Hvorfor de kristne skyr tobakken

MANGE nye kommer nå til kunnskap om sannhetene i Bibelen og finner sin plass i rekkene blant Jehovas vitner som forkynner evangeliet. Mange av disse nye har tidligere brukt tobakk, men har nå sluttet. Noen få andre kommer til kunnskap om sannheten, men slutter ikke å røke. Når en på en taktfullt måte prøver å veilede dem, svarer de at Bibelen ikke forbyr røking, og de sier at så snart det blir vist dem ut fra Bibelen at det er galt, vil de slutte å røke. Noen av dem har til og med budt sigaretter til ikke-røkende vitner i kretsens lokale, Rikets sal. Deres forsøk på å ta det humoristisk er under alle omstendigheter upassende og smaker av hån. De kan kanskje til og med friste en annen som allerede har renset seg for den vanen.

Det er sant nok at Bibelen ikke spesielt nevner tobakksrøking som et onde som en bør holde seg borte fra. Hvis de kristne skal sky det, hvorfor sier da ikke Bibelen det rett ut? Fordi tobakksrøking var ukjent i den tiden Bibelen ble skrevet. Under overskriften «Tobakk» finner vi følgende i Encyclopedia Americana, utgaven fra 1942:

«Bruken av tobakk stammer fra Amerika, og derfra har den spredt seg til praktisk talt alle deler av verden, og den er vel uten sammenligning blitt det mest brukte av alle narkotiske midler. .... Tobakken var alminnelig brukt blant indianerne på den tiden da Columbus oppdaget Amerika, og levninger fra jordhaugbyggernes tid viser at piperøking var en eldgammel skikk hos urinnvånerne. Da Columbus’ mannskap gikk i land i Vestindia i 1492, la de merke til at de innfødte røkte ruller av tørkede tobakksblader. Da spanierne kom til Mexico i 1519, fant de at de innfødte dyrket tobakk med omhu og dyktighet. .... Amerikas indianere hadde utviklet metoder til å dyrke tobakk og tilberede den i alle de former som nå er brukt. .... Dyrkingen og bruken av tobakk ble innført i India, Persia og andre asiatiske land tidlig i det 17. hundreåret.»

Dette viser at tobakken ikke ble brukt i bibelske land før mer enn femten hundre år etterat den siste av Bibelens bøker ble skrevet. Ikke desto mindre er de inspirerte formaninger som finnes i Bibelen, av en slik rekkevidde at de helt avgjort også omfatter bruken av tobakk. Et ydmykt og saktmodig menneske som ønsker å få veiledning, kan med utbytte undersøke slike skriftsteder som Salomos ordspråk 30: 12, Esaias 52: 11, Galaterne 5: 19, Kolossenserne 3: 5, Jakob 1: 22, Efeserne 5: 3, 4 og andre skriftsteder angående renhet både i legemlige og åndelige spørsmål. Disse skriftstedene slår fast et prinsipp for renhet som bør være en rettesnor for de kristne, og oppfordringen i 2 Korintierne 7: 1 er klar og tydelig: «La oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd og fullende vår helliggjørelse i Guds frykt!» En oversettelse på moderne engelsk lyder: «La oss rense oss fra alt som besmitter enten kjød eller ånd; la oss være helt innvigd ved ærefrykt for Gud.» — Moffatt.

