Gode nyheter fra Hellas
UT FRA det krigsherjede og preste-dominerte Hellas kommer det både gode og dårlige nyheter om Jehovas vitner. De dårlige nyhetene beretter om de forferdelige lidelser som stadig påføres disse ydmyke kristne. De gode nyhetene forteller derimot hvordan den allmektige Gud ikke bare forsvarer og styrker sine vitner i deres lidelser, men også hvordan han gir dem enestående anledninger til å fortelle andre om Jehovas miskunnhet og kjærlige omsorg mot de ydmyke på jorden og om hans forferdelige vrede som om kort tid skal bli utøst over menneskenes onde undertrykkere. De gripende nyheter som her følger, vil glede og trøste alle mennesker i alle land som elsker og kjemper for frihet og sannhet.
Den 12. april i forfjor ble ni Jehovas vitner brutalt arrestert i Aten mens de feiret minnehøytiden, dette høytidelige måltid som ble innstiftet av Kristus den natten han ble forrådt. Disse Kristi brødre ble dømt til mange måneders fengsel. I fjor slo Guds fiender atter ned på Jehovas vitner, enda de hverken hadde standrett eller unntakslover som de kunne bruke som påskudd for en slik ond handling. Denne gangen hendte det i Serres i Makedonia hvor 35 av Herrens folk og 4 interesserte mennesker med god vilje var samlet til minnehøytiden i lydighet mot Kristi befaling. Alle ble arrestert, stilt for en forut inntatt domstol og dømt til fengsel fra 3 til 7 måneder og bøter fra 100 000 til 300 000 drakmer, samt ett års prøvetid ved løslatelsen.
Du vil sikkert være interessert i å høre hva dommerne i dette tyranniske landet baserte sin kjennelse på. En oversettelse av denne del av den skjendige dommen, nr. 233, lyder:
«.... det vil altså si at disse kjetterne, Jehovas vitner, var i full virksomhet med et bønnemøte hjemme, og de benyttet i dette øyemed et rom i John Duzulikopulos’ gård i Megalou Alexandrou gate 33. Rommet var ved dette høve utstyrt med de nødvendige stoler, benker og et bord som de hadde dekket med usyret brød, messekarene sine og forskjellige bøker som utgis av kjettersekten Jehovas vitner, slik som Vakttårnet og lignende, som er beslaglagt av myndighetene, og de hadde til hensikt å feire Kristi minnehøytid (Påsken)....»
Det finnes imidlertid en annen og lysere side ved denne svarte sky av forfølgelse og inkvisisjon. Rettssaken varte en hel dag, og det var omtrent 500 mennesker til stede som fikk høre et veldig vitnesbyrd om Jehovas folks arbeid og tro. Selv retten måtte drøfte saken i 21/2 time før den avsa kjennelsen. Kommentarer fra rettssaken ble offentliggjort av avisene i Serres, Saloniki og Aten. Til slutt ble derfor alt til ære for Jehovas navn. Den dom som ble avsagt, ble appellert til en høyere domstol i Saloniki.
EVANGELIEFORKYNNELSE I GRESKE FENGSLER
Visekretstjeneren i Atens krets av Jehovas vitner har nylig sonet en dom på 120 dagers fengsel, ikke fordi han hadde gjort noe galt, men fordi han tjener Gud. I et brev beretter han om de vidunderlige opplevelser han hadde under fangenskapet, og resten av denne artikkel er tatt fra dette brevet.
«Først ble jeg satt inn i et gjennomgangs-fengsel sammen med 27 til 30 andre fanger, og vi ble alle plasert i en celle som bare var beregnet for 5 eller 6 personer. Men dette var et forholdsvis bra rom hva renslighet og fangenes art angikk. De fleste var handelsmenn, offiserer, jurister, leger, professorer, politifolk og andre intellektuelle.
Jeg ble holdt der i 14 dager, og i løpet av den tiden passerte 84 forskjellige fanger rommet. Ved Herrens nåde var det mulig å holde et 2-timers offentlig foredrag hver aften om Jehovas rike ved Kristus og om Guds framtidige velsignelser. Alle hørte på det vitnesbyrd som ble gitt. Endog sjefen for avdelingen, hans assistent og alle fangevokterne og politimennene hørte på. Etterpå var det to av dem som viste en ualminnelig interesse for sannheten, og i dag startet jeg et hjemme-bibelstudium med den ene av dem.
