Bønn til Gud om en god samvittighet

1. Hvordan ventet Guds tålmodighet I Noahs dager? Hvordan venter den nå?

APOSTELEN Peter minner om at «Guds tålmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd». (1 Pet. 3: 20, NW) Siden 1914 har vi levd på ’Jehovas forberedelsesdag’, for tiden fra 1914 og til den universelle Harmageddon-krig er «endens tid» for denne verden, «avslutningen på tingenes ordning». (Nah. 2: 4, KJ) Alle begivenheter viser at våre dager er lik Noahs dager, og atter en gang legger Jehova Gud sin tålmodighet for dagen — og venter og venter. Etterat befalingen om å bygge arken var gitt til Noah da hans sønner var gifte, må Gud ha ventet tålmodig i flere tiår. På tilsvarende måte har vi nå i tiden for Kristi Jesu nærvær i det himmelske rike allerede opplevd mer enn tre tiår siden 1914. Vi vet ikke hvor lenge Guds tålmodighet ennå vil vente før han slipper dåpen med ild løs over denne verden og ødelegger den, for det er ikke gitt oss å vite den nøyaktige dag og time.

2. Hvorfor betyr ikke Guds tålmodighet senhet med hensyn til hans løfte?

² Vi kan ikke fortolke dette dit hen at Gud er sen med hensyn til sitt løfte om å opprette den nye verden med nye himler og en ny jord til velsignelse for alle jordens slekter, levende og døde. Han har fastsatt dagen og timen, og han kommer til å holde sin timeplan. Intet av det Satan Djevelen har gjort eller ennå kan komme til å gjøre, vil få Ham til å utsette den dagen en eneste time og forsinke ilddåpen over denne verden. Av den grunn sier Peter at denne «Jehovas dag» skal komme like plutselig over denne vantro, hånlige og likegyldige verden som en tyv om natten. Vi håper derfor at ingen ting vil hindre oss fra å være på vakt, men ønsker at vi alltid må finnes i «arken», oppholde oss der og være døpt til den større Noah på den forferdelige dag og time. Ifølge apostelen Peter bør vi ’betrakte vår Herres tålmodighet som frelse’. Vi bør forstå at han er tålmodig med oss og gir oss tid til å arbeide på vår frelse med frykt og beven. Dette arbeid består for en del i å prøve å hjelpe så mange som mulig av de «andre får» til å omvende seg, slik at de kan søke Guds beskyttelse og bli frelst fra den kommende ødeleggelse. Han vil ikke at noen av dem skal bli ødelagt, men ønsker at de alle skal innta den angrende holdning som leder til frelse i arken. Det tar tid å undervise dem og lede dem inn, i arkens tingenes ordning, og Jehova har vært god nok til å være tålmodig i tilstrekkelig tid. Men den tiden nærmer seg nå raskt sin avslutning på hans fastsatte dag og time. — 2 Pet. 3: 9, 15, NW.

3, 4. a) Hva måtte Noah og hans familie finne seg i på jorden? b) Hva må vi finne oss i, og hvem er mest tolerant?

³ I tiden før vannflommen i Noahs dager, var jorden fylt med vold. Menneskelig kjøtt hadde fordervet sin levemåte og sin moralske vandel, og engler fra himmelen var med på å forringe menneskeslekten. De kjempemessige nefilim tyranniserte menneskeskapninger og skapte seg selv et navn, akkurat som helter gjør. Menneskene misbrukte Jehovas navn og brakte forhånelse over det med sitt religiøse hykleri. Noah og hans familie måtte finne seg i meget.

