Å gjøre det arbeid en er tildelt
EN POPULÆR engelsk sang sier at ’den lykkelige gamle sola har ikke noe annet å gjøre enn å rulle over himmelen hele dagen’. Solen har meget mer å gjøre enn å rulle dovent over himmelen. Solen ble skapt til å arbeide. Den ble dannet til å lyse og «råde om dagen». (1 Mos. 1: 16) Den er jordens ovn eller varmekilde, som skaffer varme og gjør livet mulig. Hvis solen ikke arbeidet, ville det som står i Predikeren 1: 7 ikke være sant: «Alle bekker løper ut i havet, men havet blir ikke fullt; til det sted som bekkene går til, dit går de alltid igjen.» Hvorfor blir det ikke fullt? Jo, hvert sekund løfter solen 16 000 000 tonn vanndamp opp fra havet; denne vanndampen blir til skyer som blåser inn over landene og skaffer regn. Uten solens arbeid ville ikke havets vann vende tilbake dit bekkene kommer fra, og regnet ville opphøre. Det er godt for oss at solen gjør mer enn bare å rulle over himmelen hele dagen.
Månen arbeider også, for den ble skapt til å lyse og «råde om natten». (1 Mos. 1: 16) Det er den som utgjør kraften bak tidevannet. Sol og måne og stjerner utfører et lovprisningsarbeid, som vist i Salme 19: 1—4, AT, når vi ser på disse ordene i salmen fra et bokstavelig synspunkt: «Himlene forteller Guds ære og hvelvingen forkynner hans henders gjerning. Den ene dag lar sin tale utstrømme til den annen, og den ene natt forkynner den annen sin kunnskap. Der er ingen tale, der er ingen ord, heller ikke høres deres røst; likevel går deres røst ut over all jorden, og deres ord til verdens ender.»
Jorden ble dannet til arbeid, til å nære og oppholde liv. Den er ikke et ørkesløst himmellegeme, men roterer så hurtig at dens overflate ved ekvator farer av sted med en fart på over 1600 kilometer i timen. Derved får vi natt og dag. Dessuten suser jorden rundt i sin bane om solen med en fart på 108 000 kilometer i timen, så utrettelig at den år etter år fullfører sin nesten 940 000 000 kilometer lange reise uten å vike fra ruten så meget som 1/1000 av et sekund. Hvis den ikke gjorde denne reisen, ville vi ikke få noen forandring i årstidene. Det er heldig for oss at jorden ikke henger ørkesløs og ubevegelig i rommet.
Og da mennesket ble satt på jorden, ble han ikke tildelt en drømmende og uvirksom tilværelse, som om dovenskap var den ideelle tilstand. Da Gud skapte mennesket, «satte (han) ham i Edens hage til å dyrke og vokte den». Dessuten skulle han sammen med Eva oppfostre barn, legge jorden under seg, utvide den fullkomne tilstand i Eden over hele jorden, og herske over de andre formene for jordisk liv. (1 Mos. 1: 26—28; 2: 15) Lykkeligvis skapte ikke Gud mennesket til et liv i lediggang. Dovenskap er en snare som leder til døden. — Esek. 16: 49; 1 Tim. 5: 13.
Også de lavere dyr utfører nyttig tjeneste. For å nevne en av disse mange tjenestene: Hva skal vi si om de insektene som bestøver plantene så de kan formere seg og bære frukt? Ja, Jehova Gud bruker til og med en av disse bitte små skapningene som et eksempel på flid, når han sier: «Gå til mauren, du late, se på dens veger og lær forstand; for den har ingen leder, ingen formann eller sjef; likevel skaffer den til veie sin føde om sommeren og samler inn om høsten.» (Ordspr. 6: 6—8, Mo) Har du noen gang sett maur ligge makelig og sole seg? Er de ikke tvert imot alltid travelt opptatt med sitt arbeid?
