Menneskene forfeiler målet for rettskaffenhet
«For alle har syndet og når ikke opp til Guds herlighet.» — Rom. 3: 23, NW.
1. Hva slags Gud er Jehova, og hvem har han samfunn med?
JEHOVA vår Gud er en hellig, allvis Gud, en stor og majestetisk Konge. Han er absolutt ren, pur, redelig og ufordervelig, og er fullt og helt hengitt til rettferdighet. Han avskyr fullstendig urenhet, skittenhet, fordervelse og dem som har gitt seg lovløsheten i vold. Denne absolutt hellige og rene Gud kan utelukkende ha samfunn med dem som er rene og hellige, og som bevarer sin rettskaffenhet overfor ham. (Sl. 41: 12, 13) Bare han er med rette verdig til å være gjenstand for fullstendig hengivenhet, kjærlighet og tjeneste. Han sa følgende til Israel: «For jeg er [Jehova] eders Gud, og I skal hellige eder, og I skal være hellige, for jeg er hellig.» David sa: «For du, o Gud, har ikke behag i ugudelighet; intet ondt menneske blir værende hos deg.» — 3 Mos. 11: 44; Sl. 5: 5, CB.
2. Har Jehova evnen til å velsigne og gjøre lykkelig? Forklar.
2 Denne hellige Gud og Konge er også den lykkelige Gud. (1 Tim. 1: 11, NW) Han befinner seg til enhver tid i en fullstendig lykkelig tilstand. Denne Majestet er derfor selve kilden til sann lykke. Enhver velsignelse og enhver fullkommen foræring skriver seg fra ham. Som «himmellysenes Far» står Jehova alltid helt på toppen av sin makt til å bringe lykke og velsignelser til dem som har samfunn med ham. Det er ikke slik med ham at han må klatre opp mot en maktposisjon som er så høy den kan bli, og han er heller aldri på vei ned fra en slik senit til en lavere posisjon. Denne «himmellysenes Far» er annerledes enn vår bokstavelige sol, som frambringer en forandring av skyggen på en solskive etterhvert som den selv flytter seg fra den stilling den har når den: står opp i øst, kommer i senit eller sin høyeste stilling på himmelhvelvingen over oss, og deretter daler ned til den når sin laveste stilling i vest. Jehovas makt til å velsigne og gjøre lykkelig står i det absolutte senit, og Jakob skrev følgende om den for å vise at vi kan ha full tillit til hans evne til å handle: «Enhver god gave og enhver fullkommen foræring er ovenfra, for den kommer ned fra himmellysenes Far, og hos ham er det ikke den skiftende skygges forandring.» — Jak. 1: 17, NW.
3. Hvem anerkjenner Jehova juridisk sett, og hvorfor?
3 Den lykkelige og hellige Gud er også en vennligsinnet Gud, en lojal hjelper. Ja, han er i sannhet en venn for alle som er hellige og rettferdige i forholdet, til ham. Han er den mest betrodde venn. Han vil utelukkende ha å gjøre med dem som forblir hans venner. Det som kjennetegner hans venner, er deres trofasthet, fullstendige hengivenhet og rettskaffenhet overfor ham personlig og overfor ham i hans egenskap av konge. Jehova anerkjenner teokratisk og juridisk sett sine sanne venner som forbundsfeller i hans lykkelige organisasjon, og lar dem nyte gunst og velsignelser som slike forbundsfeller. (Rom. 11: 2, NW) Vi legger merke til at Abraham ble juridisk anerkjent som en sann Guds venn og dermed ble rettferdiggjort ved tro. «’Abraham viste tro på Jehova, og den ble tilregnet ham som rettferdighet,’ og han kom til å bli kalt ’Jehovas venn’.» Som et folk betraktet var Israel lykkelig når Jehova var deres vennlige hjelper. «Salig [lykkelig, NW] er du, Israel! Hvem er som du, et folk som har sin frelse i [Jehova], ditt hjelpende skjold og ditt høye sverd!» — Jak. 2: 23, NW; 5 Mos. 33: 29.
