Kjærlighetens virkemåte
«Men nå blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet, og størst blant dem er kjærligheten. — 1 Kor. 13: 13.
1. Hva venter Gud av oss at vi skal vise, og forat vi skal bli skikket til hva?
JEHOVA Gud er kjærlighetens kilde. Som Skaperen lot han sine fornuftbegavede skapninger bli utstyrt med den vidunderlige egenskapen som kalles «kjærlighet». Uten den ville det fullkomne menneske ikke vært skapt i Guds bilde og lignelse. Menneskets store usynlige fiende, Guds onde motstander som kalles Satan Djevelen, har i tusenvis av år arbeidet på å forderve denne gudlignende egenskapen og fullstendig fjerne den fra menneskehjertet. Han har prøvd å få alle mennesker til å hate Gud eller elske ham med en hyklersk kjærlighet. Det er bare Gud, kilden, som kan gjenoppvekke eller utvikle en ren kjærlighet i menneskets hjerte. Ved sitt eget eksempel viser han oss hva den er, og de som nå er hengitt til ham, kan derfor med rette si: «Vi elsker ham, fordi han først elsket oss.» (1 Joh. 4: 19, Aut. eng. overs.) Han venter ikke av oss at vi skal være overordentlig kloke, han venter ikke av oss at vi fysisk sett skal være sterke og mektige, han venter ikke at vi i vår ufullkommenhet fullt ut skal holde mål med rettferdighetens krav og aldri synde. Men det han venter av oss, er at vi skal vise kjærlighet med et rent hjerte. Det er dette som er det viktigste hvis vi ønsker å vise oss skikket til å få leve evig i hans rettferdige nye verden.
2. Hvordan og til hvem ble det utdelt gaver? Hva var også nødvendig?
2 Guds ånd er hans usynlige virksomme kraft. Den er hans energi, som han anvender til å sette sin vilje og hensikt i verk. Med den gjør han meget som er mirakuløst for menneskene selv nå i det tyvende århundre. I det første århundre brukte Jehova Gud sin hellige ånd til å la sin kraft komme over dem som ble etterfølgere av hans Sønn Jesus Kristus. Ved denne ånden ga han dem forskjellige gaver som kom plutselig over dem, og som vår atomalder ikke kan kopiere. Det var gaver som ga kraft til å helbrede syke og krøplinger, ja, til å oppreise de døde til liv igjen; gaver som ga kraft til å profetere eller gi særlige opplysninger og kunnskap; gaver til å tale på et fremmed språk og til å oversette språk. Disse gavene ble gitt til dem som trodde på Jehova Gud og Jesus Kristus. De innvigde sitt liv til Gud, for å tjene ham på den måten hans Sønn hadde vist oss, og Gud godtok dem ved sin Sønns offer og rettferdighet. De fikk mirakuløse gaver tildelt gjennom de tolv apostlene til hans Sønn Jesus Kristus. Gavene ble brukt for å bevise at kristendommen kom fra den levende og sanne Gud og var vegen som førte til evig liv. Men en kristen på den tiden kunne være i besittelse av noen eller alle disse åndens gaver, og likevel ville ikke det i seg selv garantere ham evig liv. Han måtte bruke disse gavene på en riktig måte, altså, med et riktig motiv. Når han brukte gavene, måtte han utøve og framelske den egenskapen som er viktigere enn alt annet, kjærligheten. Ellers ville ikke Gud regne det for noe at han anvendte sine åndelige gaver og utførte bemerkelsesverdige gjerninger. Han ville være intet og ville komme til kort. Bare kjærligheten kunne gjøre ham til noe. Hva er da kjærlighet, ikke det som verdslige mennesker kaller slik, men det Jehova Gud kaller «kjærlighet»?
3. Hvordan skal vi definere kjærligheten, og hvorfor er den av betydning?
3 Utenom ordboken er den blitt definert som «det fullkomne uttrykk for uselviskhet». Den er nødvendigvis uselvisk, men den må ikke være negativ, men positiv. Den må komme til uttrykk, og ikke holde seg tilbake når det kan gjøres en god gjerning. Mens den i uselviskhet ikke søker noe for seg selv, må den likevel på en virksom måte søke å ære Gud, Skaperen, og arbeide for hans andre skapningers varige velferd. Hvis ikke, når den ikke opp til den fullkomne kjærlighet. Kjærlighet er følgelig den egenskapen vi har fått, som kommer til uttrykk ved vår urokkelige tilknytning til Jehova Gud og hans teokratiske organisasjon, ved våre uselviske gjerninger mot andre og ved vår virksomme interesse for andre skapningers evige velferd. Den kan best bli definert ved at man forteller hvordan den virker, og når vi vet det, kan vi bedømme om våre ord, våre handlinger og vår innstilling er preget av kjærlighet. Vi må utvikle den daglig, til stadighet, hvis vi ønsker å vise oss verdige til å få det evige livs gave av Gud. Kjærligheten er av altoverveiende betydning for et slikt liv. Ikke noen slags selviskhet tjener livet. Det framgår av det faktum at det er selviskheten som til slutt ødelegger verden og truer med å forårsake alle menneskers død. I det lange løp måtte det gå slik. Det er utelukkende Guds kjærlighet som kommer til å frelse velvillige mennesker.
