Paulus — folkeslagenes apostel
KRISTUS Jesus sa ved en anledning at han ikke var «utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus». Han begrenset imidlertid ikke sine apostler på samme måte, for etter sin oppstandelse fortalte han dem at de skulle være hans vitner ikke bare «i Jerusalem og i hele Judea og Samaria», men også «til den mest fjerntliggende del av jorden». (Matt. 15: 24; Ap. gj. 1: 8, NW) Foregangsmannen når det gjaldt denne utvidelsen av den sanne tilbedelse var Paulus, folkeslagenes apostel, som opprinnelig var kjent under navnet Saulus fra Tarsus.
Saulus var en hebreer, en israelitt av Benjamins stamme, en fariseer, sønn av fariseere, og han var født som romersk borger. (Ap. gj. 22: 28; 23: 6; Fil. 3: 5) Selv om han var født i Tarsus, fikk han sin religiøse opplæring i Jerusalem ved den berømte lærer Gamaliels føtter. Saulus delte imidlertid ikke den toleransens ånd som karakteriserte hans dyktige lærer, og som gjorde at han rådet Sanhedrinet, datidens høyesterett, til å være storsinnet i sin behandling av Kristi etterfølgere enda han selv underviste i både jødedommens tradisjoner og Mose lov: «La dem være i fred; (for er dette forehavende og dette verk fra mennesker, da vil det bli ødelagt; men hvis det er fra Gud, vil dere ikke være i stand til å ødelegge dem;) ellers kunne dere kanskje bli funnet i den stilling at dere i virkeligheten kjemper mot Gud.» — Ap. gj. 5: 38, 39; 22: 3; Gal. 1: 14, NW.
Saulus’ religiøse iver hadde tvert imot fått ham til helt og holdent å glemme faren ved å kjempe mot Gud, og hadde til og med forherdet ham hva andres lidelser angår. Som ung mann kunne han bevitne og samtykke i at den første kristne martyr, Stefanus, ble myrdet av en pøbelhop. — Ap. gj. 7: 58—60; 8: 1.
Saulus var i virkeligheten så brennende i sin religiøse iver at det snart var han som førte an i kristenforfølgelsen. Som han senere fortalte det selv: «Mange av de hellige sperret jeg inne i fengsler, etter som jeg hadde fått bemyndigelse av yppersteprestene; og når de skulle henrettes, stemte jeg imot dem. Og ved å straffe dem i alle synagogene prøvde jeg mange ganger å tvinge dem til å fornekte sine meninger; og etter som jeg var ytterst rasende på dem, gikk jeg så vidt at jeg til og med forfulgte dem i utenlandske byer.» — Ap. gj. 8: 3; 9: 1, 2; 26: 10, 11, NW.
Saulus blir en kristen
Hva var det som fikk ham som forfulgte de kristne så bittert, til å gjøre helomvending og bli en kristen selv? Det var et mirakel, som til å begynne med gjorde ham blind fysisk sett, og som samtidig gjorde ham seende åndelig talt. Dette miraklet fant sted da Saulus var på vei til Damaskus under en kampanje mot de kristne. «Plutselig [strålte] et lys fra himmelen [«som overgikk solens glans»] . . . om ham, og han falt til jorden og hørte en stemme si til seg: ’Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?’ han sa: ’Hvem er du, herre?’ Han sa: ’Jeg er Jesus, som du forfølger. Men stå likevel opp og gå inn i byen, og det du må gjøre, skal bli sagt deg.’» Saulus sto opp, men måtte bli ledet inn i byen, for han var totalt blind. — Ap. gj. 9: 3—8; 26: 13, NW.
Saulus hverken spiste eller drakk på tre dager. Da sendte Herren til ham en av disiplene som hette Ananias. Ved hans besøk gjenvant Saulus synet, og ble dessuten døpt, fikk den hellige ånd, tok til seg føde og kom til krefter. — Ap. gj. 9: 9—19.
Hvis Peter hadde vært anerkjent som Kristi stedfortreder, ville Saulus utvilsomt ha oppsøkt ham i Jerusalem øyeblikkelig. I stedet reiste han til Arabia, ganske sikkert for å gjøre seg grundig kjent med Guds hensikter og vilje angående ham selv. Da han kom tilbake til Damaskus, forbauset han jødene i den grad ved ’logisk å bevise at Jesus var Kristus’ at de til slutt la opp råd om å gjøre det av med ham. Saulus fikk høre om dette, og rømte fra byen om natten ved hjelp av en kurv som ble firt ned fra et hull i muren. Slik unngikk han sine fiender, som var på utkik etter ham ved byportene dag og natt. Så fort gikk det til at forfølgeren Saulus ble Saulus den forfulgte! — Ap. gj. 9: 20—25; Gal. 1: 16, 17.