Senere ble jeg sendt til et annet fengsel i Aten, og siden jeg ikke ville fornekte Jehova Gud som jeg tilber, noe fengselsbestyreren forlangte, ble jeg sperret inne sammen med 73 farlige forbrytere og hasjisj-røkere. [Hasjisj er et berusende narkotisk middel som bedøver like sterkt som opium.] Til tross for disse menneskers degenererte tilstand, var de godt kjent med Bibelens sannheter, for de hadde lært en hel del av andre Jehovas vitner som i tidens løp hadde vært innesperret der.
I den forbindelse anser jeg det som min plikt å fortelle dere at så vidt jeg har kunnet forstå, har Jehovas vitners oppførsel mens de sonte dommene her og i andre fengsler og på fangeøyene Makronesus og Yura, bidratt til en stor kunngjøring av Jehovas navn. Dette kommer antagelig av brødrenes kristne oppførsel, deres tålmodighet og teokratiske takt under de forskjellige samtaler de hadde. Således var det lagt et godt grunnlag da jeg kom, og derfor ble det satt stor pris på mine «offentlige foredrag».
Mange av dem hørte imidlertid for første gang om Bibelen, om en kjærlig Gud og hans rike, om det forestående Harmageddon-slag og den absolutte nødvendighet av å ta standpunkt på Kongen Kristi høyre side. Disse menneskene, som ble betraktet som «forbrytere og narkotikaslaver», lyttet med begeistring og ba om at det ikke måtte gå en dag eller en kveld uten at det ble holdt foredrag og samtaler om Guds ord. Som tiden gikk, kunne en høre flere av dem i glede rope til vokterne at fra nå av skulle de være Jehovas vitner! De ville til og med prøve på å slutte å røyke, og to av dem greidde det virkelig. De begynte å studere Bibelen, og før jeg reiste, noterte de min privatadresse slik at de kunne få et ordentlig hjemme-bibelstudium i sitt eget hjem når de ble løslatt fra fengslet.
Mitt nærvær blant disse ulykkelige menneskene ga dem enda en anledning til å høre det gode budskap om Riket, og ikke bare høre, men også styrke håpet om liv under Jehovas rike ved Kristi styre.
Da de 17 dagene var gått, ble jeg kalt fram for fengselsdirektøren, som på en meget elskverdig og høflig måte rådet meg til å la være å tale og drive «propaganda» slik som det var blitt rapportert til ham av hans hemmelige agenter, som vanligvis finnes i hver eneste fengselcelle. Som en del av handelen, og som et lokkemiddel for at jeg skulle føye meg etter hans anmodning, lovte direktøren å overføre meg til en annen del av fengslet, slik at jeg kunne få det friere og mer behagelig.
Da jeg besvarte dette tilbudet, lot direktøren meg forklare at bare det å diskutere sin tro, ikke er «propaganda», og siden tale i seg selv, som bare er bruk av tungen, ikke er forbudt, vil jeg heller snakke om Skaperen og hans rike enn å sladre og baktale og diskutere andre saker og ting. Jeg tilføyde at Jehovas vitner ikke blander seg inn i handel og politikk, og at de utelukkende er interessert i å kjenne sin Skaper. Jeg benyttet anledningen til i korthet å fortelle om vår tro og om Guds beslutninger slik som Bibelen inneholder dem.
«Men hvorfor kaller dere Gud for Jehova?» spurte han. Jeg svarte: «Det kan de få besvart av fengselspresten selv, som står her.» Dermed vendte jeg meg mot ham, og han svarte uten å nøle: «Guds navn er Jehova enten vi nå synes om det eller ikke.» Ja, min glede var meget stor for at direktøren kunne få høre av en ortodoks prests munn at Jehova er navnet på Gud.
EN MODERNE «PAULUS» BLANT HEDNINGER
Etter å ha fått vite at Jehova er Gud, beordret fengselsdirektøren, som til å begynne med var så streng, at jeg skulle overføres til en bedre fløy, til et rom som ble kalt Colonaki (det betyr den «aristokratiske avdelingen»), kanskje fordi han tenkte som så at de der inne ikke ville bry seg om budskapet på grunn av den sosiale posisjon de hadde, og fordi mange av dem var vitenskapsmenn og opplært til å være ateister. Det gikk imidlertid helt annerledes.
