Befrielse til liv i en rettferdig verden

«Gud er for oss en Gud til befrielser; og redning fra døden hører Herren Jehova til.» — Sl. 68: 21, AS.

1. Hva driver frykten mennesker og nasjoner til å gjøre, og med hvilket resultat?

DE NÅVÆRENDE vanskelige tider, som er så preget av engstelse og frykt for at sivilisasjonen raskt kan gå sin ende i møte, driver folkene til å søke sterke forbundsfeller. Dette er ikke så rart, for en stor Guds profet forutsa at det i endens tid skulle være «angst blant folkeslagene, som ikke ser noen utvei . . . mens mennesker besvimer av frykt og på grunn av de ting som de venter skal komme over den bebodde jord». (Luk. 21: 25, 26, NW) Menneskene søker i dag sikkerhet for at de kommer til å overleve og bli befridd uansett hva som vil inntreffe. Frykten for å dø, for muligens å måtte dø en for tidlig død under en atomkrig nasjonene imellom, holder menneskene i sitt jerngrep og gjør dem til slaver av systemer og ordninger som de håper vil gi dem sikkerhet for at de får overleve. — Heb. 2: 15.

2. Hvilken fiasko har ført til misnøye, og hvilke tiltak tyr nasjonene til i et forsøk på å oppveie virkningen av denne fiasko?

² Naive håp om at verdens nasjoner skal bli sveiset sammen til en lykkelig familie, blekner hurtig. Selve nøkkelarrangementet for en fredelig løsning av konfliktene har ført til skuffelse. De Forente Nasjoner, som skulle ha gitt menneskene et effektivt middel til å holde nasjonenes familie i enhet og harmoni, har foreløpig ikke vist seg å være stort annet enn et forum for debatter og for utbasunering av propaganda fra de forskjellige nasjoner. (Es. 8: 9, 10) Stormaktene har ingen tillit til det åpenbart svake FN, og har derfor atter en gang tydd til å bygge ut sin militære styrke, for derved å sikre seg en fortsatt eksistens i en fiendtlig verden, akkurat på samme måte som den første verdensmakt, det gamle Egypt, anskaffet tusenvis av stridshester og vogner for å sikre seg en trygg posisjon. De ignorerer Bibelens erklæring om ve over dem som tyr til slike tiltak for å redde seg: «Ve dem som . . . setter sin lit til hester og stoler på vogner fordi de er mange, og på hestfolk fordi de er så tallrike [meget sterke, AS].» — Es. 31: 1.

3. Hvordan resonnerer de i stedet for å høre på Jehovas råd? Hvordan tar folkene parti?

³ De skyr ingen anstrengelse og sparer ingen utlegg i kappløpet om å framstille de mest effektive midler til ødeleggelse for å «forsvare» seg. Øst og vest opprettholder store militærstyrker, og begge parter håper 1) å forebygge ulykker ved å avskrekke fienden fra å gå til angrep, og 2) bli i stand til å slå et eventuelt angrep tilbake og overstå det. Mindre nasjoner inngår pakter og allianser med stormaktene, og prøver på den måten å øke sin egen sjanse til å overleve. Det store flertall av verdens nasjoner tar parti for øst eller vest, enten etter eget ønske eller på grunn av tvang. Alle har ett og det samme i sinne, nemlig å oppnå redning ved å være alliert med den sterkest mulige makt.

4. Hva viser historien med hensyn til virkningen av å stole på militær styrke?

⁴ Det er imidlertid ikke noe nytt å nære slike tanker om hvordan man best kan overleve. Stormakter har prøvd det samme før, og man kan trygt si at resultatene ikke har vært oppmuntrende. Den verdslige historie viser at alle verdensmakter helt fra det gamle Egypts tid har stolt på at deres militære styrke skulle redde dem i vanskelige tider, men disse maktene har likevel ikke klart å holde stand i ubegrenset tid. Før eller senere har de falt i en tid med store prøver. De beretninger om kriger som er bevart i Bibelen, gir ytterligere bevis for at militær styrke ikke er noen garanti for sikkerhet og befrielse. Store militærmakter som tilsynelatende var overveldende sterke og virket som om de kunne klare enhver våpendyst, har ofte måttet lide nederlag overfor folk som var nesten ubevæpnet. Det er også verdt å merke seg at alle nasjoner som har lidd slike nederlag, valgte å ignorere Jehova i alle sine forsvarstiltak. — Es. 60: 12.