4. Hvilken hensikt har Gud overfor sine venner, og vil du gi en nærmere beskrivelse av dette punkt?
4 Hva har det teokratiske vennskaps Gud til hensikt? Denne største av alle venner har godt i sinne, slikt som virker til endeløs lykke og glede for ham selv som Gud og Konge og likeledes for alle dem som er i hellig forening og harmoni med ham. Den hellige Gud gir uttrykk for sin gode hensikt overfor sine tjenere ved å skaffe dem anledninger til å oppleve stadig større lykke, slik at de går fra den ene glederike livsperiode til den andre. Den sanne lykketilstand man opplever i en hvilken som helst tidsperiode, er en tilstand med full tilfredshet, glede og fryd på grunn av den overflod på gode ting som alltid på ny blir skaffet til veie av den lykkelige Gud til behag og glede for dem som er hans venner og er i lovlig forening med ham. «Nå vet vi at Gud lar alle sine gjerninger virke sammen til beste for dem som elsker Gud, de som han ifølge sin hensikt har kalt.» — Rom. 8: 28, NW.
En ledetråd for den frie vilje
5. Hvordan åpenbarte Jehova seg som en kjærlig Far, og hvorfor?
5 Den hellige Gud er også en kjærlig far. Som den første og største far vet han best hvordan han skal styre sin familielignende organisasjon av vennlige, lydige barn. Alle åndeskapninger og det første menneske, Adam, ble Jehovas sønner i og med at de ble skapt fullkomne. Etter som de ble gjort i Guds bilde og likhet, fikk de alle den storslagne gave som består i fri vilje. Denne egenskap, den frie vilje, var en hellig skatt som de fikk seg betrodd og som skulle brukes med forstand. Både når det gjaldt engler og mennesker, kunne den enkelte skapning enten bruke sin frie vilje på en god måte, noe som ville føre til en vedvarende hellig tilstand og evig liv, eller han kunne bruke den på en dårlig måte, noe som ville føre til fordervelse, urenhet og til slutt utslettelse i døden. Han som er Skaper og Far, traff helt fra begynnelsen av tiltak for å lede sine barn, som var utrustet med fri vilje, på den ønskverdige vei som fortsetter i fullkommen lykke. For hvis skapningene av egen fri vilje hadde ført et rettskaffent liv, ville de ha blitt bevart i en tilstand full av mening og glede og fått være nær knyttet til den hellige Gud, selve kilden til lykke og godhet. — Sl. 25: 21; Ordspr. 11: 3; Luk. 3: 38; 1 Mos. 1: 26.
6. Hvilke tiltak traff Jehova for å lede sine underordnede på rett vei?
6 Hvilket tiltak traff så den absolutte frihets Gud for å peke ut den rette vei for sine underordnede, som var utstyrt med fri vilje? Han fastsatte et mål for rettskaffenhet, et mål som viste hvorvidt en ga sin Gud og Konge og ypperste velgjører fullstendig hengivenhet, et mål som satte en lovbestemt grense for visse handlinger, som det ifølge Gud var utilrådelig for skapningene å overskride under bruken av sin frie vilje. Som den allmektige Gud hadde Jehova i sannhet den absolutte rett til å trekke opp de trygge grensene for den relative frihet hans skapte underordnede var i besittelse av. Slike lovmessig bekjentgjorte begrensninger ville dessuten være en stadig påminnelse for skapningene om deres underordnede forhold, som var et avhengighetsforhold, og om at de alltid burde være våkne for å forvisse seg om sin eneveldige overordnedes guddommelige vilje, slik Jesus Kristus gjerde da han var på jorden. (Matt. 26: 39) For øvrig voldte ikke slike lovbestemte restriksjoner besvær for Guds skapninger ved å nekte dem ting som måtte til forat de til enhver tid skulle kunne leve lykkelig. Videre forholdt ikke Gud sine barn noe de hadde en lovmessig rett til. Og dessuten hadde Jehova rett til å prøve sine venner med hensyn til gode gjerninger, liksom Abrahams vennskap ble prøvd ved at han ble bedt om å ofre sin eneste sønn, noe som var et forbilde på det gode Jehova ville gjøre ved å gi sin egen Sønn som en løsepenge. — 1 Mos. 22: 1—14.
