Bemyndigelsen av vitner i endens tid

1, 2. a) Hvilke spørsmål angående Jehovas vitner gir tempelsynet svar på? b) Når kom kallet tll tjeneste? Hvordan?

ETTER som de «fastsatte tider for folkeslagene» endte i 1914, har vi nå i 37 år vært i «endens tid» for Satans verden. (Dan. 12: 4; 11: 40) I løpet av denne tiden har Jehovas vitner stadig blitt mer aktive og fremtredende. Hvorfor? Hvem bemyndiget dem og ga dem deres budskap? Har deres vitnesbyrd etter alle disse årene utført det som var hensikten med det? Eller må det betegnes som mislykket? Alt dette ble besvart i Esaias’ syn i templet. Etterat han var blitt renset fra den tilstand han var i da han hadde urene lepper, hørte han et kall til tjeneste, ikke fra en menneskelig kilde, men fra en guddommelig. «Da hørte jeg Herrensa røst: Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» (Es. 6: 8) Det var et kall fra den høyeste Gud, hvis navn alene er Jehova. Kallet kom i 1919, det første året etterat den første verdenskrig var slutt, og det kom gjennom Bibelen, som Jehova i sitt tempel gjorde forståelig for sitt innvigde folk.

² Kallet ble framsatt særlig skarpt i den todelte artikkelen «Salige er de som ikke frykter» i Vagttaarnet for september og oktober 1919.b Det ble framsatt med enda større vekt ved Jehovas vitners internasjonale sammenkomst i Cedar Point, Ohio, 1.—8. september 1919. Innbydelsen til tjeneste fra Jehova i templet ble gitt som et alminnelig kall, og anledningen ble tilbudt alle som hørte og ville ta opp kallet. Lik Esaias hadde levningen frihet til å svare på kallet i 1919. Grunnen til at kristenhetens religiøse presteskap ikke kunne se synet, høre den guddommelige innbydelse til tjeneste og ta imot den, viser Esaias’ syn meget klart.

3. «Hvem skal jeg sende»? Hvem spør om dette, og hvorfor?

³ «Hvem skal jeg sende?» Det er Jehova som spør om dette, for det er han som sender ut sine vitner og sendemenn. Det var han som sendte sin Sønn Jesus hit til jorden forat han skulle bevise at han var «det troverdige og sanndrue vitne». Ved mange anledninger bevitnet Jesus at han var blitt sendt. (Joh. 3: 17, 34; 5: 36; 7: 28, 29; 8: 42) Derfor var Jehova som sendte ham, større enn Jesus som ble sendt. (Joh. 13: 16; 14: 28) Fortidens Esaias hadde barn. Jesus er den større Esaias som Jehova har gitt barn til, nemlig hans salvede etterfølgere, og Jehova sender også dem ut for å forkynne og gi vitnesbyrd. For å bringe det uforfalskede guddommelige budskap til andre, må de være sendt eller bemyndiget av Jehova. Derfor spør Paulus, som var en av dem som var blitt sendt: «Hvorledes kan de høre uten at det er noen som forkynner? og hvorledes kan de forkynne uten at de blir utsendt?» (Rom. 10: 14, 15) Uten den bemyndigelse eller ordinasjon som den høyeste Gud sender sine representanter ut med, kommer ikke et menneske i Guds navn. Men når han er sendt ved Guds bemyndigelse, behøver han ikke å be noen om tillatelse til å forkynne.

4. Hvem menes med «oss» i hans ord «Hvem vil gå for oss»? Hvorfor?

⁴ Jehova viser at det er en annen sammen med ham i templet når han legger til: «Og hvem vil gå for oss?» Pronomenet «oss» her omfatter de samme som er ment da Gud talte ved skapelsen og sa: «La oss gjøre mennesker.» Og også: «Mennesket er blitt som en av oss.» Og ved Babel: «La oss da stige ned der og forvirre deres tungemål.» (1 Mos. 1: 26; 3: 22; 11: 7) Med dette pronomenet «oss» mente ikke Jehova seg selv og serafene i templet, men seg selv og sin enbårne Sønn som ble mennesket Kristus Jesus og ved hvem Han hadde skapt alle ting. Derfor representerte den herlighet som Esaias så i templet, i første rekke Jehovas herlighet og i annen rekke hans Sønns. Denne herlighet framviser Sønnen når Jehova sender ham som sin «paktens engel» til templet for å gjøre domstjeneste. Som det er skrevet: «Brått skal han komme til sitt tempel, Herren som I søker, paktens engel som I stunder etter; se, han kommer, sier [Jehova], hærskarenes Gud. Og han skal sitte og smelte og rense sølvet, og han skal rense Levis barn og gjøre dem rene som gull og sølv; og de skal bære fram for [Jehova] offergaver i rettferdighet.» (Mal. 3: 1, 3) Ved sitt herlige komme til templet i 1918 tok han opp arbeidet med å dømme og rense sin innvigde levning på jorden, forat de kunne gå for ham og for Jehova med det «rene språk».