5, 6. Gi eksempler på væpnede styrker som ikke klarte å frelse.

⁵ Faraonenes Egypt mønstret alt krigsutstyr i riket, hele seks hundre stridsvogner, og satte etter et ubevæpnet folk som ble ansett for å være en fare for rikets eksistens. Alle de seks hundre vognene ble ødelagt, og alle de forherdede krigere som fulgte med dem, ble druknet i Rødehavet. (2 Mosebok 14) En mektig, tilsynelatende uovervinnelig filisterhær på 30 000 vogner og 6000 hestfolk gjorde senere framstøt mot Israel. Det var på den tiden et oppbud av militær styrke som kan sammenlignes med den styrke stormaktene av i dag kan oppvise. Og den gangen virket deres styrke så meget mer overveldende, for det fantes ikke så mye som et sverd i hele Israel på den tiden — det var ikke engang noen smed der i landet. Ikke desto mindre ble de mektige filisterhordene atspredt og deres militære styrker var ute av stand til å redde dem. — 1 Sam. 13: 5, 19, 22; 14: 22, 23.

⁶ Jabin, Kana’ans konge, var vitne til at 900 av hans beste vogner ble smadret av et folk som ble betraktet som forsvarsløst. (Dom. 4: 13—17) Assyrerkongen Sankerib opplevde å se at det en natt ble gjort et kraftig innhogg i hans veldige militære styrker, da 185 000 av hans beste menn ble funnet igjen som «døde kropper». (Es. 37: 35, 36) Aldri i den moderne krigførings historie har det skjedd noe som kan sidestilles med ødeleggelsen av de 100 000 syriske fotfolk på en dag. — 1 Kong. 20: 29.

7. Hva burde nasjonene nå ha lært, som den senere tids hendelser tydelig har vist?

⁷ Nasjonene burde ha lært av historien at sikkerhet og redning ikke er ensbetydende med militær styrke. Det finnes ikke et eneste historisk eksempel på at en nasjon er blitt bevart i ubegrenset tid ved å støtte seg til militærmakt. Militær styrke har heller ikke vært noen sikker redning under alle store kriser. Det har vi et godt bevis på i hele rekken av nasjoner som har kommet seg opp og bukket under i tur og orden. Verden befinner seg nå i alle tiders største krise, og det er ganske naturlig at menneskene er ivrige etter å skaffe seg sikkerhet for at de vil bli reddet. Vil de nå fortsette med å sette sin lit til metoder som alltid har vist seg å være utilstrekkelige? Selv om man kunne anse militære midler som en sikker redning i alle kriser, ville jo likevel de overlevende bli stilt overfor etterfølgende vanskeligheter og kriser som vil oppstå på grunn av nye omstendigheter. Det grufulle etterspill etter den annen verdenskrig er vel egnet til å belyse dette. Ingen militærmakt kan fri nasjoner eller folk fra denne verdens vanskeligheter og engstelse. Det skal noe mer til.

8. Hva åpenbarer Bibelen som en motsetning til menneskelige planer om befrielse?

⁸ Et uhildet overblikk over fortidens og nåtidens historie gir klarhet i hvor uskikket hærer, allianser, pakter, overenskomster, ødeleggelsesvåpen osv. er til å skaffe en virkelig befrielse. Det er ikke klokt å holde ved med å gjenta gamle feilgrep. Vise mennesker hører på råd og drar nytte av det. (Ordspr. 12: 15; 9: 9) «De som søker [Jehova], skjønner alt,» fordi han er den store Rådgiver. (Ordspr. 28: 5) Jehovas Ord åpenbarer at han er en mektig Befrier. Han har lovet at det nå i de siste dager skal komme en befrielse som er uten sidestykke i menneskenes historie — da folk skal bli befridd fra all undertrykkelse og redsel i denne gamle tingenes ordning og bli satt over i en rettferdig ny verden som skal være fri i all tid og ånde av den kraft, friskhet og tillit som følger med virkelig sikkerhet. Den nye verden er spesielt gjort i stand av Jehova, for han sier om seg selv: «For se på meg! jeg skaper nye himler og en ny jord, og de forrige skal ikke bli nevnt, heller ikke skal de huskes.» (Es. 65: 17, Ro, fotn.) Ingen tenkelig menneskelig ordning i vår tid har noen mulighet for å kunne befri menneskeheten fra dens plager på en slik måte.

