Atomtrusselen — slett ikke over

«Det farligste jorden nå står overfor, er spredningen av supervåpen til nye nasjoner.» — CRITICAL MASS AV WILLIAM E. BURROWS OG ROBERT WINDREM.

OM MORGENEN den 25. januar 1995 viste et illevarslende glimt seg på skjermene til fjernvarslingsradaren i hele det nordlige Russland. En rakett var blitt avfyrt et sted ved norskekysten! Radaroperatører varslet Moskva om at en atombombe kanskje var underveis. Innen noen minutter var en spesiell koffert blitt overrakt den russiske presidenten. Ved hjelp av de elektroniske innretningene i denne kofferten kunne han gi ordre om et ødeleggende kjernefysisk motangrep. Det så ut som om man bare var øyeblikk unna full atomkrig.

Heldigvis seiret de som holdt hodet kaldt, og man forstod at rakettens bane ikke utgjorde noen fare for Russland. Senere viste det seg at prosjektilet fraktet utstyr som skulle brukes til meteorologisk forskning. Likevel stod det i en artikkel i The Washington Post: «Disse øyeblikkene var kanskje noen av de farligste i atomalderen. De gir oss et glimt av at den kalde krigens kjernefysiske utløsningsmekanismer fremdeles er intakte og i høyeste alarmberedskap, og at det kan gå katastrofalt galt, selv om den store rivaliseringen mellom supermaktene er over.»

I høyeste alarmberedskap

I mange år var det det avskrekkingsbegrepet som blir kalt garantert gjensidig tilintetgjørelse (MAD, en forkortelse for Mutually Assured Destruction), som avgjorde hvor både det tidligere Sovjetunionen og USA stod kjernefysisk sett. Et viktig moment i MAD var den strategien som gikk ut på å utløse et kjernefysisk angrep når første varsel om fiendtlig angrep forelå. Dette var en uhyggelig forsikring for begge sidene om at dersom en av dem angrep, kom fienden til å utløse et hardt tilbakeslag allerede før angrepsstridshodene hadde kunnet treffe sine mål. Et annet viktig moment i MAD var den strategien som gikk ut på å vente med å utløse egne raketter inntil et fiendtlig angrep hadde skjedd. Dette sikter til muligheten til å iverksette gjengjeldelsesangrep med kjernevåpen også etter at fiendtlige stridshoder hadde gjort skade.

Til tross for at isfrontene i den kalde krigen har tødd opp, truer MAD-spøkelset fremdeles menneskeheten. De amerikanske og de russiske atomvåpenarsenalene er riktignok blitt drastisk redusert — noen hevder at de er blitt halvert — men det finnes fortsatt tusener av atomstridshoder. Derfor kan våpen komme til å bli avfyrt ved et uhell eller uten tillatelse. Og fordi begge nasjonene fremdeles frykter den tilsynelatende usannsynlige faren for et førsteslag med kjernevåpen, holdes mange raketter i høyeste alarmberedskap.

Sant nok ble USA og Russland i 1994 enige om at de ikke lenger skulle rette strategiske raketter mot hverandre. «Selv om dette var en kjærkommen forandring, har den liten militær betydning,» skriver Scientific American. «De som har ansvar for raketter, kan i løpet av sekunder på nytt legge inn målkoordinater i databaserte styringssystemer.»

Nye våpen i horisonten?

Noe vi ikke kan lukke øynene for, er at det fortsatt forskes på og utvikles atomvåpen. I USA, for eksempel, er årsbudsjettet for slike våpen cirka 4,5 milliarder dollar (cirka 34 milliarder kroner)! I 1997 meldte The Toronto Star: «USA bruker paradoksalt nok mer penger nå enn under den kalde krigen på å vedlikeholde atomkrigsmaskinen. Og noen av disse pengene er øremerket for uklare prosjekter som kritikere mener bærer i seg spiren til et nytt globalt rustningskappløp.»

Én ting som er blitt gjenstand for strid, er den amerikanske regjeringens multimilliarddollarprosjekt for forvaltning og administrasjon av beredskapslagrene. Hensikten med dette prosjektet skal være å vedlikeholde eksisterende atomvåpen, men kritikere hevder at det også tjener en mer skummel hensikt. The Bulletin of the Atomic Scientists melder: «Man planlegger med tanke på forandringer, modifiseringer, oppdateringer og erstatninger — ikke bare for å forlenge levetiden til kjernevåpenarsenalet . . . men også for å ’forbedre’ det.»