5. Hvordan svarte Esaias? Hvem svarte liksom han? Når? Hvorfor?

⁵ Tjenesten blir ikke tvunget på noen, men den står åpen for frivillige. Hva tjenesten består i, blir ikke åpenbart fra først av, men hva den enn viser seg å være, er det Jehovas tjeneste og skjer i kraft av hans ordinasjon. Esaias svarte, som et rett eksempel for oss: «Da sa jeg: Se, her er jeg, send meg!» (Es. 6: 8) Således tok også den «tro og kloke slave»-klassen frivillig opp sin tjeneste i 1919. Det saken gjaldt den gang var om en ville oppføre seg som død overfor Guds tjeneste i likhet med den spedalske kong Ussias, eller om en ville vekke seg selv opp til virksomhet og ta imot innbydelsen og bli sendt. Det krevde tro, kjærlighet og mot å følge det guddommelige kall til tjeneste i «endens tid» for denne verden. Liksom Esaias følte seg skikket til å ta imot kallet da hans lepper var renset, så følte også den rensede, tilgitte levning seg skikket og tilbød ydmykt sin tjeneste. — Matt. 24: 45—47, NW.

«GÅ AV STED OG SI TIL DETTE FOLK»

6. Forlangte Gud at de skulle ordineres av presteskapet? Hva er det som viser om det er nødvendig?

⁶ Avviste Jehova disse som meldte seg frivillig til det avsluttende vitnesbyrd for verden, fordi de ikke var ordinert eller bemyndiget av kristenhetens presteskap? Ikke hvis en skal dømme etter hvor villig han tok imot Esaias’ tjeneste. Han spurte ikke om Esaias var prest, levitt, ugift eller gift, om han var en mann med skoleutdannelse eller en alminnelig arbeider. Han lot ham høre den åpne innbydelsen og deretter ta imot den med forståelse av at han var blitt renset til tjeneste for Gud. På samme måten tok Jehova imot den frivillige tjeneste fra levningen, som nå var renset med Rikets budskap. Det som har skjedd til denne dag, viser at han på en vidunderlig måte har brukt dem som sine salvede vitner for folkeslagene, slik at hele verden undrer seg over dem, selv om den hater og forfølger dem.

7, 8. Hva ble de bemyndiget til å gjøre? Hvorfor gjør de det med rette?

⁷ Døm nå ut fra dine egne iakttagelser om de har gjort det som Esaias fikk i oppdrag å gjøre: «Og han sa: Gå av sted og si til dette folk: Hør og hør, men forstå ikke, og se og se, men skjønn ikke! Gjør dette folks hjerte sløvt og gjør dets ører tunghørte og klin dets øyne til, forat det ikke skal se med sine øyne og ikke høre med sine ører, og dets hjerte ikke forstå og omvende seg, så det blir lægt!» — Es. 6: 9, 10.

⁸ Esaias ble sendt til folket, det vil si til Israels folk. For å gå måtte han bort fra hjem, hustru og familie, selv om det er berettet om at han ved en anledning tok sin sønn Sjear Jasjub med seg på Guds befaling. (Es. 7: 3) Tjenesten for Gud hadde større krav på ham enn forpliktelsene overfor familien. Etter som han kunne ordne sine huslige anliggender, forlot han da sitt hjem og gikk til folket og sa til dem det Gud sa han skulle si. Han dannet en krets av disipler eller elever. (Es. 8: 16) Det ble ikke sendt bud etter folket, men Gud sendte sitt talerør til dem. Den større Esaias og hans disipler, det vil si Jesus og hans apostler, viste at det rette å gjøre for dem som er sendt av Gud, er å gå til menneskenes hjem. Derfor er ikke levningen av Esaias-klassen i dag avhengig av å bli innbudt til menneskene, og de blir heller ikke oppsøkt av Israels motbilde i vår tid, kristenheten. Det er Jehova selv som tar initiativet og sender dem og befaler dem å gå til menneskene. De har avlagt en innvielsesed til ham og har stilt seg frivillig til hans rådighet, og derfor må de gå, og kristenhetens myndigheter har ingen rett til å stoppe dem.

9. Inneholdt det som Esaias ble bemyndiget til å si, kjernen i budskapet, eller hva viser det? Hvilken nedtegnelse av det viser dets betydning?

