Spørsmål fra leserne
● Hvordan bør en trofast kristen forholde seg til en slektning som er blitt utstøtt, når denne ikke tilhører hans nærmeste familie? — N. W., Canada.
En slik situasjon kan utgjøre en prøve for en kristen som ønsker å være trofast mot Jehova, men likevel er glad i den som er blitt utstøtt, fordi de er i slekt med hverandre. Vi bør være takknemlige for at Gud i sitt Ord tydelig viser hvordan en bør forholde seg i slike tilfelle.
Bibelen viser at Jehova er villig til å tilgi. Alle mennesker er syndige, men Jehova er villig til å bære over med våre synder på grunnlag av Kristi offer hvis vi angrer og ber ham om tilgivelse. — Rom. 3: 23; Ap. gj. 26: 20.
Men hva skjer hvis et menneske som tidligere har bedt Gud om tilgivelse og er blitt en innvigd tjener for ham, begår en synd? Jehova tar i betraktning at den som har syndet, er ufullkommen, og vil også tilgi i slike tilfelle hvis synderen innrømmer sitt feilgrep og ved sine handlinger viser at han angrer. (1 Joh. 1: 9) Men Gud har sagt klart ifra hva som skal gjøres, hvis en som sier at han er en kristen, begynner å praktisere synd og ikke angrer og forandrer sin handlemåte. I det første århundre var det en person i menigheten i Korint som praktiserte synd ved å gjøre seg skyldig i umoral. Den inspirerte veiledning som ble gitt menigheten, lød: «Støt da den onde ut fra eder!» Ja, han skulle utelukkes fra menigheten. — 1 Kor. 5: 13.
Det var viktig at dette skrittet ble tatt. Ingen som øvet en fordervende innflytelse, fikk tilhøre Guds organisasjon. Som apostelen Paulus skrev: «En liten surdeig syrer hele deigen.» Hvis den umoralske personen fikk tilhøre menigheten, kunne hele menighetens åndelighet bli ødelagt. — 1 Kor. 5: 4—7; Jos. 7: 1—25.
Hvordan skulle de trofaste kristne i Korint behandle denne mannen? Paulus skrev: «Det jeg skrev til eder, var at I ikke skulle ha omgang med noen som kalles en bror og er en horkarl eller havesyk eller avgudsdyrker eller baktaler eller dranker eller røver, så I ikke engang eter sammen med ham.» (1 Kor. 5: 11) Det at en som praktiserer synd, blir utstøtt av menigheten, innebærer derfor at de trofaste kristne i menigheten slutter å ha fellesskap med ham. I hvor stor utstrekning skal de bryte forbindelsen med ham?
Apostelen Johannes hjelper oss til å få klarhet over dette spørsmålet. Den som er blitt utstøtt, har kanskje falt fra troen og begynt å forkynne ubibelske læresetninger. Eller det kan være at han ved sin umoralske livsførsel i virkeligheten lærer at en kan være en kristen selv om en bryter ekteskapet eller bedriver utukt. Det er åpenbart at dette ikke er å bli i Kristi rettferdige lære. Angående slike, som en gang har vært kristne brødre og søstre, skriver Johannes: «Hver den som slår inn på avveie og ikke blir i Kristi lære, han har ikke Gud; den som blir i læren, han har både Faderen og Sønnen. Dersom noen kommer til eder og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i eders hus, og by ham ikke velkommen!» — 2 Joh. 9, 10.
Det neste verset viser alvoret i dette, for det lyder: «For den som byr ham velkommen, blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger.» (2 Joh. 11) Dette betyr ikke nødvendigvis at en kristen som for eksempel snakker med en som er blitt utstøtt fordi han har stjålet, selv blir en tyv, selv om det lett kunne skje. Men ved å ignorere Guds veiledning og snakke med den utstøtte personen, er det som om han forsvarer tyvens handlemåte og sier at det han har gjort, ikke spiller noen rolle.
Vi har nå latt Bibelen selv vise hvilke grunnleggende ting en trofast kristen må ta i betraktning når det gjelder forholdet til en utstøtt person — han må ikke ha noe som helst fellesskap med ham og ikke engang snakke med ham. Men hva så hvis en er i slekt med den som er blitt utstøtt?
