Er du frelst?
Hva skal man svare på dette spørsmålet?
DET var en grå og kjølig lørdag ettermiddag senhøstes. På fortauene i Brooklyns forretningsstrøk kunne man se kristne vitner som tilbød de forbipasserende Vakttårnet og Våkn opp! En fremmed henvendte seg til en av dem og spurte med en alvorlig mine: «Bror, er du frelst?» Vitnet prøvde å forklare, men ble avbrutt med: «Er du frelst, ja eller nei?»
Slike mennesker legger vanligvis for dagen stor bekymring for sine medmenneskers skjebne, fordi de svever i den religiøse villfarelse at sjelen er udødelig, og at evig pine venter alle som ikke er frelst, mens Bibelen klart viser at den sjel som synder, dør, og at den lønn synden betaler, er døden. Døden er en avskjærelse fra livet. (Esek. 18: 4, KJ; Rom. 6: 23) Det er imidlertid ikke frykten for evig pine, men kjærlighet til Gud, som bør få oss til å tenke på om vi er frelst eller ikke, og få oss til å spørre: «Hva må jeg gjøre for å bli frelst?»
Bibelen viser at Jehova Gud alene kan besvare dette spørsmålet. Han kan ikke bare besvare spørsmålet fordi han har sann og pålitelig kunnskap om saken, men også fordi han har det middel som kan frelse oss. Han visste på forhånd at rettsindige mennesker ville ønske å bli frelst fra disse onde forholdene og komme inn i en rettferdig ny verden, og derfor åpnet han en mulighet for frelse endog før Adam og Eva hadde fått barn. Dette framgår tydelig av det løftet Gud gjorde like etter våre første foreldres opprør: «Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» — 1 Mos. 3: 15.
På den måten traff Jehova Gud av kjærlighet og barmhjertighet foranstaltninger til en frelsesanordning, men han gjorde det først og fremst for å vise at han har den høyeste makt i universet, og at hans hensikter ikke kan gjøres til intet. (Sl. 106: 8; Es. 55: 11) Våre første foreldres lovovertredelse, som ble årsak til denne profetiske uttalelse, var for øvrig ikke så ubetydelig som det kanskje kan synes, for den befestet Satans herredømme over menneskene og førte fordømmelse og død over deres etterkommere. All den sorg, urett og ondskap som siden er kommet over jorden, skriver seg fra det som den gang hendte. — Sl. 51: 7; Rom. 5: 12.
Ved hjelp av alle de tegnene Jehova Gud har forutsagt i sitt ord, og verdensbegivenhetene som oppfyller dem, kan vi se at tiden endelig er kommet da Gud helt ut skal innfri det løftet han ga i Eden, og fjerne slangens, Satans, onde organisasjon fra jorden og hevde sin allmakt i universet. Når Gud fjerner Satans organisasjon fra jorden, vil den ikke etterlate seg noe tomrom, for Gud har sørget for at en fullkommen regjering under Kristus Jesus skal komme i dens sted. En vidunderlig frelse venter derfor alle som nå søker den Allmektiges barmhjertighet og gunst. Derfor er spørsmålet om hva vi må gjøre for å bli frelst, av største betydning for oss.
«Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?» — Det var Paulus og Silas, to kristne misjonærer, som først fikk seg stilt dette spørsmålet av en fangevokter som levde i det første århundre av vår kristne tidsregning. Disse to misjonærene var blitt fengslet og ble holdt under oppsikt av denne vokteren fordi de hadde drevet en demon ut av en slavinne som fulgte etter dem og ropte til folk: «Disse menn er den høyeste Guds slaver.» Ved midnattstider mens Paulus og Silas sang lovsanger til Gud, ble fengslet rystet av et voldsomt jordskjelv, og alle fangene kom løs fra sine lenker. I de dager ble en fangevokter som mistet sine fanger, drept, og denne vokteren her, som nå fryktet for at alle fangene var flyktet, var i ferd med å begå selvmord, da Paulus ropte til ham: «Gjør deg ikke noe ondt! vi er her alle.» Den takknemlige fangevokteren kom styrtende inn i det innerste rommet hvor Paulus og Silas var, og kastet seg på kne og spurte hva han måtte gjøre for å bli frelst. — Ap. gj. 16: 16—30.
