Den rike mann og Lasarus — lignelse eller fortelling?
DET store flertall av de religiøse sekter i kristenheten hevder at de ondes skjebne er evig pine i et brennende helvete. Jesu ord i Lukas 16: 19—31 angående den rike mann og Lasarus er et av de beviser de har å legge fram som støtte for denne læren. De påstår da at disse ordene forteller om et tilfelle fra virkeligheten og er en beretning om noe som faktisk har funnet sted. En traktat som er utgitt av en som er av denne oppfatning, spør: «Tror du ikke at alle som hørte Herren Jesus fortelle historien om den rike mann og Lasarus, naturlig nok ville gå ut fra at han mente å lære bevisst tilværelse, etter døden, enten i lykke eller i lidelse?»
Hvis vi bare for å foreta et tankeeksperiment forutsetter at hans tilhørere virkelig trodde at han fortalte et tilfelle fra virkeligheten, så beviser det langt fra at det var det han gjorde, men viser heller at det motsatte var tilfelle. Hvordan det? Fordi det uttrykkelig blir sagt oss at grunnen til at Jesus talte i lignelser eller illustrasjoner var — at folket skulle forstå? — nei, men at de ikke skulle forstå. Legg merke til hans ord: «Eder [hans disipler] er det gitt å få vite Guds rikes hemmeligheter; men de andre gis det i lignelser, forat de skal se og dog ikke se, og høre og dog ikke forstå.» (Luk. 8: 10) Det er derfor tydelig at hvilken mening hans tilhørere enn fikk ut av lignelsen, så ville den være feilaktig.
Noen reiser imidlertid ytterligere innvendinger fordi Jesus ikke spesielt antydet at dette var en lignelse. Men var det nødvendig for Jesus å gjøre dette hver eneste gang, når vi har den tydelige uttalelsen at «uten lignelser talte han ikke noe til dem»? (Mat. 13: 34) Det at navn blir oppgitt, er ikke brukbart som noe argument mot at dette er en lignelse, ikke i betraktning av alle de beviser som taler for at det å oppfatte den bokstavelig, vil si å bryte med all logikk og sunn fornuft og motsi resten av Guds Ord.
Meningsløsheter
Kort fortalt leser vi i denne illustrasjonen først om en rik mann kledd i purpur og fint lin som levde i herlighet og prakt, og om en tigger ved navn Lasarus som satt ved hans port. Han var full av sår, og hungret etter de smuler som falt fra den rike manns bord. I tidens løp døde begge to. Lasarus ble ført bort av engler og fikk lene seg tilbake mot Abrahams bryst, mens den rike mann ble begravd og led pine i dødsriket [Hades, NW], hvorfra han så Lasarus. — Luk. 16: 19—23.
Legg merke til at det ikke blir sagt et ord om at Lasarus hadde vært en god mann, om at han hadde hatt tro og bevist sin tro ved gjerninger — to betingelser man er nødt til å oppfylle for å vinne evig liv. (Het. 11: 6; Jak. 2: 14—26) Når har forkommenhet, fattigdom og sykdom i seg selv garantert frelse?
Det sies heller ikke et ord om at den rike mann hadde vært ond. Hva slags resonnement og hvilke rettferdige prinsipper kan man bygge på hvis man hevder at en mann må lide alskens kvaler i et brennende helvete i milliarder på milliarder av år, ja i all evighet, bare fordi han fullt ut har nytt dette livs goder i sytti år? Selv falne, ufullkomne mennesker forstår at rettferdigheten krever at «straffen står i forhold til forbrytelsen», og Gud er selvsagt rettferdigere enn menneskene. Abraham, David, Salomo og Josef fra Arimatea hadde alle stor rikdom, men er de dermed fordømt til evig pine?
I sine diskusjoner med det jødiske presteskap la dessuten Jesus for dagen en fin logisk sans. Han sto ikke tilbake for noen i så henseende. Ville han gi en slik avskrekkende advarsel om syndens lønn uten engang å nevne synden, eller fortelle om belønningene for tro og lydighet uten engang å nevne disse egenskaper? Hvis Jesus hadde ment å advare sine tilhørere mot evig pine, ville han uten tvil ha lagt vekt på disse punkter, men han gjorde ikke noe slikt.