4. Hvordan påvirker den sanne kristendom oss når det gjelder kjærligheten?
4 Det trettende kapitel i Paulus’ første brev til korintierne er berømt for sin beskrivelse av hvordan sann kjærlighet virker og hvordan den ikke virker. I de første versene i dette kjente kapitlet nevner apostelen en rekke av åndens gaver, nemlig, tunger, profetering, forståelse av alle hemmeligheter og all kunnskap, og tro. Han er ikke sen om å forsikre oss at det ikke gjør oss noe varig godt å ha alt dette hvis vi ikke har kjærlighet. Kristendommen er ikke ganske enkelt et hjerteløst system som arbeider med å gjøre under, og som holder folk i organisasjonen ved hjelp av ærefryktinngytende mirakler. Den forandrer livet vårt, og gjør oss lik Gud i den egenskapen som først og fremst har kjennetegnet ham i hans handlinger med menneskeslekten. Den elsker ikke bare med tomme ord. Den kommer ikke bare med vakre, intetsigende ord som «Jeg elsker deg», og lar det bli med det. Det er ikke bare et kalt ord som vi sier. Nei, hvis vi virkelig elsker noen, vil det komme til uttrykk i gjerninger. Kjærligheten vil være forbundet med handling, med styrke, med bevegelse fra den som elsker til den som blir elsket. Når vi gir i kjærlighet, er det en uselvisk følelse som driver oss, vennlighet, hengivelse, inderlig varme. Når vi gir noe av oss selv i kjærlighet, så er det mer sannsynlig at noe blir gitt til gjengjeld. Det er denne guddommelige egenskapen som gjør livet verdt å leve. Når vi utvikler den, blir vi til noe i vår livgiver Guds øyne. La oss da se hva Han inspirerte apostelen til å si om kjærligheten.
5. Hva er kjærligheten en frukt av, og hvordan kan vi få den og fullkommengjøre den?
5 Når vi undersøker hvordan den må oppføre seg til alle tider, både i det første århundre og nå i det tyvende århundre, så ser vi at den frambringer i vårt liv det som apostelen Paulus på et annet sted kaller Guds ånds frukter. Legg merke til hva disse frukter er, når apostelen beskriver dem i Galaterne 5: 22, 23: «Men åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet [vennlighet], godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet [selvkontroll]; mot slike er loven ikke.» Etter som kjærlighetens uttrykksmåter svarer til åndens frukter, må vi følgelig ha Guds ånd for å kunne elske. Hans usynlige virksomme kraft må virke på oss og arbeide gjennom oss. Det kan ikke være tvil om dette, for det blir uttrykkelig sagt oss: «Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved den hellige ånd, som er oss gitt.» (Rom. 5: 5) Men la oss huske at denne egenskapen ikke er en mirakuløs åndens gave, slik som tungene, profeteringen, tolkingen, helbredelsene osv. Vi kan derfor ikke be Gud fylle oss plutselig med den, og vente at den skal fylle oss i hele sin fullkommenhet på et øyeblikk. Den er en «frukt» av ånden, og det betyr at vi er i besittelse av denne gudlignende egenskapen hvis vi har hans ånd. Men vi kan miste den hvis vi ikke vokter oss for vår medfødte selviskhet som Satan kunne vekke til live igjen. Vi må derfor utvikle kjærligheten, hvis den skal bo i oss og vokse fram til fullkommenhet. Hvis vi ber om å få mer av Guds ånd og ønsker å se dens frukter i vårt liv, vil vi ikke bli skuffet. Da kan vi med sikkerhet vente å få mer av kjærligheten.
TÅLMODIG, GOD, EDELMODIG
6, 7. Hvordan er kjærligheten langmodig, som Gud viser og som han krever av oss?
6 Når vi nå husker hva åndens frukter er, ser vi at Guds ånd kommer til uttrykk i kjærligheten, for apostelen sier: «Kjærligheten er langmodig og god; kjærligheten misunner ikke; kjærligheten skryter ikke av seg selv, blir ikke oppblåst.» (1 Kor. 13: 4, Am. stand. overs.) Vi kan vente at Guds ånd vil drive oss til å handle lik Gud, slik han befaler oss å handle. Helt siden menneskets fall i synd og død, har Gud vært langmodig med oss, og hensikten med det har vært å gi evig frelse til alle dem som har en rett hjertetilstand. Hadde han ikke vært så langmodig og villig til å bære over med oss på en så tålmodig måte, ville ingen av oss i dag vært på frelsens veg. Vi kan regne med at hans langmodighet og tålmodighet ikke bare betyr frelse for oss, men også for andre som ennå vil høre før tiden for hans langmodighet utløper. (2 Pet. 3: 15) Han venter at andre skal benytte seg av den anledning til frelse som hans tålmodighet gir.
7 Gud er vårt eksempel i dette, og hvis vi har kjærlighet, vil derfor også vi være langmodige og tålmodige. Vi vil være det ved at vi speider etter en forbedring i andres handlemåte etter hvert som de lærer og forstår mer. Vi er villig til å finne oss i meget fra deres side, for vi har deres endelige frelse for øye, og vi ønsker å hjelpe dem til den. Vi glemmer ikke hvor langmodig og tålmodig Gud har vært med oss, og vi ønsker å være lik ham overfor andre. Derfor legger vi bånd på oss selv, for å vente på en annen. Hvis han ikke gjør så hurtige framskritt på den rette vegen som vi synes han bør, nåvel, så hjelper kjærligheten oss til å være tålmodige. Hvis han ikke, i hjemmet der vi bor, gjør tingene akkurat slik vi vil ha dem gjort, så ser vi gjennom fingre med det og avventer den tiden da det vil bli en forandring til det bedre. Vi vil ikke forlange noe; vi vil ikke tvinge vår vilje på ham. Og selv om folk ikke griper sannheten så hurtig som vi oppfordrer dem til, selv om de ikke gjør så raske framskritt i å lære den som vi gjerne ville, så fortsetter vi likevel å tjene dem med sannheten så godt vi kan. Kjærligheten gjør oss langmodige, tålmodige med dem. Den hjelper oss til å handle rett.
