Tro med kjærlighet
1. Hvordan kunne en få tro, men når var det bare den ville være til gagn?
KUNNSKAP er grunnlaget for troen. I Romerne 10: 14-17 blir dette illustrert så fint når det der sies: «Men hvordan kan menneskene påkalle ham de ikke har trodd på? Og hvordan kan de tro på ham de aldri har hørt om? .... Så kommer da troen av det som er hørt, og det som er hørt, kommer av Kristi forkynnelse.» (Rev. stand. overs.) Men den gang i apostlenes dager kunne man ved kraften av Guds ånd få en troens gave, en bestemt overbevisning som ble plantet i en kristen ved inspirasjon. Paulus sier: «For en gis visdoms tale ved ånden, en annen kunnskaps tale ved den samme ånd; en annen tro ved den samme ånd.» (1 Kor. 12: 8, 9) Denne tro eller overbevisning som på mirakuløs måte ble utgytt over enkelte, ville være nødvendig på det tidspunktet og ville lede til handling. Menn og kvinner fra fortiden ble godt omtalt i Bibelens beretning fordi de hadde vist tro. Det er meget nødvendig å ha tro, for en kristen kan bare seire over denne verden hvis han har tro på Gud den allmektige. Men også i dette tilfelle må kjærligheten knyttes sammen med troens gave, forat denne kan virke til ens eget evige beste. Ja, sier apostelen, «om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet». — 1 Kor. 13: 2.
2. Hvilke fjell bør vi be om å få fjernet? Med hvilken egenskap?
2 Det er sant at Jesus sa til sine disipler: «Har I tro som et sennepskorn, da kan I si til dette fjell: Flytt deg derfra og dit! og det skal flytte seg, og intet skal være umulig for eder.» (Matt. 17: 20) Men det finnes ingen beretning om at han eller noen av hans disipler noensinne hadde behov for å fjerne et bokstavelig fjell. Det finnes ingen beretning om at de, uten dynamitt eller gravemaskin, bare viste tro og ba Gud den allmektige fjerne fjellet, og så, vips! ble det rykket opp og kastet i havet. Ingen av oss som nå lever, bør derfor tro at vi noen gang må be med en uvanlig tro for å få et bokstavelig fjell tatt vekk fra vår veg. Uttrykket fjell hentyder uten tvil til kjempestore, overveldende hindringer og vanskeligheter som står i vegen for vår framgang, og som ser like uoverstigelige og urokkelige ut som bokstavelige fjell. Når profeten Esaias beskriver hvordan Jehova bereder vegen for sitt landflyktige folk, sier han for eksempel at «hvert fjell og hver haug skal senkes». Og når profeten Sakarias forteller den jødiske stattholder Serubabel om den organiserte motstand hans gjenreisningsarbeid står overfor, sier han til organisasjonen av motstandere: «Hvem er du, du store fjell som reiser deg foran Serubabel? Bli til en slette! Han skal føre toppstenen fram under høye rop: Nåde, nåde være med den!» (Es. 40: 4; Sak. 4: 7) Men for å be om å få fjernet slike hindringer som var lik fjell, måtte man ha en usedvanlig stor tro, «all tro».