7. Hvordan må Guds tjenere respektere hans dobbeltembete? Hvordan tilkjennegir de Guds herlighet?
7 Jehova er både hellig Gud og absolutt Konge for alle i sin organisasjon. I kraft av dette dobbeltembete har han rett til å fordre fullstendig hengivenhet, fullkommen lydighet og den beste tjeneste. En slik fullstendig ytelse overfor ham vil si fullkommen ustraffelighet eller rettskaffenhet. Ved å respektere det lovbestemte mål for rettskaffenhet som er fastsatt av den store Gud og Konge, legger skapningene for dagen sin lojalitet og trofasthet overfor ham som i sannhet er den Hellige. Ved å nå dette fastsatte mål for hva Gud betrakter som tegn på vennskap, får de juridisk sett en gunstig stilling i forholdet til ham. Etter som det er Guds hensikt å frambringe skapninger som av sin egen frie vilje kjærlig ønsker å gjøre Jehovas vilje, er det slik at de som følger dette guddommelig utformede mønster, skaffer Ham pris og ære. På bibelsk grunnlag kan man da også si at en skapning ved å nå opp til målmerket for rettskaffenhet tilkjennegir Guds herlighet i fullstendig hengivenhet. (1 Kong. 9: 4; Sl. 26: 1—11; 12) Dette finner støtte i den sannhet Josva framholdt: «Han er en Gud som fordrer fullstendig hengivenhet for seg.» — Jes. 24: 19, NW.
Synd
8, 9. Hva er synd? Hva er grunnbetydningen av ordet «synd» på gresk og hebraisk?
8 Hva så hvis målet for fullstendig hengivenhet, fullkommen lydighet og varig rettskaffenhet blir krenket? I så fall forfeiler man målet. Det finner da sted et skjendig brudd på Guds lov. Det fører til at man ikke når opp til Guds herlighet. En slik ting er fremfor alt forræderi mot ham som er Gud og Konge. Dette blir kalt synd. Ved dette gjør en seg fortjent til dødsstraff, liksom forræderi også i de forskjellige land blir straffet med døden. I dag befinner vi oss alle i en slik vanhellig tilstand. Paulus sa med rette: «For alle har syndet og når ikke opp til Guds herlighet.» — Rom. 3: 23, NW.
9 På det greske språk som Paulus brukte da han henvendte seg til gresktalende forsamlinger, betydde ordet for synd (gresk: hamartía) opprinnelig å feile, som for eksempel å ta feil av veien. Senere kom det til å bety å unnlate å gjøre noe, å svikte sin hensikt, å feile i det en skal gjøre å gå på urett vei. Nå var Paulus en hebreer, og i den hebraiske delen av Bibelen som han leste, betydde likeledes verbet å synde (hebraisk: חטא, hhata’) opprinnelig å feile eller svikte. Dommerne 20: 16 sier for eksempel: «Blant alle disse folk var det syv hundre utvalgte menn som var kjevhendte; av dem rammet enhver på et hår når han slynget med sten, og feilte ikke.» Videre sier Ordspråksboken 19: 2: «Det er til ingen nytte å handle før du tenker; å forhaste seg er å forfeile målet.» (Mo) Legg videre merke til Ordspråksboken 8: 36: «Men den som svikter meg [visdommen], skader seg selv; alle de som hater meg, elsker døden.» (AT) Synd er derfor å unnlate eller feile med hensyn til å gjøre Guds vilje og lyde hans lov. «Enhver som praktiserer synd, praktiserer også lovløshet, og synd er således lovløshet.» «All urettferdighet er synd.» — 1 Joh. 3: 4; 5: 17, NW.
10. Er det noe som tyder på at engler ble prøvd? I tilfelle når og hvordan?
10 Finnes det noe bibelsk bevis for at englene ble prøvd ved et mål for fullkommen rettskaffenhet? Ja. Peter nevner engler som «syndet» eller forfeilet målet på Noahs tid, og sier at Gud ikke avholdt seg fra å straffe dem for deres lovløshet. (2 Pet. 2: 4, 5, NW) Hvilken frivillig handlemåte var det disse englene fulgte som utgjorde en overtredelse av et forbud som må ha vært gitt i forbindelse med deres livsløp, en handlemåte som kastet tvil over deres fullstendige hengivenhet? Bibelen besvarer dette spørsmålet for oss: «Da nå menneskene begynte å bli tallrike på jorden, og de fikk døtre, så Guds Sønner [engler] at menneskenes døtre var vakre; og de tok seg hustruer, hvem de hadde lyst til.» (1 Mos. 6: 1, 2) Atskillige år senere åpenbarte Jesus delvis hva de rimelige begrensninger Gud hadde fastsatt far engler, må ha bestått i. Han sa at trofaste, hellige engler i himmelen hverken tar til ekte eller gis til ekte. (Matt. 22: 30) Alle de englene som levde sammen med menneskenes døtre før vannflommen på Noahs tid, forfeilet derfor målet for fullkommen lydighet. Det kom for dagen at disse ondsinnede englene ikke var sanne venner av Gud, og de er blitt kastet ut av Jehovas himmelske husstand som fiender sammen med sin anfører Satan Djevelen. De slo derved inn på en frivillig, dårlig løpebane som førte til sorg for dem og kommer til å ende med at de blir fullstendig utslettet. — Luk. 8: 31.
