Guds navn er av størst betydning
DET de fleste som bekjenner seg som kristne, anser som det viktigste i forbindelse med sin religion, er «sin sjels frelse». De har liten eller ingen tanke for herliggjørelsen og opphøyelsen av sin Skapers, Jehovas, navn. De bryr seg lite om hvorvidt menneskene «kan vite at du alene, hvis navn er Jehova, er den Høyeste over all jorden». (Sl. 83: 19, AS) Alle slike mennesker røper en sørgelig mangel på forståelse av sitt forhold til sin Skaper; de forstår ikke hvor meget høyere Han er enn alle sine skapninger, og at han er den eneste sanne Gud.
Men legger ikke Bibelen stor vekt på skapningers frelse? Leser vi ikke gang på gang om hva vi må tro og gjøre hvis vi vil bli frelst? Jo, det er sant, men Guds Ord viser også at Jehovas navns herliggjørelse og opphøyelse, som også innbefatter rettferdighetens seier, er av langt større betydning. Skapningers frelse kommer bare i annen rekke sammenlignet med dette, eller er i beste fall fullstendig avhengig av Jehovas opphøyelse.
Hvorfor han viser barmhjertighet og gir frelse
Et omhyggelig studium av Guds Ord viser at grunnen til at han har vist barmhjertighet og skaffet til veie frelse for medlemmer av menneskeslekten, er at saken også gjelder hans navn og overhøyhet. Da Adam og Eva gjorde opprør, kunne Jehova straks ha utslettet dem sammen med motstanderen, og begynt på nytt. Hvorfor gjorde han ikke det? Fordi motstanderen ved å få Adam og Eva til å falle, hadde utfordret Jehovas overhøyhet, hadde utfordret hans evne til å sette mennesker på jorden som ville bevare sin ustraffelighet, hadde utfordret Jehovas evne til å fullføre sine hensikter. Det er grunnen til at Gud i sin barmhjertighet tillot våre første foreldre å leve så mange år etterat de hadde syndet. — 1 Mos. 2: 17; Job, kapitlene 1 og 2; Ordspr. 27: 11; Es. 46: 11.
I sin behandling av den hovmodige Farao viste Jehova stor tålmodighet. Hvorfor ødela han ikke Farao med en gang? Av samme grunn: «For nå hadde jeg allerede rakt ut min hånd og ville slått deg og ditt folk med pesten, så du var blitt utslettet av jorden; men derfor lot jeg deg bli i live at jeg kunne vise deg min makt, og mitt navn kunne bli kunngjort over hele jorden.» (2 Mos. 9: 15, 16) Disse ordene har for øvrig enda større kraft når de blir anvendt på den større Farao, Satan Djevelen.
Det er grunnen til at Jehova frelste Israels folk fra Faraos forfølgende hær, enda de «gjorde opprør mot den Høyeste ved Det røde hav. Likevel frelste han dem for sitt navns skyld for å kunngjøre sin makt». Ja, det var ikke bare fordi han husket sin pakt med Abraham, Isak og Jakob og derfor hadde medlidenhet med deres etterkommere, men forat han kunne gjenløse dem til seg selv «for å gjøre seg et navn ved å gjøre store og forferdelige ting for dem.» — 2 Mos. 2: 24, 25; 2 Sam. 7: 23; Sl. 106: 7, 8, AT.
Det samme går fram av Jehovas ord til det frafalne Israel: «For mitt navns skyld er jeg langmodig, og for min æres skyld legger jeg bånd på meg og skåner deg, så du ikke skal bli utryddet.» (Es. 48: 9) Ved profeten Esekiel framhevde Jehova gang på gang at han viste barmhjertighet mot sitt folk for sitt navns skyld: «Men det jeg gjorde, det gjorde jeg for mitt navns skyld, forat det ikke skulle bli vanhelliget for det folks øyne som de bodde blant.» «Og I skal kjenne at jeg er [Jehova], når jeg gjør således med eder, for mitt navns skyld og ikke etter eders onde ferd og eders skamløse gjerninger, Israels hus, sier [Jehova], Israels Gud.» «Da ynkedes jeg over mitt hellige navn, som Israels hus hadde vanhelliget blant de folk som de var kommet til. Derfor skal du si til Israels hus: Så sier [Jehova], Israels Gud: Ikke for eders skyld, Israels hus, gjør jeg det, men for mitt hellige navns skyld som I har vanhelliget blant de folk som I er kommet til.» (Esek. 20: 9, 44; 36: 21, 22) Hva Jehova angår er det ikke tvil om hva som har størst betydning, hans navns ære eller hans skapningers frelse, er det vel?