9. Hvilken handlemåte anbefalte Jesus fordi han hadde forutkunnskap om de kritiske tider som nå er kommet over verden?

⁹ Kristus Jesus forsto menneskenes vanskeligheter og deres behov for en befrier. Men han lærte dem ikke opp til å tenke ut metoder til å befri seg selv. Han lærte dem heller å be til Gud om befrielse, og dermed pekte han ut befrielsens rette opphav for dem. Dette betydde at menneskene måtte sette sin lit til Jehova Gud når det gjaldt å bli befridd, og ikke til Romas keiserlige hærer eller noen makt som senere kunne få overtaket, undertvinge keiserens hær og komme til å regjere verden. Husk at Jesus på forhånd visste og fortalte om de opprørte tider som nå er kommet over verden. Han forutsa at folk skulle reise seg mot folk og rike mot rike, og at dette ville føre med seg den verste nød. Likevel hevdet han ikke at man burde sette sin lit til noen menneskelig plan eller organisasjon og vente seg befrielse fra den kanten, men han lærte menneskene å rette sine bønner om befrielse til Jehova Gud. De skulle be om at Guds vilje måtte skje på jorden som den skjer i himmelen. De skulle altså vente seg befrielse på en måte og fra en kilde som er meget høyere enn jordiske ting. — Matt. 6: 9—13; 24: 1—4; 2 Tim. 3: 1.

10. Hvem befrir Jehova, og ved hvilke midler? Hva styrker dem som stoler på at han skal befri?

¹⁰ Jehova er den store Befrier; derom er det ingen tvil. Men han befrir ikke hvem som helst. Han befrir bare dem som er verdt befrielse, og overlater dem som ikke er frelsen verdig, til ødeleggelse. «Jehova [vet] hvordan han skal fri gudhengivne mennesker ut av prøve, men å holde tilbake urettferdige mennesker til avskjærelse på dommens dag.» (2 Pet. 2: 9, NW) Han erklærer seg selv for å være menneskehetens eneste Befrier og Frelser ved sin Sønn Jesus Kristus. Peter bevitner dette og sier: «Og det er ikke frelse i noen annen; for det er heller ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst.» (Ap. gj. 4: 12) Jehovas Ord er i virkeligheten en eneste stor sang om befrielse som inngir mot, styrke og tillit til ham. Han lar aldri dem som elsker ham, få glemme Hans makt til å befri, selv om de lever i vanskelige tider. Han omgir dem med frelses jubel, og alt dette viser at Han er den som med sikkerhet vil befri. — Sl. 32: 7.

11. Hvilken forskjell er det mellom den befrielse som kommer fra Jehova og menneskenes anstrengelser for å befri seg selv?

¹¹ Guds måte å skaffe befrielse på er så velgjørende forskjellig fra verdens måter at mennesker som mangler tro, ikke engang kan fatte det. Den er også uendelig meget mer effektiv enn enhver verdslig form for befrielse noen gang kunne tenkes å bli. Gud trenger ikke å støtte seg til væpnede styrker eller snedige militære knep for å kunne få i stand befrielse. Med full tillit til sin egen dyktighet sier han: «Jeg [vil] miskunne meg, og jeg vil frelse dem ved [Jehova] deres Gud; jeg vil ikke frelse dem ved bue eller sverd eller krig, ved hester eller ryttere.» (Hos. 1: 7) Hvis han skulle treffe militære forholdsregler i likhet med menneskene, ville det være en innrømmelse av svakheter. Selve hans navn er jo et sterkt tårn som de rettferdige kan løpe til og finne sikkerhet i. (Ordspr. 18: 10) Jesus var klar over at Gud ikke var avhengig av sverdet når det gjaldt å befri menneskene. «Stikk ditt sverd tilbake på dets plass, for alle som griper til sverd, skal omkomme ved sverd,» sa Jesus av den grunn til en velmenende kamerat som ønsket å befri ham fra hans fiender. — Matt. 26: 52, NW.