Skaperen, Jehova Gud, arbeider, og hans verk er fullkomment. (5 Mos. 32: 4) Han kan nok ha begynt en sabbat etterat han hadde fullført sitt skaperverk med hensyn til jorden, men dette betydde ikke at han ble en lediggjenger i universet, som vist ved Jesu ord: «Min Fader arbeider inntil nå; også jeg arbeider.» Da Jesus var på jorden, sa han: «Jeg må gjøre hans gjerninger som har sendt meg.» Da Jesus var tolv år gammel, var han i arbeid i sin Fars tjeneste, og noen år etterpå døde han som en trofast arbeider som vitnet om Jehovas sannhet. (Joh. 5: 17; 9: 4; 18: 37; Luk. 2: 42—49) Så nidkjær og utholdende var Jesus til å utføre gudfryktig arbeid at han ble et mønster for de kristne: «Til denne løpebane ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere og etterlot dere et mønster, forat dere skal følge nøye i hans fotspor.» — 1 Pet. 2: 21, NW.
Kristus Jesus tildelte sine etterfølgere deres arbeid da han bød dem å være hans vitner og vinne disipler, og sa: «Og dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal den fullbyrdede ende komme.» (Matt. 24: 14; 28: 19; Ap. gj. 1: 8, NW) Og når kristne arbeider sammen som en organisasjon, bør enhver holde seg til det arbeid som er tildelt ham, for han bør forstå at Jehova setter enhver på den plass som behager Ham, og at all tildelt tjeneste er viktig. (1 Kor. 12: 18—25) Husk på at Satan begjærte en høyere stilling enn den som var tildelt ham, og det ble hans fall. Søkte ikke Mirjam å opphøye seg selv til en høyere stilling i tjenesten, og ble irettesatt av Gud for det? Og da Korah opprørsk traktet etter en mer framskutt plass i Israel, åpnet ikke da jorden seg og oppslukte ham? Hvor meget bedre var ikke den stilling hans etterkommere inntok århundrer etterpå, som salmen om dem gir uttrykk for: «Jeg vil heller være dørvokter i min Guds hus enn bo i ugudelighets telt.» (4 Mos. 12: 1—15; 16: 1—3, 31—33; Salme 84: 11, KJ; Es. 14: 12—15) Når en forsøker å forandre på den tjenesten en er blitt tildelt, da glemmer en det teokratiske prinsipp som er uttrykt i Salme 75: 7, 8: «For ikke fra øst eller fra vest, ei heller fra fjellenes ørken — nei, Gud er den som dømmer; den ene fornedrer han, og den andre opphøyer han.» Derfor bør du ikke begjære og trakte etter andres tildelte arbeid. Du bør «holde deg til ditt arbeid». — 1 Tim. 4: 16, Mo.
Da blir vi velsignet. Da får vi framgang. Det arbeid Gud har tildelt oss, er det vi kan gjøre, ved hans nåde og ånd. Vi kan ikke gjøre solens arbeid og løfte 16 000 000 tonn vann hvert sekund. Vi kan ikke bevege tidevannet, slik som månen. Vi kan ikke lyse opp natthimmelen, som stjernene gjør. Nei, vi kan ikke engang gjøre arbeidet til de små insektene som bestøver plantenes blomster! Vi kan for den saks skyld heller ikke utføre det teokratiske arbeid som er tildelt våre kristne brødre. Men vi kan ved Guds nåde utføre det arbeid som er tildelt oss i eller under Guds organisasjon. Det er det arbeid hans ånd vil hjelpe oss å gjøre. På teokratisk vis kan vi ’arbeide på vår egen frelse’. — Fil. 2: 12.
Og når denne frelse redder oss inn i Jehovas nye verden, kan vi ta fatt på velsignet arbeid der. De salvede skal regjere med Kristus i himmelsk herlighet, mens jordiske tjenere vil ta opp det arbeid Adam og Eva i ulydighet forlot, nemlig å oppfylle jorden, underlegge seg den, forskjønne den og utøve kjærlig herredømme over dyrene. Da skal menneskene «selv få nyte frukten av sine henders gjerning». — Es. 65: 22.