Oppstandelsen — vårt styrkende håp

1. a) Ved hvilke midler beholder verden menneskene på veien til ødeleggelse? b) Hvordan kan menneskene unngå frykten for døden?

I DENNE kampen for å bevare rettskaffenheten er det ikke lett å handle stikk i strid med den nåværende, gamle verdens veier og tenkesett. Det er ikke noe en kujon gjør, selv om verden kanskje kommer med en slik falsk beskyldning overfor en kristen for å skremme ham og tvinge ham til å følge med i dens vanvittige løp mot ødeleggelsen. Denne verden spiller nemlig på de falne menneskers svekkede følelser i stedet for å appellere til kjærlighet og fornuft. Den bruker fryktens, stolthetens eller selviskhetens svepe. Få mennesker på jorden kan stå seg imot dem. Det gjør at diktatorer kan underkue hele nasjoner, etter som folk er for redde til å holde på dyrebare rettferdige prinsipper ved å ta til motmæle eller ta et åpent standpunkt. For sin egen personlige sikkerhets skyld samtykker de stilltiende i sine regjeringers ugudelige totalitære tiltak, og kommer derved inn under samfunnsfordømmelse sammen med den onde nasjon de tilhører. Frykten for at de selv eller medlemmer av deres familie skal dø, gjør dem skrekkslagne. Bibelen sier om Djevelen, den store fangevokter, at han har makt over «alle dem som av frykt for døden var i trelldom all sin livstid». (Heb. 2: 15) Hvis menneskene satt inne med sann kunnskap om oppstandelsen, kunne de være fri for den slags frykt. Denne kunnskapen er derfor livsviktig. De kristne kan ikke bevare sin rettskaffenhet uten denne forståelse og tro.

2. Hvordan ble Jesu rettskaffenhet styrket ved kunnskapen om oppstandelsen?

² Oppstandelseshåpet var en oppholdende kraft for Jesus da han på jorden bevarte sin rettskaffenhet til tross for at Djevelen og hans verden øvet sterkt press på ham. Det gikk så vidt at han til og med måtte lide døden på torturpelen, men denne tro og dette håp styrket ham i høy grad til helt ut å bevare rettskaffenheten overfor sin Far. Om ham står det skrevet: «Ja, endog mitt kjød skal bo med håp; for du skal ikke forlate min sjel i Hades.» (Ap. gj. 2: 26, 27, NW) Jesus visste at Gud ikke ville glemme ham og la hans eksistens, hans «sjel», fortsette å være utslettet og i gravtilstanden.

3. Hvilke andre eksempler viser at det er nødvendig å ha kunnskap om og tro på oppstandelsen?

³ På samme måte ble Abraham styrket til å bestå den prøven som besto i at han skulle ofre sin sønn Isak. Job ble styrket til å holde ut voldsomme lidelser og tåle å miste alt unntatt selve livet, og den store sky av trofaste vitner fra fortiden ble styrket til å holde ut å bli «pint fordi de ikke ville ta imot utløsning ved en eller annen løsepenge, forat de kunne få del i en bedre oppstandelse». (Heb. 11: 35, NW) Apostlene ble fylt med et «levende håp» på grunn av Jesu oppstandelse og den forsikring den ga dem, og dette førte til en styrke og begeistring i deres forkynnelsesarbeid som ingen grad av forfølgelse kunne dempe. Det satte dem i stand til å holde ut inntil døden og derved sikre seg oppstandelse. — Fil. 3: 10, 11; 1 Pet. 1: 3; 3: 21.