Ikke nok med dette, men vi leser også at Lasarus ble ført bort til Abrahams bryst. Ligger alle de som oppnår frelse, og lener seg tilbake mot Abrahams bryst? Hvis vi innrømmer at dette uttrykket er en symbolsk talemåte, hvordan kan vi da insistere på at det som skjedde med den rike mann, må tas bokstavelig? Det er simpelthen ikke fornuft i å ta en del av beretningen bokstavelig og en tilsvarende del symbolsk.
Legg videre merke til at dette er det eneste sted i Bibelen hvor bevissthet og lidelse er forbundet med Hades. Det nytter heller ikke å påstå at Hades før Jesu død hadde to avdelinger, en for de gode og en for de onde, og at de gode kom til himmelen etterat han døde for menneskenes synder, for på den tid Jesus fortalte denne lignelsen, hadde han enda ikke dødd. At Hades blir brukt på symbolsk måte, går tydelig fram av Åpenbaringen 6: 8, 9, der det heter at dødsriket [Hades, NW] sitter til hest og rider, og videre av Åpenbaringen 20: 14, som viser at Hades [NW] selv blir kastet i ildsjøen, ikke at det er ildsjøen.
Ubibelsk
Påstanden om at Jesu ord angående den rike mann og Lasarus er bokstavelige, blir enda mer uholdbar når man sammenligner den med hva resten av Guds Ord har å si om syndens straff og de dødes tilstand. Adam ble ikke advart angående evig pine, og da han syndet, fikk han rett og slett høre: «Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» (1 Mos. 3: 19; 2: 17) Det var heller ikke slik at Jehova Gud sa: «Ditt legeme skal vende tilbake til støv;» nei, han sa at du, Adam, skulle gjøre det. Bibelens tydelige vitnesbyrd er derfor ikke til å misforstå: «Den lønn som synden gir, er døden.» — Rom. 6: 23.
Hva er så døden, de dødes tilstand — innebærer den bevisst lidelse eller bevisst lykksalighet? Nei! Menneskene dør som dyrene; de døde vet ikke noen ting; der er ingen bevissthet i Sheol (det hebraiske ord som tilsvarer Hades). Når et menneskes ånd [ånde, KJ] farer ut; «så vender han tilbake til sin jord; på den samme dag er det forbi med hans tankes råd.» David ba Gud spare hans liv før han «går herfra og er [ja, eksisterer] ikke mer». Peter sammenlignet de onde med ufornuftige dyr som forgår. Ufornuftige dyr blir ikke pint etter døden. — Sl. 146: 4; 39: 14; Pred. 3: 19—21; 9: 5, 10; 2 Pet. 2: 12.
Blir vi dessuten ikke forsikret om at det foregår en oppstandelse av de døde, både av de rettferdige og de urettferdige? Hva skulle en oppstandelse tjene til hvis menneskene fikk sin evige belønning når de døde? (Ap. gj. 24: 15; Joh. 5: 28, 29) Da Marias og Martas bror og Jesu venn Lasarus døde, trøstet Jesus de to kvinnene. Trøstet han dem ved å forsikre dem om at Lasarus ikke var død? Nei, han trøstet dem med forsikringen om at han skulle oppreises fra de døde. Lasarus’ søstre visste at han skulle «oppstå i oppstandelsen på den ytterste dag». Da Jesus kalte ham fram, kalte han ham så ned fra stillingen ved Abrahams bryst, fra limbus eller fra et brennende helvete? Nei, han kalte ham fram fra graven. Og en annen ting, hvis Lasarus hadde vært ved bevissthet på noe slikt sted, ville han sikkert ha fortalt alle sine venner om de bemerkelsesverdige opplevelser han hadde hatt, for han hadde vært død i fire dager. Hans taushet på dette punkt er i seg selv et sterkt indisiebevis for at han var ubevisst. — Joh. 11: 22—44.