Tenk på tilfellet med de tre hebreere som ble kastet i ildovnen. Bibelkritikerne har brukt denne tildragelsen, blant andre, til å reise tvil om ektheten av Daniels bok, for de hevder at et slikt mirakel ikke hadde noe virkelig formål, og at det derfor sannsynligvis bare er oppdiktet. Men derved røper de sin mangel på forståelse, for ved dette miraklet ble Jehovas navn storlig opphøyd. Legg merke til den, forordningen Nebukadnesar, verdensmakten Babylons hersker, laget som følge av Guds tjeneres bemerkelsesverdige redning: «Den som i sine ord forser seg mot Sadraks, Mesaks og Abed-Negos gud, hva folk eller ætt eller tungemål han så hører til, han skal hugges i stykker, og hans hus gjøres til en møkkdynge; for det er ingen annen gud som makter å frelse således.» (Dan. 3: 13—29) Ja, de tre hebreerne hadde forsikret kongen om at Jehova kunne frelse dem hvis det behaget ham å gjøre det; og det behaget Jehova å gjøre det, ikke bare for å spare deres liv, men først og fremst for å la Nebukadnesar vite at jødenes Gud i sannhet var den høyeste, levende Gud.
Forstått i gammel tid
Dette at Jehovas navns opphøyelse er av større betydning enn menneskers frelse, kan nok være en ny tanke for de fleste som bekjenner seg som kristne, men Guds tjenere i gammel tid hadde full forståelse av dette faktum. Tenk på Moses. Da Jehova uttalte at han hadde besluttet å ødelegge Israels folk på grunn av deres opprør da de ti speiderne kom med en dårlig rapport, bønnfalt Moses Gud om barmhjertighet på grunnlag av at det angikk hans navn: «Men dreper du nå dette folk, alle som en, da kommer hedningene, som har hørt ditt ry, til å si: [Jehova] maktet ikke å føre dette folk inn i det land han hadde tilsvoret dem, derfor slaktet han dem ned i ørkenen.» På grunn av dette argumentet viste Jehova barmhjertighet, liksom han hadde gjort ved en tidligere anledning da det samme spørsmålet kom opp — den gang som følge av at israelittene hadde laget gullkalven og tilba den. — 2 Mos. 32: 7—29; 4 Mos. 14: 11—35.
Når vi tar i betraktning at Josva ble opplært av Moses, forbauser det oss ikke at også han forsto betydningen av Jehovas navn. Da den lille hæren Josva sendte for å ta Ai, led nederlag, ble han fortvilet; han kunne ikke forstå det. I dyp sorg sa han til Jehova: «Hør meg, Herre! Hva skal jeg nå si, etterat Israel har vendt sine fiender ryggen? Når kana’anittene og alle landets innbyggere får høre det, vil de kringsette oss og rydde vårt navn ut av verden.» Var det bare dette Josva var bekymret for: Nei, aldeles ikke. Det som bekymret ham mest, var: «Og hva vil du da gjøre med ditt store navn?» Ja, det var det som var den store vanskelighet — ’Jehova, hvordan vil det gå med ditt navn hvis det folket som bærer ditt navn, blir utryddet?’ — Jos. 7: 7—9.
Jehova hadde ikke oversett at dette angikk hans navn, men på grunn av at en israelitt hadde tatt noe bytte fra byen Jeriko, som Jehova hadde bestemt til ødeleggelse, tillot han at Israel fikk oppleve et tilbakeslag. Etterat overtrederen Akan var tilbørlig straffet, fikk Israel igjen seier, til Jehovas navns ære. — Jos. 7: 10 til 8: 25.
Samuel, som var den siste av dommerne, hadde den samme forståelsen som Josva, den første av dommerne. Da israelittene fryktet for at de skulle bli ødelagt fordi de hadde forkastet Jehova som Konge og hadde bedt om en menneskelig konge, forsikret Samuel dem: «[Jehova] vil for sitt store navns skyld ikke forlate sitt folk, siden [Jehova] har funnet for godt å gjøre eder til sitt folk.» (1 Sam. 12: 22) Atter viste Jehova barmhjertighet på grunn av sitt navn.
Forstått av David, Jeremias og Esekias
David utmerket seg særlig ved sin forståelse av betydningen av Jehovas navn. Da David så og hørte Goliat håne Israels hær, ble han oppbrakt: «Hvem er denne uomskårne filister, at han har hånet den levende Guds hær?» Til tross for at han bare var en ung gutt og ikke hadde andre våpen enn en hyrdestav, en slynge og fem glatte stener, gikk David ut mot Goliat i tro, og sa til ham: «Du kommer mot meg med sverd og lanse og kastespyd; men jeg kommer mot deg i [Jehovas], hærskarenes Guds navn, han som er Gud for Israels fylkinger — han som du har hånet. På denne dag skal [Jehova] gi deg i min hånd,» Hvorfor hadde David slik tillit til at Jehova ville gi ham seier? Fordi det var Jehovas hensikt at hele jorden skulle «få se at Israel har en Gud», og at seieren ikke er avhengig av kjødelige våpen, men av Jehova. — 1 Sam. 17: 26, 45—47.
Hvordan enn forholdene var, så David hen til Gud etter hjelp, på grunnlag av Hans navn. «Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld.» «For ditt navns skyld, [Jehova], forlat meg min misgjerning! for den er stor.» «For du er min klippe og min borg, og for ditt navns skyld vil du føre og lede meg.» «For ditt navns skyld, [Jehova], vil du holde meg i live; i din rettferdighet vil du føre min sjel ut av trengsel.» — Sl. 23: 3; 25: 11; 31: 4; 143: 11.
