Med Bibelen ved dørterskelen

BIBELEN er full av beviser for at Jehova Gud kjenner og beskytter dem som tilhører ham. De har vært relativt få og tilsynelatende så mye mer annerledes enn verden. Fordi de alltid nøyaktig har fulgt de skrevne instrukser i Guds ord, har de alltid tatt seg underlig ut i verdens øyne. I profeten Esaias’ dager ble han og de som var med ham, ansett for å være til «tegn og forbilder» for folket.

Det var også denne profeten Esaias som frimodig betegnet Guds folk ved deres sanne navn ’Jehovas vitner’ (Es. 43: 10—12, AS), «mine trofaste vitner» (Mo). Navnet i seg selv synes å si at en stor tid med vitnearbeid eller forkynnelse om Jehova og hans hensikter venter dette folk. «’Herre,’ spurte jeg, ’hvor lenge?’ Han svarte: ’Til de er ødelagt, til deres byer er tomme og deres hus uten beboere, og landet lagt øde.’» — Es. 6: 11, Mo.

Likevel, til tross for all den forkynnelse som ble utført av Esaias og mange andre av Guds profet-vitner, vendte ikke engang paktsfolket Israel om fra sine selviske overtredelser av Guds lover. De ville være visere enn Gud, og tenkte de kunne forbedre hans skrevne ord med innviklede, forvirrende læresetninger. Dette egenrådige folk ble til sist forkastet som nasjon betraktet. Det var bare de som tapte på det. Angående dette frafall, profeterte Esaias om en enda verre tilstand med mørke som skulle komme over verden i de siste dager av denne «tingenes ordning».

Men nasjonene kan ikke glede seg sammen med Guds folk hvis de ikke kjenner Gud. De kan ikke kjenne Gud med mindre de kjenner Hans ord, hans middel til å sette seg i forbindelse med oss, hans ’lykte for vår fot’. (Sl. 119: 105) Og de kan ikke kjenne hans ord, Bibelen, når vi ser hvordan deres aviser daglig kommer med opplysninger om hvordan de bryter dens prinsipper, eller, som nylig berettet av en bibliotekar i Storbritannia, en ung mann kom og ville ha «boken som filmen om ’Samson og Dalila’ var laget over».

Men merkelig nok kan folk som i dag så sårt trenger bibelsk undervisning, vise den fra seg ved sin egen dørterskel. Jehovas vitner i dette århundre går nemlig fremdeles gjennom byene og til husene, idet de trofast utfører de guddommelige befalinger som ble gitt gjennom Esaias, og de vil fortsette å gjøre det så lenge det finnes mennesker å gå til. Husmødrene kan med sikkerhet bekrefte at Jehovas vitner besøker dem i deres hjem. Det var en som gjorde det i det katolske tidsskrift America i nummeret for 23. juni 1951. I sin interessante beretning kom denne katolske kvinnen fra Ohio, kanskje uten selv å være klar over det, inn på den vesentlige årsak til den vanlige uvitenhet om Bibelen som fremdeles er rådende selv i de store demokratiske land.

Denne årsak kom fram ved den holdning husmoren selv inntok til det vitne som besøkte henne. Hennes innlegg i America sa blant annet: «Ved hver uttalelse siterte hun for meg kapitel og vers som de som ikke holder seg til tradisjonen, pleier å gjøre.» Den katolske kirke er vel kjent for sin store tiltro til «fedrenes tradisjoner», og med fedrene mener den kristenhetens eller det pavelige Romas «fedre». Husmoren går over til å omtale den utålmodighet og harme hun følte ved dette besøket. Hun hadde forsøkt å avbryte vitnet ved å åpne sin samtale med: «Før De begynner — jeg er katolikk, og vi er godt kjent med Bibelen.» Var hun så kjent med den? Hvorfor da gå til «tradisjonen» for å forsvare seg? Hennes korte innlegg forteller at hun tok imot et eksemplar av Vakttårnet av vitnet. Men hun påsto at hun ikke kunne lese det «med god samvittighet», så hun ville ta det med til sin katolske forstander neste gang hun skulle på studiesirkelens møte. Men var det trolig at bladet ville bli studert i denne «studiesirkelen»? Angående disse møtene røper husmoren: «Vårt program består i å gjennomgå bøker — katolske selvfølgelig, men dette vil ikke si at vi studerer vår religion. Vår katolske forstander anbefalte oss en lærebok, men det var for vanskelig for ham å skape interesse for den. Enda vi har møte bare en gang i måneden, var det praktisk talt ingen som kom før vi begynte å holde dem i hjemmene hvor der ble servert lette forfriskninger.»

