Gener, DNA og du

SE NØYE og lenge på deg selv i speilet. Legg merke til fargen på øynene dine, strukturen på håret ditt, hudfargen og figuren din. Tenk på hvilke evner du har. Hvorfor ser du ut slik du gjør? Hvorfor har du de spesielle trekkene og evnene som du har? I vår tid har det skjedd mye som kan bidra til å løse gåten, ettersom vi har fått en bedre forståelse av genetikk, det vil si arvelighetslære, og virkningene av miljøet.

«Genetikk?» stønner du kanskje. «Det emnet virker altfor vitenskapelig og vanskelig å forstå!» Men har du noen gang sagt til noen at han eller hun har sin fars grønne øyne, men morens røde hår og fregner? I så fall kjenner du allerede til et grunnleggende faktum om genetikk — fysiske trekk blir overført fra foreldre til barn. Denne kjensgjerningen kan være et viktig sted å starte når du skal finne ut hvordan mennesket ble til — ved utvikling eller ved skapelse. La oss begynne med å se på hvordan hver enkelt av oss er bærere av arv fra en rekke generasjoner.

Kroppen din består av bitte små levende enheter som kalles celler — omkring 100 billioner ifølge ett anslag. Inni hver celle, i cellekjernen, er det tusenvis av gener. De er arveanleggenes grunnenheter. De styrer cellen og bestemmer derfor noen av dine særtrekk. En god del gener er med på å bestemme blodtypen din, mens andre styrer hårstrukturen, fargen på øynene og så videre. Hver celle inneholder altså en arbeidstegning i miniatyr eller en kodebok av gener med alle de opplysningene som trengs for å bygge opp, reparere og styre kroppen din. (Se illustrasjonen på side 5.) Kan alt dette ha blitt til ved et slumpetreff?

Hvordan mysteriet ble oppklart

Den tanken at forskjellige særtrekk nedarves gjennom blodet, ble utledet av Aristoteles på 300-tallet f.v.t. og var alminnelig anerkjent i over tusen år. Den påvirket tidens tankegang i så høy grad at den til og med er blitt en del av språket vårt. Tenk bare på uttrykk som «blodsbånd» og det at noe «ligger en i blodet».

På 1600-tallet oppdaget man eggceller og sædceller, men misforstod deres faktiske betydning. Noen mente at det fantes små, fullt utformede skapninger i enten eggcellen eller sædcellen, men på 1700-tallet skjønte forskerne korrekt nok at de to cellene går sammen om å danne et embryo. Ikke desto mindre tok det fremdeles en del år før man fant en nøyaktig forklaring på spørsmålet omkring arvelighet.

Det var ikke før i 1866 at en østerriksk munk som het Gregor Mendel, offentliggjorde den første riktige teorien om arvelighet. Mendel utførte en del forsøk med hageerter, og han oppdaget noe han kalte «separate arvelighetselementer», i kjønnsceller, som han hevdet stod for videreføringen av ulike særtrekk. Disse «separate arvelighetselementer» er det vi nå kaller gener.

Omkring 1910 oppdaget man at genene fantes i cellestrukturer som kalles kromosomer. Kromosomene består for det meste av proteiner og DNA (deoksyribonukleinsyre). Siden forskerne allerede var klar over den viktige rollen proteiner spilte i andre av cellens funksjoner, antok de i mange år at det var proteinene i kromosomene som inneholdt genetisk informasjon. Men i 1944 la forskere fram de første bevisene for at gener består av DNA, ikke av proteiner.

Da James Watson og Francis Crick i 1953 oppdaget den kjemiske strukturen til DNA, spiralformede, trådlignende molekyler, var menneskene kommet et langt skritt videre i arbeidet med å oppklare livets mysterium.