Paulus og Silas sa til fangevokteren: «Tro på den Herre Jesus, så skal du bli frelst.» Hvorfor er det nødvendig å tro på Herren Jesus for å bli frelst? Fordi han er Ætten, det redskap Gud har utvalgt til å hevde sin overhøyhet og bringe menneskeslekten frelse. Han er livets formidler. Det er derfor det blir sagt at «det er ikke frelse i noen annen; for det er heller ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket vi kan bli frelst.» Det er utelukkende gjennom hans navn vi kan komme til Gud. Derfor er hverken Marias eller Muhammeds navn nødvendig for frelsen. — Joh. 14: 6; Ap. gj. 3: 15; 4: 12.
Misjonærer som kristenheten sender ut til «hedenske» land, forteller sine proselytter at de må tro på Herren Jesus, så skal de bli frelst, akkurat som om det var summen av det Gud forlanger. Vi kan imidlertid ikke henge oss i ett skriftsted og utelukke andre. Legg merke til hva som siden fant sted i dette tilfelle med fangevokteren: «Og de talte Herrens ord til ham og til alle som var i hans hus. . . . og straks ble han døpt med alle sine, og han førte dem opp i sitt hus og satte et bord for dem, og frydet seg, etterat han med hele sitt hus var kommet til troen på Gud.» — Ap. gj. 16: 31—34.
Forat vi skal kunne komme inn på veien til frelse, må vi først og fremst angre våre tidligere synder og omvende oss eller vende oss bort fra denne verdens kurs; vi må gjøre dette fordi vi har hørt Guds ord og fordi vi tror på hans ord om frelse gjennom Jesus Kristus. På grunnlag av denne tro må vi da innvie oss til Jehova Gud gjennom Kristus Jesus og bli døpt i vann og således åpent bekjenne vår tro og innvielse til Gud. — Ap. gj. 3: 19.
Når vi har tatt disse skritt, er vi da fullstendig frelst uten at det er noen mulighet for at vi kan falle fra? Langt i fra! Disse skrittene har bare brakt oss inn på den veien som fører til frelse. Vi må også påkalle Jehovas navn, og det betyr meget mer enn bare det å påkalle hans navn for å bli reddet i vanskelige tider. Det betyr å bekjenne ham med våre lepper, for «med munnen bekjenner en offentlig til frelse». Selve hensikten med at vi er blitt satt på livets vei er i virkeligheten at vi skal bære meget frukt ved å forkynne Guds storhet. Og vi må også bekjenne Kristus Jesus for menneskene; ellers vil ikke han bekjenne oss for sin far i himmelen. — Matt. 10: 32; Joh. 15: 8; Rom. 10: 10; 1 Pet. 2: 9, NW.
Hvem kan da bli frelst?
At det ikke er så lett å bli frelst som mange innen kristenheten vil ha oss til å tro, framgår tydelig av beretningen om Jesus og den rike unge mannen som spurte ham hva han måtte gjøre for å få evig liv. Til sin sorg fikk han vite at selv det å holde alle budene ikke var nok, for Jesus sa til ham: «Det er ennå en ting som mangler deg: Selg alt hva du har og del det ut til fattige mennesker, og du vil ha en skatt i himlene; og kom så og følg meg.» Da den rike unge mannen hørte dette, «ble han meget bedrøvet, for han var meget rik. Jesus så på ham og sa: ’Hvor vanskelig det vil være for dem som har penger, å komme seg inn i Guds rike! Det er faktisk lettere for en kamel å komme gjennom øyet i en synål enn for en rik mann å komme inn i Guds rike.’» Da sa de som hørte dette: «Hvem kan da bli frelst?» Jesus svarte: «Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.» — Lukas 18: 18—30, NW.