I den nye cellen min ble det for de 12 beboerne avlagt et stort vitnesbyrd i form av foredrag og samtaler. De erkjente at Jehovas vitner var konsekvente i sin framgangsmåte når det gjaldt det de trodde på ifølge Bibelen. De visste at de ortodokse religioner er blitt et redskap for politiske anskuelser, at de er menneskelige institusjoner som er basert på tradisjoner og at deres lære er i motstrid med Bibelen.
Denne cellen var helt annerledes enn alle de jeg inntil da hadde vært i. Jeg hadde det ikke bare mer rolig og bekvemmelig, men jeg fikk også tillatelse til fritt å omgås alle fangene i hele fløyen mellom klokken 8.30 og 18. På denne måten tillot Herren meg å bli kjent med denne gruppen på omkring 600 personer. Noen av dem viste seg å være «får».
En av disse får-lignende personer var før han fikk sannheten, en slik fanatisk religionstilhenger at han hadde kjøpt alle skriftene som en professor ved Atens universitet hadde gitt ut mot Jehovas vitner. Han hadde gitt dem som gave til fengselsbiblioteket i håp om at ikke de andre fangene skulle bli bedratt av det han kalte «Jehovas kjetterske vitner». Men da denne mannen var oppriktig, slik som fariseeren Saulus, som senere ble apostelen Paulus, så er han i dag et ivrig vitne for Jehova.
Jeg må fortelle enda en interessant opplevelse. En velkjent professor ved Atens universitet offentliggjorde et slags brev med kritikk av Jehovas vitner i Aten-avisen Estia, og det inneholdt følgende uttalelse: «De [Jehovas vitner] fordreier Bibelen og tyder Åpenbaringen, som er en lukket og forseglet bok for evig og alltid.» Denne artikkelen forårsaket stor røre i cellen, og en av mine medfanger, en jurist, spurte meg da han hadde lest professorens framstilling, om jeg hadde en annen oppfatning. Jeg svarte: «Jeg vil først høre Deres egen mening, men før De sier noe, så les Åpenbaringen 22: 10.» I et eksemplar av Det nye testamente som var utgitt av Det ortodokse broderskap, leste han Skriftens ord: «Du skal ikke sette segl for de profetiske ord i denne bok.» Derpå utbrøt han: «Det er jo helt tydelig at professoren har urett, og jeg er forbauset over at han offentlig drister seg til å forhåne Jehovas vitner og så avgjort fordreie sannheten.»
De andre tilhørerne i cellen skyndte seg å lese avisartikkelen og skriftstedet i Åpenbaringen som jeg hadde henvist til, og de ble også synlig forbauset over professorens uriktige framstilling. Jeg ga dem en nærmere forklaring, og sa: «Hvis dere nå leser Åpenbaringen 1: 1 hvor det er skrevet: ’Jesu Kristi åpenbaring, som Gud ga ham forat han skulle vise sine tjenere’, så vil dere lett forstå at denne bok er lukket og forseglet for professoren fordi han ikke er en Kristi tjener, men boken er ikke lukket for Guds og Kristi tjenere, Jehovas vitner. Selve navnet på boken, Åpenbaringen, viser at den ikke skal være lukket for alltid.»
Hvor mange av disse fangene, som viste interesse for sannhetsbudskapet, som kommer til å gå videre framover og øke sine kunnskaper om Bibelen, det vet bare Herren. Men Jehova Gud kjenner sine, og Han vil ikke tillate at et eneste av Hans får går fortapt. Jeg takker Herren av hele mitt hjerte for de velsignede opplevelser jeg hadde under fangenskapet. Det var i utide for meg, men i tide for disse fangene, og derfor prøvde jeg å benytte enhver anledning til å forkynne ordet. Det er helt tydelig ut fra disse opplevelser at all undertrykkelse, forfølgelse og fengsling som føres over Jehovas vitner her i Hellas, bare tjener til å bevise vår Guds herlighet, majestet og storhet, Han hvis navn alene er Jehova!»
For dertil ble I og kalt, fordi også Kristus led for eder og etterlot eder et eksempel, forat I skal følge etter i hans fotspor, han som ikke gjorde synd, og i hvis munn det ikke ble funnet svik. — 1 Peter 2: 21, 22.