Ved ankomsten til Jerusalem fant Saulus ut at de kristne der var mistenksomme helt til Barnabas beroliget dem. Han forkynte med den samme slående virkning i Jerusalem, og det varte derfor ikke lenge før hans jødiske motstandere der i byen også sammensverget seg mot ham. Saulus unnslapp deres klør og dro til Cesarea og derfra til sin fødeby Tarsus, hvor han forkynte til Barnabas oppsøkte ham forat han skulle hjelpe til i Antiokia. Etter å ha tilbrakt omkring et år i Antiokia, fulgte Saulus med Barnabas til Jerusalem med en gave til hjelp for brødrene der, som trengte det sårt på grunn av en hungersnød. (44 e. Kr.) Da de kom tilbake til Antiokia, ga den hellige ånd til kjenne at Barnabas og Saulus skulle bli benyttet til en spesiell misjonsvirksomhet. — Ap. gj. 9: 26—30; 11: 19—26; 13: 1—3.
Paulus’ misjonsreiser
Av de viktigste begivenhetene under Paulus’ første misjonsreise, kan vi nevne følgende: I Pafus på øya Kypros var det en trollmann, Elymas, som motsto det vitnesbyrd som ble avlagt for stattholderen Sergius Paulus. Som en demonstrasjon av hvor overlegen den sanne Gud, som Paulus og Barnabas tjente, var over demonene, ble deres redskap trollmannen slått med blindhet. Stattholderen ble forbløffet over en slik utfoldelse av guddommelig kraft, og kom til troen. — Ap. gj. 13: 4—12.
Paulus og Barnabas reiste nå til vanns og til lands for å komme til Antiokia i Pisidia (i Apostlenes gjerninger 13: 43 heter det ikke lenger «Barnabas og Saulus», men «Paulus og Barnabas»), og der ga de jødene slikt et effektivt vitnesbyrd i synagogen på den ene sabbatten at nesten hele byen kom sammen for å høre Jehovas ord den følgende sabbat. Jødene ble fylt av misunnelse da de så at menneskene fra folkeslagene la så stor interesse for dagen, og de begynte å forfølge Paulus og Barnabas og tvang dem til å reise. Deres neste stoppested var Lykaonia, og der fikk de gjennomgå det samme før de dro til Lystra. — Ap. gj. 13: 13 til 14: 7.
På grunn av et mirakel Paulus utførte i Lystra ville menneskene der straks tilbe ham og Barnabas. Men det tok ikke lang tid før de vankelmodige innbyggerne under påvirkning av jøder fra Antiokia og Lykaonia steinet Paulus, slepte ham utenfor byen og forlot ham i den tro at han var død. Men Jehova hadde mer arbeid i beredskap for sin apostel blant folkeslagene, og det heter derfor videre at «da disiplene slo krets om ham, reiste han seg opp og gikk inn i byen». Om ikke lenge dro Paulus og Barnabas tilbake samme vei, og da de kom til Antiokia igjen, avla de en god rapport for menigheten der. — Ap. gj. 14: 8—28, LB.
I tiden mellom sin første og annen misjonsreise dro Paulus og noen andre brødre fra Antiokia til Jerusalem i anledning av et møte som ble holdt av de kristnes styrende organ. Der skulle de skaffe seg visshet for om deler av moseloven fremdeles gjaldt for de kristne. Blant de ting det styrende organ fordømte, var utukt og det å spise blod. — Ap. gj. 15: 1—35.
«Da nå noen dager var gått, sa Paulus til Barnabas: ’La oss framfor alt vende tilbake og besøke brødrene i alle de byene hvor vi kunngjorde Jehovas ord, for å se hvordan de har det.’» Spørsmålet om hvorvidt de skulle ta med seg Johannes Markus, som hadde forlatt dem i Pamfylia på deres første reise, førte til at misjonærgruppen ble delt. Paulus tok Silas med seg, og Barnabas tok med Johannes Markus. — Ap. gj. 15: 36—41.