8. Hvem må kjærligheten være vennlig mot, og det uaktet hva?
8 Kjærligheten er god, og godhet eller mildhet er en del av den frukten Guds ånd gir. Det er rikelig med anledninger til å vise godhet, for til sine tider må den ikke bare vises mot utenforstående, men også mot våre kristne brødre. Hvorfor skulle ellers apostelen skrive til sine brødre og si: «Vær gode mot hverandre, barmhjertige, så I tilgir hverandre, liksom Gud har tilgitt eder i Kristus»? (Ef. 4: 32) I en slik hjertetilstand betrakter vi våre brødre på en vennlig måte. Vi husker at de fremdeles er i det ufullkomne, syndige kjødet akkurat som vi selv er, og vi kan ikke forlange mer av dem enn Gud forlanger av oss. La oss ikke bry oss om at de for en tid ikke setter pris på vår godhet mot dem. Gud er også god mot de utakknemlige, ja, selv mot de onde. Hvis vi er hans barn, vil vi i likhet med ham vise denne egenskapen. (Lukas 6: 35) Ja, vi viser vår takknemlighet overfor Gud og svarer på hans kall til frelse, men selv ikke da kan vi gjøre fullkomne, rettferdige gjerninger, som ville gjøre oss fortjent til frelsen. Han måtte derfor behandle oss mildt, barmhjertig. Ellers ville hans rettferdighet ødelegge oss. Hvilken følelse er det ikke i de inspirerte ord som sier til oss: «Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart, frelste han oss, ikke for rettferdige gjerningers skyld som vi hadde gjort, men etter sin miskunn»! «Forat han i de kommende tider kunne vise sin nådes overvettes rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus.» — Titus 3: 4, 5; Ef. 2: 7.
9. Hvordan bør godhet virke på oss, men hvordan kunne vi misbruke Guds godhet?
9 Hvis vi legger merke til hvordan forskjellig slags behandling virker på menneskene, ser vi at en uvennlig og hardhendt behandling har en tendens til å gjøre de fleste harde og bitre. Godhet og mildhet bidrar derimot til å bløtgjøre den vi viser det mot, især når den kalde rettferdigheten eller en gjengjeldelse like for like kunne kreve en annen behandling. Godhet varmer og tiltrekker, og det er dette som drar oss til Gud i anger over våre synder og med ønske om å bli tilgitt gjennom hans Sønns sonoffer. Hvis vi hører om hans kjærlige ordning og likevel fortsetter å leve i verdslighet og ulydighet mot ham, tar vi oss for store friheter i tillit til hans godhet. Vi kan drive saken for langt, og derved gå glipp av det som er hensikten med hans ordning. Vi gjør vel i å ta til oss disse spørsmålene: «Tror du, menneske, at du skal unnslippe Guds dom, når du dømmer dem som gjør slike ting og likevel gjør dem selv? Eller tar du deg for store friheter i tillit til hans godhets og langmodighets og tålmodighets rikdom? Vet du ikke at meningen med Guds godhet er å lede deg til omvendelse?» (Rom. 2: 3, 4, Rev. stand. overs.) Når vi ser at Guds kjærlighet kommer til uttrykk mot oss på denne måten, etterligner vi ganske enkelt ham når vi viser godhet mot andre i stedet for å være utålmodige og harde mot dem.
10. Hvordan kan vi greie å komme ut av det med hverandre til vårt eget gagn?
10 Den unge mannen Timoteus var tilsynsmann i en menighet, og da apostelen fortalte ham hva han skulle gjøre, ga han ham det rådet å være vennlig på en måte som var passende overfor alle. Han sa nemlig: «Tal ikke hardt til en gammel mann, men forman ham som en far, unge menn som brødre, gamle kvinner som mødre, unge som søstre, i all renhet! Hedre enker som virkelig er enker!» (1 Tim. 5: 1—3) Når det rår virkelig hengivenhet blant medlemmer i en familie, vil de behandle hverandre vennlig, kjærlig, hensynsfullt. Slik bør vi også behandle hverandre i en kristen menighet. Noen bør vi behandle med den samme respekt og vennlighet som om de var våre fedre, noen som om de var våre mødre, andre som om de var våre kjødelige brødre og atter andre som om de var våre kjødelige søstre. Vi kan komme til å være i en stadig og nær kontakt med hverandre, som for eksempel i et av Selskapet Vakttårnets Betelhjem, i et misjonær- eller pionerhjem, på et avdelingskontor eller i en organisert menighet av kristne. Men denne nære forbindelsen og likefremheten må ikke skape forakt mellom oss. Nei, vi må behandle hverandre med kjærlig hensynsfullhet, hvis vi ønsker å komme godt ut av det med hverandre og holde sammen i Guds tjeneste. Hvis vi er langmodige, tålmodige, milde og vennlige, og ikke kommanderende og ubehagelige, vil vi komme godt ut av det med dem vi omgås. De andre kan kanskje ha sine vanskeligheter med å komme ut av det med oss, men vi vil anstrenge oss for å komme godt overens med dem. Denne handlemåten gagner oss og gjør alt lettere for oss.
11. Hva er kjærligheten ikke misunnelig over, og hvorfor ikke?
11 Kjærligheten er edelmodig. Den misunner ikke, for misunnelse er ikke en frukt av ånden, men er en gjerning av vårt fordervede kjød. «Men kjødets gjerninger er åpenbare, såsom: utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, kiv, avind, vrede, stridigheter, tvedrakt, partier, misunnelse, mord, drikk, svir og annet slikt; om dette sier jeg eder forut, liksom jeg og forut har sagt, at de som gjør sådant, skal ikke arve Guds rike.» (Gal. 5: 19—21) Guds rike er et kjærlighetens rike. Der finnes det ikke rom for misunnelse. Kjærligheten er tilfreds med at Gud setter de enkelte hvor han vil i sin organisasjon. Den blir ikke misfornøyd på grunn av den stilling, de kår eller den eiendom en annen har, så den ønsker å vinne dette for seg selv. Den blir ikke fortørnet fordi den andre har alt dette, og den synes ikke at han ikke fortjener det og er kommet på en feil plass. Dette selviske pulsslaget begynte hos Guds største motstander, Satan Djevelen, og med det forsvant all hans kjærlighet til Gud. Han misunte Gud hans stilling og ønsket å bli ham lik, ikke i kjærlighet, men i hans høye stilling og myndighet. Kjærligheten etterligner ikke Guds erkefiende.
IKKE SKRYTENDE, IKKE OPPBLÅST
12, 13. På hvilke måter skryter ikke kjærligheten av seg selv?