Målet for ustraffelighet i Eden
11. Hvori besto det mål for rettskaffenhet som Gud fastsatte i Eden?
11 Hva så med de første, fullkomne mennesker? Hvilket lovbestemt mål for rettskaffenhet var stilt opp for dem for å lede deres skritt på en klok måte overfor deres guddommelige Venn og Velgjører, Jehova Gud? Det var en klar og utvetydig lov, og hvis noen brøt den, ville Gud betrakte det som en uvennlig og forrædersk handling, eller som en synd. Denne loven ble tydelig og bestemt framholdt for den fullkomne Adam og hans vakre hustru. «Og Gud [Jehova] bød mennesket: Du må fritt ete av alle trær i hagen; men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.» Det var ikke noe svevende over dette målet. Det var lett å forstå. Det var lett å holde. Det ble også gitt tydelig beskjed om hvilke følger det ville få å forfeile dette målet. Mennesket skulle «visselig dø» hvis det begikk en slik forrædersk handling. — 1 Mos. 2: 16, 17.
12, 13. Hvorfor var Gud berettiget til å stille opp dette mål for Adam og Eva?
12 Jehova Gud var absolutt berettiget til å fastsette dette mål for rettskaffenhet til beste for mennesket. Han kjente mennesket bedre enn det kjente seg selv, for Jehova var menneskets skaper. Jehova visste det var til menneskets beste å ha dette uforanderlige målmerke som en påminnelse om at det var en underordnet og var avhengig av sin Skaper og Overordnede. Ja, som kjærlighetens Gud la Jehova i virkeligheten sann kjærlighet for dagen ved å stille opp en slik veiviser mellom Gud og mennesker. Denne lovbestemte restriksjon voldte ikke Adam og hans hustru besvær, for den nektet dem ikke noe som måtte til forat de skulle kunne leve lykkelig i den paradisiske hagen. De hadde lovmessig rett til å spise frukt av de andre trærne, men retten til å spise gjaldt ikke dette spesielle treet.
13 En overmåte verdifull gave var i beredskap for Adam hvis han viste seg verdig til å få den. Jehova Gud hadde plasert Adam og Eva i et veldig landområde i den østlige delen av en strekning av jorden som kaltes Eden. Dette store landområde var blitt meget godt oppdyrket, for Gud hadde tilformet det og lagt det ut til en vakker paradisisk hagepark. Dette landområde var dessuten godt forsynt med vennlige dyr av alle slag eller familier. Det var også beplantet med alle mulige slags trær og vekster som ga føde. Dette landområde skulle i virkeligheten bare være en begynnelse til en utvidet eiendom som til slutt skulle omfatte hele kloden med dens uanede rikdom på mineraler. Adam og Eva fant et lykkelig hjem her i disse omgivelser som virket inspirerende med sin skjønnhet, fred og harmoni, og som bød på store naturrikdommer. Den store Gud og giver av enhver fullkommen gave var selvfølgelig i sin fulle rett da han ville prøve Adam før han for bestandig overdro en slik verdifull eiendomsrett til en prøvet venn. Hvem vil vel i dag vederlagsfritt overlate en uvurderlig eiendom til en fiende? Det vil ingen som er ved sine fulle fem. Slik er det også med Gud. Mennesket måte først godtgjøre at det var en lojal, pålitelig venn av den store Gud og Konge. I samsvar med dette prinsipp prøvde Jehova Gud senere Jesus her på jorden for å konstatere om han var egnet og verdig til å bli den nye verdens Konge. — 1 Mos. 2: 8; Heb. 2: 18.