⁹ Det som Esaias her fikk beskjed om å si til folket, var ikke direkte innholdet av hans budskap, men det skulle komme til å bli virkningen av det. Det han virkelig sa til dem, er nedskrevet i de øvrige seksti kapitler av hans profeti. Den større Esaias, Jesus Kristus, anvendte på seg selv det som Esaias her fikk beskjed om å si. Da Jesus forklarte sine disipler hvorfor han talte til folket i lignelser om Riket, sa han til dem: «Når de ser, ser de forgjeves, og når de hører, hører de forgjeves, og de får heller ikke tak i meningen; og på dem oppfylles Esaias’ profeti som sier: ’Når dere hører, skal dere høre, men ikke på noen måte få tak i meningen, og når dere ser, skal dere se, men ikke på noen måte skjelne. For dette folks hjerte er blitt sløvt, og med ørene hører de med forargelse, og de har lukket øynene, forat de aldri skal se med sine øyne og høre med sine ører og få tak i meningen med det med sine hjerter og vende tilbake så jeg kunne helbrede dem.» (Matt. 13: 13—15, NW) En av Jesu apostler, Paulus, anvendte denne samme profetien på seg selv, og viste hvordan den forutsa virkningen av hans gjerning på det naturlige Israels folk. (Ap. gj. 28: 25—28) Dette oppdraget til Esaias er i virkeligheten sitert seks ganger i de kristne greske skrifter. Det finnes altså syv ganger i alt i hele Bibelen, og det gjør det til en betydningsfull profeti for vår egen tid. — Matt. 13: 14, 15; Mark. 4: 12; Luk. 8: 10; Ap. gj. 28: 25—27; Rom. 11: 8; Joh. 12: 39, 40.c

10. Er det en fiasko for vårt arbeid at vi ikke har kunnet vinne kristenheten? Hvilket svar på dette gir selve bemyndigelsen?

¹⁰ Når det ikke har lykkes for Jehovas vitner etter disse 31 år siden 1919 å vinne kristenheten over på sin side, kan det ikke legges dem til last, og deres arbeid kan ikke betegnes som en fiasko. I det første hundreåret vant ikke Jesus og hans disipler Israels folk for kristendommen, de vant bare en liten prosentdel, noen få tusen. Men dette betyr ikke at deres arbeid var en fiasko, det betyr snarere den nøyaktige oppfyllelse av Esaias’ profeti. Jehovas ord i templet lyder som om hans vitner måtte befale folket ikke å forstå hva de hører og ikke oppfatte hva de ser, og som om hans vitner har fått befaling om å gjøre folkets hjerter sløve, gjøre deres ører tunghørte og lukke eller kline til deres øyne. Men Jehova tvinger ikke menneskene på denne måten, ellers ville han jo være ansvarlig for deres sørgelige skjebne. Han lar bare menneskene høre og se sine vitner i virksomhet. Så forutsier han ved sin profeti virkningen av det på menneskene eller hvordan de ikke vil ta godt imot det. Se som støtte for dette hvordan Matteus 13: 14, 15 siterer det. (Side 233, § 9)

11. Hvordan er levningen blitt brukt til å utføre oppdraget?

¹¹ På samme måten tvinger ikke levningen nå i endens tid menneskene i kristenheten inn i denne følelsesløse, uimottagelige åndelige tilstand. Det levningen virkelig gjør, er ikke å gjøre menneskene slik som Jehova forutsa i Esaias 6: 9, 10, men å vise eller bevise at de er akkurat slik.d Hvor mange mennesker i kristenheten ser og hører og tror nå i dag, 31 år etterat Jehovas vitner ble gjenopplivet og sendt ut i 1919? Ikke på noen måte det store flertall! Heller ikke millioner! Er dette en fiasko? Nei! Men det er da sikkert årsak til motløshet og frafall? Nei, det er profetien i Esaias 6: 9, 10 som har vist seg å være sann. Hvis Jehovas vitner hadde gått på akkord i sitt budskap og hadde kilt menneskenes ører, hadde de ikke fått se oppfyllelsen av profetien med hensyn til deres vitnearbeid.

12. Hva ville resultatet blitt hvis kristenheten hadde tatt godt imot budskapet? Da den ikke har det, hva er så blitt følgen?