Er ikke tobakksrøking en uren vane når den setter flekker på huden, gjennomtrenger klærne og kroppen med stank og fører til at det blir strødd aske rundt omkring? Er det ikke et uttrykk for hensynsløs selviskhet og ikke for kjærlighet, når en forpester luften med tykk røk som andre må puste inn og som svir i øynene? Besmitter ikke denne vanen kjødet ved å skade helbreden? Det er alminnelig erkjent at den gjør en kortpustet og mindre utholdende, nedsetter reaksjonsevnen, sløver hjernen, fremmer sykdommer i hjertet og blodkarene, svekker livskraften, irriterer bihulene og hinnene i nesen, munnen, halsen og lungene, framkaller kreft, skader forplantningsfunksjonene både hos menn og kvinner, svekker moralen og forkorter levetiden. Kan sigarettrøkere peke på noen fordeler som oppveier disse skadevirkningene? Kan en innvie sin kraft og styrke helt og uavkortet til Gud hvis en lar en del av den gå til spille ved å røke sigaretter? Blir en kristens innvigde styrke og tid og penger brukt på en fornuftig måte når han sløser dem bort ved å bruke tobakk? Jehovas vitner behøver ikke å ergre og plage røkere med disse og lignende spørsmål. Det er tilstrekkelig hvis hver enkelt røker, særlig de som er kommet til kunnskap om sannheten og som tar del i Jehovas tjeneste, tenker ærlig over disse spørsmålene og modig søker inn i sitt eget hjerte og sinn etter svaret.

De burde også huske at Jehova brukte sin synlige organisasjon til å befri deres sinn for falske religiøse læresetninger, at han brukte den til å lære dem Rikets sannheter, til å skildre for dem den nye jords velsignelser og til å lære dem opp i forkynnerarbeidet, som fører til så store gleder og til evig liv. De stolte på organisasjonen når det gjaldt alt dette, og var sikre på at Gud brukte den og stadig bruker den. Er det ikke da rimelig å tro at Gud også vil bruke den til å rense sitt folk for en slik uren vane som røking? Når en nybegynner ved organisasjonens hjelp er blitt et vitne, blir han da plutselig klokere enn sin synlige lærer når det gjelder spørsmålet om renhet og om å forklare skriftsteder som har med det å gjøre? Vakttårnet har tidligere ved flere anledninger behandlet bruken av tobakk. Legg merke til følgende kommentarer, tatt fra det danske Vagttaarnet for 15. november 1942. Etterat det har sitert 2 Korintierne 7: 1, sier det:

«All urenhet, enten den er i kjødet eller ånden, er en vederstyggelighet i Guds øyne. Renhet i kjødet og ånden er det stikk motsatte av urenhet, og betyr at skapningen må være ren i kroppen og i sinnet og bruke de naturlige evner han har fått, til Guds ære. Når han har tatt standpunkt på Jehovas side i det store stridsspørsmål og Jehova har gitt ham den store forrett å høre med til hans teokratiske organisasjon, må hans opptreden være i samsvar med denne hellige organisasjon.

Hærene [i denne verden] og de religiøse organisasjoner med dem, sørger for at de som kjemper for verdensherredømmet, blir rikelig forsynt med tobakk. I Encyclopædia Britannica (bind 26) heter det: ’Etter som en trengte inn i og utforsket det amerikanske fastland, kom det for dagen at bruken av tobakk, og særlig da røking, var en eldgammel og alminnelig utbredt skikk, i mange tilfelle KNYTTET TIL STAMMENES MEST BETYDNINGSFULLE OG HØYTIDELIGE SEREMONIER.’ Det betyr at bruken av denne planten var forbundet med demonisme, og hadde til formål å bringe de bedratte offer inn under demonenes makt. Er da bruken av tobakk, sett fra Bibelens synspunkt, noe rent eller urent? Bruken av tobakk er i høyeste grad noe urent, likegyldig i hvilken form den blir brukt. Den gjør kroppen uren og virker sløvende på sjelsevnene. Den som røker, virker støtende på sine omgivelser, og han skader seg selv og vanærer Gud og Kristus. Bruken av tobakk har i høy grad demoralisert menneskeslekten. Den skaper trang til andre urene og skitne ting. Guds ord godkjenner ikke under noen omstendighet bruken av tobakk, selv om den ikke nevnes med navn.