14. Av hvilken ytterligere grunn prøvde Jehova Adam og hans hustru?
14 Adam og Eva ble opprinnelig satt i dette vidunderlige landområde, og det var ikke fastsatt noen grense for deres levetid. Det later til at alle de andre levende skapninger som det myldret av på jorden, hadde fått livet bare for en begrenset tid. (2 Pet. 2: 12) Hvert enkelt dyreslag skulle øyensynlig leve sin tilmålte tid for å bidra til jordens tiltagende rikdom, og deretter dø og overlate til sitt avkom å fortsette med den livsgjerning de forskjellige raser eller arter av skapninger var satt til. (I forbigående kan vil nevne at når Adam la merke til at dyrene opphørte å eksistere, ga det større vekt til ordet «død» som Jehova brukte da han gjorde ham kjent med straffen for å unnlate å nå målet for rettskaffenhet.) Men i Adams tilfelle avgrenset ikke Jehova Gud levetiden. Nei, lengden av hans levetid ble et åpent spørsmål, og skulle være avhengig av hvorvidt han holdt seg i overensstemmelse med det lovbestemte mål for lojalitet. Menneskenes organisme var imidlertid opprinnelig slik skapt at de var i stand til å leve evig. Gud hadde derfor enn videre rett til å prøve Adam og hans etterkommere for å se om de var verdige til å få nyte den største av alle gaver, nemlig en levetid som aldri tar slutt, evig liv. Denne enda større gave sto i forbindelse med en annen juridisk veiviser i hagen, og den blir kalt «livsens tre». — 1 Mos. 3: 24.
Godt og ondt
15, 16. a) Hva slags beskaffenhet hadde tydeligvis dette mål for rettskaffenhet, og hvorfor? b) Hvilke eksempler har vi på andre juridiske symboler?
15 Hva skal det bety at målet for rettskaffenhet var forbundet med et tre «til kunnskap om godt og ondt»? Det later til at en bokstavelig berøring eller spising av dette forbudte tre hverken førte til gagn eller skade legemlig sett. Det ser heller ut til at det var samvittigheten som ble berørt hvis man befattet seg med dette treet. Vi legger merke til at Bibelen ikke sier noe om legemlige følger i forbindelse med at Adam og Eva senere spiste av frukten fra dette treet, men den viser at deres samvittighet øyeblikkelig meldte fra om skyld. «Da ble begges øyne åpnet, og de ble var at de var nakne.» (1 Mos. 3: 7) De øynene som ble åpnet, kunne ikke ha vært deres bokstavelige øyne, for de må ha vært vidt åpne den gangen de begikk den ulovlige handlingen. Det som skjedde var derfor at deres, hjertes øyne’ eller samvittigheten reagerte, og ikke at de fikk sin bokstavelige hjernekapasitet utvidet og ble fylt med guddommelig visdom. (Ef. 1: 18) Hør nå et annet interessant punkt: Det er alltid en overordnet som «kjenner» eller dømmer mellom hva som er rett og galt eller godt og ondt. Dette framgår av Guds uttalelse da Adam ble drevet ut av hagen, for av den kan man utlede at Adam hadde besluttet seg til å bli sin egen dommer og selv «kjenne» hva som er «godt» og «ondt». Dermed hadde han forkastet de himmelske overordnede Myndigheter. «Og Gud [Jehova] sa: Se, mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt.» Disse betraktninger fører til den slutning at treet tjente som et juridisk tegn eller symbol, en veiviser, mellom den store Gud og Konge og menneskene når det gjaldt deres samkvem med hverandre som henholdsvis den styrende og de styrte. — 1 Mos. 3: 22.
16 Med det samme vi er inne på at dette treet virket som en veiviser, kan det være på sin plass å nevne at vi har noe av lignende betydning i tilfellet med den vitnerøys eller steindynge som ble lagd ved Gal-Ed som et juridisk tegn mellom Laban og Jakob, et tegn som bestemte deres lovmessige oppførsel overfor hverandre. (1 Mos. 31: 48—53) Vi kan også nevne et moderne eksempel. Når et viktig juridisk dokument blir lagt i en konvolutt som blir lukket igjen og forseglet med et offisielt segl innstemplet i seglvoks, finner det sted en krenkelse av den begrensede adgang til å se dokumentet hvis en person som ikke er bemyndiget til det, bryter voksseglet. Forbrytelsen består ikke i selve det å bryte voksseglet, men i det ulovlige forsøk på å trosse det forbudte segl, som bare er et juridisk symbol eller et stengsel for det som er inne i konvolutten.