Sjel, ånd og minnegravsteder

4. Vis at oppstandelsen ikke består i en gjenforening av legemet og en «immateriell sjel».

⁴ Vi ønsker å være sikker på at vi kommer til å være verdige til å få en oppstandelse, at Gud kommer til å huske oss og utføre dette mektige mirakel for oss. Det vil være til hjelp for oss å forstå de prinsipper den hviler på. «Oppstandelse» er en oversettelse av det greske ord anástasis, som helt bokstavelig betyr «det å stå opp igjen». Hva er det som står opp igjen til liv i oppstandelsen? Jo, det er mennesket, personligheten, den samme person som døde. Det er ikke kroppen som blir ført tilbake og forent med en «immateriell sjel» som har vært oppbevart i himmelen eller på noe annet sted. Det er nemlig ikke bare kroppen som dør, men personen, sjelen, som er det levende, åndende, sansende menneske. Når et menneske dør, så dør sjelen. Bibelen sier i 4 Mosebok 6: 6, 7 (NW): «[En nasireer] skal ikke komme nær til noen død sjel. Ikke engang for sin far eller sin mor . . . må han gjøre seg uren når de dør.» Sjelen er ikke noe som skiller seg fra legemet og farer til himmelen. Selv om Jesus ble det sagt: «Du skal ikke forlate min sjel i Hades.» (Ap. gj. 2: 27, NW) Jesu sjel var ikke i himmelen eller i «paradis». Den var i Hades, gravtilstanden, og det var derfra Gud oppreiste den.

5. Hva betyr det som står i Predikren 12: 7: «Ånden vender tilbake til Gud, som ga den»?

⁵ Det er sant at Bibelen sier: «Ånden vender tilbake til Gud, som ga den.» (Pred. 12: 7) Men legg merke til at dette gjelder ånden, ikke sjelen. Apostelen viser at det er forskjell på disse to ting når han taler om Guds Ord og sier at det er i stand til å trenge igjennom «inntil det kløver sjel og ånd». (Heb. 4: 12) «Ånd» betyr her livsprinsippet, livskraften. At den vender tilbake til Gud, betyr at det er han, og bare han, som har den nødvendige kunnskap og makt til å få vedkommende menneske til å leve igjen. Slik er det også med en maskin som er så komplisert at han som har funnet den opp og tegnet den, må tilkalles for å reparere den eller bygge den på nytt hvis den går i stykker — ingen annen ville ha den nødvendige kunnskap og forutsetning for å reparere maskinen eller bygge den på nytt og få den til å virke igjen.

6. På hvilket grunnlag avgjør Gud hvorvidt en som er død, fortjener en oppstandelse?

⁶ Jesus viste på hvilket grunnlag Gud avgjør hvem som skal få oppstå. Han sa: «Alle de som er i minnegravstedene, skal høre hans røst og komme ut.» (Joh. 5: 28, 29, NW) Det er de som er i Guds minne, de som før døden ønsket og elsket rett og rettferdighet eller hadde en juridisk rettighet takket være Guds ordning med familie-fortjenstfullhet, som Gud fører tilbake ved en oppstandelse. Vi kunne si det på en annen måte: Gud har en slags opptegnelse over livsmønsteret, som ifølge hans dom er av en slik beskaffenhet at den gir vedkommende person eller personlighet rett til en oppstandelse. Ikke slik å forstå at noen i seg selv fortjener en oppstandelse. Nei, men i sin miskunnhet og ved ordningen med sin Sønns gjenløsningsoffer dømmer han dem verdige.

