Ekteskapet en etterligning av guddommelige mønster

NÅR vi tenker på ekteskapet, passer det seg samtidig å tenke på Jehova. Det er han som har innstiftet ekteskapet. Han arrangerte det første ekteskap. I Eden så Gud at det ikke var godt for mennesket å være alene, men at han trengte en hjelper til å utfylle seg: «Og Jahve Gud sa: Det er ikke godt at mennesket fortsetter å være alene, jeg skal lage ham en hjelper som skal være hans motstykke.» Jehova dekket dette behov da han skapte «en kvinne, og førte henne til mennesket». Deretter blir de to straks omtalt som mann og hustru, som «ett kjød». — 1 Mos. 2: 18—25, Ro.

Ekteskapet blir brukt på en symbolsk måte for å illustrer de sterke bånd som eksisterer i visse himmelske forhold, og en kort gjennomgåelse av disse guddommelige mønster vil få oss til bedre å kunne vurdere det jordiske ekteskapsforhold. For det første bruker Jehova bildet med ekteskapet til å vise forholdet mellom seg selv og sin universelle organisasjon, idet han omtaler seg selv som ektemann til sin organisasjon som sammenlignes med en kvinne. (Es. 54: 5) Ekteskapsforholdet blir også brukt for å illustrere de sterke bånd mellom Kristus og hans menighet. Han blir omtalt som Brudgommen og menigheten som hans brud, og deres bryllup som en begivenhet som blir fullbyrdet i himmelen. — 2 Kor. 11: 2; Åpb. 19: 7.

Akkurat som det heter at mannen og kvinnen i Eden var «ett kjød» og det forholder seg likedan med menneskelige ektefeller etter den tiden, heter det også at Gud og hovedpersonen i den universelle organisasjon, Kristus Jesus, er ett. Også Kristus og hans brud, menigheten, er ett. (Matt. 19: 4—6; Joh. 14: 10; 17: 21—23) Bibelen viser imidlertid klart at Jehova og Kristus ikke er ett i en mystisk hedensk treenighet. Kristus og de 144 000 medlemmer av den klasse som utgjør menigheten, er heller ikke bokstavelig blitt gjort til ett, ikke mer enn mann og kone, to mennesker, bokstavelig blir ett ved ekteskap. I alle de tre tilfellene er enheten en enhet i planer, hensikt, mål, ønske og bestrebelser. Og disse guddommelige foreninger eller sammenslutninger som forener to eller flere til ett, må nødvendigvis ha en ledelse av ett eller annet slag, for et hode må til hvis de forenede personers krefter skal bli fornuftig anvendt. En sammenslutning uten et hode ville ikke ha den rette ledende kraft. En tohodet sammenslutning ville på den annen side være ustadig, utvilsomt i strid med seg selv og derfor ute av stand til å bestå. (Matt. 12: 25) Alle har et hode over seg, unntatt Jehova Gud. «Jeg vil dere skal vite at enhver manns hode er Kristus; og en kvinnes hode er mannen, og Kristi hode er Gud.» — 1 Kor. 11: 3; 15: 28, NW.

Plikter som påhviler ektemenn

I enkelte land hvor mange kvinner har en sterk tendens til å ville dele eller overta familieledelsen, blir det reist høylytte innvendinger mot den guddommelige bestemmelse at mannen skal være familiens overhode og at kvinnen skal være ham underdanig. Dette blir betraktet som noe undertrykkende og urettferdig overfor kvinnene, og som en byrde som er for vanskelig å bære for dem. Hvis man tenker nøkternt over saken, er det imidlertid opplagt at det er mannen som er blitt tildelt den vanskeligste rolle i ekteskapsordningen. Han må bestrebe seg på å etterligne de feilfrie eksempler Jehova Gud og Kristus Jesus foregår med i utførelsen av sine roller som ektemenn i de billedlige ekteskap.

Som universets Skaper og alt levendes Far, er Jehova Gud det høyeste Overhode over hele det synlige og usynlige skaperverk. Han har skapt alle ting og fastsatt de lover som både levende og livløse deler av skaperverket må følge for å kunne eksistere, og han sørger for at de kan fortsette å bestå. Selv i sine egne handlinger følger Jehova konsekvent rettferdige prinsipper og utøver sin ledelse med rettferdighet, visdom og framfor alt kjærlighet. Kristus Jesus følger Jehovas eksempel når han virker i egenskap av hode for menigheten. Hans rettferdighet og visdom, kjærlighet og medlidenhet er iøynefallende. Drev kanskje ikke Jesus et utrettelig arbeid til beste for sitt legemes lemmer da han var på jorden, og holdt han ikke stadig på med å undervise og forkynne og skaffe dem den åndelige næring som er så meget viktigere enn bokstavelig brød? La han ikke en eksemplarisk tålmodighet og barmhjertighet for dagen når han hadde med sine jordiske disipler å gjøre, og tok han ikke deres kjødelige svakheter i betraktning? Klarte han ikke å holde ut forfølgelse og tortur og bevare sin ustraffelighet overfor Gud og på den måten gjøre seg til et pålitelig eksempel for sine etterfølgere? Og gikk han ikke til slutt så langt at han nedla sitt liv for sin brud og hustru, den klasse som utgjør menigheten?

