Studium av «Vakttårnet»
ENKELTE skyver bladet Vakttårnet fra seg med disse ord: «Jeg har Bibelen, og noe mer trenger jeg ikke.» Men likevel går de i kirken og hører på prekener. Hvorfor uleiliger de seg til det? Hvorfor blir de ikke heller hjemme og leser sin bibel hvis det er alt de trenger? Ja, fordi det er få som forstår hva de leser i Bibelen. De prøver å få en klarere forståelse ved å gå og høre på prekener. Men er ikke en trykt preken like god, som en muntlig? Er den ikke i virkeligheten bedre, etter som man stadig kan gå tilbake til den i forbindelse med et omhyggelig studium? Artiklene i Vakttårnet kan betraktes som trykte prekener, og de fortjener å bli studert omhyggelig og stadig.
Brukt alene er Vakttårnet av liten verdi. Brukt sammen med Bibelen er det uvurderlig. Det er tidsbesparende. Bibelens skriftsteder om et bestemt emne er for eksempel spredt her og der på dens mange hundre sider. Vi har ikke tid til å lese hele Bibelen fra perm til perm for å få rede på hva den har å si om dette ene emne. Det er opplagt at vi ikke kan lese hele Bibelen hver gang det oppstår et nytt spørsmål, for på den måten å overveie alle de skriftstedene som angår saken. Men på de få sidene i en Vakttårnartikkel er det samlet mange skriftsteder angående bestemte emner. Det er derfor klart at det er tidsbesparende.
Det er ikke nok med at denne metoden er tidsbesparende, men den muliggjør også systematisk undervisning og rask opplæring. De grunnleggende sannheter blir trukket fram, og på disse blir det bygd ytterligere sannheter, slik at bildet blir fullstendig.
Begivenhetene og forholdene i verden i dag blir stilt ved siden av Bibelens profetier, slik at man tydelig kan se at de førstnevnte er oppfyllelser av de sistnevnte. Dermed får vi vite hvor vi befinner oss på tidens strøm, at vi lever i de siste dager og at Harmageddon snart skal feie vekk denne gamle ondskapens verden og rydde vei for Guds nye rettferdighetens verden. De guddommelige krav for hvordan man skal kunne bli bevart gjennom dette slag som den allmektige Gud skal utkjempe, blir også framholdt, og Vakttårnet viser således at Bibelen er den praktiske veileder i vår tid. Det er av den største betydning å studere Bibelen, og etter som Vakttårnet hjelper oss til å forstå Bibelen, er det også høyst påkrevet at vi studerer det.
Menighetsstudium av «Vakttårnet»
Det er absolutt påkrevet med personlig studium av bladet. Vi bør avsette tilstrekkelig tid til å fordøye dets innhold. Liksom vi tar oss tid til å spise materiell mat og sørger for at vi fordøyer den på rette måte; så bør vi også sette til side såpass tid at vi ikke bare får tid til å lese Vakttårnets innhold, men også får tid til å reflektere over det. Vi har ikke noe særlig godt av mat som vi sluker i all hast, og det samme gjelder åndelig føde. Vi må sørge for at vårt sinn får tid til å dvele ved den og oppta den fullstendig i seg. Dette gjelder hele bladets innhold, og ikke bare de ledende studieartiklene. Vi spiser av alle de rettene et materielt måltid består av, for å få variasjon og allsidig kost. Vi bør også lese og fordøye alle artiklene i Vakttårnet. Det vil gjøre oss mer fullstendig rustet til å snakke til andre om de sannheter det inneholder. Det at tiden ikke tillater et menighetsstudium av alle artiklene i bladet, betyr ikke at de ikke er viktige. De bør studeres like flittig som de hovedartikler som er beregnet på menighetsstudium. Men det vi nå har i sinne, er å behandle gruppestudiet av de artiklene som er utarbeidet for det formål. Hvordan bør et slikt studium bli ledet forat alle skal få størst mulig gagn av det?
Studiestyreren bør komme med noen korte innledende bemerkninger og trekke fram de hovedpunkter som skal behandles under studiet. Han kan gjøre dette ved å stille tre eller fire spørsmål som kommer til å bli besvart i studiet, spørsmål som angir temaet for det som skal studeres. Hvis studiet er en fortsettelse av en artikkel som ble påbegynt uken før, kan han ganske kort gjenta de hovedpunkter som ble klargjort i forrige studium, og knytte det sammen med det som så skal behandles. Hans innledende kommentarer må ikke være langtrukne, og aldri vare mer enn to eller tre minutter.
Når han åpner selve studiet, framsetter han det trykte spørsmål som står nederst på siden og hører med til det første avsnittet i det stoffet som skal studeres. De som sitter i forsamlingen kan melde seg frivillig ved å rekke opp hånden, og svare når studiestyreren gir dem ordet. Studiestyreren kan imidlertid også gi ordet til en eller annen i menigheten uten at vedkommende frivillig har bedt om å få det.