Det var på denne misjonsreise nummer to, og etterat de hadde gått over det distriktet de tidligere hadde gjennomarbeidet, at Paulus fikk et nattlig syn av en makedonier som bønnfalt ham: «Kom over til Makedonia og hjelp oss.» Slik spredte budskapet seg fra Lille-Asia over til Europa. I Filippi, den viktigste byen i Makedonia ble Paulus og Silas kastet i fengsel fordi de befridde en slavepike fra å være behersket av demoner; hennes eiere ble nemlig opprørt over sitt tap av fortjeneste fordi piken ikke lenger kunne praktisere kunsten å spå. Ved midnatt ga Herren dem friheten tilbake ved hjelp av et jordskjelv, og dette førte til at fangevokteren og hele hans hus ble kristne. De klarte å opprette en menighet i Filippi og likeså i Tessalonika, deres neste stoppested. Også der ble deres opphold forkortet på grunn av voldsom forfølgelse. — Ap. gj. 16: 1 til 17: 9.
Deretter slo de seg ned i Berøa, og der fant Paulus og Silas mange jøder av et edelt sinnelag og med hørende ører. Da deres fiender fikk høre om dette, kom de fra Tessalonika og oppvekte motstand, og Paulus måtte dra vekk. Denne gang satte han kursen for Aten. Paulus benyttet seg av alle anledninger til å forkynne i Aten. I synagogen diskuterte han med jødene og andre som tilba Gud, og ellers snakket han med alle han traff på torvene. Noen av de greske filosofer ble nysgjerrige og førte Paulus opp på Areopagus eller Marshøyden, der han fikk anledning til å holde et offentlig foredrag og fortelle dem om den ’ukjente Gud’ de tilba, og om oppstandelsen. Da de hørte om oppstandelsen, begynte noen å spotte, men andre kom til troen. — Ap. gj. 17: 10—34.
Fra Aten reiste Paulus til Korint, der Silas og Timoteus sluttet seg til ham. Han ble der på stedet i et og et halvt år, og fant stor interesse. Gud hadde nemlig forsikret ham i et syn at han ikke skulle lide noen skade og at Han hadde «meget folk i denne by». Mens han var der, skrev han sine to brev til tessalonikerne; det var hans første kanoniske brev. Til slutt vendte Paulus tilbake til Antiokia og avsluttet dermed sin annen misjonsreise etter å ha tilbakelagt 4000 til 5000 km i årene 49—51 e. Kr. — Ap. gj. 18: 1—22.
Etter å ha tilbrakt en tid i Antiokia, la Paulus ut på sin tredje misjonsreise. Han var alene denne gangen, men underveis sluttet både Lukas og noen andre seg til ham. På denne reisen fulgte han på nytt i store trekk samme rute som på sin annen reise, og ga dessuten et godt vitnesbyrd i provinsen Asia. På denne reisen kom han til Efesus. Han ble der i tre år. Der var det mulig at «Paulus i alminnelighet pleide å arbeide i sitt håndverk fra soloppgang til kl. 11, da Tyrannus avsluttet sin undervisning, og så forkynne i lokalet fra kl. 11 til kl. 16, . . . og til slutt drive en evengelisk agitasjon fra hus til hus fra kl. 16 til langt på natt. Man lurer på når han fikk tid til å spise og sove.» (Daily Life in Bible Times, av A. E. Bailey) For en likhet med våre dagers heltidsforkynnere, pionerene, som gjør verdslig deltidsarbeid for å forsørge seg selv!
Sølvsmedene i Efesus fryktet den virkning Paulus’ forkynnelse ville få på deres håndverk, som besto i å lage Artemis-templer (Diana-templer) av sølv, og de trommet sammen et pøbel-oppløp og skapte røre ved å rope: «Stor er efesernes Artemis!» Byskriveren klarte å dempe oppstyret ved å gripe situasjonen an på en taktfull måte, og forhindret derved at Paulus og hans medarbeidere ble skadet. Etter dette forkynte Paulus i Makedonia og Hellas. I Milet ga han nyttige instrukser til de eldste fra Efesus, som hadde kommet dit i dette øyemed, og derpå skyndte han seg videre til Jerusalem. Reisen hadde da vart fra 52 til 56 e. Kr. Mens den sto på skrev han sine brev til romerne og til korintierne.