Behovet for kunnskap

12. Hva slags tro må man ha for å være kvalifisert til å bli befridd av Gud, og hvordan utropte Jesus den befrielse som skulle komme?

¹² Kristus Jesus er Jehovas store formidler av befrielse. Man må ha tro på ham for å være kvalifisert til å bli befridd av Jehova, for Gud utsendte Jesus «forat enhver som viser tro på ham ikke skal ødelegges, men ha evig liv». (Joh. 3: 16, NW) Jesus utropte befrielsen fra Jehova ved å spre kunnskap — kunnskap om at Gud er den som er besluttet på å befri menneskene for deres vanskeligheter, og kunnskap om at han selv er den som er salvet av Gud for å sette denne befrielsen i verk. Det er ikke mulig å bli befridd og få liv uten å ha kunnskap om Gud og hans sønn. Derfor sa Jesus: «Dette betyr evig liv, at de tar til seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham du utsendte, Jesus Kristus.» — Joh. 17: 3, NW.

13. Hva må man ha kunnskap om for å være kvalifisert, og hva slags levnetsløp må den være ledsaget av?

¹³ Kunnskapen er derfor nøkkelen til befrielse, for «ved kunnskap skal de rettferdige bli befridd». (Ordspr. 11: 9, AS) Dette kan ikke ha noe å gjøre med en overlegen kunnskap om militære knep, heller ikke med kunnskap om kreftene i en atomkjerne, krefter som kunne utnyttes i befrielsens tjeneste. Nei, det hentyder til kunnskapen om Guds hensikter. Denne kunnskap må være ledsaget av et livsmønster som er formet i harmoni med Guds krav slik de er framholdt i hans Ord. Den kunnskap som kreves, er at man forstår at Jehova er «gudenes Gud og herrenes Herre, den store, den mektige og den forferdelige Gud, som ikke gjør forskjell på folk og ikke tar imot gaver». (5 Mos. 10: 17) Det betyr at man må kjenne ham som byggherren til en rettferdig ny verden som kommer til å skaffe dem som elsker ham, en varig befrielse, og at man må kjenne til at han har i sinne å frelse rettferdige mennesker ut fra denne gamle verden og sette dem over i den nye tingenes ordning.

14. Med tanke på oppfyllelsen av hvilken av Jehovas hensikter var det Peter så fram til befrielse?

¹⁴ Helt fra den tid opprøret i Eden fant sted har det vært Jehovas hensikt å ha en verden som er helt igjennom rettferdig, og denne hans hensikt skal realiseres. Den omtalte verden kommer til å bestå av «himler» som er usynlige for menneskeøyne, og av en «jord» som er synlig. Alt i den rettferdige nye verden må være rettferdig og gjøre det som er rett, til pris for Jehova. Apostelen Peter så fram til befrielsen og overføringen til denne nye tingenes ordning, og sa følgende om seg selv og sine medkristne på det tidlige tidspunkt: «Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» (2 Pet. 3: 13) Peter ønsket å bli befridd fra den gamle verdens vansker og dens bekymringer, men han visste at bare Gud kunne besørge dette i overensstemmelse med sine løfter. Peter stilte seg ikke på romernes side og søkte ikke befrielse hos deres hærer.

15. Hva skal den rettferdige verden bestå av?

¹⁵ Den del av den nye verden som blir kalt de «nye himler», består av Kristus Jesus og hans medarvinger til himmelsk herlighet, og i tilslutning til dem himmelens engler, som alle er rettferdige og i alle deler lojale overfor Gud og trofaste i sin hengivenhet for ham. Den «nye jord» kommer til å bestå av rettferdige mennesker som før og etter Harmageddon godtgjør at de er de andre får som tilhører Herren Jesus, «den rette Hyrde». (Joh. 10: 16 og Heb. 2: 5, 6, NW) Den «nye jord» kommer også til å innbefatte avkommet til de andre får i den verden som følger etter Harmageddon. Alle skapninger som tilhører den «nye jord», må være rettferdige, og de rettferdige kommer aldri til å dø. — Matt. 25: 46.