12 En person har kanskje virkelig utrettet noe i Guds tjeneste. Han kan ha en smigrende tjenesteopptegnelse. Personlig kan han ha gode evner, og han kan ha en viktig stilling i organisasjonen av Guds folk. Har han kjærlighet, vil han likevel ikke skryte eller braute: «Kjærligheten skryter ikke av seg selv.» (1 Kor. 13: 4, Am. stand. overs.) Den er ikke ute etter skapningers bifall og beundring. Den står ikke opp foran andre i en familie eller et hjem eller i en kristen krets og prater om seg selv på en innbilsk måte. En som har kjærlighet, gjør ikke andre kjent med de høye tanker han har om seg selv, og han prøver ikke å rakke ned på andre som han kan være misunnelig på, eller som han kanskje forakter. Han vil ikke skryte over at en annen kom til kort og han selv nå har kommet på den andres begunstigede plass. I stedet vil han være forsiktig og fryktsom, forat ikke også han skal komme til kort. (Rom. 11: 18) Hvis vi skryter, kan vi få noen til å tro at vi virkelig er så store som vi påstår, men har vi kjærlighet, vil vi ikke skryte av våre gode sider. Hvor opprømte og strålende vi enn kan bli på grunn av våre evner eller våre bedrifter, så vil vi passe godt på å praktisere den åndens frukt som avholdenheten eller selvkontrollen er. Vi vil derfor undertrykke all tilbøyelighet til å braute og skryte.
13 Et menneske som har kjærlighet, vil ikke skryte av eller rose seg av menneskelige ledere som andre følger og dyrker som avguder. (Salme 97: 7) Om vi har selvtillit og stoler på oss selv, bør vi likevel ikke tale skrytende om det vi skal gjøre i morgen eller i vårt nye arbeid. Vi vil legge bånd på oss selv, for vi er klar over at vi ikke vet hva morgendagen vil bringe, og derfor vil vi si: «Om Herren vil.» (Ordsp. 27: 1; Lukas 12: 19; Jakob 4: 13—16) Hvis vi i det hele tatt skryter eller roser oss, så vil vi rose oss av Jehova Gud, for det er Han som lar sitt arbeid bli utført gjennom oss ved sin ånds kraft. «Av Gud roser vi oss hele dagen lang, og ditt navn lover vi evindelig.» (Salme 44: 9, Aut. eng. overs.) Dette vil gjøre det beste inntrykk på alle ydmyke mennesker som hører oss. «Min sjel skal rose seg av [Jehova]; de saktmodige skal høre det og glede seg.» — Salme 34: 3.
14, 15. Hvordan blir kjærligheten ikke oppblåst over seg selv eller andre, og hvorfor ikke?
14 En annen grunn til at kjærligheten verner et menneske og leder til en riktig oppførsel, ligger i det faktum at den «blir ikke oppblåst». Du kan aldri se den ta på seg en overlegen mine, vise seg, prøve å imponere eller handle overmodig. Skylden for all slik urett oppførsel ligger i sinnet. Det er sinnet som blir oppblåst. Når det går på den måten, vil den som har et slikt sinn, begynne å føle seg viktig. Han tar seg selv altfor høytidelig, og blir tilbøyelig til å være overmodig og forlange mer av andre enn han bør gjøre. En slik oppførsel viser at han har et kjødelig sinn og ikke Guds ånd. (Kol. 2: 18) Hvis en kristen prøver å være et nytt menneske og vise kjærlighet, vil han ikle seg ydmykhet. I denne sinnstilstand vil han klokelig gjøre seg liten og akte andre høyere enn seg selv. (Kol. 3: 12; Fil. 2: 3) Han kommer til å gjøre dette med Guds folks enhet for øye. Han vil motstå den tendens som en høyere kunnskap har til å gjøre ham oppblåst, og vil i stedet arbeide på å oppbygge andre. Han vet at Gud ikke opphøyer mennesker som er oppblåst av stolthet, men fornedrer dem og opphøyer de ydmyke. (Ef. 4: 1—3; 1 Pet. 5: 5) En som kanskje ikke blir oppblåst over seg selv, kan bli oppblåst over en bestemt leder og stå imot en annen leder.
15 Apostelen Paulus kjente til at noen i Korint hadde denne selviske innstillingen. Han prøvde å holde den i tømme, ikke fordi noen ble oppblåst over en annen person og følgelig imot Paulus, men fordi den var selvisk og førte til splittelse. Han viste hvordan han og Apollos ikke var ledere, men tjenere for den virkelige leder, Jesus Kristus, og så tilføyde han: «Dette, brødre, har jeg overført på meg selv og Apollos for eders skyld, forat I ved oss må lære ikke å gå ut over det som skrevet er, forat ingen av eder skal bli oppblåst, for den ene mot den andre. Men somme er blitt oppblåst, i den tanke at jeg ikke skulle komme til eder; men jeg kommer snart til eder, om Herren vil, og får da lære å kjenne ikke ordene, men kraften hos dem som er oppblåst.» (1 Kor. 4: 6, 18, 19) Det var ikke noe rart i at apostelen var redd for at han blant bekjennende kristne i Korint skulle finne overlegenhet, arroganse, innbilskhet og all den splittelse og uorden som en oppblåst sinnstilstand kan få i stand. Denne tingenes tilstand var ikke preget av kjærlighet, for kjærligheten fører til fred og enhet. Den knytter de kristne sammen og ansporer dem til å arbeide sammen og kjempe mot den felles fiende, ikke mot hverandre. Den er et fullkomment bånd mellom Kristi etterfølgere, og Paulus oppfordrer dem derfor til å ikle seg den over alt annet. «Og over alt dette, ikle dere kjærligheten, som binder alt sammen i en fullkommen harmoni.» — Kol. 3: 14, Rev. stand, overs.
IKKE USØMMELIG, SELVISK, VRED, BÆRER IKKE NAG
16, 17. Hvordan gjør kjærligheten «intet usømmelig»?
16 Paulus fortsetter sin beskrivelse av hvordan denne gudlignende egenskapen kommer til uttrykk, og sier: «Kjærligheten .... gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde.» — 1 Kor. 13: 4, 5.