Paulus’ opplevelser som fange
Paulus var fast bestemt på å reise til Jerusalem til tross for at kristne profeter alle steder underveis forutsa at han skulle bli satt i fengsel og lide trengsler der. Disse profetiene gikk i oppfyllelse, for hans fiender fikk ham innviklet i opptøyer som førte til at han ble satt i fengsel. Men selv om menneskene kunne binde Paulus, kunne de ikke binde sannheten, for han fortsatte med å avlegge vitnesbyrd om den. Han avla mer enn ett effektivt vitnesbyrd for landshøvdingen Feliks, som ifølge Josefus var en av de mest korrupte og undertrykkende herskere som noen gang var blitt sendt til Judea fra Roma. Feliks ymtet om at bestikkelser ville være velkomne, men Paulus avslo å kjøpe seg fri. Feliks lot ham derfor bli sittende i fengsel i Cæsarea, delvis også for å innsmigre seg hos jødene. Da to år var gått, ble Feliks etterfulgt av Festus, og jødene fornyet sine anklager mot Paulus. De hadde planer om å gjøre det av med Paulus, og øvde derfor påtrykk på Festus for å få Paulus overført til Jerusalem og få sin sak prøvd der. Paulus holdt imidlertid stand; han hørte inn under keiserens domstol, og der burde han som romersk borger bli dømt. Han appellerte derfor til keiseren. Etterat Festus og kong Agrippa hadde forhørt ham, traff de tiltak til å sende Paulus til Roma sammen med noen andre fanger. — Ap. gj. 21: 11 til 26: 32.
Underveis led Paulus og de som var med ham skibbrudd, og de drev i land på øya Malta. Etter å ha overvintret der kom de endelig til Roma flere måneder senere. Der lyktes det for Paulus å få leie seg et eget hus, selv om han stadig var i lenker. Han fortsatte å forkynne for både jøder og hedninger i to år, fra 59 til 61 e. Kr. I løpet av denne tiden skrev han sine kanoniske brev til efeserne, filippenserne, kolossenserne, til Filemon og til hebreerne. — Apostlenes gjerninger, kapitlene 27 og 28.
Det er alminnelig antatt at Paulus etter disse to årene ble løslatt for en tid, besøkte Kreta med Titus, at han muligens også besøkte Spania og foretok en ny misjonsreise gjennom Lille-Asia, Makedonia og Hellas. I løpet av denne tiden skrev han sitt første brev til Timoteus og sitt brev til Titus. Da han atter var tatt til fange omkring 65 e. Kr., skrev han sitt siste brev, det annet brev til Timoteus, og i 66 e. Kr. led han martyrdøden for Neros hånd.
Paulus’ karaktertrekk
Paulus verdsatte høyere enn alt annet den ære som var skjenket ham i og med at han fikk være folkeslagenes apostel: «Jeg er Kristus Jesus, vår Herre, takknemlig, han som ga meg kraft, fordi han regnet meg for pålitelig ved å tildele meg en tjeneste, enda jeg tidligere var en spotter og en forfølger.» Han var langt ifra stolt på grunn av sin stilling, for han henstilte ydmykt til sine brødre å be for ham om at han måtte få den nødvendige frimodighet til å tale, slik at han kunne avlegge et godt vitnesbyrd. — Ef. 3: 8; 6: 18, 19; 1 Tim. 1: 12, 13, NW.
Det ble vist Paulus barmhjertighet på denne måten fordi hans hjerte var rett. «Det [ble] vist meg barmhjertighet, fordi jeg var uvitende og handlet uten å ha tro.» (Ap. gj. 26: 9, 10; 1 Tim. 1: 13, NW). Etterat Paulus var blitt tilgodesett med den kristne tjeneste, gjorde han uselvisk og med en god samvittighet hellig tjeneste, han var ingen kremmer med Guds Ord. I sterk motsetning til dem som påstår at de er hans etterfølgere, prøvde han ikke å behage mennesker, men bare Gud og Kristus. — 2 Kor. 2: 17; Gal. 1: 10; 2 Tim. 1: 3; 3: 10, 11.
Skjønt han engang var en ubarmhjertig forfølger av de kristne, var han nå så øm mot dem han underviste som en omsorgsfull mor er mot sine egne barn, og han formante dem og trøstet dem som en far gjør med sine barn. (1 Tess. 2: 7, 8, 11) Ikke desto mindre kunne han også gi uttrykk for rettferdig harme, som for eksempel da han irettesatte Peter for hans vaklevorenhet og refset dem av sine landsmenn som motsto sannheten. — Ap. gj. 28: 25—28; Gal. 2: 11—14.