16. Hvorfor er det så ønskverdig å ha den rette slags kunnskap?

¹⁶ Det står ikke til å nekte at kunnskap er et trekk som skiller dem som blir befridd, fra dem som går til grunne. Kunnskap er mer ønskverdig enn noe annet, for kunnskapens verdi består i at den gir dem som har den, evne til å handle i overensstemmelse med Guds hensikter. Hvis menneskene anvender sann kunnskap ut fra et rent motiv, kan de vinne en visdom og forståelse som langt overgår alt hva denne verden med sine store læreanstalter har å by på. Det er derfor vismannen i Ordspråksboken understreker hvor verdifullt det er å skaffe seg forståelse av Guds Ord: «Salig er det menneske som har funnet visdom, det menneske som vinner forstand; for det er bedre å vinne den enn å vinne sølv, og det utbytte den gir, er bedre enn gull. Den er kosteligere enn perler, og alle dine skatter kan ikke lignes med den. Langt liv har den i sin høyre hånd, rikdom og ære i sin venstre. Dens veier er fagre veier, og alle dens stier fører til lykke. Den er et livsens tre, for dem som griper den, så hver den som holder fast på den, må prises lykkelig.» — Ordspr. 3: 13—18.

Den teokratiske organisasjon nødvendig

17. Hvordan får man den kunnskap som fører til befrielse, men hva kan mange mene om et slikt syn på saken?

¹⁷ Den kunnskap og forståelse som sikrer oss befrielse, er imidlertid ikke noe vi får individuelt og atskilt fra Guds Ord og hans organisasjon. Den samme ordning og organisering som ble tilkjennegitt i hans skapelse, kommer også til uttrykk i hans befrielsesgjerning. Sannhetens lys angående befrielsen fra ham skinner klarere og klarere, og vel å merke gjennom hans teokratiske organisasjon, først gjennom den himmelske del og så gjennom den jordiske. Hvor nødvendig, rosverdig og anbefalelsesverdig det enn er med personlig bibellesning, vil ikke dette i seg selv føre et menneske til full forståelse av Jehovas frelsesordning, akkurat som man ikke nødvendigvis blir rustet til å tjene Gud og dermed kommer i en slik stilling at man får nyte godt av befrielsen fra ham bare ved å gå regelmessig i en eller annen menighet i årevis. Jehova bruker sin organisasjon til å iverksette befrielsen, og det avhenger av ens forhold til Gud og til Guds organisasjon om man skal bli befridd. Det kan kanskje forekomme mange at det er trangsynt å se slik på saken, men vi kan ikke fordømme det tiltak Jehova har truffet for å befri oss og påstå at det er utrolig småskårent. (Matt. 7: 13, 14) Vi må søke befrielse på de vilkår Gud bestemmer. Studer Bibelens beretninger som illustrerer dette.

18, 19. Hvilke belysende eksempler har vi på at man ikke får forståelse og gunst uavhengig av Guds synlige organisasjon?

¹⁸ En etiopisk evnukk leste flittig i Guds Ord, men det var likevel ikke tilstrekkelig til at han kom i en slik stilling at han fikk nyte godt av befrielsen fra Gud. Filip hørte ham lese profeten Esaias høyt, og han sa: «Skjønner du det du leser?» Evnukken svarte: «Hvorledes skulle jeg vel kunne det uten at noen veileder meg?» Filip «veiledet» ham ved å fortelle ham det gode budskap om befrielsen som var i vente, og evnukken forlangte å bli døpt, som tegn på at han ønsket å benytte seg av denne befrielsen ved å holde, seg til Guds trange vei. Filip representerte Guds synlige organisasjon nå den tiden, for han var blitt sendt ut fra Jerusalem for å forkynne. — Ap. gj. 8: 26—39.