⁴ På lignende måte må vi finne oss i vår tids vold, i fordervelsen av det menneskelige samfunn og i den brutalitet de totalitære diktatorer legger for dagen. De etterligner nefilim i å utbre sitt eget ry og misbruke sin makt til å tyrannisere menneskeheten. Vårt samarbeid med Kristus Jesus, den større Noah, krever at vi i hans gjerning må tåle den spott og hån som blir slynget mot oss av verdslige religionsdyrkere mens kristenhetens religiøse hykleri fremdeles bedrar de lett-troende menneskene. I disse tider som er «svære å ha å gjøre med» må vi finne oss i en hel del, og Gud selv ’tåler i stort langmod de menneskelige vredens kar som bare er dannet til undergang’. Amerikanerne og andre folk kan nok skryte av den religiøse toleranse som blir garantert i deres rettighetserklæringer, men den behandling de overalt gir Jehovas vitner, viser at de ikke er tolerante i praksis. Når det gjelder toleranse, så har Jehova Gud vist den størst tenkelige religiøse toleranse mye lenger enn den amerikanske nasjon og alle andre moderne nasjoner har eksistert. Han har nå gjort det i 4319 år eller siden Babylon ble grunnlagt like etter vannflommen. Denne Guds tålmodighet har gitt oppriktige mennesker anledning til å komme seg vekk fra falsk religion før den til slutt går under sammen med sine stivsinnede tilhengere.

5. Hva er vannflommens motstykke? Hvem kan vente det i sin levetid?

⁵ Nåtidens motstykke til vannflommen er Harmageddon-slaget. De første kristne levde som om det skulle komme i deres generasjon og de skulle overleve det i de kristnes ark. Men det er vi som lever i dag som blir advart av profetien og dens oppfyllelse og som må være forberedt på at det kommer i vår generasjon. Det at vi har en «stor skare» andre får med oss, er et ytterligere bevis på at det forholder seg slik. Vi ønsker ikke å erfare den dåp med ild som er beskrevet i 2 Peter 3: 7—12 og som er beregnet på de onde himler og den onde jord som nå er. Det er derfor tvingende nødvendig at vi holder på den rette dåp. Men hvordan?

6. Hva var det Peter forbandt med dåpen til frelse, og hvordan prøvde de naturlige jøder å oppnå det?

⁶ Da Peter nevnte dåpen og sa at det er den som nå frelser, la han til disse ord: «Ikke en avleggelse av kjøttets urenhet, men bønnen til Gud om en god samvittighet, gjennom Jesu Kristi oppstandelse.» (1 Pet. 3: 21, Ro; Mo) Det har alltid vært forbundet med vanskelighet å oversette disse ordene av Peter og få fram den nøyaktige betydningen, og det har også vært vanskelig å forklare dem. Men poenget er følgende: For å oppnå frelse er det absolutt nødvendig å ha en god samvittighet overfor Gud. De naturlige jøder prøvde å skaffe seg det. De prøvde å unngå forurenselse av sitt kjøtt ved at de avholdt seg fra å spise både det ene og det andre, og ved at de på forskjellige måter vasket forskjellige redskaper og klær og legemsdeler for å holde seg fri for kjøttets urenhet. De frambar også rene, lytefri dyr som offer på det hellige alter i Jerusalems tempel, men de jødiske tilbederne ble ikke fullkomne hva samvittigheten angår av den grunn. De hadde en bevissthet om at de fremdeles var fordømte syndere i Guds øyne. Når de stadig var nødt til å gjenta vaskingen, renselsene og ofringene, tjente det bare til å minne dem om dette bedrøvelige faktum om og om igjen. (Hebr. 9: 9; 10: 1—3) Men nå er det mulig å oppnå en slik god samvittighet overfor Gud ved hjelp av den større Noah, Kristus Jesus. Gjennom ham kan vi få ro i samvittigheten, og kan glede oss over å ha fred med Gud.

7. Hvis man ikke får en god samvittighet ved å legge vekk kjødelig urenhet, slik jødene prøvde, hvordan får man det da, ifølge apostelen Paulus?

⁷ En slik god samvittighet overfor Gud er noe alle som elsker evig liv, trakter etter og ber om i sine bønner til Gud og i alle sine bestrebelser. Vi lengter etter å ha bevisstheten om at vi ikke lenger er syndere, men er rettferdige i hans øyne og har fred med ham. Dette er nå oppnåelig, ikke ved at vi bare legger vekk kjødelig urenhet slik jødene prøvde å gjøre ved sine bestrebelser for å gjøre seg selv rettferdige, men ved tro på Gud og hans foranstaltninger ved Kristus Jesus. Blodet fra de dyrene som de gudfryktige jødene ofret, klarte bare å rense deres kjøtt på en forbilledlig måte, men alle disse dyreofrene pekte fram til det virkelige, effektive offer av Guds Yppersteprest Jesus Kristus. Paulus sier derfor: «Hvor meget mer skal Kristi blod, han som gjennom en evig ånd ofret seg selv uten lyte til Gud, rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan yte den levende Gud hellig tjeneste?» Deretter oppmuntrer han oss som tror, og sier: «En stor prest har vi over Guds hus! La oss derfor tre frem med et oppriktig hjerte i troens fulle visshet; vi har jo fått våre hjerter renset fra en ond samvittighet og våre legemer tvettet med rent vann.» — Hebr. 9: 14, NW; 10: 19—22, LB.