Det er derfor ikke konsekvent om tobakk blir brukt av noen i Guds organisasjon eller av noen av dem som ved hans nåde har fått den forrett å komme inn i ’tilfluktsbyene’. .... De som fortsetter å bruke denne skadelige planten, kan ikke betraktes som gode forbilder i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro og i renhet, og det eksemplet de gir ved sin handlemåte, blir til skade for deres neste. De gjør opprør mot et rimelig krav fra Herrens organisasjons side. ....

Hvis et menneske finner for godt å skade seg selv ved å bruke tobakk, har ingen rett til å si at han ikke skal gjøre det, men sikkert nok har heller ingen rett til å blåse tobakksrøk opp i nesen på andre mennesker. Tobakksrøking er en av de mest selviske vaner menneskene har lagt seg til, og er derfor et uttrykk for det stikk motsatte av kjærlighet. Røkeren tar ikke noe som helst hensyn til at røken kan virke generende, og derved krenker han andre menneskers rettigheter. Det er all god grunn til å være imot bruken av tobakk, og ikke en eneste grunn til å støtte den. ....

Tobakken er en plante Djevelen bruker til å demoralisere menneskene, særlig i ’endens tid’. Siden bruken av tobakk har sitt utspring i demonisme, kunne en vente at ’de onde ånders fyrste’ ville innføre den i kristenheten ved hjelp av religionens talsmenn og gjøre den populær der blant dem som praktiserer religion. Dens besmittende innflytelse har bredt seg til alle deler av jorden. Prøv å forestille deg ’den store skare’ av dem som overlever Harmageddon, under det rettferdige styre til de synlige ’fyrster over den hele jord’, med sigaretter i munnen forsøke å utføre det guddommelige oppdrag, å oppfylle jorden med en rettferdig slekt med sunt blod!» (Sidene 338, 339)

TILBØRLIG HENSYN TIL ORGANISASJONEN

Det er enda et punkt som de nye blant Jehovas vitner burde tenke på i samband med bruken av tobakk, og det er: Er det deres hensikt å bringe urenhet inn i organisasjonen og ødelegge det ord den har på seg for renhet? Den kjensgjerning at Jehovas vitner som gruppe betraktet ikke røker, er et særpreg for dem, et tegn som skiller dem fra verdensmennesker, noe som blir spesielt lagt merke til og omtalt av utenforstående. Typisk for dette er beretningen i avisen Springfield Union for 2. juli 1949, under rubrikken «Hos vitnene», som ble offentliggjort under seksjonssammenkomsten i Springfield, Massachusetts:

«En gutt på omkring 12 år hadde kikkerten sin rettet mot taleren, til tross for at han satt helt foran. Dette at det ble brukt kikkert, var egnet til å skape en viss veddeløpsstemning. Men det var noe annet som gjorde seg gjeldende i Colosseum, noe som var vidt forskjellig fra det som ellers er vanlig ved sportsstevner av alle slag. Særlig folk som pleier å gå der på hockeykamper, ville ikke ha kjent stedet igjen. Hvem hadde vel tidligere opplevd å være i Colosseum med 4500 andre mennesker, uten at det fantes det minste spor av sigarettrøk der?»

Ønsker de nye å bryte ned denne norm for renhet som utmerker Jehovas synlige organisasjon? En kan ikke tro at nye vitner som setter pris på de sannheter de har lært gjennom organisasjonen, ville ønske å gjengjelde dette med ondt, og ødelegge et så grunnfestet ry for å være fri for tobakkens smuss. Det er ikke den synlige organisasjons hensikt å være sneversynt eller dogmatisk, eller vise mangel på toleranse og barmhjertighet. Det er forståelig at det tar tid for de nye å rense seg for verdens urenheter både legemlig og åndelig, og de som utgjør den synlige organisasjon, bør være tålmodige og forståelsesfulle mot hverandre. De nye bør være ydmyke og lærvillige, og ikke hårdnakket og av selviske grunner sette seg opp imot de bibelske formaninger mot tobakksvanens urenhet. På den annen side bør de i organisasjonen som er fri for denne kjødets urenhet, ikke unnlate å vise barmhjertighet og tålmodighet, men la de nye få tid til å tilpasse seg i samsvar med Jehovas organisasjons bibelske handlemåte.

