De unge spør . . .

Er det farlig å drive med rollespill?

«Det er helt og holdent fantasi. Én gang er du magiker. En annen gang er du kriger. Du kan spille rollene til alle de forskjellige personene du drømmer om å være. Det finnes ingen grenser.» — Christopher.

«VÆR alt det som du ikke kan være.» Dette slagordet ble brukt i et tidsskrift for å beskrive et populært fantasispill. Det å flykte inn i en fantasiverden ved hjelp av rollespill appellerer sterkt til millioner av ungdommer. Men hva er egentlig rollespill?

Ifølge boken Jeux de rôle (Rollespill) «framstiller hver spiller en legendarisk person på et oppdrag eller et tokt og forbereder seg på å oppleve et eventyr i en fantasiverden». Formålet med spillet er å utruste denne oppdiktede personen med det som er nødvendig av erfaring, penger, våpen og magiske krefter til å utføre oppdraget.

Det ble populært med rollespill i 1970-årene. Siden da har disse spillene utviklet seg til en millionindustri, som omfatter brettspill, samlerkort, bøker hvor leseren medvirker i handlingsforløpet, dataspill og spill hvor deltakerne selv spiller figurene i eventyrene. I USA er det etter alt å dømme over seks millioner som jevnlig driver med rollespill, og i Europa er det hundretusener. I Frankrike er det mange videregående skoler som har klubber for forskjellige slags rollespill, og i Japan er det rollespill som er det mest populære videospillet.

De som forsvarer rollespill, hevder at spillene stimulerer fantasien, utvikler evnen til å løse problemer og setter i gang den gjensidige påvirkningen innenfor en gruppe. Men motstanderne har knyttet disse spillene til selvmord, mord, voldtekt, gravskjending og satanisme. I Madrid ble to ungdommer arrestert fordi de var mistenkt for å ha drept en 52 år gammel mann mens de deltok i et rollespill. I Japan drepte en tenåring foreldrene sine og kuttet seg i håndleddene som avslutning på et lignende spill. Dette hører naturligvis til unntakene — de fleste som spiller, er intelligente og omgjengelige. Men kristne ungdommer gjør vel i å spørre seg selv: «Er rollespill noe for meg? Er det nødvendig å være forsiktig?»

Vold og det okkulte

Rollespillene varierer sterkt, både hva form og innhold angår. Men vold finnes i mange, om ikke i de fleste, av disse spillene. Ja, i de fantasiverdener som disse spillene skaper, er vold ofte uløselig knyttet til framgang — eller til det å overleve. Hvordan kan da slike spill være i harmoni med Bibelens veiledning? Ordspråkene 3: 31 sier: «Misunn ikke den som bruker vold, velg ikke å følge i hans fotspor!» (Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85) Bibelen oppfordrer oss også til å ’søke og jage etter fred’ — ikke vold. — 1. Peter 3: 11.

Noe annet som må tas i betraktning, er at magi ofte har en fremtredende plass i mange spill. Ofte kan spillerne bli trollmenn eller personer med magiske krefter. Hindringer eller fiender blir da overvunnet gjennom okkulte midler. Ifølge en rapport går et populært spill ut på at «deltakerne får spille rollen som enten engler eller demoner som tjener erkeengler eller demonfyrster . . . Vanhellige overtoner gjør det underholdende». I ett dataspill kan spilleren til og med bli allmektig ved bare å skrive ordet «Satan».

Noen kristne ungdommer har trukket den slutning at det ikke er noe galt i å spille rollespill så lenge man ikke bruker for mye tid på det. «Det er bare et spill,» sier en ungdom. Det kan nok være. Men Gud advarte israelittene mot å ta del i okkult virksomhet. Loven som ble gitt til Moses, sa: «Det skal ikke finnes hos deg noen . . . som driver med spådomskunst, noen som utøver magi, eller noen som ser etter varsler, eller en trollmann eller noen som binder andre med et trylleformular, eller noen som rådspør et åndemedium, eller noen som har som yrke å forutsi begivenheter . . . For enhver som gjør disse ting, er en vederstyggelighet for Jehova.» — 5. Mosebok 18: 10—12.

Er det da forstandig å delta i spill som fremmer okkult virksomhet? Vil ikke det å spille rollen til en som utfører magiske kunster, være det samme som å utforske «Satans dybder»? (Åpenbaringen 2: 24) En ungdom innrømmer: «Etter at jeg hadde spilt rollespill hele dagen, var jeg redd for å forlate huset. Jeg følte at noen ville angripe meg.» Kan noe som frambringer en slik lammende frykt, være sunt?