Slik er det også med menneskelige ektemenn. De må prøve å etterligne den fullkomne måte hvorpå Jehova spiller sin ektemannaktige rolle som Hode for sin kvinnelignende universelle organisasjon, og den utmerkede måte hvorpå Kristus Jesus utfører sin ledelse som ektemann for sin hustru, menigheten. Den menneskelige ektemann må skaffe sin hustru mat, klær og husly. Han må lede deres felles anstrengelser på rette måte ved å treffe forstandige avgjørelser, bære ansvaret for disse avgjørelsene og ta følgene av dem. Og under utøvelsen av sin ledelse må han til alle tider legge for dagen en tålmodighet og ømhet, en barmhjertighet og villighet til å tilgi, og framfor alt en kjærlighet som er en etterligning av de egenskaper Jehova viser overfor sin universelle organisasjon, og som Kristus viser overfor sin kristne menighetsorganisasjon. Det er sannelig vanskeligere å holde mål med disse høye krav enn det er å være underdanig under et slikt rettferdig lederskap.

Mønster for hustruelig undergivenhet

Det mest fremtredende medlem av Jehovas universelle organisasjon, Kristus Jesus, fant det ikke plagsomt å være lydig mot denne organisasjons store Ektemann og Hode. Det var hans lyst å gjøre Jehovas vilje, og han erklærte at det arbeid Gud hadde tildelt ham, var som livsviktig mat for ham. (Sl. 40: 9; Joh. 4: 34; Heb. 10: 7) Det at han holdt ut i forfølgelse, tortur og død, tjente ikke bare som et fint mønster for hans etterfølgere, men var også et dramatisk vitnesbyrd til fordel for Jehovas side av stridsspørsmålet om ustraffelighet, et vektig bidrag i forbindelse med opphøyelsen av Jehovas navn. Det viste Jesu fullstendige undergivenhet under hodet Jehova. Han prøvde aldri å fravriste Gud denne lederstilling og prøvde heller ikke å dele den med ham som om han skulle være Guds likemann: «Bevar denne sinnsinnstilling i dere, som også var i Kristus Jesus, som, skjønt han var i Guds skikkelse, ikke tenkte på å foreta et maktran, nemlig ved at han skulle være Guds likemann. Nei, han uttømte seg selv og tok en slaves skikkelse og kom i menneskers likhet. Ja, mer enn det, da han fant seg av samme natur som et menneske, ydmykte han seg og ble lydig helt inntil døden, ja til døden på en torturpel.» — Fil. 2: 5—8, NW.

Kristne hustruer burde ha Kristi sinnsinnstilling og ikke innta samme holdning som mange verdslige hustruer, som roper på likestilling med sine menn og ofte også vil dominere over dem. Kristne hustruer vil ikke engang tenke på noe så uteokratisk som helt eller delvis å røve mannens lederstilling som Gud har tildelt ham. De vil underkaste seg ekteskapsordningen slik det blir fordret — ikke av noe menneske, men av Gud selv. Det er ikke et menneske man setter seg opp imot hvis man gjør opprør mot denne ordningen — man gjør opprør mot Gud. Jesus frydet seg over å gjøre Jehovas gode vilje — kristne hustruer burde glede seg over å stå under sine menns teokratiske ledelse. Det var den skjermende kjerub i Eden som var egensindig og følte seg hemmet og undertrykt av Jehovas ledelse, og som gjorde opprør og ble til den beryktede Satan Djevelen. Hustruer som ikke underordner seg sine menn, etterligner Satan, ikke Kristus.

Som et annet eksempel for hustruer har vi menighetens underkastelse under sitt Hode Kristus Jesus. Det medfører en viss del av forfølgelse og trengsler i kjødet å påta seg forpliktelsene med å forkynne som en av Kristi legemes salvede lemmer, men gledene ved å tjene under Kristi kjærlige lederskap overskygger fullstendig kjødelige trengsler. Det er ikke vanskelig eller nedverdigende å underkaste seg et slikt rettferdig lederskap selv om egne og hovmodige mennesker ned gjennom århundrene har trodd det og selv om slike mennesker nå i de siste dager har gjort seg selv til en ’ond slave’-klasse ved sitt opprør mot Kristi lederstilling: Det er den «tro og kloke slave»-klasse som finner sann glede i å være underkastet Kristus. Den «onde slave» får ingen glede av å gjøre opprør, for han havner utenfor hos hyklerne, og «det er der han skal gråte og skjære tenner». (Matt 24: 45—51, NW) Kristne hustruer som ikke er sine ektemenn underdanige, etterligner den «onde slave», ikke «den tro og kloke slave».

