Hva står bak livets mysterium?
DNA-MOLEKYLET utretter forunderlige ting. DNA oppfyller begge de kravene som cellene dine stiller til genetisk materiale. For det første blir DNA nøyaktig kopiert, slik at informasjon kan overføres fra celle til celle. Og for det andre forteller oppbygningen av DNA-stigen cellen hvilke proteiner den skal danne, og avgjør dermed hvordan cellen vil bli, og hvilken funksjon den skal ha. Det er imidlertid ikke bare DNA som er med på å gjøre dette. Mange spesialiserte proteiner er involvert i oppgaven.
DNA alene kan ikke skape liv, men inneholder alle de instruksjoner som trengs for å danne de proteinene en levende celle behøver, deriblant de som kopierer DNA til neste generasjon celler, og de som hjelper DNA til å produsere nye proteiner. Den ufattelige mengden med informasjon som er lagret i DNA, er imidlertid ubrukelig uten RNA og de spesialiserte proteinene, som innbefatter ribosomer, som trengs for å «lese» og anvende informasjonen.
Proteinene alene kan heller ikke frambringe liv. Et isolert protein kan ikke frambringe det genet som inneholder den koden, eller oppskriften, som skal til for å danne flere proteiner av samme type som seg selv.
Hva har så arbeidet med å oppklare livets mysterium vist oss? Nyere genetikk og molekylarbiologi har tilveiebrakt rikelig med vitnesbyrd om det svært kompliserte og gjensidige avhengighetsforholdet mellom DNA, RNA og proteiner. Disse oppdagelsene antyder klart at livet avhenger av at alle disse faktorene er til stede samtidig. Derfor kunne livet aldri ha blitt til ved et slumpetreff.
Den eneste fornuftige forklaringen er at en svært intelligent Skaper laget koden med informasjon i DNA og samtidig formet ferdige proteiner. Samspillet mellom DNA og proteinene var så viselig uttenkt at når prosessen først var igangsatt, så ville den sikre at noen proteiner stadig fortsatte å kopiere DNA for å lage flere gener, mens andre proteiner dechiffrerte genene og dannet flere proteiner.
Denne underfulle livssyklusen må selvsagt ha blitt satt i gang av Mesterkonstruktøren, Jehova Gud.
Dannet på underfull vis
Selv om Bibelen ikke er noen vitenskapelig lærebok, kaster den likevel litt lys over Skaperens rolle og forteller om ham som utformet livets kode. Kong David i det gamle Israel levde for omkring 3000 år siden, og selv om han ikke kunne vite noe om dagens framskritt innen genforskningen, sa han likevel i poetiske vendinger til sin Skaper: «Du har skapt mitt indre, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis. Underfulle er dine verk, det vet jeg så vel. Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble skapt i lønndom og ble formet i jordens dyp.» — Salme 139: 13—15, Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85.
Så ta en ny titt på deg selv i speilet. Legg merke til fargen på øynene dine, strukturen på håret ditt, hudfargen og figuren din. Tenk på hvordan disse trekkene er arvet fra tidligere generasjoner, og hvordan de vil bli videreført til barna dine. Tenk så på Ham som har satt i gang denne fantastiske mekanismen. Da blir du kanskje tilskyndt til å gjenta apostelen Johannes’ ord: «Du er verdig, Jehova, ja vår Gud, til å få herligheten og æren og makten, for du har skapt alle ting, og på grunn av din vilje var de til og ble de skapt.» — Åpenbaringen 4: 11.
[Ramme på side 10]
Blind tilfeldighet? To britiske forskere har i den senere tid gjort oppdagelser som bekrefter at den genetiske kode ikke er et produkt av ren og skjær tilfeldighet. «Deres analyse har vist at [den genetiske kode] er blant den beste av mer enn en milliard milliard mulige koder,» skriver bladet New Scientist. Av de grovt regnet 1020 (et 1-tall med 20 nuller bak) mulige genetiske koder var det bare én som ble valgt ut tidlig i livets historie. Hvorfor akkurat denne? Fordi den gjør at feil under den proteindannende prosessen eller feil forårsaket av genetiske mutasjoner blir begrenset til et minimum. Denne koden garanterer med andre ord at arvelovene blir nøye fulgt. Selv om noen mener at utvelgelsen av denne genetiske koden skyldes «sterkt selektivt press», har de to forskerne trukket den konklusjon at «det er ekstremt usannsynlig at en slik formålstjenlig kode skal ha oppstått ved et slumpetreff».