17 Vi kan derfor si at den ikke oppfører seg dårlig på noen måte. Når mennesker seg imellom begår handlinger som innebærer et seksuelt misbruk, gjør de noe som er usømmelig, og i det lange løp kan de være sikker på å måtte gjengjelde for sin overtredelse av naturens lov. På grunnlag av Paulus’ beretning må vi erkjenne at det til en viss grad forekom seksuelt misbruk i den tidlige kristne menighet, og apostelen protesterte mot det. Men for å oppføre oss usømmelig mot våre brødre eller mot utenforstående, behøver vi ikke å henfalle til kjønnslig misbruk og umoralske handlinger. Vi kan være heftige, vi kan være uforskammet, rå, tarvelige, uhøflige, og da ville vi sikkert ikke være kjærlige mot andre, hva? Både ved menighetens møter og etter møtene vil kjærligheten få oss til å gå fram på en anstendig og hjelpsom måte. Under møtene vil vi unngå å skape forstyrrelse eller støy, så vi ikke hindrer andre i å få fullt utbytte av det som blir sagt eller demonstrert. Vi vil ikke prøve å henlede alles oppmerksomhet på oss, og avlede brødrenes tanker og oppmerksomhet fra møtelederen eller den som med rette taler i hans sted. «La alt skje sømmelig og med orden,» og det gjelder menighetens møter og dem som er i menigheten. La dem ta del i møtene på en ordnet og ærbødig måte ved at de besvarer spørsmål, taler og har demonstrasjoner når turen kommer til dem. Da kan alle få fullt utbytte av møtet, og tiden kan bli godt anvendt. — 1 Kor. 14: 40.
18. Lik lemmer på hva vil vi behandle hverandre, og hvorfor?
18 Vi vil derfor ikke være heftige eller respektløse mot noen, ikke engang mot den svakeste eller minst tiltrekkende blant oss. Vi vil være mot hverandre som lemmene på vårt menneskelegeme er mot hverandre. Ikke noe lem på kroppen vår behandler med vilje et annet lem upassende eller skammelig. «Tvert imot: de lemmer på legemet som synes å være de skrøpeligste, de er nødvendige. Og de lemmer på legemet som vi synes er mindre ære verd, dem kler vi med større ære, og de lemmer som vi blues ved, dem kler vi med større bluferdighet, men våre edlere lemmer trenger ikke til det. Men Gud satte legemet sammen således at han ga det ringeste størst ære, forat det ikke skal være splid i legemet, men lemmene ha samme omsorg for hverandre.» (1 Kor. 12: 22—25) Når vi behandler hverandre på denne måten, får vi alle til å føle seg vel blant oss. Enhver som kan virke som en skjemmende plett på vår menighet eller som kan føre forlegenhet og skam over den, vil vi i kjærlighet dekke over, forat ikke utenforstående skal ta anstøt. Vi ønsker å gå sømmelig fram mot alle, som i fullt dagslys, uten å ha noe å skamme oss over. Vi ønsker å vandre sømmelig av hensyn til de utenforstående. (Rom. 13: 13; 1 Tess. 4: 12) Det er denne guddommelige egenskapen som gjør at vi ønsker å handle slik det passer seg.
19, 20. Hvordan er det at kjærligheten «søker ikke sitt eget», og likevel har personlig gagn av det?
19 Etter som kjærligheten ikke søker sitt eget, blir den «aldri selvisk». (Moffatt) Paulus motsier derfor ikke seg selv når han i Filippenserne 2: 4 sier: «Og ikke ser hver på sitt eget, men enhver også på andres beste,» og i 1 Korintierne 10: 24 sier: «Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste!» Hvis kjærligheten er uselvisk, tenker den ikke alltid eller bare på sitt eget beste, men også på andres velferd og oppbyggelse. Den ønsker at andre skal vinne livets pris og nå nyte både de åndelige velsignelser og de materielle goder som Gud i dag utøser over dem som tjener ham. Kjærligheten tenker altså ikke bare på sin personlige fordel, men også på sin neste. Hvis hver og én anvender dette på seg selv, uansett hvor han er, hvor han arbeider eller i hvilken kristen krets han pleier å gå, så kommer han i denne henseende til å vise kjærlighet. Han kommer til å være lykkelig. Han vil glede seg mer over livet, og den kjærlighet han viser andre, kommer til å vinne gjenklang hos andre mennesker ved at de viser den samme egenskapen mot ham.
20 Han vil ikke selvisk insistere på sine rettigheter eller på sin egen mening. Kjærligheten gjør ikke det. Av og til kan vi synes at vår mening er bedre eller at vi har rettigheter. Det kan være regler og forskrifter som skal rettlede alle dem de gjelder, og disse reglene kan gi oss visse rettigheter. Men kjærligheten kan skyve til side de rettigheter slike regler og forskrifter gir den, for å være vennlig og forat det ikke skal bli vanskelig for et vennskap og fredelig forhold å fortsette. Hvorfor skal vi insistere på å få vår vilje, hvis det kan bli til hindring for andre? Hvorfor ikke rette seg etter et steds skikk og bruk hvis det kan være til hjelp for dem en er hos? Når ingen av rettferdighetens prinsipper sto i fare for å bli krenket, prøvde Paulus i sitt misjonsarbeid alltid å behage enhver som søkte etter sannheten, og han forteller oss det. Han sier ikke: ’Jeg prøver å få alle til å behage meg.’ Nei, han søkte ikke sitt eget, men sine tilhøreres beste, og derfor sa han: «For dem alle er jeg blitt alt, for i alle tilfelle å frelse noen. Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, forat også jeg kan få del i det.» (1 Kor. 9: 22, 23) Han hadde evangeliet, livets budskap, og det var dette han brakte ut til verden. Forat han ikke skulle hindre mennesker av forskjellige nasjonaliteter fra å ta imot budskapet, skjøv han kjærlig sin egen vilje og sine egne rettigheter til side, og prøvde å behage dem som hørte på ham. Det tjente til å hjelpe dem til å motta budskapet. Når han viste kjærlighet på denne måten, ville han ikke selv bli forkastet etter å ha prekt for så mange andre. Kjærligheten gagner oss, selv når vi oppgir vår egen vilje eller våre personlige rettigheter for andres skyld.
