Har du hørende ører?

I DAG blir det gode budskap om Guds rike forkynt i 121 land. Dette gode budskapet forteller at den ene sanne Gud er Jehova, at han er fra evighet til evighet, at han er livets kilde, og at han er visdommens, rettferdighetens, kjærlighetens og maktens Gud. (Sl. 36: 10; 62: 12; 83: 19; 89: 15; 90: 2; Ordspr. 2: 6, 7; 1 Joh. 4: 8) Det forteller videre at Guds rike nå er opprettet, og at det snart skal gjøre ende på all urettferdighet og innføre en ny tingenes ordning — en verden hvor mennesket ikke mer skal lære å føre krig, en verden hvor hvert menneske skal sitte under sitt eget vintre og fikentre uten at noen skal gjøre ham fortred eller skremme ham; en verden uten sorg, pine eller skrik; en verden hvor menneskene ikke skal dø, og hvor de døde skal vende tilbake til liv. (Mika 4: 3, 4; Joh. 5: 28, 29; Åpb. 11: 17, 18; 21: 4) Man skulle tro at et slikt godt budskap ville få det til å krible i ørene på alle som hørte det. Men gjør det det? Langt ifra! Bare noen få vil høre på det. Hvorfor?

Hvorfor vender menneskene det døve øre til det gode budskap som Gud lar gå ut til dem? For det første på grunn av mangel på tro. Menneskene nekter å godta de beviser som legges fram i Bibelen og i Guds andre bok, naturens bok, som med all tydelighet viser at Gud eksisterer. De er ikke villige til å godta de mange beviser, både indirekte og direkte, for at Bibelen er inspirert, at den virkelig er Guds ord. De får ikke noen nytte av det gode budskap fordi de mangler tro. — Joh. 17: 17; Rom. 1: 20; Hebr. 4: 2.

Andre vender det døve øre til sannheten fordi de ikke har et åpent sinn og ikke er villige til å ta seg tid til å høre bevisene for at dette gode budskap virkelig er sannheten. De er ikke villige til å undersøke, til å prøve alle ting med Guds inspirerte ord, og ved å svare i en sak før de har hørt den, viser de at de er dårer. De ignorerer Guds innbydelse til å komme og snakke fornuftig med ham. (Ordspr. 18: 13; Es. 1: 18, KJ; Ap. gj. 17: 11) Religiøse eller andre slags fordommer holder deres ører lukket.

Sannheten lyder også for døve ører hvis deres eiermenn ikke elsker rettferdighet. Guds sannhetsord lovpriser framfor alt annet Guds rettferdighet. Det forteller om en Gud som beskytter alt som er godt og rett, og ødelegger alt som er ondt. Selve denne rettens og rettferdighetens tone, som virker så tiltalende på dem som elsker rettferdighet, virker frastøtende på mange fordi de, enten de vet det eller ikke, foretrekker det som er selvisk, urettferdig og syndig i stedet for det som er rett og rettferdig.

Det kreves ikke bare tro, vilje til å resonnere og kjærlighet til rettferdigheten for å ha et hørende øre for det gode budskap om Riket, men det kreves også ydmykhet. Mange forkaster det gode budskap på grunn av stolthet. De ønsker ikke å bli rettet på, å bli tilrettevist. Selv de mest uvitende mennesker kan være stolte, og mennesker som er stolte, stoler på seg selv for å oppnå frelse, eller de klynger seg til de religiøse idéer som de tidligere har lært. De setter sin lit til menneskelige ledere og er ikke ydmyke nok til å innrømme at disse har tatt feil, og de selv også. De er altfor stolte til å ta imot sannheten, fordi den er upopulær, fordi den ikke er i samsvar med populær vitenskap og populær religion. Lik Natanael sier de: «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» Men i motsetning til ham er de ikke villige til å ’komme og se’ om disse beskjedne vitner for Jehova virkelig har noe «godt», sannheten, eller ikke. Slike mennesker ignorerer Jehovas råd: «Hør og gi akt, vær ikke overmodige! For [Jehova] taler.» — Jer. 13: 15; Joh. 1: 46—50.

KLØENDE ØRER BLIR KILDRET

I stedet for hørende ører har majoriteten av nienneskene i dag, både innenfor og utenfor kristenheten, kløende ører. Apostelen Paulus skrev om disse og sa: «For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster ta seg selv lærere i hopetall, fordi det klør dem i øret, og de skal vende øret bort fra sannheten og vende seg til eventyr.» — 2 Tim. 4: 3, 4.

Blant de eventyr som de falske hyrdene forteller sine hjorder av finansmenn, politikere og alminnelige mennesker, er følgende: at de politiske herskere er de «foresatte øvrigheter» i Romerne 13: 1—4; at De Forente Nasjoners organisasjon er menneskets eneste håp; at det står til menneskene å innføre Guds rike ved hjelp av planer om moralsk opprustning; at mennesket har en udødelig sjel; at alle gode kirkemedlemmer kommer til himmelen når de dør; at deres guddom er en mystisk treenighet. Og alt dette kildrer tilhørerne i ørene.