8. Hvorfor er bestrebelser for å rettferdiggjøre seg selv, døde gjerninger, slik Jesus viste i lignelsen med den rike mann og Lasarus?

⁸ Bare gjennom Kristi blod er det nå mulig å få tilgivelse av Gud for våre synder. Alle våre egne bestrebelser for å rettferdiggjøre oss selv bare ved en utvendig renselse av vårt kjøtt, er døde gjerninger — de er ikke av noen livgivende beskaffenhet. De gjør oss ikke levende for Gud og den passende tjeneste for ham, likså lite som den «rike mann» i Jesu lignelse gjorde seg selv rettferdig og levende for Gud ved å kle sitt badede kjøtt i purpur og lin, i motsetning til tiggeren Lasarus som var full av sår. Den «rike mann» kom senere ut for en dåp med ild. Det avgjørende er tro på Kristi offer og tro på Guds løfte til Abraham angående Ætten Kristus som skulle bli til velsignelse for alle jordens slekter. — Luk. 16: 19—31.

BEVAR DEN GOD

9. Hva er nødvendig når vi først har fått en ren samvittighet, og hvorfor?

⁹ Nå er vi kommet til et viktig punkt for alle som ønsker å ha del i den virkelige dåp til frelse. Etterat vi har fått en god eller ren samvittighet overfor Gud og er blitt befridd for bevisstheten om at vi er fordømte syndere som ikke nyter hans gunst, må vi bevare vår samvittighet god og ren. Dette gjør det påkrevet med mer enn bare tro på Kristi offer. Det gjør det påkrevet med en virkelig dåp til ham nå. Hvorfor? Jo, for det går an å fornekte ham med sin levemåte selv om man bærer hans navn og bekjenner ham med sine lepper. Man kan vise at man ikke hører ham til ved sine gjerninger — gjerninger som ikke er i samsvar med hans eksempel og som han, vår Mester og eier som har kjøpt oss med sitt eget blod, ikke har gitt befaling om. Jesus hadde aldri noen egen synd på samvittigheten. Han sa til sine anklagere: «Hvem av eder kan overbevise meg om synd?» (Joh. 8: 46) Og etterat Saulus fra Tarsus hadde mottatt Jesus som sin Gjenløser og gått over i Jehovas sanne tjeneste, sa han følgende for den romerske domstol: «Jeg har håp til Gud, ... at det skal bli en oppstandelse av både de rettferdige og de urettferdige. I denne henseende øver jeg meg virkelig stadig på å ha en samvittighet som sier meg at jeg ikke begår noen overtredelse mot Gud og mennesker.» (Ap. gj. 24: 15, 16, NW) Kan vi si det samme om oss selv?

10. Hva må vår samvittighet vitne om hvis vi skal kunne gjøre den samme bekjennelse som Paulus?

¹⁰ Hvis vi ønsker å kunne gjøre den samme ærlige bekjennelse som Paulus gorde for retten, må vi nødvendigvis få vår egen samvittighet til å vitne om vår levemåte. Paulus henvendte følgende ord til dem han hjalp inn i sannheten: «Det vi skryter av er dette, som også vår samvittighet vitner om, at vi i verden, men særlig overfor dere, har oppført oss med hellighet og gudfryktig oppriktighet, ikke med kjødelig visdom, men med Gds ufortjente godhet.» (2 Kor 1: 12, NW) Vi må i likhet med Paulus ha en indre bevissthet om at vi ikke etterligner verden eller bevarer et vennskap med den mens vi er i den, men er oppriktige i alt vi foretar oss på gudfryktig vis, slik at vi har mer enn bare et skinn av gudhengivenhet.

