Havets velsmakende atleter

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I AUSTRALIA

DISSE superfiskene har den samme status i sjøen som falkene har i luften. Hurtig og elegant skjærer de gjennom havet lik glitrende piler. De er alltid på farten og jager stadig rundt. Deres latinske navn, Thunnus thynnus, er da også avledet av et ord som betyr «hastverk». De tilhører en velrenommert familie, og deres slektninger innbefatter marliner, spydfisker og sverdfisker. Ja, om du ikke allerede har gjettet det, er disse vannatletene tunfisker, som omfatter 13 arter.

De mest framstående blant disse er makrellstørjene. Den makrellstørjen som finnes sør for ekvator, kan bli minst to meter lang og veie opptil 200 kilo. Men tungvekterne er de makrellstørjene som holder til på den nordlige halvkule. De kan bli 2,7 meter eller lengre (sjelden nå på grunn av overfiske) og veie over 700 kilo — 75 prosent er kraftige muskler. Men størrelsen sinker ikke makrellstørjene. De store makrellstørjene er de rene torpedoer. De kan komme opp i en fart av 70—80 kilometer i timen over kortere avstander.

Som skapt for sprint og maraton

Hvordan klarer makrellstørjen å svømme så fort? Tidsskriftet National Geographic forklarer: «I og med at makrellstørjen består av tre fjerdedeler muskler, og at den har hydrodynamisk perfekt utforming, et sterkt hjerte, lufttilførsel etter ramjet-prinsippet, varmevekslere og andre spesielle innretninger, er makrellstørjen som skapt for fart.» Dens sterke hjerte er flere ganger større enn andre fiskers og ligner mer på hjertet til et pattedyr enn på et fiskehjerte. Til forskjell fra en typisk vekselvarm fisk pumper makrellstørjens hjerte forholdsvis varmt blod gjennom dens geniale kretsløpssystem. En temperaturøkning på ti grader i blodet gjør at makrellstørjens muskelkraft blir nesten tredoblet, noe som gjør den til en fryktinngytende rovfisk når den tilfredsstiller sin appetitt på fisk, blekksprut og krill.

Når en makrellstørje får øye på et godt måltid — for eksempel en makrell — slår den med den sigdformede halefinnen, slik at den på noen sekunder kommer opp i toppfart. Den feller brystfinnene og bukfinnene ned i spesielle spor i den pansrede kroppen for å redusere motstanden i vannet. Makrellen kan nok være rask, men den har liten mulighet til å komme seg unna, for makrellstørjen er også utstyrt med samsyn, svært god hørsel og kjemisk virkende følere som registrerer bevegelser i vannet. Når makrellstørjen skal til å angripe, spiler den ut finnene igjen for å få bedre kontroll over bevegelsene. På et øyeblikk åpner den så gjellelokkene og munnen, og dermed er makrellen forsvunnet — sugd inn og slukt.

På grunn av det sterke hjertet, det forholdsvis varme blodet og de usedvanlig store gjellene kommer makrellstørjene seg etter en slik sprint omkring ti ganger raskere enn noen annen fisk. Selv når makrellstørjene skal prøve å ’få igjen pusten’ — og også når de sover — fortsetter de å svømme, for de er tyngre enn vann, og de har ikke de gjellepumpene som andre fisker har, og som gjør at disse kan stå helt stille og hvile. Makrellstørjene svømmer derfor i likhet med haiene med munnen delvis åpen. På en makrellstørjes gravstein kunne det derfor helt enkelt ha stått: «Et eneste maratonløp fra vugge til grav, bare avbrutt av intense sprintløp.»

Den vakreste av tunfiskene er den store gulfinnete størjen. Den kan bli omkring to meter lang og kan skilte med en gul stripe, gule småfinner og noen særdeles lange finner som vender bakover. Når disse flotte fiskene skjærer gjennom en bølge, glitrer de som brennende piler, spesielt når det er mørkt. Hawaierne kaller dem faktisk ahi, som betyr «ild».