Hvordan skulle vi dessuten kunne forklare at Abraham var i himmelen, når Jesus sa: «Intet menneske [har] steget opp til himmelen unntagen han som steg ned fra himmelen, Menneskesønnen.» Og påpekte ikke Peter på pinsedagen for sine tilhørere at David «både døde og ble begravet, og hans grav er iblant oss den dag i dag. For David fór ikke opp til himmelen»? (Joh. 3: 13, NW; Ap. gj. 2: 29, 34) Ingen av Guds tjenere var blitt lovt en himmelsk belønning før Kristi Jesu komme, og det er grunnen til at hans apostler selv etter hans oppstandelse speidet etter et jordisk rike. — Sl. 45: 17; Ap. gj. 1: 6—8.
For å vende tilbake til lignelsen, så forteller den oss videre om at den rike mann oppfordrer «Fader Abraham» til å sende Lasarus, for at han kunne lindre ham med en dråpe vann på fingertuppen. Dette får Abraham til å minne ham om de goder han hadde i sin levetid i sammenligning med hva Lasarus hadde, og dessuten er det et stort svelg festet mellom dem, slik at ingen kan gå over fra det ene stedet til det andre. Den rike mann ber da om at Lasarus må bli sendt av sted for å advare hans fem brødre, men han får som svar at de har Moses og profetene, og hvis de ikke vil høre på dem, ville de heller ikke høre på en som ble oppreist fra de døde. — Luk. 16: 24—31.
Ifølge Bibelen er himmelen og Hades (Sheol) to motsatte ytterligheter. (Sl. 139: 8; Luk. 10: 15) Kunne vi tenke oss at de som er på det ene stedet, kan se dem som er på det andre, og at de kan snakke med hverandre? Og hvis den rike mann var i et brennende helvete, ville han da be om å få bare en dråpe vann for å svale sin tunge? Hvor stor lindring ville det bringe? Ville den vare helt til han fikk den? Ville noen så meget som kunne nærme seg et brennende helvete med bare en vanndråpe? Det er tydelig at dette er symbolsk tale i likhet med Abrahams bryst og alt det andre Jesus sa ved denne anledningen.
Lignelsens betydning
Etter som vi ikke kan komme forbi at Jesu ord om den rike mann og Lasarus er en lignelse, må vi spørre: Hva illustrerer de, og hvilken betydning har de? Kort sagt forteller de om en forandring som inntraff i forholdet mellom to klasser av mennesker på grunn av sannhetens forkynnelse, både på Jesu tid og i våre dager.
Den rike mann er et godt bilde på det jødiske presteskap, som var vel forsynt med åndelige goder. De regnet seg selv for å være rikets barn — var kledd i purpur; og var meget selvrettferdige — kledde seg i fint lin. Dessuten var de stolte over å være Abrahams etterkommere. — Rom. 3: 1, 2; Matt. 8: 12; 23: 27, 28; Åpb. 19: 8; Matt. 3: 9.
Tiggeren Lasarus, hvis navn betyr «Gud er hjelper», er et godt bilde på de brede lag av det jødiske folk, som ble foraktet av presteskapet, og som på grunn av forsømmelse var åndelig syke og hungret og tørstet etter rettferdighet, og som videre var klar over sitt behov for den store Lege, Kristus Jesus. — Joh. 7: 49; Matt. 5: 6; Mark. 2: 17.
Den rike manns død og Lasarus’ død betegner en forandring som fant sted i forholdet mellom de to klasser. Dette bør ikke forbause oss for Bibelen taler gang på gang om mennesker som om de dør eller har dødd selv om de fremdeles er i live, og meningen med dette er å antyde at det har funnet sted en forandring i deres liv. (Se 1 Korintierne 11: 30; Kolossenserne 3: 3; 1 Timoteus 5: 6; Judas 12.) Jesu forkynnelse avslørte det jødiske presteskaps hykleri, griskhet og falske lære, og den bevirket at en forandring fant sted i deres liv. (Matt. 23; Luk. 16: 14; Matt. 15: 1—9) De ble overført fra en tilstand med selvtilfredshet og overdådighet og velvære til en tilstand med pine. Pinselen var så stor at de ikke fikk fred før de fikk drept Guds Sønn. — Matt. 21: 45, 46.
