«Datteren din har diabetes!»

DISSE ordene fra legen kommer jeg ikke til å glemme så lett. Datteren min, Sonya, var ti år den gangen. Hun hadde vært sunnheten selv, full av liv — litt for mye av det gode, noen ganger. Hun hadde ikke hatt behandling for en sykdom siden hun var fem år.

Men dagene like før dette legebesøket hadde vært vanskelige. Sonya så ikke frisk ut. Hun ville drikke mye, og når hun gjorde det, måtte hun straks på toalettet — noen ganger med bare et kvarters mellomrom. Om natten stod hun opp minst tre ganger. Til å begynne med prøvde jeg å bortforklare symptomene hennes. Det var sikkert bare blærekatarr som kom til å gå over, tenkte jeg. Men etter noen dager kom jeg til at hun nok trengte antibiotika for å få infeksjonen ut av kroppen.

Det var da jeg tok henne med til legen. Jeg fortalte hva jeg mente det var. Han bad om en urinprøve, og jeg la merke til at urinen i begeret var full av fragmenter, nesten som små snøfnugg. Sykepleieren la også merke til det. Det ble så tatt en blodprøve, som bekreftet mistanken om at Sonya hadde type 1-diabetes.

Hun skjønte hva det betydde. Selv om hun bare var ti år, hadde hun lært om diabetes på skolen. Angsten i ansiktet hennes var et speilbilde av min egen. Legen sa at hun måtte innlegges på sykehuset med en gang for at situasjonen ikke skulle bli alvorligere. Han sørget for at hun fikk komme inn på intensivavdelingen på et sykehus i Portland i Oregon (USA). Sonya ble veldig sint for at dette skjedde med henne. Hun ville ikke at hun skulle bli nødt til å ta sprøyter for å holde seg i live. Hun gråt og spurte hele tiden hvorfor dette hadde skjedd. Jeg hadde problemer med å kontrollere min egen reaksjon. Så klarte jeg ikke å holde igjen lenger. Der satt vi på venteværelset og hulket begge to, mens vi lente oss mot hverandre og bad Jehova om å hjelpe oss igjennom det.

Tøff tid på sykehuset

Legen lot meg få kjøre Sonya hjem så vi kunne hente noen ting, ringe til Phil, mannen min, og sørge for at noen hentet sønnen vår, Austin, på skolen. Innen en time var mannen min, Sonya og jeg på sykehuset, og Sonya ble skrevet inn. Sonya fikk straks intravenøs tilførsel av væske for at opphopningen av sukker og ketonstoffer skulle skylles ut av blodet.a Dette viste seg å være en tøff påkjenning. Sonya hadde gått ned over tre kilo som følge av uttørring. Det var vanskelig å finne venene, som hadde trukket seg innover. Omsider klarte sykepleieren det, og tingene roet seg — for øyeblikket. Vi fikk en stor bok og mange papirer som vi skulle lese og forstå før vi kunne få ta med Sonya hjem.

Det var en jevn strøm av leger, sykepleiere og ernæringsfysiologer. De viste oss hvordan vi skulle bruke sprøytene og gi Sonya de to insulininjeksjonene som hun fra da av ville trenge hver dag. Vi lærte hvordan vi skulle foreta den blodprøven som Sonya må ta fire ganger om dagen for å kontrollere blodsukkernivået. Det var så mye å sette seg inn i! Vi måtte også lære hva slags mat hun kunne få. Hun skulle holde seg unna mat som inneholder mye sukker, og i tillegg til at hvert måltid skulle være riktig sammensatt fordi hun var i voksealderen, skulle det inneholde akkurat riktig mengde karbohydrater.

Etter tre dager ble hun utskrevet fra sykehuset. Hun lot meg få sette sprøytene, men hun tok blodprøvene selv. Etter en måneds tid ville hun gi insulindosen selv, og det har hun gjort hele tiden siden. Vi var imponert over den måten hun etter hvert aksepterte sykdommen sin på og lærte seg å leve med den. Først ville hun jo bare dø og våkne opp i paradiset, men nå har hun et bevisst forhold til kroppen sin og til sine følelser og begrensninger og får sagt ifra når det er noe hun trenger.

En tilpasningsperiode

De første månedene var veldig vanskelige. Alle i familien hadde mange følelser å hanskes med. Jeg prøvde å få gjort så mye at jeg til slutt bare hadde lyst til å flykte fra alt sammen. Det verste var den strenge timeplanen, særlig når den kolliderte med kristne møter og vår forkynnervirksomhet — for ikke å snakke om daglige skolerutiner og ferier. Men ved hjelp av mange bønner lærte mannen min og jeg oss å ta én dag om gangen og begynte å akseptere våre nye forpliktelser.