11. Hvordan kan vi holde vår samvittighet god og anbefale oss selv som tjenere til andre menneskers samvittihet?

¹¹ Vi prøver ikke å glimre med menneskelig verdslig visdom for å øke vår betydning i andre folks øyne. Vi oppfører oss ydmykt som mennesker som har fått Guds ufortjente godhet, og vi ønsker ikke at den skal være bortkastet på oss, noe den ville være hvis vi overså den gode hensikt med at den ble skjenket oss. En stor del av denne ufortjente godhet kommer til uttrykk ved at Gud innsetter oss i tjenesten og lar oss bringe det gode budskap ut til andre mennesker. Hvis vi er samvittighetsfulle i den måten vi utfører vår tjeneste på og bruker den riktig — ikke til å tilvende oss makt over menneskene eller til å tjene penger på dem eller leve på dem — så oppnår vi ikke bare å få en god samvittighet, men vi anbefaler også oss selv som Guds tjenere til samvittigheten til alle mennesker som hungrer etter sannheten. Det var slik Paulus så på det, for han sa: «Etter som vi har denne tjenesten ifølge den barmhjertighet som ble vist oss, oppfører vi oss ikke usømmelig, men vi har sagt oss løs fra de falske ting som er til å skamme seg over, og vi driver ikke renkespill eller forfalsker Guds ord, men gir sannheten tydelig til kjenne og anbefaler dermed oss selv til alle menneskers samvittighet for Guds øyne.» (2 Kor. 4: 1, 2, NW) Ja, vis takt, men vær sannferdig.

12. Hvordan er det fare for at vi kan få en brennemerket samvittighet?

¹² Vi lever i de «senere tidsperioder», ja, i virkeligheten i den siste perioden for denne verden. Det er derfor fare for at vi kan få en brennemerket samvittighet, en samvittighet som er merket liksom med et brennjern slik at den blir som arret hud som er uten følelse. Vi kan få en slik samvittighet hvis vi begynner å hykle og fortsetter med det, og benytter oss av falske verdslige snikveier og djevelsk visdom og forfalsker Guds ord, slik at vi ikke forteller den hele og fulle sannhet til venner og fiender, men prøver å behage dem og unnskylde dem med det vi sier. Hvis vi gjør dette, kan vi ikke vekke opp deres samvittighet til rettferdighet og sannhet, og vi blir mer følelsesløse i vår egen indre erkjennelse av hva som er rett og galt, i likhet med kristenhetens presteskap. Guds inspirerte uttalelse viser at det skulle gå slik med enkelte: «I senere tidsperioder skal [noen] falle vekk fra troen og ofre oppmerksomhet på villedende inspirerte uttalelser og demoners lærdommer, ved hykleri av mennesker som taler løgner, og som er merket i sin samvittighet som med et brennjern.» I sin skamløshet har de ingen skyldfølelse som driver dem til å sy sammen fikenblad og lage forklær for sine lender og gjemme seg blant trærne. — 1 Tim. 4: 1, 2, NW.

13. Hvorfor er det så lett å få en uren samvittighet? Hva blir vi derfor oppfordret til å gjøre i Paulus’ brev til Titus?

¹³ Det er nødvendig for oss å få vår samvittighet opplyst og renset av sannheten fra Guds ord. Det er så lett å utvikle en uren samvittighet som fordømmer det som er rent i Guds øyne. Hvordan? Ved at vi retter oss etter menneskelagde, selvrettferdige leveregler og holder fast ved dem og ikke følger med Guds fremadskridende lys over hans frelsesordning. De religiøse fariseerne ble urene på denne måten, slik at de ikke kunne se noe rent i det Jesus og hans disipler gjorde og lærte. Og hvordan ble de slik? Jo, ved at de godtok religiøse fabler og menneskebud i stedet for Guds bud. Vi blir derfor oppfordret til å «være sunne i troen, og ikke ofre noen oppmerksomhet på jødiske fabler og bud fra mennesker som vender seg vekk fra sannheten. Alle ting er rene for rene mennesker. Men for urene og vantro mennesker er ingenting rent, men både deres sinn og deres samvittighet er urene. De kunngjør offentlig at de kjenner Gud, men de fornekter ham ved sine gjerninger, for de er avskyelige og ulydige og uskikket til all god gjerning». Hvor forferdelig det må være for de selvrettferdige å komme i en slik tilstand! Det er noe vi må unngå. — Titus 1: 13—16, NW.

