Jehova — Ektemann, Far og Lærer
«Alle dine barn skal være lært av Jehova; og stor skal dine barns fred være.» — Es. 54: 13, AS.
1. Hvem kan best vise hvilket forhold Jehova står i til sine tjenere, og hvordan kan vi vokse i forståelse av det?
INGEN kan så godt som Jehova selv forstå hvilket forhold den sanne Gud står i til sine skapninger. Han kan best beskrive det, og han gjør det også i forskjellige vendinger som vi kan forstå. Hvis vi hengir oss til studium av Guds Ord, kan vi vokse i forståelse av Jehovas forhold til dem som tjener ham. — Joh. 17: 15—21.
2. Vis hvordan det passer seg for Jehova å kalle seg selv en «ektemann» for sin organisasjon.
2 Hvis en mann danner en organisasjon, er hengitt til dens hensikter, søker dens interesser, er trofast mot den, sørger for alle dens medlemmers ve og vel, gir den sin tid og oppmerksomhet, gleder seg over dens fruktbarhet og dermed er intimt forent med den, kan man ikke da med rette si at et slikt menneske er «gift» med denne organisasjonen? Jo, for «ekteskapet» betyr i billedlig tale nettopp en slik nær forening. Det er logisk og fullt ut sømmelig av Jehova Gud å betegne seg selv som en ektemann for sin organisasjon. Man kan nok synes at dette lyder merkelig til å begynne med, men hvordan kunne man på en bedre måte beskrive dette forholdet eller denne nære forening? Når vi ser at Gud omtaler seg selv som en ektemann, for eksempel for det naturlige Israels folk, tenker vi på ektemannens stilling i den gode ekteskapelige ordning blant Jehovas tilbedere.
3, 4. Hvordan var Jehova en ektemann for Israels folk, som tjente som et forbilde?
3 Hvordan var Jehova en ektemann for Israels folk? Jo, i og med at han svarer til den mannen som er nevnt i eksemplet i avsnittet ovenfor. For å nevne én ting, så var han ikke en ektemann med mange jordiske hustruer i forholdet til Israel. Han sa tvert imot til Israel: «Eder alene har jeg villet kjennes ved blant alle jordens ætter.» (Amos 3: 2) Jehova var trofast mot Israel, men Israels folk krenket Guds lov og vendte seg bort fra ham. Derfor står det i Jeremias 3: 14: «Vend tilbake, I frafalne barn, sier [Jehova]; for jeg er eders ekteherre.» Han skuer profetisk framover forbi de årene som fulgte etterat han hadde forstøtt den troløse «hustru» Israel: «Se, dager kommer, sier [Jehova], da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus, ikke som den pakt jeg opprettet med deres fedre på den dag da jeg tok dem ved hånden for å føre dem ut av Egypts land, den pakt med meg som de brøt, enda jeg var deres ektemann, sier [Jehova].» — Jer. 31: 31, 32.
4 Hoseas viser profetisk dette forholdet og Jehovas standhaftighet som ektemann og det berettigede i at han kastet fra seg den nasjon som ble ugudelig og vendte seg imot ham: «Gå i rette med eders mor, gå i rette med henne! For hun er ikke min hustru, og jeg er ikke hennes mann. Få henne til å ta sine horeminer bort fra sitt ansikt og sine utuktige fakter fra sine bryster.» (Hos. 2: 2) I vers sju blir det vist hvordan forholdet var mens den opprinnelige foreningen med ektemannen besto, og i samme forbindelse hvordan det forholder seg med den ødeleggende forstøtelsen av den utro organisasjonen: «Når hun løper etter sine elskere, skal hun ikke nå dem, når hun søker dem, skal hun ikke finne dem. Da skal hun si: Jeg vil vende tilbake til min første mann; for dengang hadde jeg det bedre enn nå.»
