Bibelens sannhet frigjør
HVORDAN kan man påstå at Bibelens sannhet frigjør når noen av dens mest hengivne studenter, forkynnere og forkjempere vansmektet i fangehullet eller ble sendt i landflyktighet som slaver til hedenske land?
Israels folk er et typisk eksempel i så henseende. Som nasjon betraktet var israelittene de første til å forsvare Bibelen, og likevel ble de gjort til slaver under de assyriske og babyloniske horder som ikke hadde den minste aktelse for Bibelen. Var Bibelens sannhet noen frigjører i dette tilfelle? I så fall, på hvilken måte? Apostelen Johannes avsluttet de hellige skrifters kanon da han fullførte sin evangelieberetning, sine brev og Åpenbaringsboken, som forresten beretter om Guds folks frigjøring fra synd og død under Kristi styre. Likevel skrev Johannes denne inspirerte boken mens han var fange på øya Patmos på sine gamle dager. David, som ofte blir omtalt som en mann etter Guds eget hjerte, skrev mange av de salmer som lovsynger Jehova Gud som den Store Hyrde og Befrier. Likevel tilbrakte David mange av sine år på forskjellige skjulesteder for å unngå sine fiender. Jeremias, en trofast profet og en av dem som skrev Bibelen, forteller om sin opplevelse i et gjørmehull. Daniel, en profet og samvittighetsfull bibelstudent som overholdt Bibelens lov, ble kastet som en lekkerbisken for sultne løver. Apostlene Peter og Paulus skrev en stor del av de greske skrifter. De talte om frihet mens de selv var i lenker og bak lås og slå. Jesus forkynte frihet for de fangne og løslatelse for de bundne. Han endte selv som fange og ble til slutt pelfestet. Hvordan kan man i betraktning av alt dette påstå at Bibelen og dens sannheter frigjør folk?
Det går tydelig fram av det ovenstående at Bibelen ikke frigjør fra bokstavelige fengsler eller torturkamre, og den frigjør heller ikke fra fattigdom eller fristelse. Jesus erklærte rett ut at «Djevelen vil fortsette å kaste noen av dere i fengsel forat dere kan bli fullstendig prøvd, og forat dere kan ha trengsel i ti dager. Vis at du er trofast selv i dødsfare, så vil jeg gi deg livets krone». (Åpb. 2: 10, NW) «I virkeligheten skal alle de som ønsker å leve med gudhengivenhet i forening med Kristus Jesus, også blir forfulgt.» (2 Tim. 3: 12, NW) Det er derfor helt klart at Bibelen ikke frigjør oss fysisk sett. Men hvordan frigjør den da? Jo, den frigjør oss psykisk sett — fra verdslig bekymring, frykt, engstelse, tradisjon, overtro og håpløshet. Dette gjør den imidlertid ikke på noen mirakuløs måte.
Bibelen er ingen tryllebok eller en maskott som avverger ulykker og framkaller lykke bare ved at man har den i sin besittelse. Bibelen er ganske enkelt Guds Ord. Og som Guds Ord er den en sikker veileder man trygt kan følge. Det er ikke noe mytisk eller mystisk ved den. Selv om den er en fullkommen veileder for menneskene, kan den ikke lede oss hvis vi ikke lar den få gjøre det, det vil si, hvis vi ikke lar dens prinsipper influere på vårt liv. Hvis vi ikke tror og retter oss etter dens prinsipper, er boken i seg selv som alle andre bøker — livløs. Hvis vi gjør den til en del av vårt liv, blir den en befrier og en sterk drivkraft til å gjøre godt. Dens sannheter opplyser vår vei, viser oss faresoner og hvilke avgjørelser vi må ta på livets vei. Det er denne sannhet som frigjør oss. Jesus la vekt på dette da han sa: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler, og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» (Joh. 8: 32, NW) Friheten avhenger altså av to faktorer, nemlig at man kjenner Guds Ord, og at man blir i det. Israels handlemåte belyser dette faktum ganske ettertrykkelig.