Vi har funnet en enestående lege som er spesialist på endokrinologi, og som alltid er parat til å hjelpe når vi har våre bekymringer. Han holder til og med kontakt med oss via e-post. Besøk på kontoret hans hører med til vår faste rutine. Hver tredje måned går vi til ham til kontroll. Da får vi ikke bare sjekket hvordan Sonyas tilstand utvikler seg, men får også forsikret oss om at vi gjør alt vi kan for henne.

Som ventet var det vanskelig for sønnen vår at søsteren hans fikk så mye oppmerksomhet. Andre i menigheten og også læreren hans på skolen skjønte dette og hjalp ham til å holde seg opptatt med ting og til å forstå at det var nødvendig å gjøre visse forandringer. Nå er han til stor hjelp når det gjelder å passe på Sonya. Som foreldre hadde vi noen ganger en tendens til å overbeskytte henne og til å være altfor redd for henne. Vi har funnet ut at den beste måten å berolige oss på er å sette oss godt inn i sykdommen og lære hva den egentlig kan gjøre med kroppen.

Hvordan har vi det nå?

Vi snakker ofte om Jehovas løfter og om at den tiden snart kommer da sykdom bare er noe vi har svake minner om. (Jesaja 33: 24) Fram til da er det vårt mål som familie at vi skal holde oss aktive i tjenesten for Jehova og i så stor utstrekning som mulig snakke med andre om de velsignelser som Guds rike skal bringe. Vi prøver også å gjøre vårt beste for å komme regelmessig på menighetsmøtene.

For noen år siden ble mannen min tilbudt en midlertidig jobb i Israel. På grunn av Sonyas medisinske situasjon tenkte vi oss godt om og bad til Jehova før vi bestemte oss for om vi skulle flytte. Vi kom til at hvis vi forberedte oss godt og blant annet fant ut hva som ville være riktig kosthold for Sonya, kunne vi kanskje til og med erfare åndelige velsignelser ved å flytte til Israel. I halvannet år hadde vi det privilegium å tilhøre den engelske menigheten i Tel Aviv. Vi gledet oss over å forkynne på en helt annen måte enn vi var vant til, og det var en fin og lærerik tid for hele familien.

De enkle ordene «Datteren din har diabetes!» snudde opp ned på tilværelsen vår. Men istedenfor å gi etter for fortvilelse gjorde vi vår datters helse til et familieprosjekt, og det har gjort at vi er blitt enda mer sammensveist. Jehova, «all trøsts Gud», har hjulpet oss til å klare dette. (2. Korinter 1: 3) — Fortalt av Cindy Herd.

[Fotnote]

[Ramme på side 21]

Hva er diabetes?

Kroppen omdanner maten vi spiser, til energi som vi kan dra nytte av. Denne funksjonen er like livsnødvendig som åndedrettet. I magesekken og tarmene blir maten brutt ned til enklere bestanddeler, deriblant glukose, en type sukker. Bukspyttkjertelen reagerer på sukker ved å produsere insulin, som hjelper sukkeret til å bli opptatt i kroppscellene. Så kan sukkeret forbrennes til energi.

Når en person har diabetes (sukkersyke), er det enten fordi bukspyttkjertelen ikke produserer nok insulin, eller fordi kroppen ikke bruker insulinet godt nok. Som følge av det kan ikke sukkeret i blodstrømmen komme inn i kroppscellene for å bli nyttiggjort. Store Medisinske Leksikon forklarer hva det igjen fører til: «En av konsekvensene av ubehandlet diabetes er at blodets sukkerinnhold blir for høyt (hyperglykemi) slik at det også ofte skilles ut i urinen (glukosuri). En slik utvikling følges ofte av hyppig vannlating» og andre symptomer.

[Ramme på side 21]

Type 1-diabetes

Denne type diabetes var tidligere kjent som barne- og ungdomsdiabetes (eller juvenil diabetes), siden den for det meste forekommer hos barn og unge voksne. Men mennesker i alle aldere kan få sykdommen. Årsaken til diabetes er ikke kjent, men det er forskjellige faktorer som noen mener kan knyttes til type 1-diabetes:

1. Arv

2. Autoimmunitet (kroppen blir allergisk mot et av sine egne vev eller en av sine egne celletyper — i dette tilfellet i bukspyttkjertelen)

3. Miljø (virusinfeksjon eller kjemiske faktorer)

Det er mulig at virusinfeksjoner og andre faktorer fører til skade på celler i de langerhanske øyer (den gruppe celler i bukspyttkjertelen hvor insulinet lages). Etter hvert som flere og flere av disse cellene ødelegges, er personen i ferd med å bli diabetiker.