Legg merke til det eksempel Jesus setter for oss i denne saken. Fra sitt studium av Skriftene så Jesus tydelig den veien Gud hadde trukket opp for ham. Da han fortalte apostlene om dette, prøvde Peter å fraråde ham. «Ta hensyn til deg selv, Herre; dette må slett ikke bli din skjebne.» Men Jesus irettesatte ham. «Vik bak meg, Satan! Du er en snublestein for meg, for du tenker ikke Guds tanker, men menneskers tanker.» (Matt. 16: 22, 23, NW) Og da han hang på pelen, kunne ikke engang de spottende ordene «hvis du er Guds sønn, kom da ned fra torturpelen!» få ham til å vende om fra den vei han hadde valgt. Denne veien var ikke lett å gå: «Og han har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frambåret bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt, og således lærte han, skjønt han var Sønn, lydighet av det han led.» — Matt. 27: 40; Heb. 5: 7, 8.
Det samme er tilfelle når det gjelder hans etterfølgere. Når vi har tatt alle de innledende skritt og gitt uttrykk for dette ved anger, omvendelse, innvielse og dåp, og derved har fornektet oss selv, må vi ta opp vår torturpel og pådra oss vanære og lidelse for rettferdighetens skyld, og følge Kristus Jesus. Og vi må stadig følge ham og være utholdende slik som han var, og ikke prøve å bevare vårt liv eller redde vår jordiske sjel. «For enhver som ønsker å redde sin sjel, skal miste den; men enhver som mister sin sjel for min skyld, skal berge den.» — Matt. 16: 24—26, NW.
Det er Satan, Bedrageren, som har skylden for at noen kristne mener at så snart de har trodd på Herren Jesus, er blitt døpt og er kommet inn på frelsens vei, så er de frelst for alltid og at det ikke finnes noen mulighet for at de kan miste retten til evig liv på grunn av utroskap. Det er imidlertid ikke den som binder sverdet om seg, som kan rose seg, «men den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst.» — 1 Kong. 20: 11; Matt. 24: 13; 2 Tim. 4: 7, 8.
Advarende eksempler
Hvis vi er frelst når vi har tatt de første skrittene, hvorfor har da Jehova Gud sørget for at hans ord inneholder så mange advarende eksempler? Tenk på Lots hustru. Gud hadde advart Lot og oppfordret ham til å flykte og ikke engang se seg tilbake, og han sendte engler til å ledsage ham og hans familie ut av de fordømte byene Sodoma og Gomorra. Lot forsøkte forgjeves å overtale sine svigersønner til å følge med. Men de betraktet det hele som en spøk. Det var derfor bare Lot, hans hustru og hans to døtre som fulgte englene ut av de fordømte byene. Ja, Lots hustru begynte å gå på den veien som ville ha frelst henne fra Jehovas vrede, men hun kunne like godt ha holdt seg hjemme sammen med sine to svigersønner, for hun så seg tilbake, og omkom. Vi må ikke bare la være å vende tilbake, selv det å se seg tilbake kan være skjebnesvangert. «Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.» — 1 Mos. 19: 12, 26; Luk. 9: 62; 17: 32; Rom. 15: 4.
Et annet advarende eksempel som Gud har latt nedtegne og som også viser at ikke alle som begynner på veien til frelse, vil nå målet, er tilfellet med Israels nasjon. Om lag «seks hundre tusen mann til fots foruten barna» sammen med en stor skare ikke-israelitter forlot Egypt, og de kom endog trygt gjennom Det røde hav. (2 Mos. 12: 37) Paulus skriver om dem: «Nå ønsker jeg ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at våre forfedre alle var under skyen og alle gikk gjennom havet og alle ble døpt til Moses ved hjelp av skyen og havet; og alle spiste den samme åndelige mat og alle drakk den samme åndelige drikk. . . . Likevel lot Gud være å godkjenne de fleste av dem, for de ble slått ned i ørkenen.» Mellom en og to millioner voksne forlot Egypt, og av hele denne flokken var det likevel bare Josva, Kaleb og Eleasar og muligens noen andre levitter som kom inn i Kanaans land. — 1 Kor. 10: 1—5, NW.
