Frihet fra frykt — et oppnåelig gode!
ER DU redd? Mange mennesker er det i dag. Enkelte ganger går det så vidt at bare det å lese en avis kan være nok til å få frykten til å gripe tak i ens hjerte. Frykten for krig og atombombens redsler kan dukke opp når man lytter til radioen, prater med venner eller bare tenker på den forvirrede verdenssituasjonen. Frykten for krig har et fast tak i verden, ikke bare på grunn av de store stridsspørsmål mellom øst, og vest, men også på grunn av andre uoverensstemmelser, mellom Frankrike og Tyskland, Italia og Jugoslavia, Israel og araberne, India og Pakistan. Verden frykter fordi freden er en fiasko og fordi forbryterondet tar overhånd. Vitenskapsmennene er skremt, og presteskapet bekymret.
Storbritannias erkebiskop av Canterbury sa: «Vi må ikke et øyeblikk tillate oss selv å tro at krig er uunngåelig, men frykten for krig henger truende over hele jorden. En president ved Harvard universitet i USA sa at ungdommen på en eller annen måte må «lære å gå tillitsfullt framover til tross for uhyrlige våpen . . . inflasjon . . . depresjon». Redaktøren for London-avisen New Statesman and Nation skrev: «Ikke noe forbauser en européisk besøkende [i USA] mer enn tegnene på frykt — veiviserne til offentlige tilfluktsrom under jorden i New York, luftangrepsprøver med jevne mellomrom.»
Menneskene er redde — ikke bare for atomkrig, men for forbrytelser og korrupsjon, for egenmektig byråkrati, for sykdom som kan lemleste dem selv og deres familie og gjøre dem til krøplinger, for tap av rikdom, for økonomiske krakk og ikke minst for at de skal virke underlegne i forhold til andre mennesker. De er redde for stormer og naturkatastrofer, for det ukjente, for det som muligens kan skje, for ulykker og for en voldsom død. Jesu forutsigelse har gått i oppfyllelse: «På jorden skal folkene engstes, i fortvilelse . . . mens mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som kommer over jorderike; for himmelens krefter skal rokkes.» — Luk. 21: 25, 26.
Har menneskene kjempet imot denne frykten? Ja, de har til og med anstiftet krig for å overvinne den. Før Kristus ble født, sa den store romerske taler Cicero: «Man må utkjempe kriger forat det skal være mulig å leve i fred uten å lide overlast.» To tusen år senere blir det fremdeles utkjempet kriger, men menneskene lever ennå ikke i fred! Den første verdenskrig gjorde det ikke av med de ting som truer demokratiet, og den annen verdenskrig innførte ikke de fire friheter. Frykten fortsetter.
Alle menneskelige forsøk på å bli kvitt den har slått feil, for verden er fremdeles i mørke når det gjelder forståelsen av hvem som står bak de tiltagende årsaker til frykt. Alle menneskenes anstrengelser for å bekjempe denne motstander er bare slag i løse luften hvis de ikke har en viss forståelse av saken. Dette mørke behøver imidlertid ikke å være der. Et skarpt lys peker nå direkte på den ansvarlige — et lys som foraktelig blir avvist av de fleste mennesker fordi det, ikke er de selv som har fått det i stand. Dette lys er fra Guds Ord, Bibelen. Det er en veileder til å overvinne frykt, men moderne mennesker i denne oppskrytte atomalder anser ofte Guds Ord for å være upraktisk. Menneskenes fiasko er tydelig å se. Deres frykt driver dem til å bruke tusener av millioner dollar på atombomber, som øker frykten ytterligere, men i sin stahet vil de sjelden bruke noen få timer på å lære om det håp som atomets Skaper framholder for menneskene i vår tid.
Fryktens opphavsmann
Kommunisme, uredelige politikere, et urettferdig økonomisk system, sykdom og død er alt sammen årsaker til frykt, men fryktens opphavsmann er den virkelig eksisterende onde åndeskapning, Satan Djevelen, som trosset den allmektige Guds overhøyhet og ble dømt til døden, men som midlertidig har fått lov til å bli i live forat hans utfordring mot Gud skal bli til intet, så det en gang for alle kan bli bevist at Jehova, den allmektige Skaper, er den eneveldige Overherre. — Job 1: 9—11; 2: 3—5; 2 Mos. 9: 16.