De som Lasarus var et bilde på, alminnelige jøder som hadde tro på Gud, erfarte likeledes en forandring av sin stilling på grunn av Jesu forkynnelse. De ble den åndelige levning av jødene. I overensstemmelse med betydningen av sitt navn «Lasarus» ble de hjulpet, trøstet av Gud og beriket med håpet om Guds himmelske rike. Ja, de fattige og åndelig syke skjøker og skatteoppkrevere trådte inn i Guds rike og fikk Guds gunst, noe som billedelig blir vist ved at de lener seg tilbake mot Abrahams bryst. De tunge byrder fariseerne hadde lagt på dem, ble fjernet, og de ble selv en del av «Abrahams ætt», i hvem alle jordens familier skal velsignes. — Matt. 11: 6; 21: 31; Gal. 3: 7, 26; Matt. 23: 4; 11: 28—30.
Hva så med det store svelg som er festet mellom de to klassene? Det er et bilde på Jehovas rettferdige dommer, som ikke kan forandres. De religiøse lederne hadde som klasse betraktet avgjort sin skjebne ved å synde mot den hellige ånd, noe det ikke finnes tilgivelse for. Deres bønn om å få lindring i sin pine, om enn i aldri så liten grad, ved at forkynnelsen av sannheten ble innskrenket, skulle ikke etterkommes. — Mark. 3: 29; Ap. gj. 5: 27—32.
Den rike manns fem brødre er et godt bilde på det jødiske presteskaps forbundsfeller, som la for dagen samme ånd som fariseerne. De nektet å tro på Jesus, og viste derved at de i virkeligheten ikke ga akt på hva Moses og profetene hadde sagt. Og at de ikke ville tro selv om noen oppsto fra de døde, kom tydelig fram da Lasarus, Marias og Martas bror, virkelig oppsto fra de døde. — Joh. 7: 47, 48; 5: 46, 47; 12: 10, 11.
Alle disse kjensgjerninger som oppfyller denne lignelsen, har en iøynefallende parallell i vår tid. Kristenhetens hyklerske, griske og tradisjonsbundne presteskap har lenge hatt fritt spill med hensyn til å utnytte sine hjorder og forsømme deres åndelige interesser, mens levningen av salvede åndelige israelitter er blitt betraktet og behandlet som en syk tigger, som ikke passer til annet enn å ha selskap med gatens hunder. Men i forbindelse med forkynnelsen av det gode budskap om Jehovas rike har det funnet sted en forandring med disse to klasser, og siden 1919 er den åndelige levning av salvede kristne, som engang var foraktet og forstøtt, blitt høyt hevet i den større Abrahams, Jehova Guds gunst. De fikk seg også betrodd Rikets interesser, særlig oppgaven å forkynne det gode budskap om Guds regjering, som nå er opprettet, og som skal virke til menneskenes velsignelse. Således kan andre, som ikke er av levningen, få del i deres trøst, og det får de også nå. — Esek. 34: 1—16; Matt. 24: 14.
I dag pines presteskapet ved det store vitnesbyrd som siden er blitt avlagt av Jehovas kristne vitner, mens derimot den velvillige del av «legfolket» blir trøstet og ført over til en begunstiget stilling hos den større Abraham, Jehova Gud. Et bekreftende eksempel på dette har vi i den glede disse menneskene erfarte ved Jehovas vitners internasjonale sammenkomst i 1953. Også nå er det slik at presteskapet ikke vil få noen lindring i sin pine ved et opphør med forkynnelsesarbeidet, og det vil heller ikke bli gitt noe spesielt tegn for å overbevise presteskapets kommersielle og politiske forbundsfeller om at dette budskapet er fra Jehova Gud.
Bare hvis man ser slik på saken, er det mulig å finne mening i Jesu ord i Lukas 16: 19—31; bare da har de verdi og anvendelse i vår tid, og bare da er de i overensstemmelse med resten av Bibelen.