Andre faktorer

«Den tiden som er igjen, er begrenset,» sier 1. Korinter 7: 29. Så en annen betenkelighet er den tiden rollespill ofte tar. Noen spill går over flere timer, dager eller uker. Man kan dessuten bli så oppslukt og til og med avhengig av rollen, at alt annet blir uvesentlig. «Etter hvert som jeg spilte, ønsket jeg større utfordringer og mer realisme. Jeg ble virkelig hektet,» innrømmer en ungdom. Hvilken innvirkning kan en slik avhengighet ha på en ungdoms skolearbeid og åndelige gjøremål? — Efeserne 5: 15—17.

En ungdom i Japan forteller: «Jeg tenkte alltid på hva jeg skulle spille neste gang, selv når jeg ikke spilte. Alt jeg tenkte på både på skolen og på møtene, var spillet. Til slutt kunne jeg ikke tenke på noe annet. Min åndelighet ble fullstendig ødelagt.» Christopher, som er nevnt i begynnelsen av denne artikkelen, forteller at han «levde i en annen verden». Det er riktignok ’en tid til å le og en tid til å springe omkring’, men bør vi la avkobling få fortrenge vår åndelige virksomhet? — Forkynneren 3: 4.

Tenk også på hva slags ånd spillet fremmer. Et fransk tidsskrift reklamerer for et rollespill med disse ordene: «Du kommer til å stå overfor en rekke fordervende, usunne og perverse opplevelser, som er tilrettelagt med tanke på å skremme livet av deg og for alltid forandre ditt syn på verden.» Er en slik ånd i samsvar med Bibelens råd om å være «spedbarn i ondskap»? (1. Korinter 14: 20) Christopher kom til slutt til den konklusjon at spillene som han spilte, «ikke var i samsvar med kristen moral». Han tilføyer: «Jeg kunne ikke se meg selv delta i forkynnelsesarbeidet, overvære møter og lære om gode ting, for eksempel kristen kjærlighet, og samtidig spille en rolle som ikke hadde noe med kristendom å gjøre. Jeg syntes ikke det var særlig logisk.»

Illusjon eller virkelighet?

Mange unge tyr til disse spillene fordi de ønsker å flykte fra virkeligheten. Men er det sunt å fordype seg i en fantasiverden? Den franske sosiologen Laurent Trémel sier: «Virkelighetens verden, som er preget av usikkerhet om framtiden, . . . står i sterk kontrast til disse tenkte, men svært realistiske verdener, hvor du til slutt mestrer reglene, og hvor du kan spille en rolle for å ligne noe du er eller vil være.» Psykologen Etty Buzyn sier videre: «Når de unge spiller, har de følelsen av at de lever farlig, at de fornyer verden, men i virkeligheten løper de ingen virkelig risiko. De flykter fra samfunnet og dets begrensninger.»

En slik virkelighetsflukt kan til sjuende og sist bare føre til frustrasjon, for livets realiteter dukker opp igjen så snart spillet er slutt. Disse realitetene er noe man bare må se i øynene. Uansett hvor mye suksess eller spenning en innbilt rolle kan gi, vil den aldri kunne oppveie nederlag eller utilstrekkelighet i det virkelige liv. Det som er lurt, er å se livets realiteter i øynene — å gå på med krum hals! Skjerp dine oppfatningsevner ved å ta imot de utfordringer som oppstår i det virkelige liv. (Hebreerne 5: 14) Framelsk åndelige egenskaper som vil hjelpe deg til å mestre problemene dine. (Galaterne 5: 22, 23) Det er mye mer tilfredsstillende og givende enn å spille et hvilket som helst spill.

Dette betyr ikke at alle spill som er forbundet med rollespill, er skadelige. Så langt tilbake som til bibelsk tid spilte små barn spill som innbefattet et visst mål av fantasi og rollespill, noe også Jesus merket seg. (Lukas 7: 32) Og Jesus fordømte ikke uskyldig atspredelse. Men kristne ungdommer må sammen med foreldrene sine ’fortsette å forvisse seg om hva som er antagelig for Herren’. (Efeserne 5: 10) Når du vurderer et spill, kan du spørre deg selv: «Gjenspeiler dette ’kjødets gjerninger’? Vil det utgjøre en hindring for mitt forhold til Gud?» (Galaterne 5: 19—21) Når du tar slike faktorer i betraktning, vil du kunne treffe en forstandig avgjørelse med hensyn til rollespill.

[Bilde på side 13]

Hva slags ånd fremmer noen rollespill?