Begge skal være en hjelp for den annen

Alt i alt viser altså de guddommelige mønster at et lederskap ikke er undertrykkende for den underordnede part når det blir utøvd på riktig måte. Mannen må flittig bestrebe seg på å virke som et rettferdig og klokt og kjærlig familieoverhode. Hvis han gjør dette etter beste evne, skulle det ikke være så vanskelig for hustruen å være ham undergiven. Og hvis hustruen passer sine plikter etter beste evne, vil det være så meget desto lettere for mannen å utøve sitt lederskap på rette måte. Begge er ufullkomne. Begge gjør feil. Begge trenger å være gjenstand for og vise tålmodighet, villighet til å tilgi, kjærlighet og respekt. De er forskjellig utrustet mentalt, fysisk og følelsesmessig, og derfor trenger de hverandre; de kan begge gi noe som den annen mangler, og de er begge skapt for å utfylle hverandre eller være et motstykke til den annen. Men forat det skal bli et harmonisk samspill av alle disse egenskaper, må begge parter spille den rolle Gud har bestemt. Ingen av dem kan forgripe seg på den annens plikter. Husk at Adam var Evas hode, men da hun trengte seg foran ham og spiste frukten, stakk hun seg fram foran sitt hode, og mistet sitt liv. Og da Adam tolererte hennes opprør og som en svekling diltet med langs den vei hun utpekte, sviktet han sin oppgave som hode. Dette kostet ham livet, og førte til at hans etterkommere tapte retten til liv. Alle menneskets vanskeligheter kan spores tilbake til opprøret mot det rette lederskap, til den tid da den skjermende kjerub i Eden nektet å underkaste seg Jehovas lederskap og Eva rev seg løs fra Adams.

Det er derfor til ektefellenes felles beste at de begge holder seg til de roller Jehova Gud har tildelt dem. Et klokt familieoverhode vinner sin hustrus respekt, og en underdanig hustru stimulerer mannens kjærlighet. Guds Ord gir følgende råd: «Hustruene bør være sine ektemenn undergitt som under Herren, for en ektemann er sin hustrus hode liksom Kristus også er menighetens hode han som er en frelser av dette legeme. Ja, liksom menigheten er Kristus undergitt, slik bør også hustruer være sine ektemenn undergitt i alle ting. Ektemenn, fortsett å elske deres hustruer, liksom Kristus også elsket menigheten og ga seg selv for den. På denne måten bør ektemennene elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv, for ingen har noensinne hatet sitt eget kjød, men han før og pleier det, som Kristus også gjør med menigheten, fordi vi er lemmer på hans legeme. ’Av den grunn skal mannen forlate sin far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød.’ Ikke desto mindre bør også hver og en av dere elske sin hustru som seg selv, og på den annen side bør hustruen ha dyp respekt for sin mann.» — Ef. 5: 22—25, 28—31, 33, NW.

Diktatorer utøver et undertrykkende herredømme over sine undersåtter til fysisk, sjelelig og åndelig skade for dem. En kristen ektemann skal ikke være diktator i den forstand. Hans utnevnelse til å fungere som leder gir ham ikke fullmakt til å være en tyrann. Han elsker sitt kjød, sørger for dets behov, påfører det ikke med vilje skader og strever for at det skal ha det godt. Han bør legge den samme kjærlighet for dagen for sin hustru, som er ett med ham i kjødelig forstand. Og akkurat som mannens kjød aldri kjemper mot hans hode, men lar seg lede av hodet ved impulser gjennom nervene, så må også hustruen, som er en del av hans kjød, vise en lignende underkastelse. I forbindelse med denne gjennomgripende samordning av to forskjellige sinnsinnstillinger, temperamenter og personligheter, kreves det i høy grad kjærlighet. 1 Korintierne 13: 4—8 (NW) viser hvor stor denne kjærlighet må være: «Kjærligheten er langmodig og velvillig. Kjærligheten er ikke sjalu, den skryter ikke, blir ikke oppblåst, oppfører seg ikke usømmelig, søker ikke sine egne interesser, blir ikke opphisset. Den holder ikke regnskap med krenkelsen. Den gleder seg ikke over urettferdigheten, men gleder seg ved sannheten. Den tåler alt, tror alt, håper alt, utholder alt. Kjærligheten faller aldri bort.» Et ekteskap som er basert på en slik kjærlighet, kommer heller aldri til å gå til grunne.