Vårt livsmønster

7. Hvilke faktorer bidrar til å forme de innvigde kristnes livsmønster?

⁷ Hva er det da som kan sette oss i en slik lykkelig stilling? Når vi har fått tro på Jehova Gud og hans Sønn Jesu Kristi blod og har innvigd oss til ham, må vi danne et riktig livsmønster idet vi bygger på dette grunnlag. La oss tenke over hvilke faktorer som gjør oss til den personlighet eller det individ vi er, det livsmønster vi legger for dagen. Vårt livsmønster blir formet ved fire forskjellige ting: 1) Våre nedarvede trekk. Selv om det nesten ikke er grenser for hvilke kombinasjoner det er muligheter for i mekanismen med genene på det tidspunkt unnfangelsen finner sted, arver barnet visse åndelige egenskaper, trekk, tilbøyeligheter og talenter, som ofte i merkbar grad gjenspeiler enkelte av foreldrenes egenskaper. Av den grunn har barnet ved fødselen i noen utstrekning et livsmønster. Dets hjerne er allerede forsynt med visse svakt opptrukne «baner» i tillegg til de naturlige, instinktive egenskaper det må ha for å kunne leve opp, som for eksempel instinktet til å patte morens melk. Gud, som kjenner disse kombinasjoner hos barnet, kunne på dette tidspunkt si hvilke tendenser det kommer til å få og hvor sterke de er når det gjelder å motstå eller føye seg etter det miljø barnet kommer opp i. 2) Miljøet, som innbefatter de erfaringer vi gjennomgår i vårt liv. 3) Vår egen vilje eller vårt eget valg som skapninger med fri vilje. 4) Den innflytelse Guds hellige ånd og hans Ord og organisasjon øver.

8, 9. a) Gi et omriss av den livsførsel som gjør at et kristent menneske vil få en oppstandelse b) Hva blir resultatet av en slik livsførsel?

⁸ Av dette kan vi se at man kan ha visse tilbøyeligheter fra fødselen av. Miljøet i den første tiden og den opplæring foreldrene gir i barndommen, kan framheve eller hemme disse tilbøyeligheter. Derfor er et godt miljø, god opplæring og tukt så viktig for barnet. Siden kommer den tid da han bruker sin egen frie vilje til å velge mellom et godt livsløp og onde skikker. Kan han klare å føre et godt liv bare ved hjelp av sin egen styrke? Nei, for etter som han er en ufullkommen etterkommer av synderen Adam, gjelder følgende regel også ham: «Menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av.» (1 Mos. 8: 21) Og det miljø denne gamle verden utgjør for ham, med sin propaganda og ondskap, øver påtrykk på ham fra alle kanter. Han må derfor vende seg til Guds Ord Bibelen for å bli ledet. Han må la seg lede av Guds hellige ånd eller virksomme kraft. Den inspirerte Bibelen. Han trenger også hjelp av Guds organisasjon, og må vandre i overensstemmelse og i takt med den for å holde seg på den vei Bibelen utpeker. Hvis han gjør dette, kommer han til å reagere riktig overfor sine omgivelser og velge den rette vei etter som forskjellige problemer dukker opp. Han vil kunne utvikle de gode egenskaper og den begavelse han har, og bruke dem i Guds tjeneste. Han vil være i stand til å overvinne uriktige tendenser. Hans sinn vil bli forvandlet slik at det ikke lenger er i overensstemmelse med verden, men harmonerer med den nye verdens veier. — Rom. 12: 2.

⁹ Hva vil alt dette føre til? Han kommer til å bli en ny personlighet, som er skapt i samsvar med Guds vilje. (Ef. 4: 24) Han kommer til å legge for dagen et livsmønster som harmonerer med Guds vilje og Ord. De ting han foretar seg, vil passe til og stemme overens med det som står skrevet i Bibelen. Liksom en kontrollør på en fabrikk sammenligner de ferdige produkter med det opprinnelige mønster og forkaster dem som ikke er i samsvar med det, legger også Gud merke til det livsmønster vi utfolder, og kontrollerer om vi har fulgt hans rettferdige mønster. Alle innvigde kristnes personlige håp om en oppstandelse beror på dette. I denne forbindelse benytter Guds Ord som illustrasjon en pottemaker som utvelger eller forkaster leirkar alt etter som de harmonerer med hans ønskede mønster eller ikke. — Rom. 9: 19—24.

