NIKOLAUS

(Nikolạus) [folkets beseirer (seierherre)].

1. En av de sju vel kvalifiserte mennene som apostlene på menighetens anbefaling satte til å dele ut mat i menigheten i Jerusalem i tiden etter pinsen i år 33 e.v.t., for at alt skulle gå rettferdig for seg. Nikolaus er den eneste av de sju som blir omtalt som «en proselytt fra Antiokia». Dette kan tyde på at han var den eneste av dem som var ikke-jøde, og at de øvriges greske navn kan ha vært i vanlig bruk også blant folk som var jøder av fødsel. – Apg 6: 1–6.

2. En person som ’Nikolaus-sekten’ (eller nikolaittene) hadde navn etter. Denne sekten blir fordømt i to av de sju brevene som er gjengitt i Åpenbaringens 2. og 3. kapittel. «Engelen» for menigheten i Efesos ble rost fordi han hatet «Nikolaus-sektens gjerninger», som Kristus Jesus også hater. (Åp 2: 1, 6) I menigheten i Pergamon var det derimot noen som ’holdt fast ved Nikolaus-sektens lære’. Disse ble oppfordret til å vise anger og vende om. – Åp 2: 12, 15, 16.

Bortsett fra det Åpenbaringen sier om Nikolaus-sekten, vet man ikke noe om den eller om dens skikker eller lære, som blir fordømt, eller om dens opprinnelse eller hvordan den hadde utviklet seg. Bindeordet «således», som følger umiddelbart etter omtalen av den utukt og avgudsdyrkelse som israelittene praktiserte under påvirkning av «Bileams lære» (Åp 2: 14, 15), kan tyde på at det var en viss likhet mellom Bileams lære og «Nikolaus-sektens lære», men det blir likevel skjelnet mellom dem i Åpenbaringen. Det er ingen grunn til å knytte denne sekten til den kristne Nikolaus fra Antiokia (nr. 1) bare fordi han er den eneste bibelske person med dette navnet – slik noen oldkirkelige skribenter har gjort. Det finnes heller ikke noe grunnlag for å si at en frafallen sekt tok navn etter denne Nikolaus for å stille sine urette handlinger i et bedre lys. Det er mer sannsynlig at den Nikolaus som denne ugudelige bevegelsen hadde sitt navn etter, var en person som ikke er omtalt i Bibelen.