5. Kom med bibelske beviser for at Jehova er som en ektemann for sin universelle organisasjon.
5 Det er ikke bare i forholdet til Israels organisasjon han er ektemann. Denne nasjonen, som for lenge siden ble forkastet, var et forbilde på større og varige ting. «Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og hun er vår mor.» (Gal. 4: 26; Rom. 15: 4; 1 Kor. 10: 11, NW) Ja, Jehova behandler den universelle organisasjon av sine skapninger som en hustru, står i et kjærlig forhold til den og betegner med rette seg selv som dens ektemann. Åpenbarer han seg som innehaver av andre stillinger i forholdet til sin organisasjon og dens medlemmer? Ja, han gjør det.
Far
6. Hva er en av de andre stillinger Jehova åpenbarer at han har?
6 Ved å slå opp i Websters New International Dictionary [Ny internasjonal ordbok], annen utgave, får vi bekreftet vår alminnelige oppfatning av ordet «foreldre» (engelsk, parents). I entall og som et substantiv betyr det: «En som avler eller frambringer avkom; en far eller en mor; en kilde; opphav; også en årsak;» og som adjektiv: «Som utgjør den opprinnelige kilde fra hvilken noe utgår eller kommer; som støtter, beskytter eller kontrollerer andre som hjelpere; for eksempel en fader- eller moderorganisasjon.» Kan vi si at den Gud som skaper organisasjonen og er dens ektemann, også er far til de enkeltpersoner som blir frambrakt av denne organisasjonen og blir medlemmer av den? Ja, og Jehova åpenbarer seg som den store Far.
7, 8. Hvem blir regnet som Jehovas barn?
7 De skapninger han gir liv, er hans barn. Logos er et eksempel på dette. Det blir vist at «Logos» eller «Ordet» er skapt direkte av Jehova og var hans virksomme redskap under skapelsen av Guds andre åndesønner og av alle andre ting. «Opprinnelig var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var en gud. Denne var opprinnelig hos Gud. Alle ting ble til ved ham, og atskilt fra ham ble ikke en eneste ting til.» — Joh. 1: 1—3, NW.
8 De skapninger som blir frambrakt ved hans organisasjons virksomhet og blir gjort til medlemmer av hans organisasjon, er likeledes hans barn. Guds åndesønner er eksempler på slike skapninger. Disse engler, kjeruber og serafer var en del av Guds skaperverk ved Logos. Det samme gjelder Adam. Lukas peker på dette i kapitel 3, vers 38: «. . . Adam, Guds sønn.» Logos var ikke bare den enbårne Sønn, som ovenfor nevnt, men da han ble sendt til jorden som menneskebarnet Jesus, ble det vist at han var «Ætten» til Guds organisasjon, denne organisasjon som tilsynelatende var ufruktbar og ikke frambrakte løftets ætt før Jesus ble født som et guttebarn. — Gal. 3: 16, NW.
9. Hvem var Guds barn i Israel?
9 Jeremias’ uttalelse i trettiførste kapitel av hans bok, som vi tidligere har henvist til, bekrefter den kjensgjerning at de individuelle medlemmer, de enkelte jøder, som Israels folk besto av, var Guds barn (på en underordnet eller forbilledlig måte) i og med at de var organisasjonen Israels barn. «Så sier [Jehova]: Dersom himmelen kan måles der oppe, og jordens grunnvoller utforskes der nede, da vil også jeg forkaste all Israels ætt for alt det de har gjort, sier [Jehova].» — Vers 37.
10. a) Hvordan er lemmene på Kristi legeme den store Faders barn? b) Hvordan forholder det seg med andre som tilber Jehova?