«Karakterutvikling» galt

10. Er dette «karakterutvikling»? Forklar.

¹⁰ Dette er ikke «karakterutvikling». Når man driver med såkalt «karakterutvikling», stoler man på selvrettferdighet og bygger opp en «tiltalende» personlighet som formentlig skal gjøre en verdig til å få liv. Nei, de kristne ser hen til Guds rettferdighet og stoler på hans ånd idet de prøver å etterligne Kristi livsmønster og bevare sin rettskaffenhet. Selv da er det ikke noe fortjenstfullt ved dem selv. De er fremdeles ufullkomne, men ved tro og lydighet håper de å få motta Guds miskunnhet. De prøver å forherlige Guds ufortjente godhet og rettferdighet, ikke sin egen. Det var på dette punkt jødene sviktet: «For da de ikke kjente Guds rettferdighet og strevde etter å grunne sin egen rettferdighet, ga de seg ikke inn under Guds rettferdighet.» — Rom. 10: 3.

11. a) Hvordan går det med de overlagt onde? b) Hva viser dette med hensyn til om det finnes en «immateriell sjel» eller en mellomtilstand for de døde?

¹¹ De overlagt onde og de som dør på grunn av familie- eller samfunnsfordømmelse, blir forkastet som vist ved illustrasjonen med pottemakeren. De er «glemt» av Gud, utslettet fra hans minne. (Ordspr. 10: 7; 11: 7; Obad. 16) Dem Gud husker, regner han for å være i live; de onde glemmer han som om de er døde for bestandig. (Luk. 20: 38; Rom. 4: 17; Es. 26: 14) Alt dette viser forresten også at det ikke finnes noen atskilt «immateriell sjel» eller noen bevisst mellomtilstand for de døde. Nei, det eneste som finnes, er den opptegnelse Gud har, som hvis den er uverdig, blir utslettet, glemt, som om den aldri hadde vært til.

Ingen kjødets oppstandelse

12. Hva viser Paulus med hensyn til de oppstandnes legemer?

¹² Etter som det ikke finnes noen «immateriell sjel» som eksisterer atskilt fra legemet, består ikke oppstandelsen i at ’sjel og legeme atter blir forent’. Enten et individ nå er åndelig eller jordisk, må det imidlertid ha et legeme eller en organisme, for alle personer, både himmelske og jordiske, har et legeme. Bibelen sier: «Så visst som det gis et naturlig [materielt, NW] legeme, gis det og et åndelig legeme.» Men blir legemet samlet sammen igjen, eller er det en tro kopi av det forrige legeme og lagd nøyaktig som det var da vedkommende døde? Nei. Bibelen svarer: «Men en kunne si: Hvorledes oppstår de døde? og med hva slags legeme kommer de fram? Du dåre! det du sår, blir ikke levendegjort uten det dør. Og når du sår, sår du ikke det legeme som skal bli, men et nakent korn, kan hende av hvete eller av noe annet slag; men Gud gir det et legeme etter sin vilje, og hvert slags sæd sitt eget legeme.» — 1 Kor. 15: 44, 35—38.

13, 14. Hva slags legeme får Kristi medarvinger i oppstandelsen?

¹³ Som Paulus sier, får ikke alle de oppstandne samme slags legeme. Han forklarer at det nå er forskjellige legemer — åndelige legemer som tilhører englene i himmelen, og kjødelige legemer som tilhører jordboerne: «Og der er himmelske legemer, og der er jordiske legemer; men én herlighet har de himmelske legemer, en annen de jordiske.» (1 Kor. 15: 40) Deretter viser han at Kristi medarvinger, som får en himmelsk oppstandelse, blir utstyrt med legemer av en langt edlere beskaffenhet enn de kjødelige. Han forklarer: «Så er det og med de dødes oppstandelse. Det såes i forgjengelighet; det oppstår i uforgjengelighet; det såes i vanære, det oppstår i herlighet; . . . der såes et naturlig legeme, der oppstår et åndelig legeme. Så visst som det gis et naturlig legeme, gis det og et åndelig legeme. Således er det og skrevet: Det første menneske, Adam, ble til en levende sjel; den siste Adam er blitt til en levendegjørende ånd. . . . Sådan som den jordiske var, så er og de jordiske, og sådan som den himmelske er, så skal og de himmelske være, og liksom vi har båret den jordiskes bilde, så skal vi og bære den himmelskes bilde. Men dette sier jeg, brødre, at kjød og blod kan ikke arve Guds rike, heller ikke arver forgjengelighet uforgjengelighet.» — 1 Kor. 15: 42—50.