17, 18. a) Hva er definisjonen på «godt» og «ondt»? b) Hvem avgjør hva som er godt? Hva er det som bekrefter dette?
17 Vi vil så spørre: Hva er «godt», og hva er «ondt»? Godt er det som er riktig, fullstendig og i harmoni med Jehovas regler og prinsipper for rett oppførsel. Ondt er det stikk motsatte, det som er galt og ikke harmonerer med regler og prinsipper for rett oppførsel. Gud, Skaperen, erklærte og felte den dom at resultatet av flere skapelsesdager var «godt». (1 Mos. 1: 10, 12, 18, 21, 25) Er en umoden person eller et barn kompetent til å stille opp regler for rett oppførsel og på den måten fastsette hva som er godt og hva som er ondt? Nei, selvfølgelig ikke. Av denne grunn må jordiske fedre tukte sine barn for å få dem til å oppføre seg i samsvar med normer for godhet som er fastsatt av en overordnet myndighet. (Heb. 12: 7—11) Det er ikke den underordnede som bestemmer reglene for godhet, men den lovgivende overordnede. Jehova Gud er den siste dømmende og bestemmende instans når det gjelder å avgjøre hva som egentlig er godt og hva som er ondt.
18 En gang kom en mann til Jesus og spurte ham om hva som er godt. Jesus ga ham det rette svar som viste at Jehova Gud er den eneste som bestemmer hva som er godt, og skapningene må følge Guds befalinger fordi Gud alltid befaler det som er rett. «Og se! det kom en bort til ham og sa: ’Lærer, hva godt må jeg gjøre for å få evig liv?’ Han sa til ham: Hvorfor spør du meg om det som er godt? Det er en som er god. Men hvis du ønsker å gå inn til livet, så hold budene til stadighet.’» — Matt. 19: 16, 17, NW.
19, 20. a) Hvordan kom synden til jorden? b) Hvorfor hadde ikke den første synd noe å gjøre med ulovlig kjønnslig omgang?
19 Jehova Guds rett til å avgjøre hva som er godt, ble på en nedrig måte trukket i tvil av Satan Djevelen i Eden for omkring seks tusen år siden. Han innga Eva uriktige tanker og vekket et galt begjær hos henne, den underordnede, om å trosse sin overherre Jehova og i stedet selv avgjøre hva som var godt og ondt. «For Gud vet at på den dag I eter av det, skal eders øyne åpnes, og I skal bli liksom Gud og kjenne godt og ondt.» Dette onde begjær hos Eva ble befruktet, og hun tok fatt på å ete fra det forbudte tre. «Følgelig så kvinnen at treets frukt var god mat og at det var en fryd for øynene, ja, treet var attråverdig å se på. Og hun begynte å ta av dets frukt og spise den. Senere ga hun også noe til sin mann da han var sammen med henne, og han begynte å spise den.» (NW) Til evig vanære for seg selv forfeilet her Adam og Eva det mål Gud hadde fastsatt for fullkommen lydighet og rettskaffenhet. Fra samme stund begynte de et liv i ulykke, lovløshet og urenhet, med døden som utgangen på det hele. De hadde trosset den eneveldige Majestets bestemmelse og ord, og derved begått høyforræderi. — 1 Mos. 3: 5, 6; Jak. 1: 14, 15, NW.
20 På dette punkt må det bemerkes at Adams første synd ikke hadde noe å gjøre med ulovlig kjønnslig omgang, slik enkelte sekter i kristenheten påstår. Det var ikke kjønnslig omgang saken gjaldt, og det var ikke det som utgjorde det fastsatte mål for menneskene, for det var ved et tidligere påbud blitt tillatt for en ektemann og en hustru å leve sammen seksuelt. (Se 1 Mosebok 1: 28.) Adams første synd var den onde handling han begikk da han forfeilet det fastsatte mål, det at han forrædersk forkastet den store Gud og Konge, Jehova, ved å anta en annen slags rettesnor for hva som var godt og ondt.
Vanhellige følger
21, 22. Hvilke følger fikk Adams synd? Hva menes her med familieuskikkethet?
