Fra Nicaragua til Panama (2)

Det var på vinteren 1943 at de første misjonærene ble sendt til Costa Rica, og på den tiden var det 83 forkynnere der. De fleste av dem var knyttet til den engelsktalende fargede kretsen i Port Limón. Det ble arbeidet svært lite blant den spansktalende befolkningen. Siden den gang har arbeidet gått framover med rasende fart, og i dag er det nesten 1100 forkynnere spredt omkring i landet, organisert i 28 kretser. Selv om det har vært en glimrende økning i antallet på forkynnere, så er det stadig mulig å forbedre kretsorganisasjonene. Ett av de forhold som særlig gjorde seg gjeldende i Costa Rica, gjør seg også gjeldende mange andre steder i verden. Noen brødre forstår ikke ansvaret de har, eller skjønner ikke verdien av å komme regelmessig på Vakttårn-studiet og tjenestemøtet. I San José er det for eksempel en av avdelingene med 160 forkynnere som gjennomsnittlig har 50 til 60 brødre på Vakttårn-studiet. De er nidkjære i sitt arbeid, og de arbeider godt fra dør til dør, men en hel del lar andre ting komme forstyrrende i vegen når de med rette burde ta til seg mat fra Guds ord. Disse punktene ble behandlet på sammenkomsten. På andre steder i Costa Rica gjør derimot brødrene seg store anstrengelser for å komme til de sammenkomster Herrens folk har. De forstår at de ikke bør unnlate å komme sammen. Flere nidkjære brødre reiser over en og en halv mil med kano for å komme til hvert av kretsens møter. Alle Jehovas vitner burde legge merke til en slik nidkjærhet som denne, særlig når en tar i betraktning at mange bare behøver å gå en eller to kilometer for å komme til et møte og ta til seg av de ting som er til nytte for oss alle. Vi tror at dette, sammen med de øvrige råd som ble gitt ved sammenkomsten, vil stimulere til større deltagelse i møtene, og møtene vil da stimulere brødrene til enda større gjerninger, og resultatet blir større utvidelse i Costa Rica.

Søndag morgen var det 45 brødre som symboliserte sin innvielse til å gjøre Guds vilje. Sammenkomsten ble avsluttet med det strålende offentlige møtet som ble holdt den 1. januar, en annen stor fiesta-dag i Costa Rica. Alle konventdeltagerne lurte på hvor mange som ville gi avkall på fiesta’en for å komme og høre på det bibelske foredraget «Det er senere enn du tror!» Det var 863 som samlet seg i auditoriet, deriblant lederen for det evangeliske misjonsarbeidet i Costa Rica, som nylig ga ut en bok mot Jehovas vitner. Hans ondskapsfulle uttalelser har ikke skadet arbeidet det minste.

Innimellom møtene måtte avdelingskontorets opptegnelser bli kontrollert og andre problemer bli drøftet. Igjen var tiden altfor knapp for alt det en gjerne ville ha gjort. Ved middagstid mandag måtte de reisende dra videre til sitt neste oppholdssted, Panama. Det var også en annen stor mengde som befant seg på flyplassen mandag middag. Mange av brødrene fra Port Limón skulle fly hjem igjen, og det så ut som om flyhavnen var full av Jehovas vitner, som noen reiste den ene vegen og noen den andre vegen. Det er sannelig interessant å legge merke til at det i dette lille landet med omtrent 900 000 mennesker nå er 1100 forkynnere av Riket. Vi tror det er mange flere velvillige mennesker som skal finnes, og ved Herrens nåde skal forkynnerne i Costa Rica gi føde til de «andre får» som Kristus samler til sin hjord.

PANAMA

De to reisende, broder Knorr og broder Morgan, ønsket at de kunne ha vært lenger på besøk hos Gilead-studentene, for de syntes ikke oppholdet deres hadde vært lenger enn den lange frokosten de hadde hatt sammen med dem mandag morgen, den 2. januar, da de hladde drøftet noen personlige problemer. Men reise måtte de, for å kunne holde reiseruten. Vårt DC-3-fly fra Pan American steg hurtig for å komme over de nærliggende fjellene i sør. Det varte ikke lenge før vi fløy utover Stillehavet, og litt senere nærmet vi oss lufthavnen i David, Panama. Her skulle de bare fylle bensin, men det var noen passasjerer som gikk av også. Det var imidlertid kjekt å se denne byen i den nordlige delen av Panama, for her er det blitt organisert en liten krets takket være misjonærenes gode arbeid. Så dro de videre igjen. De fløy i østlig retning ut over Stillehavet, for her skyter fastlandet litt ut mot øst. Det var en skuffelse for broder Knorr at de ikke landet ved Balboa, der han hadde gått ned på tidligere turer. I de siste tre månedene hadde imidlertid de kommersielle luftfartsselskapene vært nødt til å bruke en ny flyplass ute på landet, Aeropuerto Tocumen. Balboa-flyplassen ligger bedre til for byen, mens den nye lufthavnen ligger omtrent tre mil utenfor Panama City. Men dette la ingen demper på brødrenes ønske om å møte flyet. Mange biler som var fulle av brødre, hadde kommet, og mange andre hadde reist ut med buss for å hilse de reisende fra Selskapet velkommen. Det var så mange mennesker at det var vanskelig å se alle misjonærene, men ikke så lenge etter kom vi til misjonærhjemmet i 4. juli-vegen, og kunne snakke med alle dem som hadde gått gjennom skolen og tatt opp arbeidet i utlandet. Det var en sann glede å snakke med dem den kvelden og vise dem de nyeste fotografiene av Brooklyn Betel-hjemmet og fabrikken og områdene ved Vakttårnets bibelskole Gilead. Alt sammen vakte minner til live hos dem. Og de stilte en masse spørsmål, blant annet noen om 1950-sammenkomsten som de ikke fikk svar på. Men forhåpentlig får de svarene når tiden er inne til å gi dem, og de blir vel til deres fulle tilfredsstillelse.