¹⁴ «Brudeskarens» 144 000 medlemmer oppgir sitt jordiske liv i døden og blir oppreist fullkomne, guddommelige, udødelige og uforgjengelige. (1 Pet. 1: 4; 2 Pet. 1: 4) Deres legeme er herlig, strålende og skinnende, ja, så strålende at intet menneske kan se på dem og leve. De er høyere enn englene, og er derfor så høyt hevet at ikke engang englene har noen makt til eller kan øve noen innflytelse for å skade eller hemme dem. Den eneste de er avhengig av, er den allmektige Jehova selv. Han står alltid høyt over dem, som deres Gud.

15. a) Vis at det ikke er nøyaktig det samme legeme som blir oppreist. b) Vil det legeme et menneske får i den jordiske oppstandelse, være en tro kopi av det legeme han hadde da han døde?

¹⁵ Hva slags legeme gir Jehova til dem det behager ham å kalle fram i en jordisk oppstandelse? Det kan ikke være det samme legeme med nøyaktig de samme atomer. Hvis et menneske dør og blir begravet, blir hans legeme ved forråtnelsesprosessen omdannet til organiske stoffer som blir absorbert, la oss si, av et epletre. Forskjellige mennesker spiser epler fra dette treet. Elementene eller atomene fra det førstnevnte menneske finnes nå i mange mennesker. Når oppstandelsen kommer, er det opplagt at de samme atomer ikke samtidig kan være i det førstnevnte menneske og i alle de andre. Det kan heller ikke være slik at legemet blir rekonstruert slik at det blir en nøyaktig kopi av hva det var i dødsøyeblikket. Hvis et menneske ble lemlestet før døden inntraff, vil det så komme tilbake i samme tilstand? Nei. La oss si at et menneske dør av at blodet renner utfra kroppen. Vil det da komme tilbake uten blod? Nei, svarer du nok for en kan ikke leve uten blod, som Bibelen sier er menneskets liv (eller sjel). (1 Mos. 9: 4) Hvis vi følger samme tankegang, ser vi også at et menneske som dør med et gjennomboret hjerte, ikke kan bli oppreist i samme tilstand.

16. Hva slags legeme kommer de til å få som blir kalt fram i en jordisk oppstandelse?

¹⁶ Størsteparten av menneskekroppen forandrer seg i årenes løp mens man lever, etter som utslitt vev blir skiftet ut, men menneskenes utseende og egenskaper holder seg likevel stort sett uforandret. Hvorfor skulle man da i oppstandelsen komme tilbake med nøyaktig det samme legeme eller et vansiret og lemlestet legeme? For de gjenoppreiste kan Kristus ved den mirakuløse kraft han har fått av Jehova, lage legemer som er tilstrekkelig friske. Lasarus’ legeme var ved å gå i oppløsning. Da Jesus oppreiste ham, bevirket miraklet at alt ødelagt og fordervet vev ble skiftet ut og gjenoppbygd. Han kom fram som et friskt menneske. Slik kommer det også til å bli i oppstandelsen. — Joh. 11: 38—44.