Israels folk hadde Guds sannhetsord. De kjente dets prinsipper. Dets konger og prester var forpliktet til å holde det. Så lenge de forble i overensstemmelse med Bibelens prinsipper, var de et fritt folk, men når de vendte disse prinsipper ryggen og fulgte sine egne veier, mistet de denne frihet og ble gjort til slaver av sine fiender. Det var imidlertid enkeltpersoner innen Israels folk som forble frie individuelt, selv om Israel ble ført i fangenskap, og slike enkeltpersoner var Jeremias, Daniel, de tre hebreere og andre. De holdt fast på sin frihet ved ikke å gå på akkord med Bibelens prinsipper. Deres frihet var av åndelig art. De hadde fred i sinnet og glede i hjertet, et kjennetegn på at Gud godkjente deres ustraffelighet. Apostelen Paulus bevitner dette når han sier: «Og Guds fred, som overgår all tanke, skal beskytte deres hjerter og deres åndsevner ved hjelp av Kristus Jesus.» (Fil. 4: 7, NW) Det var på grunn av denne lindrende, lovende, dyrebare fredens gave, som «overgår all tanke», at de som var med på å skrive, kjempe for og forkynne Bibelen, kunne si at de var frie selv om de vansmektet i et skittent fengsel eller var i landflyktighet på en eller annen øy fordi de forkynte dens sannhet. Det er den samme fred som fikk dem til å stå fryktløst framfor herskere og konger og se døden i øynene uten å vakle. En slik fred får man av å kjenne sannheten i Guds Ord, Bibelen.
Frihet i dag
Den samme fred råder i hjertene til dem som kjenner sannheten i Guds Ord i dag, mens andre menneskers hjerter svikter på grunn av frykt, og alle tings ende later til å være nær. Denne sannhet med en fred som «overgår all tanke», kan man stadig få fra den samme kilde, Bibelen. Den fortsetter å frigjøre.
Det er stort behov for bibelsk sannhet i vår tid, for sannheten blir ikke lenger akseptert som sådan. Vitenskapelige teorier, politisk filosofi og falske religiøse tradisjoner er de anerkjente autoriteter på kunnskapens område. Bibelens sannhet er blitt vraket som dikt. Menneskenes veier har imidlertid ikke brakt opplysning, men mørke har senket seg over hele jorden. I overensstemmelse med profeten Jobs ord om menneskene, forholder det seg slik at «om dagen støter de på mørke, og om middagen famler de som om natten». (Job 5: 14) Og som Esaias sa: «Mørke dekker jorden, og mulm folkene.» (Es. 60: 2) Menneskehetens famlen i dette åndelige mørke har ført til stor uro og frykt. Den eneste veien ut av uføret er den veien Gud har foreskrevet, Bibelen. De må erkjenne at den er Guds Ord, studere den for å bli klar over hvordan han vil lede dem, og stadig fortsette med å la seg lede av ham til friheten til slutt er vunnet. Det finnes ingen snarveier. Ikke på noen annen måte kan menneskene komme ut av den blindgate de befinner seg i.