Til gjengjeld gir storfinansen økonomisk støtte til sine religiøse ledere, politikerne smigrer dem og gir dem framtredende plasser i sine forsamlinger, og det alminnelige folk ligger på magen for sine hyrder og kaller dem «Far!», «Deres Ærverdighet!» og «Rabbi!» og andre smigrende titler. På denne måten kildrer prest og folk hverandre i ørene i gjensidig beundring. — Jer. 5: 31.

HØRENDE ØRER

Mennesker som elsker rettferdighet, som er ydmyke og som har tro, er ikke tilfreds med slike hyrders «eventyr». Deres ører vil prøve hva de hører, for å avgjøre om det lyder som ekte sannhet fra den pålitelige kilde eller ikke. (Job 34: 3) De lytter etter de sanne Hyrders røst, og svarer bare når de hører dem. Salmisten taler om disse som ligner får, og sier: «[Jehova] er en stor Gud og en stor konge over alle guder. For han er vår Gud, og vi er det folk han før, og den hjord hans hånd leder.» Når de hører hans røst, lukker de ikke sine ører eller forherder sine hjerter. — Sl. 95: 3, 7, 8.

De anerkjenner også Kristus Jesus som sin Hyrde. «Han kaller sine får ved navn og fører dem ut. Når han har fått alle sine får ut, går han foran dem, og fårene følger ham, fordi de kjenner hans røst; men en fremmed følger de ikke, de flyr fra ham, fordi de ikke kjenner de fremmedes røst.» — Joh. 10: 3—5.

Når vi har lært å skjelne mellom de falske hyrders røst og de sanne Hyrders røst, vil vi, hvis vi er forstandige, fortsette å vise ydmykhet og underdanighet overfor de sanne Hyrder. Vi vil ikke gjøre opprør bare fordi det de forteller oss, viser at vi har feil, og irettesetter oss. I stedet vil vi verdsette det og forstå at alt dette er nødvendig for å lede oss på livets vei. Vi ønsker oppriktig å leve for evig, og det til Guds ære, ikke sant? Hvorfor skulle vi da forakte våre livsinteresser ved å vise stahet? La oss heller i ydmykhet godta hva de forteller oss, og fortsette å være vise. «Den hvis øre hører på tilrettevisning til livet, dveler gjerne blant vise. Den som ikke vil vite av tukt, forakter sitt liv, men den som hører på tilrettevisning, vinner forstand.» — Ordspr. 15: 31, 32.

Disse vise og kjærlige Hyrder kan enkelte ganger bruke et menneskelig redskap til å gi oss en irettesettelse. Hvis vi har forstand, vil vi ikke ta anstøt av vedkommende og unngå ham med sårede følelser. Langt ifra! Vi vil tvert imot betrakte en slik person som en prydelse for oss. «Som en ring av gull, som et smykke av fint gull er en vismann som taler refsende ord for et hørende øre.» — Ordspr. 25: 12.

Å ta imot veiledning og tilrettevisning omfatter mer enn bare det å innrømme at tilrettevisningen er forstandig. Hvis vi fullt ut forstår og verdsetter betydningen av det som vi blir gjort oppmerksom på, vil vi gjøre noe med det, bringe vårt liv i harmoni med det, for å høre betyr også å adlyde. Bare da kan vi regnes for å være vise. «Derfor, hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann, som bygget sitt hus på fjell; og skyllregnet falt, og flommen kom, og vindene blåste og slo imot dette hus, men det falt ikke; for det var grunnlagt på fjell.» — Matt. 7: 24, 25.

Det er vårt hjerte som avgjør om våre ører holdes åpne for den tilrettevisning og veiledning som fører til livet, eller ikke. «Bøy ditt hjerte til tukt og dine ører til kunnskaps ord!» (Ordspr. 23: 12; 18: 15) Hvis ikke vår gode og ærlige hjertetilstand holder vår høreevne åpen og ytterst følsom overfor de guddommelige ord, ville det være som om våre ører var sløve, og tunghørte. Derfor vil det ikke bli noen beredvillig, interessert mottagelse av det guddommelige budskap, og det blir heller ikke noen frukt fra våre hjerter.

Å HØRE BETYR FRELSE FOR OSS SELV OG ANDRE

Til dem han sender sitt budskap til, sier Jehova: «Hør! Så skal eders sjel leve.» (Es. 55: 3) Her menes det også noe mer enn bare å høre lyden av Guds budskap med våre fysiske ører. Det betyr å tilegne seg budskapet, godta det, tro det og i lydighet rette seg etter det. Ønsker vi at Gud skal høre, hjelpe og befri oss i trengselstider og til slutt belønne oss med frelse, da må vi høre på ham nå. De som vender det døve øre til det som Gud har å si dem nå, kommer til å få erfare at han vender det døve øre til dem når de kaller på ham i motgangen. (Ordspr. 1: 20—33) «Om en vender sitt øre bort og ikke vil høre loven, er endog hans bønn en vederstyggelighet.» — Ordspr. 28: 9.