10 Hvordan er det så med de kristne? De er Guds barn på en enestående måte hvis de er medlemmer av Kristi legeme, den salvede kristne menighet: «Gud [utsendte] sin Sønn, som var frambrakt ved en kvinne og som var under loven, forat han ved kjøp kunne frigjøre dem som var under loven, forat vi så kunne bli adoptert som sønner. Og fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns ånd inn i våre hjerter, og den roper ut: ’Abba, Far!’ Så er du da ikke lenger en slave, men en sønn; og hvis du er en sønn, er du også en arving ved Gud.» (Gal. 4: 4—7, NW) Dette har ikke noe å gjøre med den oppdiktede forestilling om at Gud er «allfader» til hele menneskeverdenen, men det er her tale om enkeltpersoner som ikke lenger er under dem jødiske lovpakt som i og med Jesu død opphørte å være en lovpaktsordning som Gud benyttet seg av. De er i stedet ved Kristus Jesus i den nye pakt som lemmer på Kristi legeme. (Hebr. 8: 7—13) De blir frambrakt av Jehovas Ord, som driver dem til å bli Guds tjenere, ved hjelp av hans ånd, som er Guds kraft og som innbefatter hans budskap slik det blir åpenbart i hans Ord, og ved hans rettferdige organisasjon ved Kristus Jesus. De er også hans barn. Alle utsikter til å vinne liv beror på Guds foranstaltninger, og det er grunnen til at også andre velvillige kristne, som holder seg sammen med dem som er i den nye pakt, tiltaler ham som sin Far. Han skal nemlig bli deres Farfar gjennom den Evige Fader, Kristus Jesus. — Joh. 10: 16; Es. 9: 6.
11. Hvilke betraktninger har vi her kommet med i forbindelse med ufruktbarhet?
11 På den tiden da Israels folk var under moseloven, sørget en hustru hvis hun ikke hadde noen barn. Ufruktbarhet førte til skam og fortvilelse. Dette bilde, som vi kan danne oss av de faktiske forhold med hensyn til bokstavelige hustruer i Israel, gjelder også symbolske «hustruer», organisasjoner, når de i virkeligheten eller tilsynelatende er ufruktbare, ikke frambringer barn, er uten økning og i virkeligheten eller tilsynelatende ikke fullfører sin hensikt.
Lærer
12, 13. a) Hva annet er Jehova overfor sitt folk? b) Hvilke kvalifikasjoner har han, og hos hvem gjenspeiler de seg?
12 I dette nummer av Vakttårnet har vi drøftet Jehovas uforlignelighet, at han har et navn og at det finnes skapninger som holder hans navn i hevd. Vi har lagt merke til hvordan han åpenbarer seg som en stor Skaper, at han blant annet skaper organisasjoner og at han overfor sin organisasjon stundom opptrer som Ektemann og samtidig er en stor Far til sin rettferdige organisasjons barn. Nå kommer vi til en annen av de stillinger Jehova har, og som viser hvilket forhold han står i til sitt folk: han er den store Lærer.
13 Han gir en uforlignelig opplæring. Han har den beste lærers egenskaper. Han sitter inne med all kunnskap og kjenner sine hensikter. Hans skapningers vel ligger ham på hjertet. Han har en fullkommen tålmodighet og all evne til å lære bort, og han lar alle disse egenskaper gjenspeile seg hos den han har utnevnt som sin store representant, den herliggjorte Kristus Jesus. — Hebr. 1: 1—3.
14, 15. Hvem har Jehova undervist?
14 Han har aldri noen gang holdt betimelige opplysninger tilbake for sine skapninger. Gud ga tidlig sitt ord til mennesket. Han talte til Adam. (1 Mos. 1: 28, 29; 2: 16, 17) «Han [avholdt seg ikke] fra å straffe en gammel verden, men bevarte Noah, en rettferdighetens forkynner, i trygghet sammen med sju andre da han førte en vannflom over en verden av ugudelige mennesker.» (2 Pet. 2: 5, NW) Det var gjennom Noah Jehova på den tiden besørget rettferdigheten forkynt. Jehovas ord, ånd og organisasjon på jorden var å finne hos Noah og hans familie, og Jehova var læreren. — 1 Mos. 6: 8—9: 29.
