verdighet. Den stoltes sinnstilstand svarer da til beskrivelsen: «Hans sinn forherdet seg i stolthet.» (Dan. 5: 20, KJ) I denne forherdede tilstand er hans tenkeevne nedsatt. Han gjør ikke krav på å være ufeilbar, men han handler som om han var det.
Religiøs stolthet
Stoltheten later til å ha spesiell grobunn på religionens område. Det er få som har valgt sitt kirkesamfunn på grunnlag av inngående bibelstudium. De har arvet det fra sine foreldre, eller påvirkes av sine naboer eller venner til å slutte seg til det, eller går inn i det for å få forretningsmessige fordeler. Når de først har sluttet seg til det, er de stedige og vil ikke gjøre noen forandring. Stoltheten er rask til å sette seg imot at man innrømmer en feil. Om de forandret mening, ville det være det samme som å si at deres foreldre hadde tatt feil, eller deres naboer eller vennekrets, eller deres forretningsforbindelser. Derfor klamrer de seg til sitt kirkesamfunn, altfor forutinntatt til å undersøke dets lære i Bibelens lys, for stolte til å innrømme den mulighet at de kan ha tatt feil, for forherdet i stolthet til å ta under overveielse å gjøre en forandring, og ofte for likegyldige til å foreta seg noe i det hele tatt. De mener at det å foreta en forandring, ville få dem til å miste anseelse. De glemmer at om de nekter å gjøre det, vil det få dem til å miste livet.
Mange, vil gjerne drøfte politikk eller økonomiske spørsmål, men de diskuterer av prinsipp aldri religion. Hvorfor ikke? De sier at dette emnet er for sterkt følelsesbetont. Men er ikke de politiske diskusjonene de ynder å delta i, eksplosive, ladet med følelsesmessig dynamitt? De har sine meninger, basert på studium og erfaring, og disse meningene er de fast besluttet på å lufte, selv om de vekker strid og setter følelsene i kok. Hvorfor har de da så meget imot å gi uttrykk for sine religiøse synspunkter? Grunnen er ofte at de er uvitende. Noen er ikke engang klar over hva deres kirkesamfunn lærer, og de som vet det, kjenner ikke noen skriftsteder som kan bevise disse læresetningene. De kjenner ikke Bibelen, som de sier deres tro er bygd på, de kjenner ikke noen skriftsteder som kan bevise deres trossetninger, og heller ingen som kan gjendrive trossetninger som er i strid med deres egne, og derfor er de sørgelig sårbare i religiøse diskusjoner. Deres stolthet vil lett kunne bli tilføyd mange sår, og derfor beskytter de den bak en mur av taushet, bak sin beslutning om ikke å diskutere religion. Uten kunnskap kunne de bare argumentere følelsesmessig, med følelsen av å lide nederlag. Vær sikker på at hvis de kjente sitt kirkesamfunns læresetninger og kunne støtte dem med skriftsteder, så ville de ikke sitte stumme for å spare sine følelser. En forstandig religiøs diskusjon, basert på Jehovas Ord, er opplivende. Hvis sinnet er åpent, ikke lukket på grunn av fordom, hvis tenkeevnen får være i full funksjon og ikke er drept av tåpelig stolthet, hvis Bibelen blir tatt som autoritet, ikke gjort til intet av menneskenes trosmessige overleveringer, da blir følelsene underlagt logikken og resultatet vil bli korrekte slutninger, bygd på Bibelen.
De religiøse ledere på Jesu tid var villige til å diskutere religion så lenge de trodde de kunne vinne i diskusjonen. Da de oppdaget at de alltid tapte, bestemte de seg til ikke å diskutere religion. Dette kom fram en gang fariseerne tapte i et sammenstøt med Jesus: «Og ingen kunne svare ham et ord, og heller ikke vågde noen å spørre ham mer fra den dag.» Mange spurte ham i ydmykhet for å lære, men de stolte sluttet med sine fiendtligsinnede spørsmål da de oppdaget at de slo tilbake mot dem selv og at deres stolthet derved ble krenket. De var ikke interessert i å få vite sannheten, de ønsket bare å vinne i diskusjonen. Hvis de ikke kunne forsvare sin tro, ville de ikke diskutere sin tro. En gang en av Jehovas tjenere beviste at noen religiøse fiender hadde urett, «skrek de med høy røst og holdt for sine ører, og stormet alle som én inn på ham». (Matt. 22: 46; Ap. gj. 7: 57) De kunne ikke gjendrive sannheten når de hørte den, og de nektet å høre og godta den, og derfor stoppet de ørene til for den og drepte ham som forkynte den. Slik er det nå også. Den stolte diskuterer med åpen munn og med lukket sinn.