17. Vil de som oppstår på jorden få et fullkomment legeme når de blir oppreist?

¹⁷ Jehova vil derfor gi dem passende legemer. Vil det si fullkomne kjødelige legemer? Nei. De er sunne og friske nok, men de blir ikke fullkomne før de har fått den opplæring og undervisning Kristus gir under sin tusenårige regjering, har lært å leve riktig, og er kommet så langt at deres kropp og sinn er helt i harmoni med Gud, ikke bare hva viljen angår, men også når det gjelder hver en tanke og handling. Hvis de holder seg på lydighetens sti, vil de derfor få oppleve at Kristi gjenløsnings helbredende krefter virker på dem og gjør ende på dødsprosessen, slik at ethvert spor etter ufullkommenhet til slutt forsvinner og de kommer dit hen at sprudlende, styrkende livskraft fyller hver celle og hvert vev i kroppen deres.

18. Hvorfor er oppstandelsen slikt et overveldende mirakel?

¹⁸ Tenk et øyeblikk over hvilken storslagen og mirakuløs framvisning av makt og visdom Jehova gir i oppstandelsen. Han setter ikke bare sammen visse egenskaper slik at det blir født en personlighet, men han gjenskaper nøyaktig hvert eneste ett av de mange millioner særpreg og karaktertrekk den enkelte har, ikke bare de nedarvede, men også alle dem som skriver seg fra de utallige ting som øver innflytelse på et menneske i livets løp — de ting en har lest, studert, sett, gjort, erfart — den sammensatte personlighet som er blitt til i livets løp. Alt dette gjendanner Jehova med ufeilbar nøyaktighet i hver minste detalj, og han nedlegger det i et legeme som passer til det sted han har i sinne å la vedkommende leve. Et eksempel på dette har vi i tilfellet med Jesus, som vi alt har vært inne på i foregående artikkel, «Oppstandelsesmiraklet» (§ 13).

En «vitenskapelig» etterligning

19. Hvilken etterligning finner vi i en såkalt «vitenskapelig» teori?

¹⁹ I et kjent [amerikansk] tidsskrift sto det nylig en tåpelig redegjørelse om at vitenskapen har oppdaget hemmeligheten ved oppstandelsen. Følgende håp ble framholdt:

«For å skaffe en tro kopi av et menneske slik det egentlig var, trenger man ikke annet enn en eneste celle arrvev, en mikroskopisk bit fra et lite sår som nettopp var begynt å gro. Dette føniksfrøet måtte så plantes ut i et føniksbed eller en fønikshage, hvor ’jordsmonnet’ måtte være mettet med de rette kjemikalier og ellers forsynt med de redskaper mesterskulptøren [arrvevets gjenoppbyggende kraft] trenger for å danne levende vesener av det grunnleggende materiale som består i regenererende arrvev.

«Det viser seg at det første betydningsfulle skritt til fysisk udødelighet er en ganske enkel affære. Alt som skal til, er et lite risp i huden, som stimulerer helbredelsesprosessen. Med en gang det begynner å danne seg arr, blir en liten bit av det nye vevet fjernet til oppbevaring ved vevkultur eller dypfrysing. Det er denne lille biten som utgjør føniksfrøet, som i framtiden kan brukes til å skape en nøyaktig gjengivelse av det individ den kom fra.

«Disse frøene kunne gjemmes i det uendelige ved fullkommen oppbevaring, som en livsgnist i en tilstand av midlertidig opphevet livsvirksomhet, men som likevel alltid står klar til å blusse fram til liv.

«Ja, i stedet for å gjenskape bare en Einstein eller Churchill, kunne vi faktisk frambringe flerfoldige av dem, på samme måte som vi har identiske tvillinger.» (Look for 24. mars 1953) Forfatteren tilføyer beskjedent: «Hvilke betingelser er de rette [for å dyrke et slikt legeme]? Det vet vi ikke, og det er langt fram til at vi kan vite det.» Ja, til tross for at det blir framholdt som vitenskap, er det bare en teori uten virkelig bekreftende beviser.