14. Hva må vi derfor helt la være å gi akt på? Hva er hensikten med Guds forordning til oss i denne anledning?

¹⁴ For å kunne unngå dette, må vi helt la være å gi akt på religiøse fabler og på kjødelig avstamning som fyller oss med stolthet og forårsaker klasseforskjell og ukristelig splittelse blant oss. Vi har fått befaling fra Gud om dette. Hans hensikt med å gi en slik forordning, er å få oss til å vise oppriktig kjærlighet til Gud og våre brødre ut fra en god samvittighet, en indre bevissthet om at vi gjør det som er rett. Befal «visse personer ikke å lære annerledes eller ofre oppmerksomhet på falske historier og på ættetavler som ikke fører til noe, men som snarere framkaller spørsmål angående slektsgranskning enn en tildeling av noe fra Gud i forbindelse med troen. Hensikten med denne forordningen, er i virkeligheten kjærlighet av et rent hjerte og av en god samvittighet og av tro uten hykleri». — 1 Tim. 1: 3—5, NW.

15. Hva kommer Peter med en inntrengende oppfordring til sine lesere om, og hvorfor er dette påkrevet for vår dåp til den større Noah?

¹⁵ Apostelen Peter kommer med en inntrengende oppfordring om at vi som er døpt til den større Noah nå i «endens tid», må ha en god samvittighet. Vi kan ikke bli døpt til ham i arken uten at vi trakter etter en ren, god samvittighet, for Kristus Jesus hadde alltid god samvittighet, og han bevarte den slik i alle sine lidelser. De selvrettferdige hyklerne anklaget ham, men han visste at han ikke led for noe galt han hadde gjort, men fordi han gjorde Guds gode vilje. Som hans etterfølgere må vi lide, og særlig nå i tiden for hans annet nærvær som den større Noah. Men la oss være sikre på at vi ikke lider for våre egne feilgreps skyld når menneskene fører lidelse over oss. «La ingen av dere lide som en morder eller en tyv eller en illgjerningsmann eller som en som blander seg i andres saker.» — 1 Pet. 4: 15, NW.

16. Hva bør derfor våre lidelser skyldes, til vår egen fordel?

¹⁶ La ikke dine lidelser skyldes at du trakter etter «kjøtt til unaturlig bruk» og begår utukt med en hvis kjøtt ikke tilhører deg i kraft av et ekteskapelig forhold. Slikt foregikk utenfor Noah ark ved slutten av fortidens verden, idet mennesker, nefilim og gifte materialiserte «Guds sønner» begikk slike ting i ulydighet mot Jehova Gud. (Judas 6, 7, NW) Når du blir utsatt for lidelser fra mennesker som sitter ved makten og andre med verdslig myndighet, bør du være helt sikker på at det skjer fordi du har bedt Gud om en god samvittighet og prøver å bevare den ved å holde hans bud. På den måten blir det umulig for menneskene å finne andre feil hos deg enn at du adlyder din Guds lov. I slike tilfelle er lidelsen til fordel for deg, for du bevarer din ustraffelighet overfor Gud. Du er da lik ditt eksempel, den større Noah, Kristus Jesus, for han var et mønster for oss når det gjelder å lide for samvittighetens skyld.

LIDELSER VI HAR FORDELER AV

17. Hva sier 1 Peter 2: 19—23 om dette?

¹⁷ «For,» sier 1 Peter 2: 19—23, «hvis noen på grunn av samvittighet overfor Gud holder ut i prøvelser og lider urett, så vinner det bifall. For er det noe å rose seg av at dere holder ut hvis dere synder og blir tildelt slag for det? Men hvis dere holder ut når dere gjør godt og så lider, da er det noe som vinner Guds bifall. Ja, dere ble i virkeligheten kalt til denne løpebane, for Kristus selv led for dere og etterlot dere et mønster forat dere skal følge nøyaktig i hans spor. Han begikk ingen synd, og det ble heller ikke funnet svik i hans munn. Når han ble hånt, hånte han ikke igjen. Når han led, truet han ikke, men fortsatte med å overgi seg til ham som dømmer rettferdig.» (NW) Og han som dømmer, erklærte Jesus for uskyldig.