Et teokratisk vern om ekteskapet

I vår tid er det en mengde ekteskap som har lidd skibbrudd. Det hender ofte at fremmed kjød utenfor den ekteskapelige forening dukker opp som et lokkemiddel og bevirker at ekteskapet styrter ut i en endelig ødeleggelse. Slike trekantforhold i ekteskapet er en vanlig foreteelse i denne forbryterske verden, og de oppstår når ekteskapet er løselig bygd på det ustadige kjød, som på sand. De som vil være trygge, må bygge sitt ekteskap på klippegrunn, på Guds Ord. De må oppfylle de krav som der blir stilt. Begge parter må prøve å holde mål med det guddommelige mønster, og begge må gi hva hans eller hennes plass tilsier. Da kommer den ekteskapelige forening til å bestå, uanfektet av de lumske angrep som får så mange ekteskap til å bryte sammen i vår tid.

Ikke noe fremmed kjød vil da kunne trenge seg inn og danne en lidenskapelig trekant, for det vil være bånd til stede som er sterkere enn kjærligheten mellom mann og hustru. Dette bånd er ikke knyttet av den Ordets tjener eller borgerlige embetsmann som forretter ved vielsen, og heller ikke ved de dokumenter staten forlanger, selv om både seremonien og disse papirene må til. (Luk. 20: 25; 1 Tess. 5: 22) Det vil være der på grunn av den stilling Jehova inntar i deres liv. Han er det virkelige vitne ved en teokratisk vielsesseremoni. Det hele er ikke rett og slett en overenskomst mellom en mann og en kvinne, men de to inngår en overenskomst framfor Gud. Han er vitne til de teokratiske ekteskapsløfter, og det er han som virkelig forener de to, for Jesus sa: «Det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke atskille.» (Matt. 19: 6) Hvis et ekteskap holder seg til hans bestemmelser om ekteskapet, vil han derfor bli den uselviske Venn i det teokratiske ekteskap og verne det mot det press og påtrykk verden øver mot det. Hvis mannen og kvinnen forbeholder Gud sin største kjærlighet, setter ham først, adlyder ham først, gir ham førsteprioritet når det gjelder deres tid, krefter og midler, så kommer ikke deres ekteskap til å bli ett av de mange som ender i tragedie.

Apostelen Paulus viser i 1 Korintierne 7: 29—31, NW, hvordan ektepar kan la Gud komme i første rekke: «For øvrig sier jeg dette, brødre, at den tid som er igjen, er blitt kortere. La derfor dem som har hustruer være som om de ikke hadde noen, og dem som gråter være som dem som ikke gråter, og dem som gleder seg som den som ikke gleder seg, og dem som kjøper som dem som ikke eier, og dem som gjør bruk av verden som dem som ikke bruker den fullt ut; for denne verdens skueplass forandrer seg,» Paulus sier ikke her at man skal unnlate å oppfylle de forskjellige ekteskapelige skyldigheter og forpliktelser, for i det selvsamme kapitel formaner han til å oppfylle dem. (1 Kor. 7: 3—5) Det han formaner til, er at vår oppmerksomhet ikke fullstendig og hovedsakelig skulle være viet personlige, selviske anliggender som har med det kjødelige å gjøre, enten det nå dreier seg om gleden over å ha en mann eller en hustru, en overstadig glede i jag etter moro, at vi helt lar oss oppsluke av våre sorger og bekymringer og endog finner en usunn tilfredsstillelse i å synes synd på oss selv, eller at vi prøver å samle oss store rikdommer ved at vi på en utilbørlig måte lar oss innvikle i verdslige forretninger — for en slik overdreven omsorg for det kjødelige er noe som kjennetegner denne gamle verden og skal forsvinne med den. En kristen bør derfor ikke begrave seg helt i disse ting eller bli for sterkt rotfestet i dem og dermed forsømme det evige, særlig ikke nå når «den tid som er igjen, er blitt kortere». Den kristne bør ikke la noe legge beslag på sin tid i så høy grad at han ikke får noe tid til overs til tjeneste for Jehova. Det er derfor i denne forstand et ektepar lever som om de ikke var gifte, og alltid lar Jehova komme i første rekke.

Bare de ekteskap som oppfyller de ovennevnte guddommelige krav, er virkelig vellykte ekteskap, og de har muligheter for å bli ubeskrivelig lykkelige. De vil kanskje fortsette inn i Jehovas nye verden, når ’jordiske ektepar endelig skal utføre det oppdrag Gud først ga i Eden, at de skulle ’bli mange og oppfylle jorden’. — 1 Mos. 1: 28.