Diabetikere har en rekke symptomer:

1. Hyppig vannlating

2. Ekstrem tørst

3. Stadig sultfølelse; kroppen er sulten på den energien den ikke får

4. Vekttap. Når kroppen ikke kan få sukker inn i cellene, forbrenner den sitt eget fett og protein for å få energi, noe som fører til vekttap

5. Irritabilitet. Hvis diabetikeren står opp ofte om natten for å late vannet, går det ut over nattesøvnen. Det kan føre til atferdsforandringer

Type 1-diabetes skyldes at bukspyttkjertelen ikke produserer insulin i det hele tatt eller altfor lite insulin. I slike tilfeller må insulin tilføres daglig, vanligvis ved injeksjon (insulin nedbrytes i magesekken hvis det blir tilført gjennom munnen).

[Ramme på side 21]

Type 2-diabetes

Denne type diabetes må ikke forveksles med type 1-diabetes. Dette er en tilstand der kroppen ikke produserer nok insulin eller ikke bruker det slik den skal. Det er den vanligste formen for diabetes hos voksne over 40 år, og den utvikler seg gjerne mer gradvis. Det er en arvelig tendens til å få denne sykdommen, og den forverres ofte av et dårlig kosthold eller av overvekt. I mange tilfeller kan man bruke tabletter, i hvert fall til å begynne med, for å stimulere bukspyttkjertelen til å produsere mer insulin. Tablettene er ikke insulin.

[Ramme på side 22]

Komplikasjoner ved diabetes

Kroppen trenger drivstoff for å holde det gående. Hvis den ikke er i stand til å nyttiggjøre seg glukose, tyr den til fett og protein. Men når kroppen forbrenner fett, blir det dannet avfallsprodukter som kalles ketonstoffer. Ketonstoffene hoper seg opp i blodet og skilles ut i urinen. Fordi disse stoffene er surere enn friskt kroppsvev, kan høye konsentrasjoner av ketonstoffer i blodet føre til en alvorlig tilstand som heter ketoacidose.

Det er også farlig for en diabetiker når blodsukkeret faller under det normale nivået (hypoglykemi, såkalt «føling»). Diabetikeren blir gjort oppmerksom på denne tilstanden av noen ubehagelige symptomer. Det kan være at han skjelver eller svetter eller blir trett, nummen, sulten, irritabel eller forvirret eller får rask hjertebank, synsforstyrrelser eller hodepine eller får kribling i leppene og rundt munnen. Det kan til og med være at han får anfall eller mister bevisstheten. Et riktig kosthold og regelmessige spisetider kan ofte hindre slike problemer.

Hvis disse symptomene likevel skulle inntreffe, kan man få blodsukkeret tilbake til et tryggere nivå ved å drikke litt juice eller ta noen glukosetabletter til man kan spise annen mat. I alvorlige tilfeller må glukagon tilføres ved innsprøytning. Glukagon er et hormon som fremmer frigjøringen av lagret sukker fra leveren, noe som gjør at blodsukkeret stiger. Foreldrene til et barn som er diabetiker, ønsker sikkert å informere skolen eller barnehagen og kanskje eventuelt den som kjører skolebussen, om barnets tilstand.

[Ramme på side 22]

Senkomplikasjoner

En diabetiker kan få langsiktige komplikasjoner, deriblant hjerteinfarkt, hjerneslag, synsproblemer, nyresykdom, problemer med føttene eller bena og hyppige infeksjoner. Disse komplikasjonene forårsakes av skade på blodkar, skade på nerver og manglende evne til å bekjempe infeksjoner. Men det er ikke alle diabetikere som får disse senkomplikasjonene.

Når man holder blodsukkernivået innenfor det normale, kan man utsette eller redusere de skadelige virkningene av disse komplikasjonene. Man kan også på en svært effektiv måte redusere farene ved at man holder vekten og blodtrykket på et normalt nivå og ikke røyker. En diabetiker må mosjonere mye, ha riktig kosthold og ta de medikamentene som er foreskrevet.

[Bilde på side 23]

Familien Herd