18. Hva må vi derfor bevare hvis vår dåp skal føre til frelse, og hvordan kan vi da svare våre fiender som forhører oss?

¹⁸ Hvis vår dåp til den større Noah skal bli til frelse for oss, er vi nødt til å bevare vår indre bevissthet om at vi er ulastelige ifølge Guds lover og bud. Når det blir forlangt av deg at du skal forsvare deg for kommunistiske og totalitære myndigheter og embetsmenn som krever å få vite grunnen til det håp du lever ved, kan du derfor se dem rett i øynene. Du kan føle deg fri for den frykt skyldfølelsen inngir, og kan svare dem med det mot som din egen uskyld og Guds godkjennelse gir deg.

19. Hvordan kan vi da by Gud en god samvittighet rett for øynene på fiender som taler oss i mot?

¹⁹ «Bevar en god samvittighet,» sier Peter, «slik at de som taler nedsettende om deres gode oppførsel i forbindelse med Kristus, må bli skamfulle, i særdeleshet på grunn av det dere blir motsagt i. For det er bedre å lide fordi dere gjør godt, hvis Guds vilje ønsker det, enn fordi dere gjør ondt. Ja, Kristus selv døde én gang for alle i anledning av synder, en rettferdig person for urettferdige.» (1 Pet. 3: 16—18, NW) Hvis vi gjør dette, kan vi svare Gud med god samvittighet når vi blir framstilt til forhør for ham; vi kan by ham en god samvittighet. Da vil han dømme oss til godkjennelse gjennom Kristus Jesus. Når et oppriktig menneske ser at du er villig til å lide for stadig å kunne ha en god samvittighet overfor Gud, kan det også være at det gjør slikt inntrykk på ham at han kommer til å forstå at din Gud er den levende, sanne Gud, og at han derfor vender seg til Ham og blir frelst.

20. a) Hvorfor beror nå dåpen til frelse på Kristus på grunn av hans stilling? b) Hva er det som gjør at vi blir skjult for den vrede Jehova lar komme til uttrykk når tiden er inne til at dåpen med ild skal foregå?

²⁰ La oss i denne onde tiden da de ugudelige ganske snart skal bli døpt med ild, vokte oss for enhver dårlig oppførsel overfor Gud og mennesker. La oss bli døpt i Kristi eksempel, for han er den større Noah i den arken som er en ny tingenes ordning til frelse. Han døde uskyldig på grunn av andres misgjerninger, men ble oppreist ved fullbyrdelsen av sin dåp til døden, og er nå ved Guds høyre hånd i himmelen, hvor engler, myndigheter og makter blir underlagt ham. Det er derfor all god grunn til at vår dåp til frelse nå beror på Kristus Jesus. Den dagen som er brennende som en ovn, er nær. Folkeslagene blir samlet og denne verdens riker blir sanket sammen med henblikk på at Gud skal utøse sin harme og brennende vrede over dem. Da ’skal hele jorden bli fortært ved hans nidkjærhets ild’. Denne dåpen med ild skal komme over både den onde jord og de sataniske himler, og gjøre dem til aske og røyk. Den sikre kurs for oss blir derfor å søke Jehova og hans rettferdighet og saktmodighet og begynne å tale hans rene språk og tjene ham sammen med hans folk med ett felles sinn. (Mal. 4: 1, 2; Sef. 3: 8, 9; 1: 18; 2: 1—3; 2 Pet 3: 7—12) La oss derfor av all kraft be om og bevare en god samvittighet overfor Gud. På den måten kommer vi til å bli skjult på den dag da Jehova gir avløp for sin vrede og døper de onde og hovmodige med en brennende ødeleggelse. Vi derimot skal på en herlig måte få erfare hensikten med vår dåp til den større Noah til evig frelse for oss.