I 1997 ble det stort oppstyr da en atombombe kalt B-61 ble utviklet. Den kan trenge igjennom jordens overflate før den detonerer, og kan derfor ødelegge underjordiske kommandoplasser, fabrikker og laboratorier. Talsmenn for denne atombomben sier at dette bare er en eldre bombe som er gjort om, men motstanderne hevder at dette virkelig er en ny bombe — og et fullstendig brudd på den amerikanske regjeringens løfter om ikke å utvikle nye atomvåpen.

Ted Taylor, en kjernefysiker ved Princeton universitet, sa: «Jeg antar at den slags forskning som nå pågår (i USA), også pågår i Russland, Frankrike, Tyskland og andre land. Og jeg tror at noen av våre prosjekter fører verden inn i et nytt våpenkappløp.» Kritikere hevder også at våpenkonstruktørene selv aktivt oppmuntrer til utvikling og konstruksjon av nye våpen og til forskning på dette området. Det kan være såret selvfølelse, dalende prestisje og økonomiske vanskeligheter som i høy grad motiverer disse dyktige vitenskapsmennene til å presse på for å få ny fart i våpenforskningen.

Nye stater på den kjernefysiske arena

Så har det skjedd forandringer innen verdenspolitikken. Tradisjonelt har man regnet fem land som atommakter, nemlig Frankrike, Kina, Russland, Storbritannia og USA. Men det er alminnelig kjent at også andre land har utviklet atomvåpen. India og Pakistan, for eksempel, har nylig foretatt kjernefysiske prøvesprengninger, og det utløste frykt for et intenst våpenkappløp i Sørøst-Asia. Andre nasjoner som er mistenkt for å ha kjernefysiske prosjekter på gang, er Algerie, Irak, Iran og Nord-Korea. Over 180 nasjoner har undertegnet Ikke-spredningsavtalen, som trådte i kraft i 1970. Men flere nasjoner som man antar skjuler sine kjernefysiske ambisjoner, har ennå ikke undertegnet den.

Asiaweek melder: «Eksperter på atomvåpenspredning tror fremdeles at det som virkelig utgjør en trussel, er at stadig flere lands ledere gjerne vil ha fingeren på utløseren.» Noen observatører tror rett og slett ikke at Ikke-spredningsavtalen vil kunne stoppe de regjeringene som er bestemt på å få tak i den teknologien og det materialet de trenger for å bli atommakter i smug, til tross for at det vil bli satt i verk straffetiltak. James Clapper, sjefen for det amerikanske forsvarsdepartementets etterretningsstab, spådde: «Ved århundreskiftet kommer mange land til å kunne sette et [kjemisk, biologisk eller kjernefysisk] stridshode ut av spill med hjelp av en egenprodusert rakett.»

Og selv om det øves press med tanke på å forby atomprøvesprengninger, er det ikke sannsynlig at alle nasjoner vil gi etter for dette presset. Da det ble drevet lobbyvirksomhet for å få mange nasjoner til å undertegne en omfattende prøvestansavtale i 1996, sa en lederartikkel i Asiaweek: «Det er lett for amerikanerne og europeerne å forkynne budskapet om prøvestans, for de har allerede foretatt så mange atomprøvesprengninger at de har samlet seg den informasjonen de trenger.»

Smugling og terrorisme

Noen mener at det som det er størst fare for, er at en eller annen terroristgruppe kan komme til å få tak i et atomvåpen og bestemme seg for å sprenge det — eller i hvert fall true med å sprenge det — for å presse igjennom sitt politiske program. Det fryktes også at en forbryterorganisasjon på lignende måte skulle kunne bruke radioaktivt stoff i omfattende utpressing av en regjering eller en bedrift. En artikkel i Scientific American forklarer: «For en utpresser som har kjernefysisk materiale, vil det være forholdsvis enkelt å oppnå troverdighet ved å levere inn en prøve av dette materialet til analyse. Når han senere truer med å forurense luften eller vannforråd eller med å sprenge et lite atomvåpen, kan det gi ham betydelig makt.» De instanser som skal opprettholde lov og orden, har allerede avslørt forsøk på å smugle kjernefysisk materiale. Dette forsterker frykten for at banditter faktisk kan være i ferd med å forsøke å utvikle atomvåpen.

Sant nok mener visse analytikere at kjernefysisk smugling ikke utgjør noen stor trussel. De sier at det er tilsynelatende lite kjernefysisk materiale som har skiftet eier, og også at det meste av dette, med noen få unntak, ikke har på langt nær en slik kvalitet at man kan lage våpen av det. Men Scientific American minner om at «på nesten alle ulovlige markeder er det bare toppen av isfjellet som er synlig, og det er ingen grunn til at svartebørshandelen med kjernefysisk materiale skulle være et unntak. . . . Det er tåpelig å tro at myndighetene hindrer over 80 prosent av denne handelen. En annen ting er at den minste lekkasje kan komme til å få vidtrekkende konsekvenser».