Satan er ikke bare en legendarisk skikkelse, ikke bare en figur som lever i enkelte menneskers innbilning, og heller ikke bare ondskapen personifisert. Paulus viste at Satan er en virkelig, levende skapning, da han sa: «Denne verdens gud har forblindet de vantros sinn.» Peter viste det samme: «Eders motstander djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke.» Dette framgår også av beretningen om Jesu fristelse: «Fristeren kom til ham og sa . . . Da tok djevelen ham med seg til den hellige stad . . . Atter tok djevelen ham med opp på et meget høyt fjell . . . og sa til ham: Alt dette vil jeg gi deg hvis du vil falle ned og tilbe meg. Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan!» Det var på grunn av Satans onde styre over jorden at Jesus sa: «Mitt rike er ikke av denne verden.» Satan er derfor en virkelig skapning, og i sine forsøk på å vende menneskene vekk fra Gud, får han i stand den ondskap som råder på jorden i dag. — 2 Kor. 4: 4; 1 Pet. 5: 8; Matt. 4: 1—11; Joh. 18: 36.
Satans styre skal imidlertid ikke vedvare. Bibelen lover at det skal ende. Jesus viste at frykt og forvirring skulle tilta like før dets ende skulle komme, og at alle disse ting skulle være «begynnelsen til veene». Det er Satan som bevirker at de tiltar: «Ve jorden og havet! for djevelen er faret ned til eder i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid.» Bør dette gjøre frykten større? Nei: «Når dette begynner å skje, da rett eder opp og løft eders hoder! for eders forløsning [befrielse, NW] stunder til» Befrielse? Ja, for akkurat som det tyder på at sommeren er nær når fikentreets blader springer ut, så antyder også de fryktelige forhold Jesus beskrev i Matteus, 24. kapitel, og Lukas, 21. kapitel, at Satans ødeleggelse er nær, og — at «denne slekt [som ser vår tids veer] skal ingenlunde forgå før alt dette [innbefattet enden på Satans system] skjer.» — Matt. 24: 8; Åpb. 12: 12; Luk. 21: 28; Matt. 24: 3, 34.
Det er klart at det er umulig å knuse Satan med menneskelige våpen, for det er ikke noe som tyder på at selv deres høyt skattede atom- eller vannstoffbomber kan ramme en åndeskapning. Men selv om ikke menneskene kan fjerne Satan fra hans stilling som ond overherre, ta ham til fange og henrette ham, så kan Gud gjøre dette. Han diskuterer ikke fram og tilbake om hvorvidt dette er mulig — ondskapens opphavsmann skal vekk! Jehovas Ord lover: «Om en liten stund, så er den ugudelige ikke mer.» Og videre: «Alle de ugudelige ødelegger han.» Det heter videre uttrykkelig at Jehova skal gjøre hva menneskene ikke kan, nemlig la Satan bli grepet, bundet og kastet i avgrunnen, og sørge for at den blir lukket til og forseglet over ham. (Sl. 37: 10; 145: 20; Åpb. 20: 1—3) Satans onde styre skal da bli avløst av et rettferdig styre, «en ny himmel og en ny jord» som blir omtalt i Åpenbaringen 21: 1—4.
Dette nye styre skal skaffe jorden frihet fra frykt, for det skal fullt ut oppfylle de kristnes bønn om at Guds vilje må skje overalt på jorden liksom den skjer i himmelen. Da kommer det ikke til å være noen frykt for krig, heller ikke for dyrene eller for sykdom, ja heller ikke for døden.
Fryktløs nå!
Men selv nå, før Satan blir ødelagt, er det mulig å overvinne frykten. Da bladet New York Post spurte folk på gaten: «Hva skremmer deg mest?» svarte et menneske: «Atombomben.» En annen sa: «Tanken på at en stor ulykke en gang kan hjemsøke vårt land.» Et av Jehovas vitner sa imidlertid: «Det er ikke noe som skremmer meg. Bibelen peker på at det skal bli en ny verden med fullkomne forhold. . . . Og uansett hva som skjer, vil jeg leve i fullkommen harmoni og tilfredshet.» Var han blind for verdensforholdene? Nei, men ved hjelp av Guds Ords gjennomtrengende sannhet så han gjennom det nåværende mørke og forstå i hvilken utstrekning han nyter beskyttelse som en Jehovas tjener.
For å kunne ha en slik trygghet er det nødvendig med en nøyaktig kunnskap om Guds Ord. Det er hans Ord, Bibelen, den ypperste kilde til opplysning, som viser hvilke metoder Satan bruker, hvilke farer han får i stand for menneskene og hvordan man kan stå seg imot hans utfall. En slik kunnskap fjerner frykten for kriger, for Matteus, 24. kapitel, viser at krigene riktignok helt plutselig skulle bli verre, men også at nettopp dette skulle kjennetegne at deres ende var nær og at Satan samtidig skulle gjøre et siste desperat forsøk på å hindre menneskene i å benytte tiden til å stille seg på Kristi side. Jesus talte ikke tomme ord da han kom med følgende flittig siterte uttalelse: «Dersom I blir i mitt ord, da er I i sannhet mine disipler, og I skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder.» (Joh. 8: 31, 32) Denne sannhet gir frihet fra frykt!