21, 22. a) Hvordan blir kjærligheten «ikke bitter», og hvorfor ikke? b) Hvordan ’gjemmer den ikke på det onde’, som vist i tilfellet med Paulus og Barnabas?
21 Når vi er i besittelse av den åndens frukt som avholdenhet eller selvkontroll er, blir kjærligheten «ikke bitter». Den er ikke irritabel og blir ikke sint. Den lar seg ikke påvirke av vredesutbrudd. Galaterne 5: 19, 20 sier at vrede er en av det falne kjøds gjerninger. Foreldre bør derfor passe seg for å straffe ulydige barn i heftighet eller i et voldsomt sinne, og komme med truende utbrudd mot den ulydige om at «jeg skal slå deg helseløs!» Når vi er brakt ut av likevekt på grunn av sinne eller irritasjon, er vi neppe i en slik tilstand at vi kan handle rettferdig eller barmhjertig og gjøre Guds vilje. Da har vi lett for å være ukjærlige og handle ukjærlig. Har vi meget av Guds ånd, hjelper det oss til ikke å være så snar til vrede, så vi ikke blir forledet til å gjøre noe urett. Hans ånd vil hjelpe oss til å frambære den tiltalende frukten som saktmodighet eller et mildt temperament er. Den vil hjelpe oss til å beholde andres respekt og hengivenhet, og ikke få dem til å frykte oss eller være redd oss og legge en kjølig demper på deres frie og utvungne meningsytringer. Den vil hjelpe til å bevare vennskap og vennskapelige forhold. Engang kom det til en voldsom trette mellom Paulus og misjonæren som reiste sammen med ham. Barnabas ville absolutt at de begge skulle ta med seg hans fetter Johannes Markus på den planlagte misjonsreisen, men Paulus insisterte på å ta med en som var mer pålitelig. Striden mellom Paulus og Barnabas ble så skarp at de skilte lag og gikk hver sin veg i Jehovas tjeneste. Hvem som ved denne anledning viste mangel på kjærlighet, kan enhver selv avgjøre ved å lese beretningen i Apostlenes gjerninger 15: 36—41, men det var utelukkende kjærligheten som senere lægte bruddet mellom de to misjonærene.
22 Hvis Paulus og Barnabas hadde båret nag til hverandre, ville ikke bruddet mellom dem blitt lægt. Men kjærligheten kom dem til hjelp mens de var fra hverandre, for den «gjemmer ikke på det onde». Den synes ikke om seg selv at den er blitt krenket og gjemmer på denne krenkelsen for å gjøre opp når tiden kommer, og den mener ikke at det inntil da er umulig at den krenkede kan ha noe samkvem med den som krenket ham. Den føler seg ikke sint på et menneske og gjør noe vondt mot ham, så forholdet blir brakt til bristepunktet. Vi har av og til så lett for å tillegge en annen onde motiver, men kjærligheten vil ikke gjøre dette på et uriktig og unøyaktig grunnlag. Den vil ikke tillegge en annen mindreverdige egenskaper og heller ikke anklage ham for å ha dårlige hensikter, men vil ha lett for å se gjennom fingre med andre og godta rimelige unnskyldninger fra dem. Den lar tvilen komme den andre til gode. Når en kristen følger denne framgangsmåten, kan han bli bedratt i noen tilfelle, men at han blir bedratt av en slik grunn, gjør ham i virkeligheten ingen skade, for ved denne erfaringen har han ikke unnlatt å gjøre framskritt i å utvikle kjærligheten.
HOLDER SEG TIL RETTFERDIGHET OG SANNHET
23, 24. På hvilke måter er det at kjærligheten ’ikke gleder seg over urettferdighet’?
23 All slags urettferdighet rår både innenfor og utenfor kristenheten, og motstanden mot sannheten øker stadig. Kjærligheten har imidlertid ikke del i noe av dette. Den «gleder seg ikke over urettferdighet, men gleder seg ved sannhet». (1 Kor. 13: 6) I striden mellom urettferdigheten og rettferdigheten stiller den seg alltid på rettferdighetens side. Satan Djevelen gleder seg over ondskap og urettferdighet. Det samme gjør det store system av organisert religion som utgjør «syndens menneske». Men slik er det ikke med kjærligheten. Den finner ikke glede i noen form for urettferdighet, ikke engang når det går ut over våre fiender og forfølgere. Av og til kan vi kanskje bli forbitret og si: «Jeg håper sannelig den fyren får det han fortjener.» Og det er sant, vedkommende har gjort noe galt, og han fortjener straff. Det er ikke tvil om det. Men den sanne kjærligheten vil ikke glede seg over noe misbruk av rettferdigheten, noen urettferdighet, mot den som har gjort noe galt. Vi er ikke i Guds organisasjon for å bekjempe folk med urettferdighet. Dette betyr ikke at rettferdigheten ikke skal håndheves. Når Jehova Gud lar gjengjeldelsen ramme sine fiender, kommer vi til å anerkjenne hans rettferdighet. Men rettferdigheten kan gjøres mildere gjennom barmhjertigheten.