15 Gud ga sitt folk Israel sitt ord og sin lov, lot sin ånd hvile over dem og ga dem presteskapet og profetene som lærer-organisasjoner som skulle sørge for hele organisasjonens eller folkets ve og vel. Jetro sa til Moses: «Hør nå på meg! Jeg vil gi deg et råd, og Gud skal være med deg. Tred du frem for Gud på folkets vegne og legg deres saker frem for ham, forklar dem budene og lovene, og lær dem den vei de skal vandre, og den gjerning de skal gjøre.» (2 Mos. 18: 19, 20) Og videre: «Da talte Gud alle disse ord og sa:» — 2 Mos. 20: 1.
16. Hvordan blir dette vist i tilfellet med Jesus Kristus?
16 Hans lærervirksomhet går likeledes fram av hans forhold til og virksomhet gjennom Kristus Jesus. Han ga Kristus Jesus sitt ord. Jehova utgjøt sin ånd over ham, og i Johannes, kapitel 12, står det: «Men Jesus ropte ut og sa: ’Den som tror på meg, tror ikke bare på meg, men også på ham som sendte meg; og den som ser meg, ser også ham som sendte meg. Jeg er kommet som et lys til verden forat hver den som tror på meg ikke skal fortsette å være i mørke. Men hvis noen hører det jeg sier, og ikke holder det, dømmer jeg ham ikke, for jeg kom ikke for å dømme verden, men for å frelse verden. Den som ringeakter meg og ikke tar imot det jeg sier, har en til å dømme seg. Det ord som jeg har talt, skal dømme ham på den siste dag; for jeg har ikke talt på egen tilskyndelse, men Faderen selv som sendte meg, har gitt meg et bud om hva jeg skal si og hva jeg skal tale. Jeg vet også at hans bud betyr evig liv. Derfor, de ting jeg taler, de taler jeg akkurat som Faderen har fortalt meg dem.» — Versene 44—50, NW.
17. Hvilke spørsmål blir framsatt, og hvordan kan de alle besvares i korthet?
17 Nå er vi kommet til 1953, og Adams tid, Noahs tid, Israels folks tid og Jesu jordiske tjenestetid er for lenge siden forbi. Hva er det å si om Jehovas, den store Lærers, lærervirksomhet nå i vår tid? Har de nåværende forhold noe å by oss i retning av undervisning fra Gud? Hva er det å si om Jehova Guds lærervirksomhet i denne moderne, arrogante, onde sivilisasjon? Meget! Og det kan sammenfattes i det faktum at Jehova lærer sin organisasjons barn.
18. Hvordan bekrefter Esaias 54: 13 dette?
18 Profeten Esaias uttrykker det på denne måten: «Og alle dine barn skal være lært av [Jehova], og dine barns fred skal være stor.» (Es. 54: 13) Det går fram av sammenhengen at disse ordene er rettet til Sion (Jerusalem). Esaias omtalte både Israels ødeleggelse og dets gjenopprettelse. Det er imidlertid lett å forstå at disse ordene fra det 54. kapitel i Esaias’ profeti ikke bare kan anvendes på og ble oppfylt ved fjerne tiders hendelser i liten målestokk, men at de i langt større grad skulle gjelde Jehova Guds arbeid i en tid som kom lenge etterat profetien ble gitt. — Rom 15: 4; 1 Kor. 10: 11.