Paulus hadde en god utdannelse, men han henledet ikke av den grunn oppmerksomheten på seg selv: «Min tale og det jeg forkynte, var ikke med overtalende visdomsord, men med en demonstrasjon av ånd og kraft, forat deres tro ikke skulle være grunnet på menneskers visdom, men på Guds kraft.» (1 Kor. 2: 1—5; 2 Kor. 1: 12; 1 Tess. 2: 3—6, NW) Han behøvde heller ikke å ty til skrevne anbefalingsbrev. De som han brakte sannheten til, var levende brev som alle mennesker kunne lese. — 2 Kor. 3: 1—3.
Politisk og religiøst sett var Paulus fri, men likevel hadde han gjort seg selv til en slave for alle forat han skulle kunne vinne flest mulig mennesker for Kristus. Han ble alle ting for mennesker av alle slag, så han i det minste kunne frelse noen. (1 Kor. 9: 19—23) Når han talte til jødene, brukte han én tiltalemåte. (Ap. gj. 13: 16—41) Når han talte til overtroiske hedninger, brukte han en annen. (Ap. gj. 14: 14—17) Og når han talte til de verdslig-vise atenere, brukte han atter en annen tiltalemåte. — Ap. gj. 17: 22—31.
Og for en utholdenhet han la for dagen! Til ufornuftige mennesker som egget ham til å skryte, sa han blant annet: «Av jøder fikk jeg fem ganger førti slag på ett nær, tre ganger ble jeg slått med kjepper, en gang ble jeg stenet, tre ganger led jeg skibbrudd, en natt og en dag har jeg tilbrakt i dypet; ofte på reiser, i farer fra elver, i farer for landeveisrøvere, i farer fra mitt folk, i farer fra folkeslagene, i farer i byen, i farer i ødemarken, i farer til sjøs, i farer blant falske brødre, i arbeid og slit, ofte i søvnløse netter i sult og tørst, mange ganger i avholdenhet fra mat, i kulde og nakenhet. Ved siden av disse tingene av en ytre art, har jeg det som strømmer inn på meg fra dag til dag, bekymringen for alle menighetene.» (2. Kor. 11: 24—28, NW. Se også 1 Korintierne 4: 8—13; 2 Korintierne 1: 8—11; 4: 8; 6: 4—10.) Men Paulus hverken murret eller beklaget seg. Han sa tvert imot: «Jeg har lært å være selvhjulpen i hvilke omstendigheter jeg enn er. . . . Til alle ting har jeg styrke i kraft av ham som tildeler meg makt.» (Fil. 4: 11—13, NW) Han frydet seg over at hans strabaser førte til utbredelse av sannheten. Fil. 1: 12—14.
Paulus ble rikt belønnet for sin trofasthet. Han fikk overnaturlige syner og hørte ord som det ikke var tillatt for mennesker å tale. (2 Kor. 12: 1—5) Han hadde det privilegium å skrive fjorten av de kristne greske skrifters tjue-sju bøker. Hans skrifter er mesterstykker i saklig resonnement og klar logikk. Med hvilken dyktighet framstiller han ikke emnet rettferdiggjørelse ved tro i sitt brev til romerne! Så grundig han beviser læren om oppstandelsen, og så godt han viser hvordan kjærligheten virker i sitt første brev til korintierne! Så ettertrykkelig han gjør det klart for galaterne hvor tåpelig det er å ønske å vende seg tilbake til moseloven! Så overbevisende han for hebreerne framlegger bevisene for at Jesus i sannhet var Guds Sønn og Messias! Selv om hans legemlige nærvær kan ha vært skrøpelig, var sannelig brevene hans høyst kraftfulle. — 2 Kor. 10: 10.
Da Paulus sto ansikt til ansikt med den visse død for Neros hånd, kunne han tillitsfullt se tilbake på at han hadde kjempet den rette slags kamp, og at den himmelske belønning med sikkerhet ventet ham. (2 Tim. 4: 6—8) For et eksempel Paulus satte for oss! For et langt større vitnesbyrd som ville bli avlagt hvis flere delte hans verdsettelse av den kristne tjeneste!
Gjør ditt ytterste for å framstille deg godkjent for Gud som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, men behandler sannhetens ord på rette måte. — 2 Tim. 2: 15, NW.