24 Vi vet at Gud har gått fram på denne måten mot oss som angrer, og vi kommer derfor ikke til å være skadefro over en refselse som kommer som en straff over andre. Vi vil foretrekke at den som er blitt refset, innser at refselsen er på sin plass, og forbedrer seg. Vi vil ikke gå til ham og si: ’Ja, dette her burde ikke ha hendt. Han burde ikke ha snakket sånn til deg og behandlet deg på den måten.’ Hvis vedkommende fortjente det, hvis måten refselsen ble gitt på var i samsvar med Bibelen, la ham da ta den til seg til sitt eget beste. Begynn ikke å jamre deg sammen med ham, mens du samtidig kritiserer og rakker ned på den som har myndighet til å irettesette. Det ville være uriktig å gjøre det, og kjærligheten ville ikke gjøre noe slikt og derved gi den som er blitt refset, en følelse av å være urettferdig behandlet. Sett nå at det er gjort oss urett. La gå, kjærligheten vil heller lide en urett enn å krenke Herren Guds regler og gjøre urett mot andre. Det er dette apostelen vil ha fram når han omtaler rettssaker mellom dem som tilhører Guds organisasjon, og sier: «At dere i det hele tatt fører rettssaker mot hverandre, er et nederlag for dere. Hvorfor lider dere ikke heller urett? Hvorfor tåler dere ikke heller å bli bedratt? Men dere gjør selv urett, og dere bedrar selv, og det til og med deres egne brødre.» (1 Kor. 6: 7, 8, Rev. stand. overs.) Rettssaken kan ha vært rettferdig, men den brakte Guds organisasjon fram for offentlighetens øyne på en måte som førte skam og vanære over den. Selv om kjærligheten av uselviske grunner finner seg i en urett, gleder den seg ikke over urettferdigheten.
25, 26. Hva gleder kjærligheten seg over, hvordan, og i hvor lang tid?
25 En av åndens frukter er glede, og derfor er kjærligheten glad. (Gal. 5: 22) Hvor er det da den finner sin glede? Jo, i sannheten, i rettferdigheten. Det er derfor den gleder seg i Jehova, for han er den levende og sanne Gud og er sannhetens evige opphavsmann. Den er ivrig etter å finne sannheten i Guds skrevne ord og hensikt. Når den oppdager sannheten, fryder den seg, selv om sannheten velter overende uttalelser vi tidligere er kommet med eller oppfatninger vi tidligere har hatt. For å ha del i å rettferdiggjøre Jehovas navn, ord og overhøyhet, vil kjærligheten avsløre de løgner som Satan Djevelen og hans lydige redskaper har smidd mot Jehova og hans Kristus. Den pleier ingen omgang med de religiøse lederne som påstår at de representerer Gud, men som likevel sprer religiøse løgner om Ham, kjemper mot sannheten, og prøver å holde den nede og undertrykke den. — Rom. 1: 18.
26 Kjærligheten er ivrig etter å ha og holde fast på sannheten, og den prøver derfor alt som blir profetert og forkynt for den, men holder bare fast på det gode. Den tar ikke ondskapsfullt opp en løgn mot en annen. Den klekker heller ikke ut en løgn mot en annen bare på grunnlag av antydninger og sannsynligheter. Om sannheten blir oppdaget og framholdt og den skader en annen og han blir tuktet for det, så gleder vi oss likevel over denne sannheten. Vi kan ikke forandre Guds ord og hensikt, og Gud vil heller ikke forandre sitt ord og sin hensikt for å behage oss. Det er vi som må tilpasse oss hans ord og hensikt og komme i full harmoni med det. Hvis vi er i besittelse av kjærligheten, som kommer fra ham, vil vi være ivrig etter å gjøre det. Hvis vi gjør dette, da kan vi være sikre på å glede oss over livet, for med livet har vi kjærligheten og sannheten og er på den rette siden. Sannheten skal vare til evig tid, og kjærligheten kommer derfor til å ha evig grunn til glede. Retten skal om kort tid triumfere over uretten overalt, til opphøyelse av Jehovas universelle overhøyhet, og det vil gi oss enda større grunn til glede.
STERK, TILLITSFULL, FORHÅPNINGSFULL
27, 28. Hvordan er det at kjærligheten «dekker over alt», og hvorfor det nå?
27 Hvordan skulle Satan Djevelen kunne drepe kjærligheten eller beseire den, når den, som apostelen til slutt sier, «dekker over alt, tror alt, håper alt, tåler alt»? (1 Kor, 13: 7, Rotherham) Fordi kjærligheten er langmodig, vil en kristen som framelsker den, ikke være så snar til å blottstille en som har gjort ham en urett. Han kommer til å følge den regelen Jesus har gitt i Matteus 18: 15—17, og vil i all stillhet prøve å ordne sin vanskelighet med den som har krenket ham. Derved trekker han ikke den ukorrigerte feilen fram for representantene for den kristne menigheten før som en siste utveg. Da først gjør han det, fordi det er til beste for den som har begått uretten. Når saken ikke er altfor alvorlig, vil han i kjærlighet unnskylde krenkelsen og ikke lage noe oppstyr om den. Kjærligheten er overbærende i denne henseende: «den kan overse feil.» (Weymouth) Den vil unnskylde krenkelser. Dette betyr ikke at kjærligheten vil skjule forgåelser og overtredelser som med rette bør innberettes til dem som er blitt betrodd myndigheten, og som bør få kjennskap til dem og ta affære til beste for alle som er i organisasjonen. Omsorgen for de manges beste vil drive oss til å melde fra om slike ting til rette vedkommende.
28 En som har kjærlighet, er imidlertid varsom med å utsette en overtreder for offentlig skam og forakt hvis saken kan bli ordnet på en stille, grei måte, som ikke vil oppvekke strid og skape splittelse mellom dem som kunne ta parti i saken. Ordspråk 10: 12 sier: «Hat vekker trette, men kjærlighet dekker over alle overtredelser.» Når en person angrer sin synd etterat vi privat har framholdt den for ham, og hvis han bekjenner sin feil, ber om tilgivelse og bøter på skaden, hvorfor skulle vi da omtale overtredelsen for andre? Hvorfor skulle vi da slarve om det eller skrive brev om det? Kjærligheten ville ikke gjøre noe slikt. Den ville vise at dens tilgivelse var ekte, at den fullstendig hadde dekket over saken i likhet med Gud. Nå når vi er kommet fram til denne verdens ende, blir vi spesielt formant til å følge denne fredelige framgangsmåten: «Men alle tings ende er kommet nær; vær derfor sindige og edrue så I kan be, og ha framfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre! for kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder.» — 1 Pet. 4: 7, 8.