19. Når og hvordan anvendte Jesus Esaias 54: 13?
19 Jesus selv anvendte Esaias 54: 13, og viste dermed at oppfyllelsen ikke skulle holdes innenfor rammen av det jødiske folk. I Johannes, sjette kapitel, viser beretningen at Jesus identifiserer seg som Guds foranstaltning til velsignelse for dem som vil tjene Jehova. Den viser også at alle som ønsker å få evig liv, er nødt til å vise tro på Sønnen. «Derfor begynte jødene å knurre mot ham, for han sa: ’Jeg er det brød som kom ned fra himmelen,’ og de begynte å si: ’Er ikke dette Jesus, Josefs sønn, hvis far og mor vi kjenner? Hvordan kan han nå si: «Jeg er kommet ned fra himmelen»?’ Som svar sa Jesus til dem: ’Hold opp med å knurre innbyrdes. Intet menneske kan komme til meg uten at Faderen, som sendte meg, drar ham, og jeg skal oppreise ham på den siste dag. Det er skrevet i Profetene: [Es. 54: 13] «Og de skal alle være lært av Jehova.» Enhver som har hørt Faderens lære og har lært, kommer til meg. Ikke så å forstå at noe menneske har sett Faderen, unntatt han som er fra Gud; denne har sett Faderen. Sannelig sier jeg til dere: Den som tror, har evig liv.’» — Joh. 6: 41—47, NW.
20. Godtok alle Jehovas undervisning gjennom Kristus Jesus?
20 Dette var et sjokkerende budskap for de jøder som lenge hadde gjort sin påståtte tilbedelse av Jehova Gud til noe nasjonalistisk noe. Selv om de var naturlige jøder, ville de ha fortsatt å være Kristi Jesu disipler, eller lærlinger, hvis de hadde latt seg undervise av Gud gjennom ham, akkurat som han sa i Johannes 8: 31, 32 (NW) til de jøder som hadde trodd på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler, og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» Det han sa da han anvendte Esaias 54: 13, «sa han da han lærte i en synagoge ved Kapernaum. På grunn av dette gikk mange av hans disipler vekk til de ting som lå bak, og ville ikke lenger gå omkring med ham.» — Joh. 6: 59, 66, NW.
21. Hvordan blir den uforlignelige undervisning som kommer fra Jehova gjennom Kristus Jesus og den kristne menighet, vist?
21 Dette viser blant annet at den utro jødiske organisasjon, som Jehova engang var ektemann til, ble forkastet, og det viser den uforlignelige undervisning som kommer fra Jehova gjennom den kristne menighet, som Kristus Jesus var hode for. De indre beviser i det 54. kapitel av Esaias blir således avgjort bekreftet ved den måten Jesus anvender profetien på, som viser at dens oppfyllelse strekker seg langt ut over det naturlige Israels grenser, og at Israel bare var et forbilde på ting som skulle komme. Det er derfor ikke til å undre seg over at den kristne menighet helt fra første stund av uten innvendinger godtok de hebraiske skrifter og stolte på dem av hele sitt hjerte. Mange av profetiene i disse skrifter fikk jo også sin oppfyllelse på Jesus Kristus, på den kristne menighet og i Jehovas handlemåte med den. — 1 Pet. 1: 10—12; 2 Pet. 1: 19—21.
22. Blir profetiens ord svekket etter som tiden går?
22 Esaias’ profeti i det 54. kapitel ble nedtegnet lenge før apostelen Paulus skrev til den kristne menighet i Roma, men den forløpne tiden bevitnet bare at disse gamle profetier var blitt bevart av sin store Opphavsmann, og svekket ikke deres styrke. Paulus står urokkelig på Guds åpenbarte ords side, og ser på selve Israel som et forbilde. Han sier takknemlig: «For alt som ble skrevet før, ble skrevet til vår belæring, forat vi kan ha håp gjennom vår utholdenhet og gjennom trøsten fra Skriftene. Måtte nå den Gud som sørger for utholdenhet og trøst, gi dere overfor hverandre å ha den samme sinns innstilling som Kristus Jesus hadde, slik at dere i samstemmighet med en munn kan herliggjøre vår herre Jesu Kristi Gud og Far.» (Rom. 15: 4—6, NW) Vi behøver ikke å være i tvil om når og hvordan profetien i Esaias, kapitel 54, skal anvendes og blir oppfylt. Læreren dekker alle behov — hans organisasjon føder når hans tid er inne!
