Forsøk på å undergrave troen på Bibelen

«Hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann, som bygde sitt hus på fjell; og skyllregnet falt, og flommen kom, og vindene blåste og slo imot dette hus, men det falt ikke, for det var grunnlagt på fjell.» — Matt. 7: 24, 25.

DEN raskeste måten å få ødelagt en bygning på, er å slå vekk grunnvollen under den. Tyngdekraften vil gjøre resten. Den raskeste måten å få ødelagt kristentroen på, er å slå vekk det grunnlag den hviler på. Tvil og skepsis vil fullbyrde ødeleggelsesverket. Grunnlaget for vår tro er en bok. Denne boken er Bibelen. I dag er det en hel hærskare av mennesker som hamrer løs på dette kristendommens grunnlag, i et forsøk på å slå det vekk under den. Før i tiden ble menn som skrev Bibelen drept, folk som trodde på Bibelen ble pint, de som oversatte Bibelen ble brent på bålet og eksemplarer av Bibelen ble flammenes rov. Likevel lever boken fremdeles. Den blir fremdeles angrepet, men angrepene er mer variert, mer listige. De rettes mot Bibelen fra mange kanter: fra vitenskapen, fra ateistene, og overraskende nok, fra dem som utgir seg for å være dens venner, kristenhetens presteskap.

² Tror du på Bibelen? Er din tro basert på kjensgjerninger? Er du av dem som både hører og retter seg etter Bibelens ord, eller er din tro faktisk død ved at du ikke gjør gjerninger som er i harmoni med den? Det er mange som ikke bygger et kristenliv på fjell, men baserer sitt religiøse liv på overtroens og tradisjonens, godtroenhetens og seremonienes sand. En tro som er bygd på et slikt falskt grunnlag, kan ikke holde stand mot stormfulle angrep, men den sanne tro som er grunnlagt på kunnskap i Guds Ord og lydighet mot det, kommer til å stå som et hus som er grunnlagt på fjell. Angrep fra mennesker som setter den på en hard prøve, kan ikke få undergravd den, og dommer fra Gud, som veier den på vektskål, vil heller ikke finne den for lett. Både den tro som holder, og den som bryter sammen, blir omtalt i Jesu lignelse: «Hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann, som bygde sitt hus på fjell; og skyllregnet falt, og flommen kom, og vindene blåste og slo imot dette hus, men det falt ikke for det var grunnlagt på fjell. Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør etter dem, han blir lik en uforstandig mann, som bygde sitt hus på sand; og skyllregnet falt, og flommen kom, og vindene blåste og slo imot dette hus, og det falt, og dets fall var stort!» — Matt. 7: 24—27.

³ Vitenskapen har prøvd å få Bibelen til å falle, og den har gjort skapelsesberetningen til sin spesielle skyteskive og utviklingsteorier til sine flammende piler. Disse brannpilene har lagt mange menneskers ufunderte tro i aske, men de har ikke trengt igjennom den sanne tros skjold. (Ef. 6: 16) Ja, selv den fremadskridende vitenskapelige kunnskap slokker utviklingslærens brennende piler! Evolusjonistene hadde engang noen merkelige ideer om at livet var oppstått av seg selv, men ny viten tvang dem til å gi avkall på disse teoriene. De hevdet at egenskaper som ble ervervet som følge av omgivelsene, gikk i arv til avkommet, men måtte oppgi denne tiltalende teorien da den moderne arvevitenskap beviste at den slags egenskaper ikke var arvelige. Da Darwin kom med sine argumenter for at de best utrustede overlever i kampen for tilværelsen, unnlot han å forklare hvordan de best utrustede var blitt til, men det er det som er hovedproblemet. Hugo de Vries forklarte at det kan komme små, arvelige forandringer hos livsformene ved mutasjoner, men nå oppdager vitenskapen til sin bedrøvelse at disse sjeldne mutasjonene er skadelige i stedet for nyttige, og at de muligens kan ligge til grunn for en degenerasjon eller en utarting, en nedadgående devolusjon, men ikke for en oppadgående evolusjon. Men hvis vitenskapen gikk med på å ta tilbake disse sine tidligere påstander, ville dens utviklingsteori stå for fall, og den vil ikke ærlig innrømme at det står så elendig til med teorien. I sin propaganda vil derfor evolusjonistene fremdeles servere slike usannheter for en godtroende og uopplyst offentlighet.

⁴ I juni i fjor ble det i New York holdt en internasjonal konferanse for antropologer, og i et referat fra et av møtene satte New York Times for 12. juni opp som overskrift den konklusjon de var kommet til: «Legemets utvikling sies å være avsluttet.» Dette stemmer med Lucien Cuémots mening. Han var en av Frankrikes mest fremtredende biologer, og i sin bok L’adaptation sa han i en omtale av utviklingstreet: «Utviklingssevjen sirkulerer ikke lenger.» Før Cuénot døde i forfjor, forkastet han forresten utviklingsteorien som uholdbar, til sine vitenskapelige kollegers store bestyrtelse. Det passer svært godt for evolusjonistene å erklære at utviklingen er avsluttet. Da behøver de ikke påvise den utvikling som måtte foregå nå, og de unngår å komme i forlegenhet fordi de er ute av stand til å påvise den.