En går ut fra som gitt at alle har studert leksjonen på forhånd og kjenner de svarene som står i avsnittene. Det er mange som kvier seg for å svare frivillig, men som vil tale når de blir bedt om det. Denne metoden kan også føre til at enkelte som er blitt forsømmelige med forhåndsstudiet av leksjonen, kan komme ut av den dårlige vanen de har lagt seg til. Den kan virke som en spore for oss alle til en mer grundig forberedelse til menighetsstudiet. Hvis den gjør det, vil møtet bli mer gagnlig for alle som er til stede. Fra og med menighetsstudiet av dette nummer av bladet, kan altså studiestyreren gi ordet til forskjellige i forsamlingen enten de melder seg frivillig eller ikke.
Studiestyreren må imidlertid vise stor skjønnsomhet når han gjør dette. Han må prøve å unngå å gjøre noen forlegen. Han bør ikke henvende seg til nye som ikke er i sannheten enda. Hvis en forkynner er ny og fremdeles umoden og aldri har rukket opp hånden frivillig for å svare, vil det være klokt å la være å utpeke ham. Selv om en bror har gitt frivillige kommentarer, bør ikke studiestyreren be ham om å svare på de vanskeligere spørsmålene hvis han er forholdsvis ny. Når det gjelder de nye og slike som er tilbakeholdne med hensyn til å svare, er det best å velge ut de lettere spørsmålene, de spørsmålene som har enkle og korte svar! Be de modne vitnene om å svare på de mer innviklede spørsmålene. Og husk at det fremdeles hører med til studiet å melde seg frivillig. Studiestyreren kan godt gi ordet bare til dem som melder seg frivillig ved å rekke opp hånden, eller han kan gi ordet til noen som ikke rekker opp hånden, eller han kan gi ordet til en som ikke har forlangt det og deretter til en eller to som har forlangt det, alt ved gjennomgåelsen av ett og samme avsnitt. Det blir derfor kanskje slik at bare frivillige kommer til å svare på noen avsnitt, mens bare slike som blir oppfordret til å svare uten å ha rukket opp hånden, svarer på andre, og kanskje både frivillige og ikke frivillige kommer til å svare på resten. Men studiestyreren må til enhver tid vise stor skjønnsomhet og unngå å gjøre tilhørerne forlegne.
Etterat spørsmålet eller spørsmålene til avsnittet er blitt besvart av menigheten, blir avsnittet lest av en kompetent oppleser. Deretter stiller studiestyreren spørsmålet til neste avsnitt, og slik fortsetter det hele den timen studiet varer. Når det er nødvendig, kan studiestyreren selv komme med en kommentar eller gå litt nærmere inn på en uttalelse for å klargjøre emnet, men dette er ikke nødvendig mer enn kanskje en eller to ganger i timens løp.
Studiestyreren bør også avslutte studiet innen den fastsatte timen, og langtrukne kunngjøringer bør unngås. Det skulle være tilstrekkelig med en time til selve studiet og høyst ti minutter til innledende og avsluttende bønn, sang og kunngjøringer. Hvis studiestyreren regulerer studiet, avmerker den stoffmengde som bør være gjennomgått etter femten, tretti og førtifem minutter, og holder seg til denne planen, skulle det ikke være vanskelig for ham å slutte til rette tid. Da kommer han ikke til å slepe seg gjennom den første delen av studiet og bli nødt til å rase gjennom den siste delen, men kan holde et godt og jevnt tempo gjennom det hele. Og de som kommenterer, kan hjelpe til ved å fatte seg i korthet og holde seg til saken.
Dermed kommer vi inn på det å kommentere. Det er et privilegium. Man bør betrakte det som et privilegium. Man bør også betrakte det som en plikt man bør oppfylle for å gjøre møtet godt. Hvis forsamlingen er stor, er det kanskje ikke nødvendig at en og samme person svarer mer enn en gang. Selv om gruppen er liten og det trengs flere kommentarer fra alle sammen, slipper en eller noen få å svare på hvert eneste spørsmål hvis oppgaven å kommentere blir likelig fordelt. Så mange som mulig bør delta. Enkelte svarer aldri fordi de ikke studerer nok til å være sikker på seg selv. Noen er nervøse. Alle talere har lampefeber, men det gir seg når vi begynner å tale. Det er grunnen til at det faller lettere å kommentere på et møte den andre gangen enn den første. Hva problemet enn kan være, så overvinn det, og tving deg selv til å gi i det minste ett svar. Du vil da ha bidratt til å gjøre møtet bedre, og det kommer til å gi deg en god følelse. Du kommer til å få mer ut av studiet. Og når du kommenterer, tal da høyt nok til at alle i salen kan høre det.
Hvis alle studerer flittig på forhånd, kommer de til å være full av svar, slik at de er klar til å yte noe til møtet når studiestyreren henvender seg til dem. (Ordspr. 20: 5) De vil være i stand til å dele de gode ting med hverandre mens denne muntlige opplæringen pågår. (Gal. 6: 6) Alle kommer til å skjerpe hverandre i en slik drøftelse, og alle får utbytte av det. Som Ordspråksboken 27: 17 (AT) sier: «Som jern skjerper jern, skjerper en mann sin venns ansikt.» Alle bør derfor yte sitt ved menighetens studium av Vakttårnet, belære hverandre og skjerpe hverandre slik at alle kan bli så meget desto skarpere og bedre egnet til å forkynne når vi går fra dør til dør.