¹⁹ Den italienske offiseren Kornelius, den første hedning som antok kristendommen, trengte hjelp fra Guds synlige organisasjon enda han alt i en årrekke hadde vært en gudfryktig mann som øvde barmhjertighet, vennlighet og godhet mot andre. Etterat Peter, som representerte menigheten i Jerusalem, var sendt ut, til Kornelius og hadde undervist ham og dem som hadde samlet seg hos ham, fikk de alle den hellige ånd som et tegn på at de hadde den store befrier Jehovas gunst, og deretter ble de døpt. (Ap. gj. 10) Og ikke engang Saulus fra Tarsus fikk Guds gunst eller fikk sine øyne åpnet eller fikk motta dåpen før han satte seg i forbindelse med Ananias, som representerte Guds synlige organisasjon. (Ap. gj. 9) Hvis man ikke holder seg til den synlige organisasjon Gud benytter seg av, kan man heller ikke bli befridd hverken nå eller senere.

20. Hvordan blir det samme prinsipp vist ved tidligere anledninger da Gud grep inn overfor menneskene?

²⁰ Har det ikke alltid vært slik? Det fant ikke sted noen befrielse uavhengig av Noah og hans familieorganisasjon, som var anerkjent av Gud til å være med på å bygge befrielsens ark. Det fant heller ikke sted noen befrielse av israelittenes førstefødte i Egypt uavhengig av den ordning som kom i stand ved den synlige organisasjon under Moses. Heller ikke ble noen utfridd fra Egypt uavhengig av Guds synlige ordning. Den rettferdige mann Lot ble først befridd fra Sodoma etterat han hadde hatt forbindelse med engler som var materialisert som Guds synlige representanter for å advare ham. (2 Pet. 2: 7, 8) At Rahab ble befridd fra Jerikos ødeleggelse, skyldtes bare hennes overenskomst med de israelittiske speidere, som representerte Jehovas godkjente organisasjon på den tiden. — Josva 6.

21. Hvilke tiltalt har Gud truffet i forbindelse med denne endens tid? Hvilken betydningsfull rolle skulle den synlige, organisasjon spille, som vist av Paulus?

²¹ Slik er det også nå ved avslutningen på denne tingenes ordning når en verden raskt nærmer seg sin ødeleggelse. Det gode budskap om Rikets foranstaltning for befrielse blir forkynt av Jehovas synlige organisasjon, og gjennom organisasjonen har det kommet fram en vidunderlig fullstendig forståelse av den ordning Jehova har truffet for å skaffe befrielse. Den innbefatter forståelse av anledningen til å tjene Jehova nå i endens tid ved at hver enkelt kommer med en stadig bekjennelse til offentlig lovprisning av Gud, noe som fører til frelse eller befrielse. At dette er nødvendig for å oppnå befrielse, blir vist av apostelen Paulus, som delvis siterer fra Joels profeti om befrielse: «For ’enhver som påkaller Jehovas navn, skal bli frelst’. Men hvorledes skal de kunne påkalle ham som de ikke tror på? Og hvorledes skal de kunne tro på ham som de ikke har hørt om? Og hvorledes skal de kunne høre uten at det er noen til å forkynne? Og hvorledes skal de kunne forkynne, om de ikke blir utsendt?» Dette betyr organisering likså visst som at Jesus organiserte forkynnere og sendte dem ut, og veien til befrielse består i at man er knyttet til den organisasjon som påkaller Jehovas navn. — Rom. 10: 13—15; NW; Joel 3: 5.

22. Hvilken av Jehovas egenskaper taler for at det stilles de samme krav til dem som nå ønsker å bli befridd?

²² Jehova sier: «Jeg, Jehova, forandrer meg ikke.» (Mal. 3: 6, AS) Han har alltid latt visse regler styre sine skapninger. I gammel tid måtte de oppfylle visse krav for å oppnå befrielse. De måtte for eksempel rette seg strengt etter instruksene om hva de skulle foreta seg med det lytefrie lammet og dets blod den natten dødsengelen fór gjennom Egypt. Etter som «de himler og den jord som er nå, er ved det samme ord spart til ilden og blir oppholdt inntil den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og ødelegges» for å gi rom for den rettferdige nye verden, har man bare sikkerhet for å bli befridd ved den nåværende verdens ende hvis man trofast overholder de regler Jehova har gitt. Hvilken regel er uforanderlig og derfor nødt til å gjelde for de andre får og alle andre som nå søker befrielse? Hva vil bli krevd av ethvert menneske som ønsker å bli befridd og satt over i Jehovas nye verden?