⁵ Det var også et annet interessant punkt som kom fram ved dette møtet mellom antropologer i New York. Den 10. juni berettet New York Times under overskriften «Hulemenneskets alder skjæres ned 35 000 år» at antropologene trodde at «forfedrene til det moderne menneske i Europa kanskje er 35 000 år yngre enn man tidligere har trodd», og at «nyere forskning gir grunn til å tro at hulemennesket var utdødd i Europa i året 13 000 f. Kr.». Det som har tvunget dem til å sette ned hulemenneskets alder på denne måten, fra 50 000 år til 15 000 år, er den nye metoden for aldersbestemmelse ved hjelp av radioaktivt kullstoff. Det var denne nye metoden som fikk Chicago Sun-Times for 27. mai 1951 til å melde at evolusjonistene var blitt nødt til å skjære ned det moderne menneskes alder fra 1 000 000 år til 50 000 år. Vitenskapens tall kommer stadig nærmere Bibelens alder for mennesket, som er 6000 år. At de tall som framkommer ved den nåværende metode for aldersbestemmelse ved radioaktivitet ikke er endelige, ble erkjent av konferansen, for Times meldte: «Det ble antydet at metoden med aldersbestemmelse ved hjelp av radioaktivt kullstoff kan bli gjenstand for revisjon senere hvis man kan finne avvikelser i forløpet av dannelsen av den radioaktive isotop i naturen, eller hvis man oppdager uregelmessigheter i plantenes opptagelse av kullstoffet.»

Arkeologien fornekter evolusjonsteorien

⁶ Arkeologien motsier evolusjonsteorien istedenfor å støtte den. Legg merke til følgende: «I betraktning av de stadige påstander fra den evolusjonistiske skole er det merkelig at vi ikke finner tegn til menneskelig evolusjon i Egypt. Ja, mer enn det: Den lære at mennesket begynte med en dyrisk intelligens og gradvis utviklet sin høye og særegne kultur, blir gjendrevet av det man finner der i landet. Det motsatte viser seg faktisk å være tilfelle. I stedet for å være bevis for en utvikling er menneskets historie, slik man kan lese den i de arkeologiske funn i Egypt, en konsekvent beretning om en degenerasjon. Den fremragende Sayce, en av de dyktigste arkeologer som denne store vitenskap har hatt, uttrykte sin forbauselse og undring over det høye kultur stadium man møter i de aller eldste funn etter det egyptiske folk. Andre autoriteter, som for eksempel Baikie, har skrevet store verk om emnet. Man hadde håpet at når utgraverne endelig kom ned til urørte gravsteder fra det første dynastis dager, ville de finne at de var nådd fram til den egyptiske kulturs demring. . . . I de første gravstedene ser vi tilbake til en eldre og forutgående kultur som virker blendende og overveldende på den menneskelige forstand. I stedet for å finne demringen av en menneskehet i utvikling, ser vi en menneskehet som allerede befinner seg på de kulturelle ytelsers middagshøyde. . . . I likhet med andre steder finner vi heller ikke i Egypt noen uklar, dyrisk begynnelse, men vi ser hvordan dette folket plutselig trer fram på et høyt kulturtrinn. . . . Man kan ikke gå ut fra at dette forhold er noe enestående for Egypt eller et merkelig trekk, ved en bestemt rase eller et bestemt land. Overalt hvor arkeologien har kunnet holde oppdagelsens fakkel over et bestemt område, har man kunnet iaktta det samme underlige misforhold mellom utviklings-filosofiens misvisende teorier og den menneskelige histories kjensgjerninger.» — Sidene 41, 42, 49, 50 i Dead Men Tell Tales av H. Rimmer.

⁷ Trass i det faktum at Bibelen til stadighet blir bekreftet av den fremadskridende kunnskap, er det noen av kristenhetens geistlige som stiller seg på vitenskapens side og motstår Bibelen. Den 3. mai 1952 refererte Morning Call i Allentown, Pennsylvania, USA, hva presten Joseph B. Mohr hadde sagt: «Det er beklagelig at læren om Bibelens ufeilbarlighet av mange er blitt fortolket dit hen at alle deler av Bibelen, også de deler som er skrevet før vitenskapens tid, er av samme verdi for oss i dag, og like bindende.» Det denne presten prøver å si ved sitt omsvøpsfulle flankeangrep på Bibelen, er at Guds Ord ikke er pålitelig, at de menn som skrev Bibelen ville ha skrevet den annerledes hvis de hadde kjent vitenskapen, at Gud som inspirerte den, ville ha latt den bli skrevet annerledes hvis han hadde visst det våre dagers vitenskapsmenn vet, og at vi, hvis det kommer til et valg mellom vitenskapen og Bibelen, bør velge vitenskapen. Dette er nettopp typisk for den innstilling mange av kristenhetens prester har i dag. De bygger på vitenskapens løse sand og ikke på Guds Ords urokkelige klippe.