Det er tydelig at den tradisjonsbundne romersk-katolske lære ikke har oppmuntret folk til å studere Bibelen. Husmoren prøvde å dekke over kirken, legge skylden på folk, og, skjønt de er sanne bibel-studenter, få Jehovas vitner ved sammenligning til å se ut som noen ynkelige figurer åndelig sett. Men hun kom med ærlige innrømmelser som rev ned hennes påstander. Hun fortsatte: «Følte jeg meg en smule ydmyget over at denne kvinnen ved døren virkelig studerte sin religion, og hva mer er, var villig til å traske fra dør til dør for dens skyld? Og her sto jeg, et medlem av en ’studie’-gruppe som er altfor doven åndelig sett til å lære mer, ikke om et menneskes fordreide framstilling av Guds ord, men om Kristi egen Kirke».

«Et menneskes fordreide framstilling av Guds ord»? Hvordan kan hun si det? Hun hadde sagt at hun ikke kunne eller ikke ville lese Vakttårnet. Hva annet kan det da være enn hennes innbilning som, viser at det er «et menneskes fordreide framstilling»? Men hun avsluttet med et meget betydningsfullt forslag: «Ville det ikke vært bedre å invitere denne kvinnen inn i mitt hjem, og, med så stor ro og verdighet som småbarna ville gjøre det mulig, imøtegå hennes ’argumenter’?» Jo, det ville ha vært mye bedre, hvis denne person er oppriktig interessert i å studere Bibelen. Vakttårnet er et verdensberømt blad, tilrettelagt for bibelstudium. Det innbyr ikke til blindt å godta dets uttalelser, men til omhyggelig studium og til å sammenligne hver enkelt av dets uttalelser med Bibelen. I motsetning til det pavelige Roma gjør det ikke krav på ufeilbarhet. Det er vel ikke dette bibelske prinsipp å ’prøve alle ting’, men snarere den blinde godkjennelse av tradisjoner, som muliggjør utbredelsen av menneskelige «fordreide framstillinger av Guds ord»? Jesus mente det. Han sa tydelig til det tradisjonsrike presteskap på sin tid:

«Dere har gjort Guds bud ugyldig for deres tradisjoners skyld. Hyklere, rett spådde Esaias om dere, idet han sa: Dette folk ærer meg med sine lepper; men deres hjerte er langt borte fra meg. Og de dyrker meg forgjeves, idet de lærer menneskers læresetninger og bud». — Matt. 15: 6—9, Dy.

Esaias kalte deres religion «en parodi, bare tradisjoner som de har lært seg utenat». (Es. 29: 13, Mo) Nei, en slik handlemåte skaper ikke interesse, og utvikler heller ikke kunnskap eller verdsettelse av Guds ord. Men å åpne Bibelen for å undersøke den ved dørene, ved private hjemme-bibelstudier, i lokaler, auditorier og store idrettsstadia som Jehovas vitner ofte gjør ved store sammenkomster — dette vil holde fast på interessen og skape sikkerhet. Ikke bare en gang i måneden, men to eller tre ganger i uken, fyller de sine møtelokaler. Dette er ikke tomt skryt. Den katolske husmoren hadde lagt merke til vitnenes glødende iver, og det er ganske enkelt denne iver som forklarer det hele. Dette er heller ikke noen mystisk hemmelighet bare for noen få utvalgte. Alle blir anbefalt å prøve det, idet de lar lyset fra Guds ord skinne på seg.