Apostelen Paulus tok seg denne advarselen ad notam og framholdt den også for sine brødre, forat ikke også de av mangel på selvkontroll skulle falle for de samme fristelsene som disse israelittene og derved ødelegge sin anledning til å vinne evig frelse. «Jeg løper da ikke som på det uvisse; jeg fekter ikke som en som slår i været; men jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, forat ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig.» (1 Kor. 9: 24—27) Ja, selv Paulus, som var hedningenes apostel, som var en av Lammets tolv apostler, som hadde det privilegium å skrive fjorten av bøkene eller brevene i De kristne greske skrifter og som utførte store mirakler, sto i fare for ikke å oppnå endelig og fullstendig frelse fordi det var mulighet for at han kunne unnlate å øve selvkontroll. — Ap. gj. 19: 11; Rom. 11: 13; Åpb. 21: 14.
Denne samme advarselen gjelder for oss som lever i dag. Når vi har vist vår tro og innvigd oss til Jehova Guds tjeneste, har vi så å si forlatt Egypt og er på vei fram mot den nye verden. Men vi er legemlig sett fremdeles i denne gamle verden, skjønt vi ikke er noen del av den. Fristelsen til å ønske skadelige ting er derfor stadig til stede. Hva er så skadelige ting? Avgudsdyrkelse, grådighet, fråtseri når det gjelder mat og drikke og fornøyelser, utukt og det å klage og knurre. Det var disse tingene som gjorde at så mange av israelittene omkom i ørkenen. «Nå fortsatte disse tingene å hende dem som eksempler, og de ble skrevet til advarsel for oss, som de fullbyrdede ender på tingenes ordninger er kommet til. [Paulus’ dager og våre] Derfor, la den som tror han har en sterk stilling, passe seg så han ikke faller.» — 1 Kor. 10: 11, 12, NW.
Ingen behøver imidlertid å bli slått med frykt og mismot fordi det ikke er så lett å bli frelst, men krever hele vår styrke. Husk hva Jesus sa: «Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.» (Lukas 18: 27) Og dessuten «Ingen fristelse er kommet over dere som ikke er vanlig for mennesker. Men Gud er trofast, og han vil ikke la dere bli fristet over det dere kan bære, men sammen med fristelsen vil han også gjøre en utvei, så dere kan bli i stand til å utholde den.» (1 Kor. 10: 13, NW) Så vi kan bli frelst.
Vi har nå fått svar på spørsmålet vårt «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?» Hvis vi elsker Gud, rettferdighet og liv, vil vi ikke bare ta til oss kunnskap om Jehova Gud og Kristus Jesus, legge vår tro på dem for dagen ved å innvie oss til Gud og symbolisere denne innvielsen ved dåpen, men vi vil fortsette å forkynne Jehovas navn offentlig og motstå fristelser og tåle forfølgelser inntil denne verden ender. Først når vår prøvetid er endt, kan vi avgjøre om vi er frelst, og når noen derfor spør oss: «Bror, er du frelst?» vil vi ikke komme med et kategorisk bekreftende svar, men framholde som sant er: «Ja, inntil nå!»
I er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener, som jeg har utvalgt, forat I skal kjenne og tro meg og forstå at jeg er Gud; før meg er ingen gud blitt til, og etter meg skal det ingen komme. Jeg, jeg er [Jehova], og foruten meg er det ingen frelser. — Esaias 43: 10, 11.