Atleter i store vanskeligheter

Det sterkt røde og fettholdige kjøttet gjør også at tunfisken egner seg ypperlig på middagsbordet. Japanske retter som sashimi og sushi, som gourmeter setter pris på, har gjort at makrellstørjen hører til blant de dyreste og mest ettertraktede matvarene på det japanske markedet. Gjestene på sushi-barer betaler mye for å få servert små porsjoner med tunfisk. Hvis du var til stede på en auksjon og fikk høre kjøpere gi bud på bare én makrellstørje, ville du nesten tro det var en ny bil de gav bud på. Bud på 90 000 kroner eller mer er ikke uvanlige. En makrellstørje på 324 kilo ble faktisk solgt for 526 500 kroner! «Stor som en Porsche, rask som en Porsche og dyr som en Porsche,» sa en naturverner.

På grunn av etterspørselen etter tunfisk er bestanden sterkt minkende. Boken Saltwater Gamefishing sier at bestanden blir «overfisket, rovfisket [og] utryddet, som om det ikke er noe som heter i morgen». Moderne fabrikkskip utstyrt med det nyeste innen teknologi tar store fangster. Når man fra et skip som kalles et snurpefartøy, for eksempel får øye på en stim av tunfisk, blir en liten speedbåt senket. Med den drar man et garn, eller en snurpenot, i ring rundt stimen, slik at fiskene hindres i å rømme. Et linefartøy derimot drar en line etter seg. Til denne hovedlinen, som i noen tilfeller har vært opptil 130 kilometer lang, er det festet cirka 2200 kortere liner, som har en masse kroker med agn på. Disse er tunfiskens store skrekk! Ifølge Verdens Naturfond er store makrellstørjer så verdifulle at fartøyer og observasjonsfly «kanskje bruker uker på å ta bare noen få».

Noen land har satt grenser for hvor stor fangst det er tillatt å ta innenfor deres territorialfarvann, men man kan jo spørre: Hvordan kan man overvåke fangst av fisk som lever i åpent hav, slik tunfisk gjør? (En makrellstørje som ble merket og satt ut i nærheten av Japan, ble senere tatt på ny utenfor Mexico — nesten 11 000 kilometer unna!) Hittil har en slik overvåking vist seg å være umulig. Forskjellige organisasjoner innen De forente nasjoner arbeider for å begrense fangsten, men mot dem står mektige interessegrupper. Når enkelte land har forsøkt å kontrollere fangstene, har det framkalt voldsomme reaksjoner.

Du lurer kanskje på hvorfor fiskere setter havets rikdom og også sitt eget framtidige levebrød i fare ved å fortsette å drive rovfiske når bestanden er alvorlig truet. National Geographic sier: «Til tross for en slik tilbakegang [i fiskebestanden] vil verken fiskere på fabrikkskip eller de som driver på den tradisjonelle måten, frivillig gå med på bevaringstiltak, for det er ikke noe å vinne på det. Det fører bare til at andre, som har færre skrupler, tar fisken. Så i stedet driver alle bare et mer intenst fiske.»

Vil merking og oppdrett kunne redde tunfisken?

Det er blitt forsket mye på den makrellstørjen som finnes sør for ekvator. En del av denne forskningen omfatter bruk av avanserte elektroniske merker som gir viktige data om tunfiskstimenes atferd og helsetilstand. Disse opplysningene vil være til hjelp når det gjelder regulering av fiskekvoter.

Fiskeoppdrett, innbefattet oppdrett av tunfisk, blir stadig mer populært i noen land. Hunnene hos makrellstørjen er svært fruktbare — hver av dem utskiller opptil 15 millioner egg i løpet av én gytesesong! Dersom man lykkes, kan oppdrett lette belastningen på den frittsvømmende fiskebestanden som er truet. Det ville i høy grad vært en tragedie å oppleve at slike prektige vannatleter som tunfiskene, og spesielt makrellstørjene — fisker som ikke bare er en fryd for øyet, men også for ganen — ble utryddet.

[Bilde på sidene 16 og 17]

Gulfinnet størje

[Rettigheter]

Innerspace Visions

[Bilde på side 18]

Makrellstørje

[Rettigheter]

Innerspace Visions