Det angår også herredømmet
23. Hvilket stort behov blir erkjent i profetiene fra fortiden og i de kristnes håp?
23 Historien og våre dagers begivenheter viser tydelig at det ikke har vært og ikke er noe som hører til dagens orden her på jorden at Jehovas navn blir helliget, at hans rettferdige Rikes lover er i kraft og at hans fullkomne og hellige vilje blir gjort. Nei, tilbedelsen av Jehova er ikke noe produkt av denne gamle tingenes ordning, og likevel er det ikke uvesentlig at menneskene i sin alminnelighet ikke har gitt akt på ham. Opphøyelsen av Jehovas navn og hva denne opphøyelsen fører med seg, nemlig det rettferdige styre og at alle de som tilber ham på jorden blir velsignet, er av så altoverskyggende betydning at det stadig går igjen som tema i Bibelens profetier. Bibelens profetier viser at det er Jehovas hensikt å fullføre sin vilje i disse henseender, og dessuten har de kristne alltid bedt om det i sine bønner, etter som de av et oppriktig hjerte ønsker og lengter etter at Jehovas vilje skal bli fullført. Disse ting er av så stor grunnleggende betydning i en kristens liv og håp at Kristus Jesus tok dem med da han sa: «Dere må derfor be på denne måten: ’Vår Far i himlene, la ditt navn bli helliget. La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden.’» (Matt. 6: 9, 10, NW) Da Jesus ga denne veiledning i bønn, var det gått over 630 år siden Jehova Gud hadde hatt så meget som et miniatyrstyre eller et styre i liten målestokk på jorden, noe han hadde hatt i og med den teokratiske organisasjon Israel, som ble omstyrtet i 607 f. Kr. på grunn av utroskap mot Gud.
24. Hvordan er Jehovas herredømme sterkt knyttet til hans tilbedelse?
24 Den kjensgjerning at Jehovas tilbedelse og hans herredømme er uatskillelig knyttet til hverandre, har alltid kommet for dagen når Jehova har hatt med menneskene å gjøre. Det vil si at de som tilber Gud, er hans undersåtter — som deres Gud er han også deres Hersker. Jesus var på det rene med dette, og han forkynte det, og det gjorde han med hjemmel i profetiene. De som var personlig forbundet med Jesus, trodde hva loven og profetene hadde å fortelle dem angående gjenopprettelsen av Rikets herredømme over jorden, og de ventet seg derfor av ham at han på en eller annen måte skulle utfolde kongemakt. «Mens de hørte på disse ting, fortalte han i tillegg en illustrasjon, for han var like ved Jerusalem, og de forestilte seg at Guds rike øyeblikkelig skulle komme til utfoldelse. Derfor sa han: ’En mann av høy byrd reiste til et land langt borte for å sikre seg kongemakt og vende tilbake.’» — Luk. 19: 11, 12, NW.
25. Hvilken tillit la de første kristne for dagen, hvilket spørsmål reiste de, og hvordan ble det besvart?
25 Etterat Jesus var blitt pelfestet og oppreist fra de døde, hadde han en stund forbindelse med sine etterfølgere: «Til disse var det også han med mange avgjørende beviser viste at han var i live etterat han hadde lidt, idet han ble sett av dem i førti dager og fortalte dem om det som angår Guds rike.» (Ap. gj. 1: 3, NW) Det var ikke tvil om at tilbedelsen av Jehova og dermed også hans herredømme ved hans Rike, en av hans organisasjoner, som er uløselig knyttet til hans tilbedelse, skulle bli opprettet, men spørsmålet var: Når skulle det skje? «De som var kommet sammen, spurte ham da: Herre, er det på den [denne, NW] tid du vil gjenreise riket for Israel? Han sa til dem: Det tilkommer ikke dere å kjenne tider eller stunder som Faderen har fastsatt i sin egen maktfullkommenhet.» (Ap. gj. 1: 6, 7, LB) Men i følgende uttalelse forsikrer han at hans feller og etterfølgere skulle komme til en klarere forståelse av Guds hensikter i denne henseende: «Men dere skal få kraft når den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være vitner om meg både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og til den mest fjerntliggende del av jorden.» (Ap. gj. 1: 8, NW) Derpå for Jesus opp til himmelen, og den første menighet fikk løfte om at han skulle komme igjen i framtiden. — Ap. gj. 1: 11.
