Spørsmål fra leserne

• I tilfelle hvor en far eller en mor eller en sønn eller en datter blir utstøtt, hvordan skal da de andre familiemedlemmene forholde seg til en slik person i det daglige liv? — P. C., Ontario, Canada.

Vi lever ikke i dag blant teokratiske nasjoner hvor slike medlemmer av vår kjødelige familie kan bli utryddet for frafall fra Gud og hans teokratiske organisasjon, slik det både var mulig og påbudt i Israels nasjon i ørkenen Sinai og i Palestina. «Du skal slå ham i hjel; du skal selv være den første som løfter hånden mot ham for å avlive ham, og siden skal hele folket gjøre det samme. Du skal stene ham, så han dør, fordi han søkte å føre deg bort fra [Jehova] din Gud, . . . og hele Israel skal høre det og frykte, så det ikke mer blir gjort så ond en gjerning mellom eder.» — 5 Mos. 13: 6—11.

Vi er begrenset av lovene til de verdslige nasjoner vi lever i og også av Guds lover gjennom Jesus Kristus, og derfor kan vi bare i en viss utstrekning ta forholdsregler imot frafall, det vil si i overensstemmelse med begge disse lovgivninger. Landets lov og Guds lov gjennom Kristus forbyr oss å drepe frafalne, selv om de måtte være medlemmer av vår egen kjødelige familie. Guds lov fordrer imidlertid at vi skal anerkjenne at de er utstøtt fra hans menighet, og det til tross for at loven i det land vi bor i, fordrer at vi på grunn av visse naturlige forpliktelser skal leve sammen og ha forbindelse med slike frafalne under samme tak.

Guds lov tillater ikke at en som er gift, skiller seg fra sin ektefelle fordi denne blir utstøtt eller faller fra. I mange land vil heller ikke landets lov tillate skilsmisse på slike premisser. Den trofaste Jehovas tjener og den frafalne eller utstøtte ektefelle må i samsvar med loven fortsette å leve sammen og oppfylle sine ekteskapelige plikter overfor hverandre. En far har ikke lovmessig rett til å sende sitt mindreårige barn bort fra hjemmet på grunn av frafall eller utstøtelse, og et mindreårig barn kan ikke forlate sin far eller sin mor fordi denne blir troløs mot Gud og hans teokratiske organisasjon. Etter Guds og menneskers lov må foreldrene opfylle de forpliktelser de har overfor sine barn, så lenge barna er umyndige og avhengige av dem, og barnet eller barna må vise sine foreldre den lydighet som sømmer seg barn så lenge de er mindreårige i henhold til loven eller så lenge de ikke har foreldrenes samtykke til å forlate hjemmet. Hvis barna er forholdsvis store, kan det naturligvis være at de naturlige bånd som holder en familie sammen, brytes fordi de åndelige bånd allerede er brutt.

Hvis barnet eller barna er blitt myndige og på grunn av materiell støtte fra den av foreldrene som er blitt utstøtt, fortsetter å leve sammen med ham eller henne, da må de ta opp til overveielse hvorvidt deres åndelige interesser trues under dette ulike forhold, og om de kan greie å forsørge seg selv og unnlate å bo sammen med den av foreldrene som har falt fra. Selv om de fortsetter å motta materiell støtte fra denne, må ikke det føre til at de inngår noe kompromiss, slik at de unnlater å ta i betraktning at vedkommende er utstøtt. Hvis de blir truet av den utstøtte med at de vil miste den støtte de hittil har fått fordi de handler i overensstemmelse med den beslutning om utstøtelse som ble vedtatt av den lokale krets av Guds folk, da må de være villige til å ta slike konsekvenser.

Satan vil gjøre sin innflytelse gjeldende gjennom et slikt utstøtt familiemedlem for å få den eller de i familien som er i sannheten, til å slutte opp om den utstøtte i hans handlemåte eller i hans stilling imot Guds organisasjon. Dette ville i tilfelle få et sørgelig utfall, og derfor må det trofaste familiemedlemmet anerkjenne og rette seg etter beslutningen om utstøtelse. Men hvordan skal man kunne gjøre det når man bor under samme tak med den utstøtte og omgås ham daglig? På denne måten: Ved å nekte å ha noen religiøs forbindelse med den utstøtte.

Den som er gift, vil oppfylle sine ekteskapelige forpliktelser i henhold til landets lov og som tilbørlig vederlag for alle de materielle goder som mottas. Men å ha noe religiøst fellesskap med den utstøtte, det vil ikke komme på tale! Den trofaste ektefelle vil ikke diskutere religion, med den frafalne eller utstøtte og vil ikke følge med vedkommende til hans (eller hennes) religiøse samfunn eller delta i møtene der sammen med vedkommende. Som Jesus sa: «Hvis han ikke engang hører på menigheten [som var nødt til å utstøte ham], la ham da være for deg som en mann fra folkeslagene og som en skatteoppkrever [i forholdet til Jehovas hellige folk].» (Matt. 18: 17, NW) Det ville ikke være rett å behandle et slikt menneske på en krenkende måte, men det skal ikke være noe åndelig eller religiøst samfunn med ham.