Men hvordan befrir egentlig Bibelen en som både psykisk og fysisk sett har vært slave av denne verden? Jo, ved å gi et slikt menneske håp gjennom sitt sannferdige budskap. «For alt som ble skrevet før, ble skrevet til vår belæring, forat vi kan ha håp gjennom vår utholdenhet og gjennom trøsten fra Skriftene.» (Rom. 15: 4, NW) Dette håp gjelder den kommende nye, rettferdighetens verden, hvor rettferdigheten skal bo. Det gjelder Guds rikes styre, som skal gjøre det av med sykdom, kriger og død. En som studerer Guds Ord, føler seg i høy grad oppløftet når han leser løfter som dette: «Og han [Gud] skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller pine skal være mer. De forrige ting er forsvunnet»; (Åpb. 21: 4, NW) og «Han skal dømme mellom hedningefolkene og skifte rett for mange folkeslag, og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mere lære å føre krig.» Det samme er tilfelle når han leser løfter om at menneskeheten ikke skal arbeide forgjeves og ikke føde barn til en brå død, om at jorden skal omdannes til en herlig fotskammel for Guds føtter, om at menneskene skal leve på jorden for evig og aldri dø, men leve i fullkommen sunnhet under en fullkommen regjering; for slike bibelske sannheter styrker de rettferdiges hjerte, skaper håp og utsyn, frir dem fra den nåværende gamle verdens mørke og dystre utsikter og gir dem i stedet nye utsikter, et innblikk i den kommende nye verden med de velsignelser som er forbundet med den. (Es. 2: 4; 33: 24; 2 Pet. 3: 13) Denne sannhet har en sunn virkning. Bibelens sannhet frigjør også på en annen måte.
Frigjøring fra villfarelse
Det er utvilsomt millioner av oppriktige mennesker som tilhører religiøse organisasjoner som tror at deres døde slektninger eller venner er i en skjærsild eller et helvete med bevisst pine og lidelse, og at det vil gagne dem hvis mennesker på jorden ber for dem. En slik lære har voldt mange mennesker stor sorg. Hvordan kan Bibelen frigjøre slike oppriktige mennesker? Jo, ved å åpenbare hvilken tilstand de døde befinner seg i. Gud, som kjenner de dødes tilstand og vet hvor de er, forteller enkelt og likefram i Bibelen nøyaktig hvordan de har det. Når man lærer sannheten om de dødes tilstand, så tjener denne sannheten til å frigjøre.
Bibelen sier for eksempel: «For de levende vet at de skal dø, men de døde vet ikke noen ting.» Tenk over dette. Hvis de døde skulle lide, måtte de nødvendigvis vite om det. De måtte være bevisste og oppmerksomme på sin tilstand. Men Bibelen forteller oss at «de døde vet ikke noen ting». Det er umulig at de kan lide, for de vet ikke noe om sin tilstand. De er ubevisste. De er døde. Ja, Bibelen går videre og sier at «det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket, dit du går». (Pred. 9: 5, 10) Hvis det hverken finnes gjerning, kunnskap eller visdom der, hvordan kan det da være lidelse? Det er umulig. De døde er der Jesus sa at de var, nemlig i gravene, hvor de venter på en oppstandelse. (Joh. 5: 28; Sl. 146: 4; 115: 17) De døde lider ikke i noen skjærsild, for det finnes ikke noe slikt sted. De er heller ikke i live i noe brennende helvete, hvor de er ved bevissthet og gjennomgår smertelige pinsler. Bibelen sier uttrykkelig at de døde er døde, ubevisste og i sine graver, hvor de må vente til en oppstandelsens dag kommer. Når man lærer slike sannheter i Guds Ord, åpner det mørkets fengsel og befrir fra overtro, hedenske mytologiske lærdommer, tradisjoner og villfarelse. Det er sant at Bibelen gjør fri.
Det er maktpåliggende for alle å vende seg til Bibelen i denne tiden og studere dens sannheter og si: «Dette er hva Bibelen lærer om nøden i verden, årsaken til døden, de dødes tilstand, menneskenes skjebne og vårt eneste håp,» og ikke si: «Dette er hva min kirke lærer, eller hva min lærer tror, eller hva jeg tror er riktig.» Menneskenes tenkemåte har ført verden ut i dens tilstand av frykt og fare.
Skapningen selv . . . skal bli frigjort fra slaveriet under fordervelsen og få Guds barns herlige frihet. Dere ble . . . kalt til frihet, brødre; bruk bare ikke denne frihet som en anledning for kjødet, men vær gjennom kjærlighet hverandres slaver. — Rom. 8: 21; Gal. 5: 13, NW.