Det gode og ærlige hjerte som mottar budskapet, må frambringe frukter, og disse fruktene kan man bare oppnå ved å forkynne. Budskapet om frelse som møter et hørende øre, må gå fra øret til hjertet og derpå til leppene, nøyaktig som ordspråket viser: «Bøy ditt øre til og hør på vismenns ord og vend ditt hjerte til min kunnskap! For det er godt at du bevarer dem i ditt indre, og at de alle henger fast ved dine lepper.» (Ordspr. 22: 17, 18) Ja, sannheten må gjøre et kretsløp i oss, fra ørene til hjertet og derfra til leppene.

Forkynn, forkynn, forkynn, sier Guds ord til oss som hører. Ja, for å vinne livet er det ikke nok å høre i lydighet selv, men vi må la andre høre sannheten som fører til liv. I alle tilfelle må man høre i lydighet før man kan oppnå frelse. «For ’enhver som påkaller Jehovas navn, skal bli frelst’. Men hvorledes skal de kunne påkalle ham som de ikke tror på? Og hvorledes skal de kunne tro på ham som de ikke har hørt om? Og hvorledes skal de kunne høre uten at det er noen til å forkynne?» — Rom. 10: 13, 14, NW.

Det blir derfor klart for oss hvor viktig forkynnergjerningen er. Forkynnelsen fører til at man hører, og at man hører, fører til frelse. Av denne grunn er det ingen annen virksomhet på jorden som er viktigere for menneskeheten enn forkynnelsen, uansett hvordan de verdsligvise ser på saken. «Det [var] Guds vilje ved forkynnelsens dårskap å frelse dem som tror.» — 1 Kor. 1: 21.

Situasjonen i verden i dag innbyr oss til å forkynne, og lykkelige er vi om vi tar imot og retter oss etter innbydelsen. Da Paulus hørte ropet fra Makedonia om hjelp, tok han straks imot innbydelsen, som fra Herren, og beretningen i Apostlenes gjerninger forteller om alle de privilegier og velsignelser han fikk fordi han svarte på denne måten. Vi vil på samme måte få nyte mange privilegier hvis vi tar imot innbydelsene som kommer fra land, stater, fylker, herreder og distrikter hvor det er behov for Rikets forkynnere. Men vi har ikke bare en innbydelse fra slike steder; Gud selv befaler oss: «Før fram et blindt folk som dog har øyne, og døve som dog har ører! La dem høre og si: Det er sannhet!» — Es. 43: 8, 9.

Og når vi tar imot innbydelsen og adlyder befalingen om å forkynne, la oss da passe på at vi lar budskapet lyde i et språk som folket forstår, ikke bare på deres tungemål, men også på deres intelligensnivå. «Om en basun gir en utydelig lyd, hvem vil da gjøre seg rede til strid? Således også med eder: Dersom I ikke med eders tunge framfører tydelig tale, hvorledes kan en da skjønne det som blir sagt? I vil jo da tale bort i været.» (1 Kor. 14: 8, 9) Hvis vi ikke ønsker å tale ut i tomme luften, må vi legge fram vitnesbyrdet for folk på det språket de forstår og i vendinger som de kan fatte.

Til tross for at vi er oppriktige, til tross for at vi anstrenger oss for å gjøre sannheten enkel og lettforståelig, er det mange som kommer til å vende det døve øre til vårt budskap. Men hva gjør vel det? Det var også mange som nektet å høre på Kristus Jesus, alle tiders største forkynner, og en tjener er ikke bedre enn sin herre, er han vel? (Joh. 6: 60; 15: 20) Er det folks alminnelige sløvhet og mangel på interesse eller den guddommelige befaling som skal bestemme hva vi skal gjøre? Jehovas ord til Esekiel svarer: «Du skal tale mine ord til dem enten de hører eller lar det være.» — Esek. 2: 7.

Selv om det er mange som vil nekte å høre, og som dermed viser at de fortjener å bli ødelagt, forsikrer Herrens ord oss at noen kommer til å høre: «På den dag skal de døve høre bokens ord.» «Da skal de blindes øyne åpnes, og de døves ører opplates; .... og den stummes tunge juble.» (Es. 29: 18; 35: 5, 6) Kjensgjerningene viser at et stadig økende antall hører med forståelse, lar sannheten gå fra sine ører til sine hjerter og komme på sine lepper. Lik lyden av mange vann og lik lyden av sterke tordener sier denne store skares stemmer: «Pris Jah, dere folk, for Jehova vår Gud, den Allmektige, er begynt å herske som konge.» (Åpb. 19: 5, 6, NW) Har du ører som hører? Da bør du la det som er kommet inn i ditt hjerte, også være på dine lepper slik at andre også kan høre.