Brødrene Knorr og Morgan bodde hos de seksten misjonærene i hjemmet i Panama City. Det er et meget vakkert hjem. De tilbrakte fire og en halv dag i Panama, og det var travle dager. Om dagen var forkynnerne travelt opptatt med å bekjentgjøre det offentlige foredraget «Frihet for de fangne». Om kvelden var vi opptatt i lokalet der sammenkomsten ble holdt. Det var en nattklubb som var leid for anledningen. Møtet, som begynte kl. 19, måtte være over kl. 21, forat lokalet kunne bli brukt til andre formål. Tirsdag kveld var det 350 brødre til stede. Det var både engelsk- og spansk-talende forkynnere og velvillige mennesker. Foredragene måtte bli tolket fra engelsk til spansk. Brødrene Knorr og Morgan talte til menigheten.

Onsdag morgen, den 4. januar, ble det holdt en dåpstale, og tolv brødre symboliserte sin innvielse. Bekjentgjøringen av det offentlige møtet fortsatte ved hjelp av løpesedler og plakater. Den kvelden var møtesalen overfylt. Alle sitteplasser var opptatt, og flere hundre måtte stå. Tellingen viste at det var samlet 703, og de viste stor oppmerksomhet. Torsdagen ble vigd misjonærene og virksomheten på avdelingskontoret, og det ble også en del av fredagen. De måtte gjøre en tur til Colón som ligger på den siden av landtungen som vender mot Atlanterhavet. Der er det også en engelsk og en spansk krets. De besøkte misjonærhjemmet i Colón. Det blir utført et utmerket arbeid gjennom det. To gode kretser er blitt opprettet, og disse brødrene samlet seg i sin vanlige Rikets sal, som de bruker sammen. Folk som de hadde studier med, ble innbudt til dette møtet, som ble holdt fullstendig på engelsk, for flesteparten av de spansktalende brødrene forstår engelsk også. Det var 294 som fylte Rikets sal. Dette var det første møtet på deres engelske områdesammenkomst fredag kveld. Broder Knorr og broder Morgan var talere, og de benyttet tiden til å holde tjenestetaler. Etter møtet den kvelden reiste noen få av brødrene tilbake til Panama City sammen med brødrene fra hovedkontoret, for de besøkende måtte tidlig opp neste morgen for å reise videre til Colombia.

Arbeidet i Panama går fint framover, men det er stadig muligheter for utvidelse, og det er nettopp det hver eneste misjonær gjerne vil det skal bli. Noen er ytterst ivrig etter å komme inn i landets indre, og de håpet at et nytt misjonærhjem ville bli åpnet. De følte seg sikre på at de kunne dra vekk fra de større byene, gjennomarbeide de mindre byene og opprette nye kretser. Det ble derfor ordnet slik at et nytt misjonærhjem skal bli opprettet inne i landet med noen av de nåværende Gilead-studentene like etter 1950-sammenkomsten, for disse brødrene ville gjerne være med på sammenkomsten og så vende tilbake til sine nye distrikter. Etter å ha tatt et oversyn over arbeidet, ble det avgjort at en del nye misjonærer skulle dra til Panama. Sannsynligvis vil derfor fire eller seks brødre bli sendt til Panama like etter at Jehovas vitner har hatt sin internasjonale sammenkomst. Det vil sette større fart i arbeidet som allerede går så godt der. I det første året misjonærene var i Panama, var det ifølge rapporten gjennomsnittlig 53 forkynnere. På fem år har gjennomsnittet økt til 375, med et høydepunkt på 490. Her ser vi også at en del lokale brødre har tatt opp den alminnelige pionertjenesten. Femten av forkynnerne i dette landet har funnet det mulig å komme inn i heltidstjenesten. En del av dem har dratt inn i landet, og har gjort en utmerket framgang. Det er nå opprettet elleve kretser, og brødrene tror at det i 1950 vil bli opprettet enda flere i andre byer og landsbyer.