26. Hvordan bidro forkynnelsen og tegnene til å besvare spørsmålet om når Jehovas tilbedelse og herredømme skulle bli fullstendig gjenopprettet?
26 Etterat Jesus hadde fart opp til himmelen, kom Guds mektige ånd over medlemmene av den første menighet, og de sørget for at den kristne menighet som de utgjorde, ble identifisert som det redskap Jehova benyttet seg av. Denne identiteten ble fastslått ved at de forkynte Rikets sannheter og ved hjelp av de tegnene de utførte ved Guds kraft. Tredje kapitel i Apostlenes gjerninger forteller om en gang da Peter og Johannes ble bedt om å gi en lam tigger materiell hjelp og Peter svarte: «Sølv og gull eier jeg ikke, men det jeg har, gir jeg deg: I Jesu Kristi, nasareerens navn, gå!» (Ap. gj. 3: 6, NW) Den lamme mannen ble gjort frisk ved Guds kraft, til overraskelse og undring for de mennesker som ble oppmerksom på den mirakuløse helbredelsen. Da avla Peter et mektig vitnesbyrd om at Kristus Jesus var Guds formidler av livet, og om at profetiene var blitt oppfylt på ham, og han sa videre til disse menneskene: «Vis derfor anger, og vend om så dere kan få utslettet deres synder, forat vederkvegelsens tider kan komme fra Jehovas person og forat han kan sende den Kristus som er utnevnt for dere, Jesus, som himmelen i sannhet må ha i seg inntil de tider kommer da alt det skal gjenopprettes som Gud talte om ved sine hellige profeters munn fra fordums tid. Ja, Moses sa: ’Jehova Gud skal frambringe for dere fra deres brødre en profet liksom meg. Dere må høre på ham i alle de ting han taler til dere. Ja, enhver sjel som ikke hører på denne Profet, skal bli fullstendig tilintetgjort fra folket.’ Og alle profetene, ja, fra Samuel av og dem som fulgte etter, alle som har talt, har også tydelig forkynt om disse dager. Dere er sønnene til profetene og til den pakt som Gud inngikk med deres forfedre da han sa til Abraham: ’Og i din ætt skal alle jordens familier bli velsignet.’ Det var til dere Gud først sendte ut sin Tjener etterat han hadde frambrakt ham, for å velsigne dere ved å vende enhver bort fra deres onde gjerninger.» (Ap. gj. 3: 19—26, NW) Den falske religions prester «ergret» seg sin vane tro over Peters og Johannes’ lære, akkurat som slangens ætt eller Djevelens barn, som de også var, og de sørget for å få dem arrestert. — Ap. gj. 4: 1—3, NW.
27. Hvordan er tiden en viktig faktor med hensyn til Jehovas «hustrus» fruktbarhet?
27 Den inntrengende oppfordring til anger som Peter her kom med, viser at det er Kristus Jesus som er utnevnt av Gud, og at himmelen måtte ha ham i seg til en viss tid var gått og gjenopprettelsens tid var inne. Den viser videre at Gud talte om disse ting gjennom sine profeters munn, ved alle profetenes munn, ja, også medregnet Esaias. Jesus var en himmelsk konge, og ville derfor naturligvis ikke opprette noe jordisk rike, og det gjorde han da heller ikke. Tiden er en viktig faktor, og det er også sant når det gjelder oppfyllelsen av Esaias, kapitel femtifire. Det er i den tiden Jehova hersker, at hans organisasjon skal være fruktbar og Sions barn skal opplæres, men når? hvordan? av hvem? Begge disse artikler bør betraktes som et grunnlag for en videre gransking av dette emne i neste nummer av bladet.