¹² Hadde kristenheten tatt godt imot deres vitnesbyrd, ville den ha vendt seg til Jehova og hans rike og blitt helbredet. Men i dag viser tilstanden i kristenheten at den ikke har fått guddommelig helbredelse. Den befinner seg i en særdeles ondartet sykdomstilstand både mentalt, moralsk og åndelig. Den står overfor en ødeleggelse og forlatt tilstand like uunngåelig som den som kom over fortidens Jerusalem både i 607 f. Kr. og i 70 e. Kr. Det kommer ikke av at Jehovas vitner har sviktet når det gjelder å fortelle hans likefremme budskap. Jehova har en kjærlig hensikt med å sende sine vitner, nemlig å kunngjøre frelsens rike og gi en advarsel på forhånd om det onde som blir følgen av å forkaste dette rike. Dette viser hvor livsviktig det budskapet er som vi bringer. I stedet for å bli helbredet av det, gjør kristenheten opprør mot det og føler seg i likhet med den rike mann i Hades pint av det. Det samme som ble sagt til Babylon, kan vi nå si til kristenheten: ’Vi har søkt å læge kristenheten, men det lot seg ikke læge.’ (Jer. 51: 9) Den er dømt til undergang like sikkert som den syke kong Ussias, og skynder seg bort fra Jehova fram mot sin bedrøvelige død.

13. Hvem har budskapet god innvirkning på? Hva gjør de som følge av det?

¹³ Men budskapet har ikke desto mindre også en god virkning, som det er skrevet: «Han sendte sitt ord og helbredet dem og reddet dem fra deres graver [ødeleggelser, KJ].» (Salme 107: 20) Selve den åndelige levning er blitt påvirket av ordet på den måten, og nå også en stor hjord av den rette Hyrdes «andre får». Med bløtgjorte hjerter tar de imot det budskap som blir forkynt av vitnene. De lar det synke dypt ned i åpne, forstående ører, og med troens øyne ser de hvordan Jehova bruker sine vitner til å fullføre sin gjerning. Derfor forlater de den dødsdømte kristenhet, vender seg til Jehova og slutter seg til hans vitners teokratiske organisasjon og blir helbredet.

HVOR LENGE?

14. Hva spurte Esaias om? Hvordan svarte Gud ham og oss?

¹⁴ Undres dere ikke på hvor lenge dere ennå skal fortsette å avlegge vitnesbyrdet trass i kristenhetens hårdhjertethet? Esaias fikk svaret for oss. «Da spurte jeg: Hvor lenge, Herre?e Og han sa: Inntil byene er ødelagt og folketomme, og husene uten mennesker, og landet er ødelagt og blitt til en ørken. Og [Jehova] skal drive menneskene langt bort, og tomheten blir stor i landet.» (Es. 6: 11, 12) Uten å fastsette en bestemt tid setter Jehova her en praktisk grense for vårt arbeid blant menneskene i den ulægte kristenhet. Vi må fortsette inntil kristenheten er kommet i den øde tilstand som er profetisk skildret her, og som ble vist ved ødeleggelsen av Jerusalem og Juda i 607 f. Kr. Esaias selv avla ikke vitnesbyrdet helt til denne begivenheten. Han døde over hundre år før den tid. Men hans medvitner avla vitnesbyrd til den tiden. Jeremias fortsatte å profetere i fangenskap i Jerusalem også mens byen var under beleiring av babylonierne. Da Jeremias ble frigitt etter byens fall, fortsatte han å forkynne inntil de menneskene som var tilbake, flyktet i redsel til Egypt. De tok ham med seg med makt, og så ble landet liggende forlatt både av mennesker og husdyr.

15. a) Hvordan skal kristenheten bli lagt øde? b) Hva må vi gjøre inntil da, og etterpå?

¹⁵ Den tiden nærmer seg da dyrets «ti horn», støttet av hele kroppen til dette dyret, vil vende seg mot kristenhetens skjøkesystem av babylonisk religion og ødelegge det. Alle dens religiøse systemer kommer til å bli rammet. Deres tilhengere vil bli tatt til fange eller ødelagt av de verdslige elementer som kjemper mot religionen og Guds rike, og derved vil den organiserte religion bli liggende øde. Det blir begynnelsen til Harmageddon-slaget, men når det er på sitt høydepunkt, vil Jehovas himmelske hærskarer under hans konge Jesus Kristus fullbyrde hans rettferdige dommer mot alle de ugudelige religiøse, politiske, sosiale og kommersielle elementer. Denne guddommelige domsfullbyrdelse vil befri jorden for dem. Dette er det som kommer over kristenheten fordi den har lukket sine øyne, gjort sine ører døve og sitt hjerte sløvt overfor vitnesbyrdet fra de vitner Jehova har sendt. Trass i den beleiringstilstand de makter som motstår Gud, kan komme til å bringe over kristenheten, må vi fortsette med å bringe ut Rikets budskap og forkynne «hevnens dag fra vår Gud». Etterat kristenheten er falt i Harmageddon, må vi gjøre som Esekiel, forkynne Riket og Guds hevn over alle systemer utenfor kristenheten, inntil «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» ødelegger dem, og hans universelle overhøyhet står rettferdiggjort for evig. Ved hans hjelp, styrke og beskyttelse vil intet kunne stoppe oss før den tid. Hans befaling til oss skal bli utført helt og fullt.