Verdslige teoretikere anbefaler mange forskjellige metoder til å bryte med tobakksvanen, for eksempel spesielle dieter, kroppsøvelser, medisiner, gradvis avvenning og lignende. Den beste metoden er å ha en sterk spore eller drivkraft til å slutte å røke, og så slutte brått. Det er den metoden som mange brukte da de ble Jehovas vitner og ønsket å holde opp med å forurense seg selv med tobakk. Mange av denne vitneskare som teller titusener, var en gang slaver av tobakken akkurat som resten av verden, men de gjorde seg fri fra dens urene lenker, ikke fordi de fulgte en spesiell diet eller et særlig system for kroppsøvelser, men fordi de forsto at den forurenset deres kropp og skadet deres helse og gjorde dem urene for Jehovas tjeneste. Hadde de ikke lært at Jehovas vitner hadde fått befaling om å være rene både i sinn og kropp? — Es. 52: 11; 2 Kor. 7: 1.

Hvordan har da så mange tusen vært i stand til å bryte med tobakksvanen? De fleste mennesker verdsetter ikke det forhold at sinnet er det redskap som kontrollerer, styrer og dirigerer kroppen og dens vaner. Men Jehovas vitner innser dette fullt ut, og vet at kampen mot tobakken må føres og vinnes i sinnet. De vet meget godt at den store motstander Djevelen, lik en brølende løve som søker hvem han kan oppsluke, angriper deres sinn, og derfor søker de åndelig tilflukt under Jehova Guds beskyttende hånd. (1 Peter 5: 8) Under denne skjermende beskyttelse blir de opplært i Guds ord, Bibelen. Foruten et sinn som blir næret, styrket og ledet av Guds ord, gir han dem det som er viktigere enn alt annet, den usynlige kraft eller energi som driver dem fram mot rettferdighet, og det er hans hellige ånd. Han gir sin ånd mer beredvillig til dem som stadig ber til ham, enn jordiske foreldre gir sine elskede barn gode gaver. Når de blir styrket på den måten og drevet av hans hellige ånd og har en ærlig vilje og ber Gud om hjelp til å overvinne den inngrodde vanen, kommer de sikkert til å hevde hans makt ved å vinne seier.

Mat og mosjon er også viktige faktorer for Jehovas vitner. Deres spesielle diet er den som er foreskrevet av den store læge: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.» (Matt. 4: 4) De blir ikke kresne slik at de hårdnakket viser fra seg den åndelige føden som stiller deres urene vaner i et ufordelaktig lys, men de tar til seg av den åndelige føden for å få styrke til å overvinne urenheten. For å få mosjon er de «ombundet på føttene med den ferdighet til kamp som fredens evangelium gir» (Ef. 6: 15), og de skynder seg fra hus til hus med dette gode budskap. De sitter ikke rundt omkring i en tobakksmettet atmosfære, men de går ut i frisk luft og beskjeftiger sitt sinn og sin kropp ved å stå på gatehjørnene med blad som kunngjør budskapet om Riket.

Dette er da den sikre og positive kur mot tobakksvanen, og den som bryter helt over tvert og følger denne framgangsmåten, kommer til å oppdage at han i løpet av kort tid har mistet trangen til tobakk. Da vil han ha mer sunnhet og styrke og energi å bruke i Jehovas tjeneste. Da har han fått frigjort tid og penger til noe som er det verd. Han har, som Bibelen sier, renset seg fra denne spesielle ’urenhet på kjødet’. I stedet for å bryte ned organisasjonens ry for renhet, blir han da et rent medlem av den rene organisasjon som i dag forkynner det gode budskap om Jehova Guds rettferdige nye verden og dens endeløse velsignelser.