3. Hvordan hadde Adam og Eva og Judas tro, og hvorfor kom de likevel til kort?
3 Hva så? Ville ikke dette garantere en som hadde en slik uvanlig tro, at han kunne beseire alt som kom i hans veg, selv verden, og til slutt vinne prisen, som er evig liv i den rettferdige nye verden? Nei, sier Paulus, ikke uten at han har kjærlighet sammen med troen. Peter sa at broderkjærlighet og kjærlighet måtte bli lagt til troen. På grunn av den kunnskapen Columbus hadde fått fra bestemte opplysninger og iakttagelser, hadde han den troen at jorden var rund, og han handlet etter denne troen og oppdaget Amerika. Men han hadde ikke kjærlighet. Med sin tro tjente han denne verden og dens nasjonale og kommersielle interesser. Selv om Adam og Eva ikke så sin Skaper, Jehova Gud, da de var i Eden, var de nødt til å tro at han eksisterte. De besto imidlertid ikke prøven på om de hadde kjærlighet til ham. Jakob sier: «Du tror at Gud er en; du gjør vel. Selv demonene tror — og grøsser.» (Jak. 2: 19, Rev. stand. overs.) Så var det Judas Iskariot. Han må ha hatt tro da han sluttet seg til Jesus og ble ’ utvalgt som en av hans tolv apostler. Han må ha hatt tro da Jesus sendte ham og hans medapostler ut som evangelister, og bød dem å forkynne og utføre under, og å gjøre det uten å ta med ekstra forsyninger til reisen. I den forbindelse sa Jesus til Judas og de andre: «I skal hates av alle for mitt navns skyld; men den som holder ut til enden, han skal bli frelst.» (Matt. 10: 1—22) Judas holdt ikke ut i Kristi fotspor inntil enden. Engang hadde han tro, men han kom til kort når det gjaldt kjærligheten, og ble en forræder mot den beste venn han hadde nest etter Gud.
4. Hvordan kan en som har tro, unnlate å holde de to store bud?
4 Kjærlighet må til for at en kan holde ut, for ved selviskhet kan vi bli fornærmet på en person som vi har hatt tro på. Vi kan være troskjemper som ikke tillater fjellhøye hindringer å stenge vegen for oss, men som fryktløst klatrer over dem. Men den tro som får oss til å utføre slike gjerninger og troshandlinger, må være forbundet med kjærlighet. Det passer derfor godt når det sies: «For i Kristus Jesus gjelder hverken omskjærelse eller forhud noe, men bare tro, virksom ved kjærlighet.» (Gal. 5: 6) Vi kan ha tro på at Gud vil skaffe mat og klær til brødre som vi ser er i nød. Men selv om vår tro kan være riktig nok, så viser vi mangel på kjærlighet om vi ikke gjør hva vi kan for å hjelpe dem i deres nød. En slik forsømmelse får Jakob til å si: «Hva nytter det, mine brødre, om en sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Om en bror eller søster er naken og fattes føde for dagen, og noen av eder sier til dem: Gå bort i fred, varm eder og mett eder! men I ikke gir dem det som legemet trenger, hva nytter det? Således og med troen: har den ikke gjerninger, er den død i seg selv.» (Jak. 2: 14—17) Hvis den som mente han hadde tro, hadde hatt kjærlighet, da ville han ha gjort noe for å hjelpe sine trengende brødre på en eller annen måte. Hans tro gjorde ham faktisk ikke noe godt, fordi han ikke hadde sann kjærlighet. Han unnlot å være gudlignende mot dem som var hans neste og som led nød. Han nådde ikke opp til det annet av de store bud, og viste derved at han ingenting var.
INGENTING UTEN DEN
5, 6. Hvordan kan man gi opp alt man har, og likevel ikke ha gagn av det?
5 Vi må imidlertid ikke tro at velgjørenhetsarbeid er det samme som kjærlighet i ethvert tilfelle. Apostelen Paulus fortsetter nemlig med å si: «Selv om jeg gir bort alt det jeg har, og gir meg selv hen, men gjør det i stolthet, ikke i kjærlighet, så gjør det meg ikke noe godt.» (1 Kor. 13: 3, En am. overs.) I denne forbindelse behøver vi bare å huske Ananias og Saffira. I dem har vi et eksempel på hvordan noen kan gi bidrag i stolthet, for å kunne vise seg, og for å ligne andre som ga alt de eide, enda Ananias og Saffira ikke ga alt de eide til det kristne fellesskapet. Det er mange selviske grunner til at et menneske kan skille seg av med alt det eier i godgjørenhetens interesse.