16, 17. Hva sa Jehova til slutt om en tiendedel i landet, og hvordan blir det oppfylt?

¹⁶ Dette budskapet om Guds hevn vil virke sterkt på oss og få oss til å spørre: Vil noen komme levende igjennom? Jehova gir oss gjennom Esaias en forsikring om dette. I de avsluttende ord av sin bemyndigelse til denne profet i templet sier han: «Men ennå skal det være en tiendedel i den, skjønt den atter blir fortært — liksom det blir en stubb igjen av eken og terebinten når de felles, så skal en hellig ætt være den stubb som blir igjen.» — Es. 6: 13, Ro; AS.

¹⁷ Denne «tiendedel» ser ut til å være den trofaste åndelige levning av Jehovas vitner, som var forbilledlig framstilt ved den trofaste jødiske levning som vendte tilbake til det tidligere troløse Judas og Jerusalems land og fornyet den rene tilbedelse av Gud der. Levningen, som er de siste av Guds ’hellige folk’ på jorden, er en «hellig ætt», en «hellig slekt» (Mo). Akkurat som en ek eller et terpentintre som blir felt, etterlater en stubb som spirer igjen ved eimen av vannet, så vil denne hellige ætt bli tilbake som en stubb i jorden og vil spire igjen etter Harmageddons ødeleggelser. (Job 14: 7—9) Sammen med dem vil også den store hjord av «andre får» overleve, for de har vendt seg til Jehova og hans rike ved Kristus og er blitt helbredet. De svarer til Ebed-Melek og rekabittene som overlevde Jerusalems første ødeleggelse sammen med Jeremias. På samme måten vil den rene tilbedelse av Jehova spire igjen under de aller gunstigste forhold etter Harmageddon, og vil utbre seg til jordens ender. Da ’skal hele jorden være full av Jehovas herlighet’, slik som serafene i templet forutsa.

18. Hva blir da vegen for oss, i betraktning av vår guddommelige bemyndigelse?

¹⁸ I betraktning av vår guddommelige bemyndigelse fra templet kommer vi ikke til å stoppe med vår virksomhet som hans vitner før kristenheten blir slått ned i Harmageddon og anledningen for dens tilhengere til å angre er forbi. Derfor går vi på og forkynner budskapet, mens vi ’betrakter vår Herres tålmodighet som frelse’, både for oss selv og for dem som hører på oss. — 2 Pet. 3: 15, NW.

[Fotnoter]

Hva var det Esaias sa «fordi han så hans herlighet»? Johannes siterer her Esaias to ganger, først Esaias 53: 1 om «Jehovas arm», og deretter Esaias 6: 10 om tempelsynet. I Esaias 53: 1 er «Jehovas arm» Kristus Jesus. I Esaias 6: 10 er Jehova den som taler i templet, men han tar sin sønn med når han sier: «Hvem vil gå for oss?» det vil si, for meg og min sønn. Vi ser av dette at den førmenneskelige Jesus var forent med Jehova i hans herlighet i templet, og derfor kunne Johannes med rette si at Esaias her så hans herlighet og talte om ham, «Jehovas arm». Sikkert er det at Jesus, den større Esaias, ikke hadde sendt seg selv, men Jehova i templet gjorde det, for Johannes anvender her Esaias 6: 10 på Jesus som den utsending som denne profetien først ble oppfylt på, etterat Jesus hadde ridd inn i Jerusalem og framstilt seg som konge og hadde renset templet. På den tiden var ikke Jesus i «sin herlighet», men de jødiske ledere hadde bakvasket ham og sammensverget seg om å drepe ham.

Det samme er tilfelle der Matteus 13: 14, 15 anvender Esaias’ profeti på Jesus, for der hadde også de religiøse ledere lagd en sammensvergelse for å ødelegge ham. (Matt. 12: 14; Joh. 11: 57) Jesu herlighet med sin Far i templet kom ved den endelige og fullstendige oppfyllelse av Malakias 3: 1—4 i året 1918, da Jehova sendte ham som sin paktens engel til å dømme og rense sitt innvigde folk. Særlig etter sin oppstandelse er Jesus avglansen av Jehovas herlighet. — Hebr. 1: 2, 3; 2 Kor. 4: 6. Se også side 232, § 4.