20. Fortell om en av Guds naturlover som umuliggjør dette.

²⁰ Sann biologisk forskning har godtgjort at alle fosterets celler er like på de aller tidligste fosterstadier. Men det tar ikke lang tid før genetiske krefter som menneskene ikke forstår, bevirker at disse cellene blir sterkt spesialiserte, slik at noen bare vil danne muskelfibre, noen bare lysfølsomme deler til øynene, noen bare hud osv. En vitenskapsmann forklarer: «I embryologien ser vi uhemmede unge celler med uhyre omfattende muligheter bli tvunget inn i et mønster som ubønnhørlig leder dem til virksomhet i de sterkt spesialiserte former og funksjoner i langstrakte muskelfibre eller lysfølsomme celler eller saltsyreproduserende kjertler i maven.» Ingen av dem ville frambringe et helt nytt legeme hvis de ble dyrket hver for seg. Den samme vitenskapsmann sier: «Det nye menneskelige vesen er for eksempel i besittelse av detaljerte retningslinjer for sin framtidige utvikling alt ved slutten av den første måned.» (Scientific American for februar 1950) Det er sant at blodet i fellesskap med kroppens vev leger sår, men hvem har noensinne sett menneskekroppen danne en ny arm eller et nytt ben etter en amputasjon? eller et nytt nyre, en ny lever eller et nytt øye?

21. Hvordan faller det «håp» som blir framholdt ved denne teorien, helt igjennom når det blir sammenlignet med oppstandelseshåpet?

²¹ Hvis leserne av ovennevnte artikkel i Look søker sannheten, ønsker de å sammenligne dens «håp» med det håp Bibelen gir om en oppstandelse. Ifølge artikkelen ville den «nydannede» bare være i besittelse av de egenskaper som hans gener opprinnelig ga ham. All hans livserfaring og hukommelse ville være tapt. Han ville ikke vise noen tegn på å ha levd før, men være som et nyfødt barn. Han ville bli nødt til å bli gammel og dø utallige ganger, for så bare å begynne forfra igjen, fra «ingenting». En forglemmelse eller skjødesløshet fra dem som passet hans «fønikshage» kunne forhindre at han ble «gjenfødt». Dessuten gis det ikke noe håp i det hele tatt for dem som alt er døde. Det hele er sannelig en falsk, ynkelig, uønskverdig og i høyeste grad utilstrekkelig etterligning som er beregnet på å tre i stedet for Guds sanne løfter!

22. Kan mennesker i noe tilfelle bevirke en oppstandelse?

²² Det overveldende mirakel som oppstandelsen er, kan utelukkende tillegges Jehova. Han alene har fra begynnelsen av hatt denne makt, og han har betrodd sin Sønn den: «For liksom Faderen har livets gave i seg, så har han også gitt Sønnen å ha livets gave i seg.» (Joh. 5: 26, NW) Menneskene kan gjenopplive folk ved kunstig åndedrett eller ved medisiner eller elektrisitet etterat hjertet og åndedrettet slutter å virke. Men det innrømmes at et menneske er helt dødt når cellene bryter sammen, og da særlig når det gjelder hjernecellene, som etter noen få minutters mangel på surstoff forfaller i den grad at de ikke lar seg reparere. Det står da ikke i menneskelig makt å hjelpe ham. Han kan bare bli levende igjen ved Guds makt til å gjenreise. Dessuten blir det ikke nødvendig for Gud å gjøre dette ved en langsom dyrkingsprosess, men han gjør det på et øyeblikk ved sin ubegrensede makt. Da Jesus var på jorden, fikk han ikke visne hender eller blinde øyne til å vokse seg friske etter hvert, men han helbredet dem øyeblikkelig, på mirakuløst vis. — Mark. 3: 1—5; 10: 51, 52.

Håpet om oppstandelsen en spore til å tjene Gud

23. Hvordan skaffer håpet om oppstandelsen oss en hjelm for vår rettskaffenhet enten vi nå tilhører de salvede eller de andre får?