23. Hvordan lærer man lydighet? Og hvilke slående motsetningsforhold blir trukket fram i Bibelens beretning?

²³ Det kreves lydighet. Den allmektige Guds lov forlanger at alle skapninger, uten unntagelse, som får evig liv i himmelen eller på jorden, skal lære lydighet mot den Høyeste. Dermed blir det nødvendig å ha kunnskap om hva Gud krever, og det kan man bare få ved et omhyggelig studium av Bibelen. Den ble for lenge siden skrevet «til advarsel for oss, som de fullbyrdede ender på tingenes ordninger er kommet til». (1 Kor. 10: 11, NW) I Bibelen blir lydige mennesker stilt opp som en sterk motsetning til ulydige mennesker, og beretningen om hvordan det gikk med såvel lydige som ulydige, er bevart til hjelp for dem som nå søker befrielse. Det er verdt å merke seg at noen befrielse aldri ble de ulydige til del, men bare dem som søkte Jehova og ga akt på hans Ord og rettet seg etter hans organisasjon.

24. Hva vil det si å være lydig? Nevn eksempler fra Hebreerne 11.

²⁴ Å være lydig betyr å ha kunnskap om Guds vilje og så gjøre hans vilje samvittighetsfullt. Etter menneskets fall kunngjorde Jehova at han hadde til hensikt å frambringe en «ætt», Messias, som skulle åpne veien til befrielse for mennesker med en rettferdig innstilling ved å skaffe til veie en løsesum og deretter danne en rettferdig regjering. Djevelen benektet at det var mulig for Gud å gjennomføre en slik befrielse, og fram til denne dag har Satan alltid prøvd å forhindre befrielsen av hvert eneste menneske. Men de som er av den oppfatning at Gud er den Høyeste og kan fullføre sin hensikt og befri dem han vil, begynner å tro. (Heb. 11: 6) I det ellevte kapitel av Hebreerne kan vi finne navnene på trofaste mennesker fra gammel tid som hadde en urokkelig tiltro til Guds makt til å befri og hans evne til å fullføre sin uttrykte hensikt, og de adlød samvittighetsfullt hans befalinger. Ved tro så de fram til denne tiden da Gud skulle opprette sitt rike og derved skape en rettferdig verden, og de ønsket å få leve under denne fullkomne regjering. De så fram til å få de «nye himler» som regjering over seg. De ville ikke inngå noe kompromiss og ta imot noen midlertidig befrielse fra Djevelen fra de ting de led under for rettferdighets skyld. — Heb. 11: 14—16, 35—38.

25, 26. a) Hvilket spørsmål kan stilles i forbindelse med fortidens trofaste? b) Hvilken enestående kjensgjerning kommer vi dermed inn på i forbindelse med Jehova?

²⁵ Hva kommer til å bli det endelige resultat for slike trofaste mennesker? De holdt fast på sin ustraffelighet og lydighet overfor Gud, og hadde hans godkjennelse, men likevel døde mange av dem en voldsom død og beseglet sitt vitnesbyrd med sitt eget blod. Klarte ikke Jehova å befri dem? Når de gikk til grunne, er så ikke det et bevis for at Gud ikke kan befri, og at selv hans hengivne tjenere ikke kan regne med frelsen som noe sikkert? Nei, på ingen måte!