6 Etterat levitten Barnabas var blitt en kristen, solgte han akeren sin og la pengene som et bidrag ved apostlenes føtter, og han fikk sitt navn opptegnet i Bibelen fordi han gjorde det. Det var ikke av den grunn han gjorde det, men en annen kunne kanskje gi bort alt han eide og likevel bare ha i tanke å gjøre seg et navn. Så kunngjør han hvilken gave han har kommet med, og han får sitt navn innskrevet i veldedighets-organisasjonens historiske annaler som en mønsterverdig bidragsyter, som en selvoppofrende forkjemper for godgjørenheten. Uansett hvor stort bidraget kan synes å være, så var det ikke et rent motiv som drev ham til å gi det, ikke virkelig kjærlighet. I Jesu bergpreken passet det ham godt å advare mot å bekjentgjøre almissene en ga, og mot å være godgjørende i den uttrykkelige hensikt å bli sett og beundret av menneskene. Hvis den som gir bidrag, har sann kjærlighet, vil han følge Jesu råd: «Men når du gir almisse, da la ikke din venstre hånd vite hva din høyre gjør, forat din almisse kan være i lønndom, og din Fader, som ser i lønndom, han skal lønne deg i det åpenbare.» (Matt. 6: 1—4) Den himmelske Fader lønner ikke giveren for en materiell eller finansiell gave, men det er den kjærlighet som ligger bak gaven, Han gir lønn for. Det er derfor kjærligheten som gagner giveren.
7, 8. Hvordan bør man gi, og hvordan bør det oppmuntres til hjelpearbeid?
7 Vi burde aldri gi etter for et selvisk press når vi gir en gave. Det kan være at en hjelpekampanje er i gang. Alle omkring oss gir kanskje bidrag. Så kan vi føle oss nødt til å gi iallfall noe, for ikke å bli sett på som gniere, men virke likså gavmilde som de andre eller for å få forretningsmessige fordeler av det. En slik gave ville bli gitt av egeninteresse og med tanke på en selv, ikke frivillig og av en glad giver. En virkelig kjærlig giver gir ikke bare et minimum. Han gir så mye han kan, selv med fornektelse for seg personlig, fordi han ønsker å gjøre det av kjærlighet til Gud og hans skapninger. Det er den slags mennesker Gud setter pris på, og apostelen Paulus sa angående hjelpearbeid på sin tid: «Hver gi så som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med sorg eller av tvang! for Gud elsker en glad giver.» — 2 Kor. 9: 7.
8 Apostelen forteller oss naturligvis ikke om han ga av sine egne midler, men han ga sin personlige tjeneste gratis, og derfor lå det kjærlighet bak det han kan ha gitt materielt. Han gjorde ikke som så mange gjør i dag når de støtter en offentlig velgjørenhetsinnsamling og gir, la oss si, ti tusen kroner til en hjelpeorganisasjon og sier: «Se her, gå dere til disse nødstilte menneskene med mat og hjelp.», Nei, Paulus ga seg selv i hjelpearbeidet. Forat hans kristne brødre i Hellas på en organisert måte kunne yte hjelp til sine nødstilte medkristne i Palestina, ga han beskjed om hvordan de skulle få ferdig gavesendingene. På den måten kunne de bli ekspedert uten tap av tid og krefter og kunne bli brukt på beste måte til hjelp for deres nødstilte brødre. De hverken offentliggjorde eller førte noen liste over bidragsytere, for det ville ha framkalt selviske motiver. Alt ble gjort for å appellere til deres kristne kjærlighet, og ikke til selviskhet av noe slag. Ellers hadde ikke den godgjørenhet som ble lagt for dagen, gjort bidragsyterne noe godt. Da ville den ikke ha utviklet kjærlighet i dem. — 1 Kor. 16: 1—4; 2 Kor. 8: 1—24.
9, 10. Hvordan må man være selvoppofrende for virkelig å få gagn av det?