²³ De kristne har derfor et uovertruffent håp, som langt overgår hva mennesker kan ha drømt om. Derfor sier Paulus: ’La oss være ikledd håpet om frelse som hjelm.’ (1 Tess. 5: 8) Et av de sterkeste trekk ved dette håpet er oppstandelsen. Det forhindrer at vårt «hode» blir knust under fiendtlig angrep som ellers ville ødelegge vår rettskaffenhet overfor Gud. Det kan ikke engang døden gjøre, for vi vet at hvis vi tilhører den himmelske skare på 144 000, så skal vi bli gjenreist til udødelig herlighet «i et øyeblikk». (1 Kor. 15: 52) Hvis vi er av de andre får, vil det være akkurat som å falle i søvn i det ene øyeblikket og våkne i det neste. Det blir ingen lang og sørgelig ventetid for oss. Døden er jo et fullstendig fravær av liv og bevissthet — et intet. Når man våkner i den nye verden, blir sannsynligvis ens første tanke fullførelsen av den tanke en var opptatt av i dødsøyeblikket. Et eksempel på dette har vi i Enok, som kommer til å våkne med sitt syn av den nye verden i tankene. (Heb. 11: 5) Hvis alle Jehovas vitner ønsker å leve og forkynne så lenge Jehova vil det, frykter de ikke døden.

24. Hvordan bør de kristne betrakte døden etter som de har dette håp?

²⁴ De kristne er ikke som andre når deres kjære dør. De sørger ikke altfor meget. De betrakter døden som en fiende, men de går ikke lenger enn naturlig kjærlighet og hengivenhet tilsier, og lar ikke bedrøvelsen få virke forstyrrende inn på deres anstrengelser for å bevare rettskaffenheten i Jehovas tjeneste. De fortsetter heller enda mer besluttsomme i vissheten om at de ved trofast tjeneste sikrer seg inngang i den nye verden, slik at de kan få se sine kjære igjen i oppstandelsen.

25. Hvorfor bør håpet om oppstandelsen stimulere oss til større virksomhet nå?

²⁵ For en kjærlig, omtenksom Gud vi tjener! Hans løfte om en oppstandelse bør stimulere oss til større virksomhet nå. Den tid nærmer seg stadig da oppstandelsen blir til virkelighet, ikke bare for dem som hører med til de 144 000, og som er blitt gjenreist siden 1918, men også for dem som skal leve på jorden. Forestill deg hvilken glede Kristus og hans himmelske medarvinger kommer til å erfare når deres hender kjærlig forvalter fortjenesten av Kristi gjenløsningsoffer i løpet av Kristi store sabbat i forbindelse med hans rike, og derved løfter milliarder av døde jordboere ut fra dødens skjul. (Luk. 14: 5; Joh. 5: 26; 6: 53) Tenk hvilken glede som kommer til å fylle Jehovas andre får på den paradisiske jord når det kommer beskjed fra Jehova — om at hans organisasjon må forberede seg på å ta imot de oppstandne døde. Da vil de finne en overveldende glede i å treffe tiltak med å bespise, huse, undervise og lære opp de gjenreiste skarer slik at de kan fylle sine stillinger i den nye verdens samfunn. For et storslagent konvent det kommer til å bli! Det er vidunderlig og frydefullt å se fram til den tid da Sheol, Hades, «gravtilstanden», blir ødelagt ved oppstandelsen, og da det fullkommengjorte menneskelige samfunn til slutt skal stå framfor Gud ved slutten av de tusen år og, idet de består prøven, høre at Gud anerkjenner dem i og med at han rettferdiggjør dem og erklærer dem for å være verdige til å få evig liv på den forskjønnede klode. Oppstandelsesmiraklet som da er gjentatt milliarder av ganger, vil på en strålende måte ha virket til fullførelsen av Guds hensikter ved å seire over døden, og det behøver aldri å gjentas ytterligere i de uendelige kommende tider.