«Gamle menn og barn» priser Jehova

FOR mange hundre år siden kom salmisten med følgende oppfordring: «Både unge menn og jomfruer; gamle menn og barn: la dem prise Jehovas navn.» (Sl. 148: 12, 13, AS) At denne oppfordring er blitt adlydt i våre dager, og det i alle deler av verden, var tydelig etter de beretninger å dømme som kom fram på Jehovas vitners sammenkomst «Den nye verdens samfunn» som ble holdt i juli 1953 på Yankee stadion i New York. Blant slike beretninger var også disse:

I en bestemt landsby i Frankrike lærte tre unge piker på 11, 15 og 17 år sannheten av Jehovas vitner og var til stede på møtene. Foreldrene forsøkte å gjøre dem motløse ved å ødelegge hjelpemidler Selskapet har skaffet til veie til bruk ved bibelstudier, så pikene fortsatte sine studier i fjøset. Snart begynner Lucienne, den yngste, å snakke til sine venner om Guds rike, og når landsbypresten underviser dem i katekismen, svarer disse barna: «Men Monsieur le curé, Lucienne sier at det der står ikke i Bibelen.» Dette gjentar seg uke etter uke inntil presten en dag i irritasjon advarer alle i landsbyen mot lille Lucienne. Men Lucienne fortsetter å snakke, og til sist går presten til hennes mor, og sier: «Frue, De burde sørge for at Deres barn slutter å tale til andre! Hvis de absolutt vil fortsette å studere Bibelen, bør de holde det for seg selv. Jeg advarer Dem!» Men hva svarte barnas mor? «Har De noen gang kunnet få en pike til å slutte å snakke?» Intet kunne naturligvis forhindre at de strømmet over av de gode ting de hadde lært, og på Jehovas vitners neste sammenkomst ble alle tre pikene døpt.

Blant dem som nylig er begynt å prise Jehova i Guatemala, er en åttiseks år gammel tidligere protestantisk prest. Han kommer regelmessig og punktlig til menighetens møter selv om det betyr at han må ri atskillige kilometer. Når han går omkring og forteller andre om Jehovas godhet, unnlater han aldri å bemerke: «Tenk, i alle disse årene har jeg trodd at jeg skulle til himmelen, og nå finner jeg ut at jeg skal leve på jorden!» Han er lykkelig over denne utsikten.

Blant barna som priser Jehova i Guatemala, er en tolv år gammel gutt. Hans mor hadde skaffet seg Vakttårnets hjelpemiddel til bibelstudium, boken «This Means Everlasting Lite» [«Dette betyr evig liv»], og helt fra begynnelsen av la gutten virkelig interesse for dagen og ba andre om å lese boken for seg, da han selv var blind. Til tross for sitt handikapp deltar han regelmessig i felttjenesten, plaserer bibelsk litteratur hos naboene og går på gjenbesøk.

På et ensomt, fjerntliggende sted i det høyeste av Apenninene i Midt-Italia begynte et åttifire år gammelt vitne for Jehova å forkynne det gode budskapet om Riket. Han er så skrøpelig at han må bruke en stav i hver hånd, men krumbøyd og med en pakke bibelsk litteratur på ryggen besøker han dem som bor spredt omkring langs stiene i de forrevne fjell. Han begynner før klokken seks om morgenen, og vender tilbake før middag for å unngå den brennende solen. Mangen gang har han falt mens han har vandret bortover de livsfarlige stiene. Så effektivt har hans arbeid vært at den katolske kirke sendte to unge misjonærer dit for å motvirke hans virksomhet. De fulgte ham langs fjellstiene og forsøkte å skremme folk til ikke å høre på hans budskap og oppfordret dem som hadde skaffet seg litteratur, til å bringe den til byen og få den brent. Til tross for denne motstanden ble det opprettet en menighet i løpet av seks måneder. Et år senere ble tretti mennesker døpt — alt som et resultat av at dette åttifire år gamle vitnet hadde overvunnet forferdelige vanskeligheter.

I Nicaragua går en fem år gammel pike sammen med sin mor ut i felttjenesten og går alene fra dør til dør, framholder vitnesbyrdet og plaserer blad. En gang da hun besøkte sin overtroiske bestemor, fortalte hun henne hvem Jehova er, og hvorfor de gudebildene hun hadde, som hverken kunne se, høre eller tale, var verdiløse.

I Finnland deltok en ni år gammel pike aktivt i felttjenesten, og hun var ikke bare regelmessig til stede på menighetens møter, men hun forberedte leksen sin i forveien og kom med gode svar på de spørsmålene som ble stilt. Hun fortalte at hun ønsket å symbolisere sin innvielse til Jehova ved å ta vanndåpen, men hennes mor svarte at de ikke var helt ut skikket til å ta et slikt skritt. Den lille piken svarte: «Nei, du kan naturligvis ikke komme, mor, etter som du ikke forstår. Men la meg gå, jeg kjenner sannheten.» Så hun gikk og ble døpt.