Det er samme regel som gjelder mellom foreldre og barn og mellom barn og foreldre. De naturlige forpliktelser som hviler på dem i henhold til menneskers og Guds lov, vil trofaste foreldre og trofaste barn overholde. Men hvis det er spørsmål om å gi noe utover dette eller ha religiøst samfunn med vedkommende i strid med kretsens beslutning om utstøtelse, da nekter den trofaste bestemt! Hvis den trofaste får lide materielt eller på annen måte som følge av at han respekterer teokratiske lover, da må han ta det som lidelser for rettferdighetens skyld.

Hensikten med å rette seg etter beslutningen om utstøtelse er å få den utstøtte til å erkjenne sine feil og skamme seg, slik at han om mulig kan komme på rett kjøl igjen, og også å trygge din egen frelse til liv i den nye verden til opphøyelse av Gud. (2 Tess. 3: 14, 15; Titus 2: 8) Du kan nok måtte spise materiell føde sammen med den utstøtte hjemme og fysisk sett leve sammen med ham som følge av de naturlige og uoppløselige familiebånd og fordi du tilhører samme husstand og lever under samme tak, og 1 Korintierne 5: 9—11 og 2 Johannes 10 gjelder heller ikke slike tilfelle; men motvirk ikke hensikten med menighetens beslutning om utstøtelse ved at du spiser åndelig eller religiøs føde sammen med en slik person eller tar vel imot ham på en religiøs måte eller tar avskjed med ham med et ønske om hell og lykke på hans frafalne vei.

• Enkelte lærde herrer påstår at brevet til efeserne ikke var til dem som bodde i Efesus, men var det brev til laodikeerne som blir nevnt i Kolossenserne 4: 16, og de mener at de har en begrunnelse for dette i og med at ordene «i Efesus», som står i King James-oversettelsen (og den norske overs.) av Efeserne 1: 1, er en tilføyelse til teksten. Har de rett i dette? — H. J., Chile.

Det blir tydeligvis fastslått i Kolossenserne 4: 16 at det engang har eksistert et brev til laodikeerne. Har vi det i dag? Eller har vi et likelydende brev? Kanskje vi har, og kanskje ikke. Det kan ha vært inspirert, og det kan ha være ikke-inspirert. Men selv om det ikke var inspirert, behøver det ikke å ha vært løgnaktig, ikke mer enn de uttalelser vi kommer med i dag nødvendigvis behøver å være uriktige bare fordi de er uinspirerte. En uttalelse kan være absolutt sann selv om den er uinspirert. Hvis brevet til laodikeerne ikke var inspirert, vil det altså ikke si at det dermed var løgnaktig. Det behøver ikke å ha vært løgnaktig bare fordi det ikke er blitt bevart i den bibelske kanon. Det ble ikke innlemmet fordi det utvilsomt ikke er nødvendig for oss i dag — andre brev som er tatt med, behandler kanskje de samme punktene for oss. Det ville kanskje ha ført til unødige gjentagelser å ta det med

Tanken på gjentagelser får oss til å undersøke brevet til efeserne nærmere. Innledningen lyder slik: «Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel — til de hellige i Efesus, som tror på Kristus Jesus.» (Ef. 1: 1) Det er imidlertid mange manuskripter som utelater «i Efesus» og på gresk bare sier «til de hellige som er», uten å nevne noe sted. New World-oversettelsen gjengir dette verset slik: «Paulus, en apostel av Kristus Jesus ved Guds vilje, til de hellige som også er trofaste mennesker i forening med Kristus Jesus.» Den utelater «i Efesus», og det står i fotnoten at «som også er» stemmer med det sinaittiske manuskript, det vatikanske nr. 1209 og Chester Beatty Papyrus nr. 2, som henholdsvis har symbolene א, B og P⁴⁶. Uttrykket «i Efesus» finnes imidlertid i de manuskripter som går under betegnelsene de aleksandrinske, Besae, Vulgata og den syriske versjon Peshitta.

I betraktning av disse kjensgjerninger er det blitt gitt en forklaring som går ut på at brevet til efeserne var et slags standardbrev, og at Paulus fikk lagd flere kopier av dette brevet med åpen plass etter ordene «som er —⁠», og denne plassen skulle fylles ut i samsvar med den adresse de spesielle eksemplarene av brevet skulle sendes til. Vi vet at mange organisasjoner i vår tid, Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap innbefattet, benytter seg av standardbrev som har reservert plass for tilføyelse av navn og adresse. Det kan være at Paulus sendte et slikt standardbrev til Efesus og et til Laodikea, og at brevet til laodikeerne ikke ble bevart som en del av Bibelens kanon fordi det var et nøyaktig duplikat av det som ble sendt til efeserne. Det var det som ble adressert til efeserne som ble bevart.

Det ovenstående er en ganske vidløftig forklaring som redegjør for visse ting. Vi kan betrakte den som en interessant mulighet. Under alle omstendigheter tror vi at brevet til efeserne virkelig er til efeserne, og ikke at det er det brev til Laodikea som er nevnt i Kolossenserne 4: 16. Brevet til laodikeerne kan ha vært en kopi av standardbrevet eller en gjentagelse av punkter som allerede var tilstrekkelig belyst i andre kanoniske brev eller uinspirert, eller det kan ha behandlet spørsmål som ikke er nødvendige for oss i dag. Alle disse mulighetene kan være forklaringen på hvorfor det er blitt utelukket av den inspirerte bibelske kanon.