21 Denne ene forræderske handling, denne overlagte synd, fikk de forferdeligste følger — ikke bare for Adam, men over hele jorden for den framvoksende adamittiske familie: «Liksom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden således trengte igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.» (Rom. 5: 12) Adam, som nå var en lovbryter og en fiende av sin forhenværende Gud og Konge, ble øyeblikkelig stevnet til doms av Jehova, kjent skyldig sammen med kvinnen og Satans redskap, slangen, og dømt. Adam og hans hustru ble straks utvist fra Guds hellige organisasjon som forrædere. Menneskene ble sendt ut av den fullkomne Edens hage, fikk en begrenset levetid som skulle bli avsluttet i døden, og ble nødt til å slå seg til på den udyrkede del av jorden og tjene sitt levebrød i sitt ansikts sved. (1 Mos. 3: 16—19) Fordi Jehova Gud ikke lenger var deres kjærlige venn og kloke rådgiver, og fordi Adam og Eva ikke lenger var i forening med Guds organisasjon, ble de nødt til å klare seg selv som best de kunne med sin umodne og uerfarne dømmekraft. Det harde arbeidet betydde et sterkt press og en stor påkjenning for dem, den menneskelagde organisasjon førte til skuffelser og hjertesorg, og de fikk til og med oppleve den uhyggelige tragedie å se det første menneske dø da deres egen sønn ble drept av en morderisk, avsindig bror — og alle disse prøvelser bidro til å forstyrre den likevekt som hadde preget den menneskelige organismes funksjoner mens de var fullkomne. Det oppsto sykdommer, og til slutt innfant døden seg. Husk at den voldsomme påkjenning som nervesystemet hos det fullkomne menneske Jesus var utsatt for da han hang på treet, faktisk framskyndet hans død.
22 Barn overtar arv og gjeld fra sine foreldre. Etter som Adam ved sin død var et vanhellig menneske, en utstøtt forræder, en som ikke hadde ervervet seg eiendomsretten til det prektige Edens hageanlegg, og en som ikke hadde oppnådd noen rett til en ubegrenset levetid, kom denne uskikkethet eller uheldige stilling over hans etterkommere. Slik førte Adam familieuskikkethet over hele menneskeslekten fordi han var et opprørsk patriarkalsk overhode.
23, 24. a) Hvordan utviklet synden seg i løpet av de første 1600 år? b) Hvordan så Jehova på disse resultatene?
23 Etter som Adam etter utstøtelsen ikke hadde annet å stole på enn en vanhellig, ufullkommen dømmekraft når det gjaldt å skille mellom godt og ondt, ble det til at han i resten av sine 930 leveår i stadig voksende grad forfeilet Guds opprinnelige mål for sann rettskaffenhet. Denne tendensen til å synke lengre og lengre ned i fordervelse, kunne bare føre til at hans barn ble mer og mer degenerert for hver generasjon. Da det var gått omkring 1600 år, var menneskene til slutt blitt så vanhellige og degenererte, eller de forfeilet målet for fullkommen rettskaffenhet i så høy grad, at Jehova var bedrøvet fordi han hadde skapt menneskene på jorden, og han følte seg såret i sitt hjerte. Bare Noah viste seg å være rettferdig i stor utstrekning. Noah var ikke blitt så degenerert som sine samtidige, selv om også han forfeilet Guds opprinnelige mål for fullkommenhet fordi han var blitt født som en synder. — Sl. 51: 7.
24 «Følgelig så Jehova at menneskets ondskap var blitt stor på jorden og at alle dets hjertes tankers tilbøyeligheter bare var onde hele tiden. Og Jehova var bedrøvet fordi han hadde skapt menneskene på jorden, og han følte seg såret i sitt hjerte. Så sa Jehova: ’Jeg vil utrydde menneskene som jeg har skapt, fra jordens overflate, fra mennesket til husdyr, til krypende dyr og til himmelens flyvende skapninger, for jeg er virkelig bedrøvet fordi jeg har skapt dem.’ Men Noah fant nåde for Jehovas øyne . . . Noah var en rettferdig mann. Han viste seg å være ulastelig blant sine samtidige. Noah vandret med Guden.» (1 Mos. 6: 5—9, NW) Noen vil sikkert stille dette spørsmål: Etter som Gud ødela alle bortsett fra åtte gode mennesker i vannflommen på Noahs tid, hvilke utsikter har da menneskene hatt til å bli løftet opp til fullkommenhet etter den tiden? Dette spørsmål vil bli besvart i etterfølgende artikkel.