29, 30. Hvordan er det at kjærligheten «tror alt»? Hvordan tar den imot det?
29 Men når apostelen sier at kjærligheten «tror alt», skal da det bety at vi er lett-troende, og tror alt som alle og enhver sier? Nei, det betyr at kjærligheten får oss til å godta sannheten selv om den kan virke underligere enn en oppdiktet roman, eller selv om hele den vantro verden spotter den. Kjærligheten har tro, og troen er en frukt av Guds ånd. Den tror derfor alt det Gud sier i sitt ord, selv om vi kanskje ikke er i stand til å fatte det og selv om det høres umulig ut, fordi vi for tiden ikke kjenner alle kjensgjerningene og ikke har en vitenskapelig forklaring på det. Kjærligheten prøver åndene eller de inspirerte uttalelsene, og den tror på dem som er i harmoni med Gud, for de er også i harmoni med hans skrevne ord. Den er ikke lik israelittene da de var i ørkenen utenfor Egypt. De tolv speiderne som profeten Moses sendte ut, vendte tilbake fra sitt tokt til Løftets land. Ti av dem kom med en falsk beretning om hvilke muligheter de hadde for å erobre landet fra dets hedenske innbyggere. Israelittene trodde på dette flertall av speiderne, og ga etter for frykt og opprørstrang. Men Josva og Kaleb kom med en sannferdig og nøyaktig beretning, og oppfordret dem inntrengende til å tro på Gud og på hans makt til å gi dem landet. I betraktning av flertallets rapport så dette umulig ut for israelittene. De nektet derfor å tro på Josva og Kaleb. Dette viste at de ikke elsket Gud, for de nektet å tro på hans makt til å overvinne deres fiender i landet og til å oppfylle sin pakt om å gi dem landet. De elsket ikke dem som talte sannhet, og følgelig mistet de sannheten og gikk glipp av det land de var lovt. (4 Mos. 13: 1 til 14: 12) Kjærligheten har ikke et vantro hjerte.
30 Den sluker naturligvis ikke rått alt som blir forkynt og profetert, for den vet at fienden Satan Djevelen har sendt falske mennesker ut i verden for å bedra. Den styrker derfor de kristne mot lett-troenheten ved å henvise dem til Guds ord for å prøve alt med denne inspirerte, ufeilbarlige målestokk for hva som er sant. Kjærligheten gleder seg ved sannheten. Den tror alt som står i Guds ord, fordi det er sannheten. Hvis den ikke trodde alt som sto i hans ord, ville den ikke bruke det som den avgjørende autoritet når det gjelder å bestemme hva som er sannhet. Da Paulus forkynte ordet for de oppriktige berøere i fortiden, viste de at de hadde en kjærlighet som var preget av sunn fornuft, for «de tok imot ordet med all godvilje, og gransket daglig i skriftene om det var således som det ble sagt dem. Mange av disse kom da til troen». (Ap. gj. 17: 11, 12) I dag vil vi derfor i kjærlighet tro på alt som kommer til oss gjennom Jehovas teokratiske organisasjon og som støtter seg til hans sannhetsord.
31. På hvilke måter er det at kjærligheten «håper alt»?
31 Tro er full visshet om eller grunnvollen for det som håpes. I likhet med at kjærligheten tror alt, er det også slik at den «håper alt». Dette innbefatter alt det Gud har lovt i sitt ord og alt som er i harmoni med det han har lovt. Våre forhåpninger er derfor ikke ugrunnede. På denne måten er vårt håp en hjelm for vårt hode eller sinn. (1 Tess. 5: 8) Vi har rett i det vi ønsker og venter oss, først og fremst når det gjelder Guds rike ved Kristus Jesus, som skal rettferdiggjøre Hans navn og overhøyhet og velsigne alle velvillige mennesker. Dette håp vil derfor aldri skuffe oss og la oss bli til skamme. Det fyller oss med tillit, med glede, og det styrker oss. Det får oss til å vente tålmodig på fruktene, mens vi fortsetter å forkynne sannheten. Kjærligheten driver oss til å fortelle andre om grunnen for det håp som bor i oss, og til å gjøre det med saktmodighet og frykt. Den får oss til å håpe det beste for alle de kjære fårlignende mennesker vi treffer på og som lytter til vårt sannhetsbudskap. Vi kjemper imot våre tendenser til å bli utålmodige med dem, mens vi ønsker og håper det beste for enhver som er svak i troen. (Hebr. 3: 6; Rom. 12: 12; 1 Pet. 3: 15) Våre forhåpninger driver oss altså ikke til å handle selvisk, for alt det vi ønsker og venter oss, er noe som kjærligheten tillitsfullt griper og holder fast på.
32. Hvordan er det at kjærligheten «tåler alt», og hvorfor?
32 Når kjærligheten på denne måten blir styrket og båret oppe av glede, tro og håp, ’tåler den alt’. Kjærligheten må derfor til forat vi kan bevare vår ustraffelighet overfor Jehova, for prøven på ustraffelighet overfor ham gjelder nettopp utholdenheten. Når den tåler alt, er det ikke noe Djevelen kan gjøre for å prøve ektheten ved vår hengivenhet og troskap mot Gud uten at kjærligheten vil utholde det, og på den måten holde oss trofaste mot Gud. Trengsel, en stor strid i lidelser, korsfestelse, motsigelse av syndere, tuktelse fra Gud, fristelse fra Djevelen, nød og savn, urettferdig lidelse for samvittighetens skyld, alt dette er ting som Bibelen sier at kjærligheten vil tåle. Den er uovervinnelig. Det er bare ved dens hjelp det er mulig å vinne evig liv fra Gud gjennom Kristus, for den tilfredsstiller alle Guds krav. Forat vi i all evighet kan gi uttrykk for den, kommer Gud til å gi oss det evige livs kraft.
O Jehova, du er min Gud; jeg vil opphøye deg, jeg vil prise ditt navn, for du har gjort underverk, endog råd fra gammel tid, i trofasthet og sannhet. — Esaias 25: 1, Am. stand. overs.