Stolthet fører til strid og vanære
På grunn av stolthet fortsetter striden: «Ved stolthet voldes bare strid, men hos den som lar seg råde, er visdom.» Den stolte nekter å la seg råde og korrigere og å la en trette ende i hans egen disfavør. De forkaster denne sannhet: «Hvor det er mange rådgivere, der er frelse.» Og også: «Planer blir til intet uten rådslagning; men hvor det er mange rådgivere, har de framgang.» Hvis man ikke er klok nok og ydmyk nok til å ta imot et godt råd, da kommer man ikke til å trekke fornuftige slutninger, og striden fortsetter på grunn av at man i stolthet motstår logikken. Det er ingen frelse eller trygghet i en slik stolthet, og det blir ikke noe heldig utfall av hovmod, men bare et sørgelig fall: «Forut for ødeleggelse går stolthet, og forut for fall en hovmodig ånd.» Der hvor stoltheten går, følger ødeleggelsen etter. Der hvor hovmodet leder, er ikke fallet langt unna. — Ordspr. 13: 10, AS; 11: 14; 15: 22; 16: 18, RS.
Stoltheten fører ikke bare til strid, men også til vanære: «Når stoltheten kommer, da kommer vanæren; men de ydmyke har visdom.» De stolte er skråsikre, overbevist om at de har rett, uvillige til å overveie andre synspunkter. De nekter å tro at de kan ta feil, og derfor er de mer opptatt med å rettferdiggjøre seg selv enn med å ransake seg selv. Det som støtter deres standpunkt, griper de uten videre, og det som motsier deres standpunkt, forkaster de egenmektig. Vanæren kommer når det blir bevist at de har urett, men selv da kan stoltheten forherde dem slik at de nekter å erkjenne vanæren og forandre synspunkt. Og hvis denne stoltheten får utfolde seg når det gjelder å velge den rette religion, og en stolt person som har urett, nekter å bruke fornuften, da blir resultatet ødeleggelse. Deres stolthet gjør dem døve for fornuft. Fordi de nekter å innrømme at de har urett, lar de seg ikke forbedre ved tilrettevisninger: «For budet er en lykte og læren et lys, og tilrettevisninger til tukt er en vei til livet.» Uten å ta imot tukt fortsetter den stolte på ødeleggelsens vei, og kommer ikke inn på veien til livet. Derfor står det skrevet: «Et menneskes stolthet bringer ham til fall, men den ydmyke vinner ære.» — Ordspr. 11: 2, RS; 6: 23; 29: 23.
Det er ikke bare det at de stolte står Jehova imot, men Jehova står også de stolte imot, mens han opphøyer de ydmyke: «Ikle eder ydmykhet mot hverandre; for Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Ydmyk eder derfor under Guds veldige hånd, forat han kan opphøye eder i sin tid. Jesus ga uttrykk for den samme guddommelige regel etterat han hadde avslørt noen religiøse ledere som tiltok seg høye titler: «Den seg selv opphøyer, skal fornedres, og den seg selv fornedrer, skal opphøyes.» I Harmageddon, vil de stolte som opphøyer seg selv, bli fornedret, helt ned i støvet i ødeleggelse. De saktmodige vil derimot bli opphøyet og bevart på grunn av sin ydmykhet. Derfor får vi dette guddommelige råd: «Søk [Jehova], alle I saktmodige i landet, som holder hans lov! Søk rettferdighet, søk saktmodighet! Kanskje I blir skjult på [Jehovas] vredes dag.» — 1 Pet. 5: 5, 6; Matt. 23: 12; Sef. 2: 3.
Ydmykhet fører til frelse
Akkurat som det følger strid og trettekjærhet med stolthet, følger det fred og fornuftighet med ydmykhet. De ydmyke eller saktmodige vurderer visdommen ovenfra høyere enn denne stolte verdens visdom. De er villige til å ta imot guddommelig ledelse, og derfor holder ikke Jehova den tilbake: «Han leder de saktmodige i det som rett er, og lærer de saktmodige sin vei.» «Han pryder de saktmodige med frelse.» Det er Jehovas hensikt å «forkynne et godt budskap for de saktmodige». Vi blir rådet til å være ydmyke, slik at vi kan «ta med saktmodighet imot det ord som er innplantet i eder, og som er mektig til å frelse eders sjeler!» Stolthet tar ikke imot sannhetens sæd, men ydmykhet er lik den gode jord som tar imot den og frambringer mer sæd. — Sl. 25: 9; 149: 4; Es. 61: 1; Jak. 1: 21.