9 Et menneske kan skille seg av med alt det han eier, for å gi de fattige mat, og likevel være uvillig til å gi seg selv hen til gagn for Guds tjeneste og til frelse for Hans skapninger. At en gir seg selv, kan derfor representere en større selvoppofrelse enn bare det å skille seg av med alt det en har, for å gjøre godt. Men selv i et slikt tilfelle kan dét at en oppgir seg selv, være uten verdi i Guds øyne, hvis kjærligheten mangler. La oss ikke bedra oss selv når det gjelder dette, for Paulus sier: «Om jeg gir alt jeg eier, til føde for de fattige, og selv om jeg (for å si noe skrytende) ofrer mitt legeme, men er uten kjærlighet, så er jeg ikke noe bedre!» (1 Kor. 13: 3, Twentieth Century N.T.) Et selvopptatt menneske kan strebe etter å bli martyr. Han kan se framover og si: «Hvis jeg setter livet på spill på denne måten eller hvis jeg stiller meg fram for alles øyne og dør på denne måten, vil folk beundre meg, ære meg og snakke lenge om meg. Jeg kan gå over i historien som en martyr og få en tavle eller et monument satt opp til minne om meg.» En slik handlemåte ville hverken være kjærlig eller i samsvar med Kristi eksempel.
10 Jesus Kristus oppga seg selv villig og uten å klage, lik et får i hendene på slakterne, men vi finner ikke at han skrøt av den grunn. Han rettet gjentatte ganger oppmerksomheten mot sitt offer, men aldri i en brautende tone. Han gjorde det for å vise menneskene den eneste vegen til å vinne frelse. Han overga sitt legeme til døden fordi han elsket Jehova Gud og hadde sin lyst i å gjøre Hans vilje. Da han trådte fram på verdensskueplassen og begynte å tjene som Guds Yppersteprest ved å ofre seg selv, sa han: «Se, jeg kommer; i bokrullen er meg foreskrevet; å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte.» — Salme 40: 8, 9; Hebr. 10: 5—10.
11. Hva er det Gud regner med, i stedet for en selvoppofrelse for syns skyld?
11 Kristi åndelige brødre, som er kalt til å arve den himmelske trone sammen med ham ved Guds høyre hånd, blir formant til å gi sitt menneskeliv hen i Hans tjeneste. Paulus skriver følgende til dem: «Jeg formaner eder altså, brødre, ved Guds miskunn at I framstiller eders legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer — dette er eders åndelige [fornuftige, Aut. eng. overs.] gudstjeneste.» Når vi gjør dette, er det ikke nødvendig at vi foretar oss noe oppsiktsvekkende, for å vinne ry som en stor martyr. For å være trofaste, kan vi ganske enkelt lære hva Guds gode, velbehagelige og fullkomne vilje er, og så stille, regelmessig og standhaftig gjøre hans vilje for å behage og herliggjøre ham. Når vi lærer Guds vilje å kjenne, kommer vårt sinn til å bli forvandlet. Vi vil ikke lenger prøve å skikke oss etter denne verdens selviske handlemåte ved å søke å opptre som martyrer til ære for oss selv. Det er vår trofaste lydighet mot Guds vilje og bud som vil bevise at vi er helt fullkomne i kjærlighet til Gud, og det er på grunn av dette Han vil regne oss verdige til å bli bevart for evig i den nye verden. (Rom. 12: 1, 2) Det er derfor ikke det storslåtte eller martyr-aktige ved ens død som gjør inntrykk på Gud. Det som teller er den enkle, lojale lydighet mot ham. Det er den som beviser vår kjærlighet til ham, og som styrker og fullkommengjør den inne i oss. Vi gjentar derfor apostelens advarende råd: «Og selv om jeg deler ut alt mitt gods stykke for stykke, og selv om jeg overgir mitt legeme, forat jeg kan skryte, og jeg ikke har kjærlighet, så gagnes jeg ingen ting.» — 1 Kor. 13: 3, Rotherham.
12. Kjærlighetens veg er bedre enn hva? Hva hjelper oss på den?
12 Så er det altså sikkert at ’kjærlighetens veg er den eneste vegen som leder til en lønn fra Gud. Kjærlighetens veg er bedre enn bare å drive på med å ta imot og bruke gaver og evner som utgytes over oss på mirakuløst vis ved Guds ånd eller virksomme kraft. Nå når disse mirakuløse gavene ikke lenger blir utgytt, er det mer nødvendig enn noensinne at vi utvikler kjærligheten. Guds ånd kan hjelpe oss til å gjøre det til fullkommenhet.