En annen side ved befrielsen

²⁶ Det er snarere slik at dette fører oss inn på et annet trekk ved befrielsen, som utmerker Jehova som en mektig, uovertruffen Befrier. Ja, ikke engang døden selv kan hindre Jehova fra å gjennomføre befrielsen til fordel for sitt folk. Ethvert menneskelig forsøk på å få en befrielse i stand, mislykkes fullstendig hvis døden skulle tre forstyrrende inn, men slik er det ikke med den befrielse som kommer fra Gud. «Den rettferdige er frimodig i døden,» sier Guds ufeilbare Ord. Hvorfor det? «For den time kommer da alle de som er i minnegravstedene, skal høre hans røst og komme ut, de som gjorde godt, til en livets oppstandelse.» (Joh. 5: 28, 29, NW) Disse trofaste mennesker fra gammel tid blir bevart i Guds erindring og har en tidlig oppstandelse i vente. De vil bli befridd fra graven til evig liv på jorden, likså sikkert som Guds Sønn selv ble befridd fra graven etter tre dagers forløp. Dette er altså en ytterligere bekreftelse av den uforanderlige regel at trofaste lydige mennesker som har Guds godkjennelse, skal bli befridd. Ikke engang døden kan legge hindringer i veien for deres befrielse.

27. Når befrielsen er garantert, er det da en umulighet at man kan bli utsatt for lidelser og død? Begrunn svaret.

²⁷ Sikker befrielse ved Guds hånd betyr derfor ikke at de som til slutt skal bli befridd, ikke kommer til å erfare lidelser og ikke engang døden. (2 Tim. 3: 12; 4: 5) Bare ved at man tålmodig, trofast og standhaftig bærer hån og forfølgelse, kan man vise at man har ubetinget kjærlighet til det som er rett, og dermed godtgjøre at man er verdig til å bli befridd av Gud. Kristus Jesus viste at han var verdig til å bli utfridd fra graven ved at han tålmodig, trofast og lydig holdt ved med å forkynne, ofte under uhyre vanskelige forhold. Han led legemlige pinsler og åndelige kvaler, for han var «en mann full av piner og vel kjent med lidelse». (Es. 53: 3, fotnote) Likevel var han alltid vennlig og godhjertet. Han skadet ingen, men gjorde alltid det som var godt, og talte vennlige ord til dem som hadde et hørende øre. (1 Pet. 2: 23) I lidelsene lærte han lydighet, og ble på den måten «ansvarlig for evig frelse for alle dem som lyder ham». (Heb. 5: 8, 9, NW; Rom. 8: 17) Han holdt stand for Jehovas navn, og Jehova befridde sin Sønn til ære for sitt eget navn:

28. Ved å følge hvilken løpebane oppnådde Jesus å få stillingen som Jehovas hovedformidler av befrielse?

²⁸ Som en følge av alt det Jesus erfarte og iakttok, var han i stand til mer fullt ut å fatte hvilket sterkt behov menneskeslekten hadde for befrielse. Etter som han selv har fristet menneskenes tilværelse, er han god tjent med hvordan han skal støtte og hjelpe dem som speider etter en snarlig befrielse ved Guds hånd. Han beviste seg dessuten skikket til å virke som Guds store tjener for å utfri menneskeslekten da han viste seg villig til å betale den pris som skulle til for å realisere befrielsen ifølge Guds lov om like for like. (5 Mos. 19: 21) Av kjærlighet til Gud og menneskene næret Jesus et sterkt ønske om fullt ut å fylle sin rolle som befrier, som Gud hadde tildelt ham. Han tok derfor lydig de skritt som er beskrevet i Filippenserne 2: 7—11, NW: «Han uttømte seg selv og tok en slaves skikkelse og kom i menneskers likhet. Ja, mer enn det, da han fant seg av samme natur som et menneske, ydmykte han seg og ble lydig helt inntil døden, ja, til døden på en torturpel. Nettopp av den grunn var det også at Gud opphøyde ham til en høyere stilling og i sin godhet ga ham det navn som er over ethvert annet navn, så at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, enten det er i himmelen eller på jorden eller under jorden, og hver tunge skal åpent bekjenne at Jesus Kristus er Herre til ære for Gud Faderen.» Befrielsen er derfor betinget av lydighet mot den opphøyde Jesus. Å forakte hans navn er ensbetydende med å sikre sin egen ødeleggelse.

Pass derfor nøye på at dere ikke vandrer som uvise, men som vise mennesker, så dere kjøper dere den beleilige tid; for dagene er onde. — Ef. 5: 15, 16, NW.