Legg merke til hvorfor Jehova velger å begunstige de ydmyke mer enn de stolte: «For legg merke til eders kall, brødre, at ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange høybårne; men det som er dårlig i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme, og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme, og det som er lavt i verden, og det som er ringeaktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre til intet det som er noe, forat intet kjød skal rose seg for Gud.» (1 Kor. 1: 26—29) De stolte er så travelt opptatt med å utstråle sin egen formodede herlighet, at de ikke har tid til å gjenspeile Jehovas herlighet. Men de ydmyke, som blir ringeaktet av de stolte, er ikke til bruk for Jehova og blir opphøyet ved å få del i hans tjeneste. Denne omsnuingen av forholdene virker som en irettesettelse av de verdsligvise.
De som er forherdet i sin stolthet, ville være like lite føyelige overfor Jehovas hensikter i den nye rettferdighetens verden som de er nå. De ville ikke komme til å passe der, og de ville lage vanskeligheter og gi årsak til at det ble sorg og trengsler igjen, men Jehova vil ikke tillate noe slikt å ødelegge den nye verdens fredelige liv. (Nah. 1: 9) Vi må være ydmyke nå for å bevise at vi vil være ydmyke da. Vi må lytte til Jehovas sannhet, la oss irettesette av den og lydig forkynne den. Det saken gjelder, er ikke å bevise at du har rett og en annen urett, men å la det stå fast at Guds Ord er sant, selv om det gjør din tidligere tro falsk. (Rom. 3: 4) Selv om den stolte kanskje avviser innbydelsen til å være fornuftig, må ikke den ydmyke gjøre det: «Kom nå og la oss snakke fornuftig sammen, sier Jehova; selv om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som sne; selv om de er røde som skarlagen, skal de bli som ull.» Nå er det tiden til å snakke fornuftig med Jehova ved ydmykt å studere hans Ord. Å nekte i stolthet vil bety å dø i vanære. — Es. 1: 18, AS.
Ingen grunn til krenket stolthet
Det er bedre at stoltheten blir krenket enn at man blir avskåret fra livet. Det kan krenke din stolthet at du må forandre din tro. Det kan krenke den at du må innrømme overfor en annen at du har hatt urett. Men virkeligheten burde det ikke forekomme noen krenkede følelser i det hele tatt. Dette har ikke noe å gjøre med å måtte innrømme at en annen er mer intelligent, for det er ikke et annet menneskes tanker du godtar i stedet for dine egne. Hvis du ved å tenke fornuftig over Jehovas Ord får vite at din tro er falsk, er det ikke andre menneskers tanker som beviser at den er det, men Jehova Guds inspirerte tanker. Vil du ikke villig innrømme at Jehova, han som skapte hele universet, har et sinn som er uendelig meget høyere enn ditt? Er det noen skam for deg at ditt sinn blir korrigert av hans? Behøver vi å føle oss krenket i vår stolthet når vi lar Jehovas visdom tre i stedet for menneskers dårskap? Burde vi ikke la være å furte i barnaktig stolthet, og i stedet glede oss i ydmyk takknemlighet for at vi kan finne ham, kalle på ham, vende tilbake til ham og få tilgivelse av ham? Hør her: «Søk [Jehova] mens han finnes, kall på, ham den stund han er nær! Den ugudelige forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til [Jehova], så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han skal mangfoldig forlate. For mine tanker er ikke eders tanker, og eders veier er ikke mine veier, sier [Jehova]; som himmelen er høyere enn jorden, således er mine veier høyere enn eders veier, mine tanker høyere enn eders tanker.» — Es. 55: 6—9.
Nå er det tiden til å søke Jehova, nå mens han er å finne. Nå er han nær og vil ta imot oss. I Harmageddon vil han komme og ødelegge dem som nekter å tenke fornuftig over hans Ord nå. De ugudelige bør forlate sin vei, de stolte bør oppgi sine tanker. Alle bør vende seg til Jehova, til hans veier, til ’hans tanker, så de kan få tilgivelse og leve evig. Det burde ikke være krenkende for noe menneskes stolthet å vende seg til veier som opplagt er høyere enn menneskenes veier, og til tanker som opplagt er høyere enn menneskenes tanker. Hvis noen har en så forherdet stolthet at den hindrer dem i å godta Jehovas visdom fordi de vil holde fast på menneskers tanker, da er de virkelig tåpelige! De stoltes stolthet vil med rette lede dem til ødeleggelse i Harmageddon, og de ydmykes ydmykhet vil frelse dem til liv i Jehovas nye verden.