Akkurat hvor store mengder man trenger for å lage en atombombe, er en godt bevart hemmelighet, men det er blitt anslått at det trengs mellom 3 og 25 kilo anriket uran eller mellom 1 og 8 kilo plutonium av våpenkvalitet. Til glede for smuglere tar ikke 7 kilo plutonium mer plass enn en vanlig brusboks gjør. Noen mener til og med at man kan benytte den slags plutonium som brukes i reaktorer, og som er lettere å få tak i enn den som brukes i våpen, til å lage en primitiv, men likevel ødeleggende, atombombe. Hvis lagrene med radioaktivt materiale ikke blir beskyttet godt nok, slik mange eksperter hevder, kan de være mer utsatt for tyveri enn folk flest er klar over. Mikhail Kulik, en representant for myndighetene i Russland, kom med denne sarkastiske bemerkningen: «I dag er sannsynligvis poteter bedre bevoktet enn radioaktivt materiale.»

Det er derfor tydelig at atomtrusselen ennå henger som et damoklessverd over menneskeheten. Kommer trusselen noen gang til å bli fjernet?

[Uthevet tekst på side 8]

«Eksperter på atomvåpenspredning tror fremdeles at det som virkelig utgjør en trussel, er at stadig flere lands ledere gjerne vil ha fingeren på utløseren.» — Asiaweek

[Ramme på side 6]

Biologiske og kjemiske trusler

Aggressive nasjoner som ikke har råd til å utvikle atomvåpenarsenal, tyr kanskje til mellomdistanseraketter utstyrt med giftgass eller med biologiske våpen. Disse er blitt kalt de fattiges kjernevåpen. Ja, mange analytikere frykter at terroristgrupper også vil velge å bruke slike våpen.

Men biologiske og kjemiske våpen kan volde ødeleggelse selv uten et høyteknologisk våpenbæringssystem. I november 1997 sa den amerikanske forsvarsministeren, William Cohen: «På grunn av dagens avanserte teknologi og fordi verden er blitt mindre og har lett gjennomtrengelige grenser, er faren for at massesykdom, død og ødeleggelse skal bli sluppet løs, blitt mye større. En ensom galning eller en gruppe fanatikere som har en flaske kjemikalier, en enhet pestinduserte bakterier eller en primitiv atombombe, kan true med å ta livet av titusener i en eneste ondsinnet handling.» Det viste seg at slik frykt har noe for seg, da en terroristisk sekt brukte sarin, en nervegass, til å angripe pendlere på tunnelbanen i Tokyo i mars 1995. Tolv mennesker mistet livet, og 5500 ble skadet.

«Hvis et kjemisk angrep er skremmende, er et biologisk våpen et enda verre mareritt,» sier Leonard Cole, en professor i statsvitenskap. «Kjemiske stoffer er livløse, men bakterier, virus og andre mikroorganismer kan være smittsomme og formeringsdyktige. Hvis de etablerer seg i miljøet, kan de formere seg. Til forskjell fra andre våpen kan de bli farligere med tiden.»

For å prøve å bremse spredningen av kjemiske og biologiske våpen har man vedtatt konvensjonen av 1972 om biologiske og toksiske våpen og konvensjonen av 1993 om kjemiske våpen. Men The Economist skriver at trass i slike gode forsetter «er ikke noe system for rustningskontroll perfekt. . . . Man klarer ikke å oppdage hver eneste overtredelse». Den samme kilden bemerker: «Og uansett er det jo usannsynlig at de virkelige bedragerne vil undertegne en slik avtale.»

[Bilde]

De som skal håndheve lov og orden, frykter at det vil være lett for terrorister å bruke kjemiske og biologiske våpen

[Kart på side 7]

(Se den trykte publikasjonen)

Nasjoner med kapasitet til å føre atomkrig

KINA

FRANKRIKE

RUSSLAND

STORBRITANNIA

USA

Nasjoner som man vet har foretatt atomprøvesprengninger

INDIA

ISRAEL

PAKISTAN

Nasjoner som man antar utvikler kapasitet til å føre atomkrig

ALGERIE

IRAK

IRAN

NORD-KOREA

[Bilde på sidene 4 og 5]

Atombomben B-61 blir sluppet, en bombe konstruert med tanke på ødeleggelse av underjordiske anlegg

[Rettigheter]

Foto: U.S. Air Force

[Bilderettigheter på side 4]

Foto: U.S. Air Force