Mennesket skapt med trang til å tilbe

MELLOM mennesket og dyrene er det et stort svelg. Det finnes ikke noe pålitelig materiale som kan danne så pass som begynnelsen engang til en utviklingsbro som kan spenne over det veldige svelget. I sin skapelsesberetning viser Bibelen at menneskets stilling skulle være noe enestående, når den gjengir disse ordene av menneskets Skaper, Jehova Gud: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse, og de skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over feet og over all jorden og over alt kryp som rører seg på jorden.» — 1 Mos. 1: 26.

Jehova ga mennesket ansvar. Den skapningen som skulle kunne ha det, måtte være en fornuftbegavet skapning, en som hadde visdom til å utføre oppgaven, rettferdighet til å utføre den redelig, kjærlighet til å utføre den uselvisk og til beste for dem han skulle råde over, og makt til å gjennomføre den. Dette er egenskaper som tilhører Jehova Gud, og som han ikke hadde gitt til noen andre skapninger, og det er grunnen til at beretningen sier at mennesket ble skapt i Guds bilde. Mennesket hadde i motsetning til de andre jordiske skapingene evnen til å tenke, skille mellom rett og galt følge sin samvittighet, vise kjærlighet og på en forstandig måte råde over de andre jordiske skapningene, og derved var det i stand til å gjenspeile Jehovas egenskaper og representere ham på jorden. Når mennesket satte pris på disse velsignelsene og var i besittelse av egenskapen kjærlig takknemlighet, da ville det på en forstandig måte tilbe sin Skaper. Det var skapt med trangen til å gjøre det. Det ville ha trang til å gi uttrykk for sin kjærlighet til sin Skaper. Mennesket er den eneste jordiske skapning som har denne trangen til å tilbe, og det er også en faktor som viser svelget mellom mennesket og dyrene.

Menneskene har alltid brukt denne evnen. Mange bruker den galt, men den blir brukt. Noen føler seg kanskje for høytstående til å tilbe Gud. De synes kanskje til og med at de er for intelligente til å innrømme at de tror på Gud. Men likevel har de denne trangen i seg, og hvis den ikke blir tilfredsstilt på den rette måten, blir den brukt på en gal måte. De tilber ett eller annet. Ofte tilber slike mennesker seg selv, sin egen vilje, sin egen hjerne, sin vitenskap eller kunst, sin musikk eller litteratur, og til og med deres ateistiske filosofi kan bli deres religion. Ingen av disse ting er tilfredsstillende erstatninger for Gud og de representerer en utartning og ikke et framskritt. Noen vitenskapsmenn og leger begynner å se dårskapen i vår tids overlagte forkastelse av Gud.

I bladet Woman’s Home Companion for april 1954 var det en artikkel med overskriften «Vi er født til å tro». Den var skrevet av dr. Kline ved Wiens universitet og om dr. Viktor Frankl, som tilhører universitetets lærerstab og også er president for Selskapet for medisinsk psykoterapi i Østerrike. Artikkelen hadde følgende undertitel: «Vi har alle en trang til Gud som er like sterk som kjønnsdriften og sulten, sier en dristig ny psykiatrisk skole.» Vi gjengir noen utdrag av artikkelen.

«Etter denne skolens syn skaper vår tids undertrykkelse av vår trang til religion meget av oppgittheten og spenningen i denne atomtruede verden. Den dreper vår sjanse til å leve et lykkelig, målbevisst liv.

«I dag, da de fleste menn og kvinner har overvunnet sin unnselighet når det gjelder seksuelle følelser, får de i stigende grad vanskeligheter på grunn av sin undertrykkelse av religiøse følelser. De har erstattet skyhet for kjønnslivet med skyhet for Gud.

«Hvis menn og kvinner ville vedkjenne seg sin trang til å tro på Gud og til å se en mening med livet ut over å tilfredsstille sine personlige lyster, sier denne nye skolen, kan de oppnå fred i sinnet og lykke. . . .

«Dr. Frankls tro er enkel: Menn og kvinner drives ikke bare av kjønnsdrift og ærgjerrighet, men også av en trang til Gud som ikke kan fornektes. De må overvinne den ideen som gjør seg gjeldende i vår tid, nemlig at religion og Gud ikke er virkelige behov, og at det er under deres verdighet å søke etter en åndelig side ved livet.

«Religion, sier dr. Frankl, er i likhet med kurtise et intimt anliggende. Vi kan skjule våre innerste følelser overfor Gud for andre mennesker, men hvis vi skjuler dem for vårt eget bevisste sinn, framkaller vi konflikter i oss selv som er mer dødbringende enn de som gamle jomfruer for 50 år siden led av, som benektet overfor seg selv at de fant menn tiltrekkende.

«’Å fornekte den åndelige siden av sin natur, er å gjøre vold mot den,’ sier dr. Frankl. ’Jeg har opplevd mange ganger at pasienter som var villige til uten unnseelse å avsløre alle detaljer i sine seksuelle opplevelser, ble stumme da jeg spurte dem om deres åndelige liv.’ . . .

«Han regner anslagsvis at tre fjerdeparter av menneskene i Europa lider av denne fortrengningen i en eller annen form. Han kaller denne fortrengningen av det åndelige vår tids egentlige sykdom’. . . .

«’Vi lever i en tid som er preget av intellektuell forvirring; begrepene om verdiene er snudd opp ned, materialismen sitter i høysetet og likegyldigheten rår. Men vår tid preges også av en dyp tragedie og en akutt politisk krise. Å kunne holde ut krigens sjokk og den stadige krigstrusel uten noen religiøs tro er en oppgave som er for stor for mennesker, hevder dr. Frankl.

«’I rolige, sorgløse århundrer kan menneskene innbille seg at de kan utholde livet uten en høyere mening; i vår tid er det umulig. Mennesket må ha en moralsk oppgave. Det må vite at dets liv har en mening.

«’Den ateistiske filosofi i de siste tiår har gjort vår generasjon motløs ved å fortelle oss at vi på den ene side er mer eller mindre hjelpeløse ofre for våre følelser, våre impulser og vår kjønnsdrift, og på den annen side bare er et produkt av arv og miljø. Menneskets verdighet er blitt ødelagt.

«’Menneskene er friere enn de tror. Så lenge vi ikke undervurderer våre menneskelige evner og egenskaper eller lemlester dem som følge av lave, snevre idealer, vil vi finne det mulig å være rolige og uanfektet uansett hvilke forhold livet anbringer oss i. Vår tids mennesker er i alminnelighet helt klar over det faktum at de har instinkter og ubevisste seksuelle drifter, men mange moderne mennesker har glemt at de også er åndelige vesener.’ . . .

«Dr. Frankl sier om sin skoles synspunkter: ’Vi ser slik på det at menneskene er mer religiøse enn de selv tror. Menneskene har oftere gitt sitt liv for åndelige idealer enn for seksuell kjærlighet. Hvordan kan da psykiaterne i sine slutninger legge hele vekten på de seksuelle motiver og ignorere andre interesser, som bevislig er like sterke?’»

Dyrene kan leve uten å tilbe Jehova, for de er skapt uten den trangen. De kan klare seg uten å tilbe, og likevel ikke komme i vanskeligheter. Men menneskene er skapt til å tilbe sin Skaper, og derfor oppstår det ødeleggende konflikter når de ignorerer denne trangen. De degraderer seg til å bli «liksom ufornuftige dyr, av naturen født til å fanges og forgå». Når de forkaster det åndelige og ikke betrakter seg selv som noe annet enn dyr, vil de til slutt få samme skjebne som dyrene. — 2 Pet. 2: 12.