Innbyggerne i Panama er lettbevegelige og meget livlige, og, som misjonærene har sagt, enten tar de raskt imot sannheten eller så vil de ikke ha noe med den å gjøre. En kan kanskje best forstå deres temperament når en legger merke til måten de kjører buss på. Du kan finne hundrevis av disse små tyve-seters bussene rundt omkring i Panama City, og det er ikke uvanlig å se at disse bussene kjører om kapp med hverandre for å komme først til neste stoppested i håp om å få de eventuelle passasjerene før konkurrenten. Du kan ofte lure på hvordan sjåføren skal greie seg i de trange gatene når han presser seg forbi andre kjøretøyer. Broder Morgan og broder Knorr reiste ved en anledning gjennom byen sammen med fire Gilead-studenter, og de moret seg over å se hvordan buss-sjåføren kjørte inn til fortauskanten og spurte noen om de ønsket å kjøre noen steder. Det er helt i sin orden at sjåføren prøver å gjøre forretninger på denne måten, og han vil stoppe om det så bare er en som ser ut som om han tenker på å entre en buss. Ofte stopper han midt i et gatekryss for å ta opp en passasjer.

Men de to gjestene og Gilead-studentene fikk det mest spennende og moro denne morgenen da sjåføren stoppet i en bakke bak flere andre busser. Plutselig ga bremsene i dette gebrekkelige kjøretøyet etter, og moroa begynte. I stedet for å la vogna gli en to, tre fot framover og støte inn i vogna foran, var sjåføren dum nok til å svinge bussen til høyre og inn på fortauet. Folk spratt til side i all hast for å unngå å bli kjørt ned av bussen som rullet nedover fortauet. Sjåføren gestikulerte vilt for å vise at bremsene hans ikke virket, og fikk til slutt kilt bussen sin inn mellom en annen buss og bygningen. Der blokerte den inngangen til to butikker. Heldigvis var det ingen som kom til skade, og vi kunne ikke la være å le over situasjonen. Passasjerene kunne ikke komme ut av bussen, for inngangen var klemt opp mot bygningen, og vinduene var for små til at vi kunne klatre ut gjennom dem. Det var stor oppstandelse og en masse snakking, og noen få minutter etter var tre politimenn på pletten og skulle ha greie på hvordan sjåføren kunne finne på noe sånt. Diskusjonen var høyrøstet, og ordene ble understreket med gester, for å vise at bremsene virkelig ikke hadde virket. Dette så ut til å være helt tilfredsstillende for politimennene. Det så ut til at når saken var den at bremsene ikke virket, så hadde han gjort det eneste riktige, og han fikk ingen innkallelse for trafikkovertredelse, så han skulle møte i retten fordi han hadde brukt et kjøretøy som ikke var i orden til personbefordring.

Til slutt talte politimannen til buss-sjåføren som hadde klemt oss fast opptil bygningen, og ba ham komme seg videre med bussen. Vi lurte på hva som nå skulle hende. Skulle vi fortsette å rulle nedover fortauet? Nå hadde det samlet seg hundrevis av mennesker like foran bussen, der de sto og drøftet situasjonen med stor grundighet. Det ville være nytteløst å be dem fjerne seg. Dette var noe utenom det vanlige, og alle ville gjerne være med på det. Heldigvis sto bussen presset så fast opp imot veggen at den ikke ville rulle nedover bakken. Den eneste måten passasjerene nå kunne komme ut på, var ved å gå ut gjennom nødutgangen i siden på bussen, for nå hadde den andre bussen kjørt videre. Broder Morgan prøvde å åpne døra ved å ta opp sikkerhetslåsen, men oppdaget at nødutgangen, som skulle brukes hvis det var nødvendig å komme seg ut av bussen i en fart, var spikret igjen. En av Gilead-studentene forklarte sjåføren på spansk at vi ønsket å få nødutgangen åpnet. Da tok han hesteskoen han hadde som et lykketegn og brukte den som hammer og brekkjern og fikk bøyd spikrene tilbake, så det gikk an å få åpnet nødutgangen. Alle passasjerene kom seg ut og gikk noen kvartaler nedover gaten til en annen buss, vekk fra hele oppstyret. Senere samme dagen tok den samme gruppen brødre en annen buss for å komme tilbake til misjonærhjemmet, og til deres store overraskelse ble den kjørt av den samme sjåføren som hadde kjørt vogna inn på fortauet. Han så likså overstrømmende og lykkelig ut som tidligere, men denne gangen hadde han en ny buss, og han hevdet bestemt at bremsene virket på denne bussen. For å overbevise oss, satte han på full fart og bråbremset så på et hjørne. Og med de små bussene og deres signalhorn fortsetter så livet å gå sin vante gang i Panama City.