De kristnes kjærlighet, driver frykten ut, for den innbefatter at man er oppriktig i sine handlinger, hjelper andre til å lære og nærer en uselvisk hengivenhet for sannhet. Når Jehovas vitner er fylt med nidkjærhet for dette, har de ikke tid til å bekymre seg over ting som muligens kan skje, men som sjelden inntreffer. Deres sinn er fylt med gledelige ting, med Guds Ord og hans hensikter, med nye menneskers vekst i den kristne organisasjon, med løftene om en ny verden og med det gledelige privilegium å hjelpe andre til å bli klar over den nye verdens velsignelser og til å leve for dens rettferdighet.
Inflasjon, depresjon eller andre økonomiske vanskeligheter slår dem ikke med redsel. De stoler på at de ikke vil komme til å sulte i hjel, og selv om pengenes synkende verdi kan skaffe dem ubehageligheter, er de ikke fortvilet inntil døden. Penger er ikke deres gud. Deres skatter er virkelige, og de har lagt seg dem opp i himmelen, «hvor hverken møll eller rust tærer, og hvor tyver ikke bryter inn og stjeler». Tap av materiell rikdom eller vissheten om at de har mindre enn sin neste, er derfor ikke noen tærende frykt for dem, slik det er for så mange i dag. — Matt. 6: 20.
De frykter ikke for å tape sin verdige stilling eller for at de skal virke underlegne i forhold til andre mennesker, for de betrakter ikke seg selv som guder som skal tilbes. I stedet for å ta seg selv for alvorlig, vet de at «det er Jehova din Gud du må tilbe», og at det er han som skal behages. De er opptatt av hva han tenker om dem, ikke hva menneskene tenker om dem. — Matt. 4: 10, NW.
De frykter ikke korrupsjonen i de forskjellige regjeringer; for de vet at dette er uunngåelig mens Satan hersker, men også at det snart skal ende. De vet at all sykdom vil bli helbredet under Kristi rettferdige styre, og at Gud både bokstavelig og åndelig talt vil oppfylle dette løfte: «Se, jeg legger forbinding og legedom på den og leger dem, og jeg vil la dem se en overflod av fred og trygghet.» Selv ikke døden inngir noen frykt, enda den er en ulykke for de pårørende, for i likhet med apostlene tror de på en oppstandelse. Etterat Åpenbaringen forteller om at Satan blir bundet, sier den profetisk: «Og havet ga tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket [Hades, NW] ga tilbake de døde som var i dem; og de ble, dømt, enhver etter sine gjerninger. — Jer. 33: 6; Åpb. 20: 13.
Jehovas vitner har virkelig en slik tillit! Under direkte trusel om døden har tusener av dem holdt fast ved sin tro uten å vakle. De var urokkelige selv da beslutningen om å holde fast på troen førte til at de ble henrettet, noe som ofte forekom under Hitlers nazister. Les noen eksempler på hva de skrev til sine kjære: «Jeg har et strålende mål for mine øyne, og for å nå dette vil jeg betrakte mitt liv som noe uverdig og overgi meg selv i Hans hender og min ånd til Hans varetekt. Jeg vil kjempe til Jehovas ære og hans navns herlighet. Jeg vil kjempe for Ham med en brølende løves mot og fryktløshet.» Lyder dette som frykt? Eller gjør det følgende: «Vær sterke, for det er ikke ute med meg, men jeg kan si med Paulus: ’Jeg har stridt den gode strid, fullendt løpet, bevart troen.’» Hvorfor var ikke disse vitner skjelvende, og hvorfor gikk de ikke på akkord i likhet med dem som tilhørte andre religioner, hvis forstandere og prester sluttet seg til nazistene? Hvorfor holder de i dag fryktløst stand i de landene hvor kommunistiske herskere angriper deres tro? Jo, fordi de har forsynt seg av den sunne, styrkende og trosoppbyggende åndelige kost som finnes i Jehovas Ord. De har tilegnet seg en kunnskap som styrker troen. Det er på grunn av sin åndelige styrke og på grunn av sin tillit til at den makt som støtter dem, er større enn alle de fiender som står dem imot, at Jehovas vitner har en frihet fra frykt som nåtidens gamle verden simpelthen ikke kan fatte!
Ønsker du en slik tro? Skaff deg da kunnskap. Deres tro er ingen blind tro, men en opplyst tro som bygger på kjensgjerninger. Hvis du skaffer deg denne kunnskap og følger Guds befalinger, kan også du vokse deg sterk i den opplyste tro som fører til en slik frihet. Når man har Guds beskyttelse, kjenner Jehovas uttrykkelige løfter, har forståelse av årsaken til våre dagers vanskeligheter, kjenner deres utgang, er virksom med sitt sinn i det viktigste av alle gjøremål, stoler på Ham som har ubegrenset makt, og har tillit til løftet om en oppstandelse i den nye verden når man står ansikt til ansikt med døden, hva er det så tilbake å frykte for?