Verdsettelse av Guds gaver

DISIPPELEN Jakob henleder oppmerksomheten på Jehovas godhet og sier: «All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader.» Ja, alle livets velsignelser som vi gleder oss over, kommer fra vår himmelske Far. Og han fortsetter å skjenke menneskene sine gaver selv om de tar alt som en selvfølge og ikke viser noen verdsettelse eller takknemlighet. Deres utakknemlighet gjør ham ikke bitter og får ham ikke til å holde sine gaver tilbake. Han er glad over å kunne skjenke menneskeslekten sine gaver og derved gi dem grunn til å være lykkelige og se at han er en kjærlig Skaper. Han viser ved sin handlemåte det beste eksempel på at «det er mer lykke ved å gi enn ved å ta imot». — Matt. 5: 45; Ap. gj. 20: 35, NW; 1 Tim. 1: 11; Jak. 1: 17.

Selve jorden er en av Guds gaver, og det er også menneskets liv på jorden. Livet var en direkte gave til mennesket i begynnelsen, men Gud gjorde menneskets fortsatte besittelse av denne gaven avhengig av hans villighet til å samarbeide med Gud for det formål som var grunnen til at Gud hadde gitt ham denne gaven. — 1 Mos. 1: 26—28; 2: 7, 17; Sl. 115: 16.

Våre første foreldre verdsatte ikke livets gave, de avslo å samarbeide for Guds formål, de var ulydige, de syndet. På grunn av deres feiltrinn mistet alle deres etterkommere livets gave. Men Gud visste at noen av dem ville verdsette hans gaver, og derfor åpnet Gud en vei for slike til å vinne liv ved hjelp av enda en gave, hans enbårne Sønn. Gjennom denne gaven er det ikke bare mulig å vinne liv, men evig liv. «For den lønn synden betaler, er døden, men den gave Gud gir, er evig liv ved Kristus Jesus, vår Herre.» — Rom. 5: 12; 6: 23, NW.

Ingen av oss er i den stilling at vi fortjener Guds gaver, og slett ikke livets gave. Men vi kan vise oss verdige til det evige livs gave ved å vise med de gavene vi har nå, at vi vil bruke det evige livs gave på en riktig måte når Gud gir oss den gjennom Kristus Jesus. Med det for øye må vi dyrke vårt vennskap med Jehova og hans Sønn ved å bruke all vår tid, våre krefter og midler for å gjøre det evige livs gave til vår eiendom. Det betyr at vi må innvie oss til Jehova og siden være trofaste overfor denne innvielsen. — Sl. 49: 7—10; Matt. 19: 21; Luk. 16: 9.

Gaver til bruk i tjenesten

De som har innvigd seg til å tjene Jehova, blir begunstiget med mange flere gaver, og da først og fremst med Guds styrkende kraft eller hellige ånd. Denne gaven ga Gud for første gang gjennom Kristus Jesus til 120 av sine tjenere på pinsedagen. Han utrustet dem på denne måten med spesielle evner, som å tale i tunger, fortolke og profetere, evne til å undervise, helbrede og lede. Alt «med tanke på opplæringen av de hellige til tjenestegjerning, for å bygge opp Kristi legeme». — Ap. gj. 2: 18; Ef. 4: 12; 2 Tim. 1: 7, NW.

Den hellige ånd ga således gaver på mirakuløs måte for å grunnfeste den kristne menighet i dens barndom og for å sette fart i misjonsarbeidet. Da disse gavene hadde tjent sin hensikt, forsvant de. I dag gir Gud den hellige ånds gaver i forbindelse med de naturlige eller medfødte evner og anlegg som kristne måtte være i besittelse av, og i forhold til deres nidkjærhet og villighet til å bli brukt av Gud. — 1 Kor. 13: 8.

Alle får naturligvis ikke de samme gavene i dag, likså lite som alle medlemmene av den første menighet fikk de samme gavene. (1 Kor. 12: 27—31) Gud utdeler en stor mangfoldighet av gaver gjennom sin hellige ånd, slik at hans synlige organisasjon, den kristne menighet, kan bli et perfekt, vel avbalansert og solid redskap for å gjennomføre hans hensikter. Vi bør derfor ikke beklage oss hvis vi ser at andre har gaver og tjenesteanledninger som vi ikke har. Vi bør heller prøve å dra nytte av dem som har slike gaver, ved å la dem forbedre vår personlige tjeneste, akkurat som de andre i apostlenes tid ikke misunte apostlene deres spesielle gaver, men var glad for å få deres hjelp. — 1 Kor. 12: 4—11; Ef. 4: 16.