En annen av Israels liflige sangere, Asaf, forsto også at han kunne be Jehova om barmhjertighet på grunnlag av hans navn: «Hjelp oss, vår frelses Gud, for ditt navns æres skyld, og fri oss og forlat oss våre synder for ditt navns skyld! Hvorfor skal hedningene [folkeslagene, AS] si: Hvor er deres Gud? La det for våre øyne kjennes blant hedningene at dine tjeneres utøste blod blir hevnet.» (Sl. 79: 9, 10) Profeten Jeremias ba en lignende bønn: «Om våre misgjerninger vitner mot oss, [Jehova], så vis oss dog nåde for ditt navns skyld! For mange er våre overtredelser, mot deg har vi syndet. For ditt navns skyld, forkast oss ikke.» — Jer. 14: 7, 21.
Kong Esekias viste også at han forsto at frelsen var for Jehovas navns skyld. Da Sankerib skrøt av at ’ingen av folkenes guder har vært i stand til å frelse dem av min hånd, og det kan heller ikke deres Gud, Jehova’, ba Esekias til Jehova: «Det er sant, [Jehova], at kongene i Assyria har ødelagt alle folkene og deres land, og de har kastet deres guder i ilden; for de er ikke guder, men et verk av menneskehender, tre og sten, og derfor kunne de gjøre dem til intet. Men frels oss nå, [Jehova] vår Gud av hans hånd, så [vårt liv kan bli spart? Nei, men forat] alle jordens riker må kjenne at du alene er [Jehova]!» Og Esekias’ bønn ble hørt, for Jehovas engel slo i hjel 185 000 av blomsten av Sankeribs hær, fordi Jehovas navn var innblandet. Dette navnet er i sannhet et sterkt tårn. — Ordspr. 18: 10; Es. 36: 13—20; 37: 10—38.
Forstått av Kristus og hans apostler
Kristus Jesus forsto også at menneskers frelse ikke er det viktigste. Som han selv sa, så kom han «ikke . . . for å la seg tjene, men for selv å tjene» og i annen rekke for å «gi sin sjel som en løsepenge i bytte for mange.» (Matt. 20: 28, NW) For å tjene på hvilken måte? Ved å vitne om sin Fars sannhet og ved å herliggjøre sin Fars navn. Derfor sa han til Pilatus: «For det formål er jeg født og for det formål er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten.» Og av den grunn kunne han be som han gjorde den aftenen han ble forrådt, endog før han hadde gitt sitt liv som en løsepenge i bytte for mange: «Jeg har herliggjort deg på jorden, idet jeg har fullført den gjerning du har gitt meg å gjøre.» Han herliggjorde sin Fars navn på to forskjellige måter: for det første ved å lære lydighet av det han led, og derved bevise at Djevelen var en løgner da han skrøt av at han kunne vende alle mennesker bort fra Gud; og for det annet ved å ’åpenbare sin Fars navn for de mennesker hans Far hadde gitt ham’. — Joh. 17: 4, 6; 18: 37; Heb. 5: 8, NW.
Han innprentet også i sine nærmeste etterfølgere den samme forståelse av betydningen av å bringe ære til hans himmelske Far. I sin bergpreken befalte han dem å la sitt lys skinne for menneskene. Hvorfor? Forat det kunne bli gitt ære og pris til hans Far, som er i himlene. (Matt. 5: 16) Han ga uttrykk for den samme tanke, men med en annen illustrasjon, i det rådet han ga sine apostler den siste aftenen han var sammen med dem: «Min Far blir herliggjort i dette, at dere fortsetter å bære mye frukt, og viser dere som mine disipler.» — Joh. 15: 8, NW.
Apostelen Paulus uttrykker seg på lignende måte i Hebreerne 13: 15 (NW), der han sier: «La oss gjennom ham alltid ofre et lovprisningsoffer til Gud, det vil si, frukt av lepper som kunngjør hans navn offentlig.» Ja, når vi lar vårt lys skinne, bære frukt og ofrer offer, tjener det det samme formål, nemlig å bringe ære til Jehovas navn. Det er ikke noe å undre seg over at Peter skrev: «Dere [er] ’en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk et folk til særlig eiendom, forat dere vidt og bredt skulle forkynne hans dyder’ som kalte dere ut av mørke og inn til sitt underfulle lys.» — 1 Pet. 2: 9, NW.
Både Jehova Gud og Kristus Jesus vitner om at Jehovas navn er av størst betydning og er viktigere enn skapningers frelse, og det samme gjør mange av Jehovas tjenere fra Moses til apostelen Johannes. De som er virkelig vise, vil derfor gjøre Jehovas navn til det største i sitt liv ved å gjøre alt de kan for å gjøre dette navnet kjent, ved å bringe ære og pris til det og ved alltid å bestrebe seg for å oppføre seg i harmoni med de rettferdige prinsipper som Jehovas navn representerer. Det er bare når vi følger en slik handlemåte at vi kan be Jehova om barmhjertighet og frelse «for hans navns skyld». Jehovas navn er det høyeste av alt. Vår frelse kommer i annen rekke, og avhenger av hans navns opphøyelse.