Når en utstøtt person og en trofast kristen er medlemmer av samme familie og bor i samme hus, slik tilfellet for eksempel er med mann og hustru, kommer flere faktorer inn i bildet. Hvis hustruen til en kristen mann ble utstøtt for å ha løyet, ville han likevel være gift med henne. Bibelen sier at de er ett kjød. (Ef. 5: 31) I et slikt tilfelle måtte han fortsatt ha omsorg for henne som sin hustru og et medlem av familien. Dette ville innebære at han måtte snakke med henne om de ting som angikk dagliglivet. Men hvis han respekterte utstøtelsen, som gjorde slutt på deres åndelige søskenforhold, ville han absolutt ikke studere Bibelen med henne eller ha åndelig samkvem med henne. (Flere detaljer finnes i Vakttårnet for 1. desember 1963, sidene 548—550.)
Det spørsmål vi i første rekke skulle ha klarhet i, gjaldt imidlertid forholdet til en slektning som ikke tilhører ens nærmeste familie, og som en ikke bor sammen med. Kan en ha noen kontakt med en slik person?
Utstøtelsen bryter, som før nevnt, ikke kjødelige bånd, men i et slikt tilfelle ville en ha mye mindre forbindelse med den utstøtte personen enn hvis en bodde sammen med ham, hvis det da overhodet var nødvendig å ha noe med ham å gjøre. Det kunne imidlertid være familieanliggender som det var absolutt nødvendig å snakke om, for eksempel rettslige spørsmål i forbindelse med et testamente eller eiendommer. Den utstøtte slektningen bør imidlertid gjøres oppmerksom på at han blir betraktet på en ny måte — han bør vite at han ikke lenger er velkommen i ens hjem, og at en ikke ønsker å omgås ham.
En slik holdning er både bibelsk og fornuftig. Som vi har sett, råder Gud de kristne til ’ikke å ha omgang med’ en slik person og ’ikke engang ete sammen med ham’. Han oppfordrer dem også til ’ikke å ta imot ham i sitt hus og ikke by ham velkommen’. Hvis en kristen bevarte et normalt forhold til en utstøtt slektning, noe som ikke ville være nødvendig ettersom han ikke bodde sammen med ham, ville han da adlyde Gud? Dersom dette var i en liten menighet med en rekke innbyrdes beslektede familier og alle i menigheten behandlet den utstøtte personen på samme måte som før — hvis de for eksempel gjorde innkjøp sammen med ham, dro på turer sammen med ham eller passet barna for ham — ville han neppe ha følelsen av at hans trofaste kristne slektninger bokstavelig talt hatet det onde han hadde gjort. (Sl. 97: 10) Utenforstående ville heller ikke kunne registrere at noe var forandret, selv om de kanskje kjente til hvilke ukristne handlinger synderen hadde begått.
Vi må hele tiden ha klart for oss at det ikke er den utstøtte personens kristne slektninger som er skyld i at han er avskåret fra å være sammen med dem; de oppfører seg ikke dårlig mot ham. De handler i samsvar med prinsipper, høyverdige prinsipper, Guds prinsipper. Den utstøtte personen er selv ansvarlig for at han har kommet i den stilling han er i; han har seg selv å takke for det. La den bære ansvaret som har det!
Hvis den utstøtte synderen ønsker å komme i et godt forhold til Jehova og de trofaste kristne og ha samfunn med dem igjen, er det mulig. Esaias skrev: «Den ugudelige forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren, så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han skal mangfoldig forlate.» (Es. 55: 7) En utstøtt person som angrer, kan bli tilgitt og gjenopptatt i menigheten. — 2 Kor. 2: 6—8.
Men inntil det skjer, er trofaste kristne forpliktet til å respektere utstøtelsen ved ikke å ha forbindelse med den som er blitt utstøtt. Hvis noen kristne har en utstøtt slektning som ikke bor sammen med dem, vil de forsøke å unngå enhver forbindelse med ham. Og hvis et eller annet familieanliggende gjør det uunngåelig og helt nødvendig å kontakte ham, vil de innskrenke omgangen med ham til et absolutt minimum og overhodet ikke utveksle meninger om åndelige spørsmål. På denne måten viser de troskap mot Gud, hans Ord og hans organisasjon.