Å framelske gavene

Vi har alle visse medfødte evner og anlegg, og vi har alle visse anledninger til å gjøre bruk av dem. Den hellige ånd som Gud gir, hjelper til og forbedrer dem slik at vi blir mer brukbare, mer dyktige, mer produktive i tjenesten. Men den virker ikke på denne måten uavhengig av våre egne anstrengelser. Hver enkelt må være årvåken og gjøre mest mulig ut av sine anledninger, han må framelske og oppøve sine latente evner i størst mulig utstrekning for å fremme Rikets sak på jorden, og for å vise Jehova at han er verdig til å få evig liv på jorden under fullkomne forhold og få enda flere gaver å bruke. «For det er derfor vi arbeider hardt og anstrenger oss, for vi har satt vårt håp til en levende Gud, som er en Frelser for alle slags mennesker, spesielt for dem som tror.» — 1 Tim. 4: 10, NW.

I tilfellene med Noah, Besalel og apostelen Paulus blir det vist hvorledes Herren bruker sin hellige ånd for å gjøre sine tjenere virksomme. Noah ble ikke valgt fordi han var skipsbygger, men fordi han var en rettsindig mann og vandret med Gud. Ved å adlyde Guds befalinger og ved hjelp av Guds virksomme kraft var Noah ikke desto mindre i stand til å bygge den store arken eller kisten, og ga derved et slående bevis på hva Guds ånd kan utrette. Vi kan her trekke en parallell med det arbeid Jehovas vitner utfører i våre dager. De forkynner alle sammen det gode budskap om Riket ved å gå fra hus til hus, ved å stå på gatene og ved å gå på gjenbesøk til folk og holde bibelstudier i hjemmene deres. Og de gjør dette selv om de ikke hadde noen øvelse i slike ting før de ble vitner, men arbeidet som jordbrukere, snekkere, husmødre osv. — 1 Mos. 6: 9, 14; Sak. 4: 6.

Det er dessuten meget sannsynlig at Besalel, som ble brukt til å føre overoppsyn med byggingen og utsmykningen av tabernaklet, hadde visse medfødte evner og praksis og erfaring, akkurat som apostelen Paulus var opplært i loven før han ble en kristen. Deres medfødt, anlegg, deres opplæring og erfaring sammen med deres villighet og Guds hellige ånd gjorde dem skikket for meget spesielle stillinger. Når det derfor i dag blir behov for tjenere som har spesielle anlegg, vil den hellige ånd drive dem til virksomhet som har muligheter eller tidligere erfaring og som er villig til å bli brukt. — 2 Mos. 31: 2—6; Ap. gj. 22: 3.

Gud har lovt å skaffe oss de gavene vi behøver. Hvis vi virkelig har tiltro til hans løfte, vil vi ikke være tilfreds bare med å ønske og be om slike gaver, men vi vil energisk gå inn for det arbeid som er for hånden, vi vil målbevisst sette alle krefter inn for dette arbeids skyld. Har vi fått tildelt en tjenestestilling eller en oppgave? La oss da gjøre vårt beste enten det nå krever forhåndsstudier, spesiell opplæring, øving, prøver eller andre forberedelser.

La oss derfor vise verdsettelse av de gavene vi har ved å framelske dem i oppriktighet og benytte alle de midler Herren har skaffet til veie for vår opplæring: hans ord Bibelen, Vakttårnets bibelske hjelpemidler, kretsmøter og andre sammenkomster, samt være virksomme i alle grener av den kristne forkynnervirksomhet. Paulus ga Timoteus dette rådet: «Fortsett å legge deg etter offentlig opplesning, formaning og undervisning. Ringeakt ikke gaven . . . Tenk på disse tingene, gå helt opp i dem så din framgang kan bli tydelig for alle. Gi stadig akt på deg selv og på din undervisning. Hold ved med disse ting, for ved å gjøre det vil du frelse både deg selv og dem som hører på deg.» (1 Tim. 4: 13—16, NW) Og framfor alt kan vi på den måten glede vår store Velgjørers hjerte og således vise at vi verdsetter hans gaver. — Ordspr. 27: 11.