Reddet fra orkanen

Da orkanen Mitch voldte enorme ødeleggelser i fjor, ble det slått stort opp i nyhetsmeldinger over hele verden. Men det ble ikke tatt særlig notis av den ofte heroiske innsatsen som Jehovas vitner gjorde for å hjelpe ofrene for dette dødbringende uværet. Her følger en dramatisk beretning om hvordan den sanne kristendoms brorskap seirer, selv under de verst tenkelige forhold.

DEN 22. oktober 1998 oppstod det et dødbringende uvær i farvannene i det sørvestlige Karibia. Det begynte som et tropisk lavtrykk. I løpet av 24 timer ble det oppgradert til en tropisk storm som fikk et navn som lenge vil bli husket med frykt og smerte — Mitch. Mens stormen tiltok i styrke, beveget den seg nordover. Den 26. oktober var Mitch blitt en orkan av kategori 5 med en vedvarende vindhastighet på 290 kilometer i timen og med vindkast på godt over 320 kilometer i timen.

Til å begynne med så det ut til at Mitch skulle ramme Jamaica og Caymanøyene. Senere dreide orkanen vestover og beveget seg rett mot Belize, ved kysten av Mellom-Amerika. Men i stedet for å slå til umiddelbart ble den liggende og true rett utenfor nordkysten av Honduras. Så gikk Mitch plutselig til aksjon. Den 30. oktober feide orkanen inn over Honduras og brakte med seg død og ødeleggelse.

Mitch rammer Honduras

Mitch gjorde sitt nærvær kjent gjennom et voldsomt styrtregn. Víctor Avelar, en heltidsforkynner som bor i Tegucigalpa, forteller: «Lørdag den 31. oktober, omkring klokken ett om natten, hørte vi en lyd som minnet om kraftig torden. Det som hadde vært en liten bekk, var nå en frådende elv! Strømmen tok med seg to hus, med de skrikende beboerne innesperret.» I en annen del av byen mistet 32 mennesker livet i et gjørmeskred, deriblant 8 personer som studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner. Det var imidlertid ingen døpte vitner som omkom.

De honduranske myndighetene reagerte raskt på krisen og opprettet flyktningleirer. Etter kort tid ble det dessuten organisert et internasjonalt hjelpekorps med medlemmer fra over ti land. Jehovas vitner var på samme måte blant de første som gikk i gang med hjelpearbeid, på grunn av sitt ønske om å leve etter Bibelens ord: «La oss . . . gjøre det som er godt, mot alle, men særlig mot dem som er beslektet med oss i troen.» (Galaterne 6: 10) Derfor opprettet de flere nødhjelpsutvalg. Fordi de forstod hvor fortvilt situasjonen var i byene ved kysten, utrustet de en unnsetningsekspedisjon.

Edgardo Acosta, som er et av Jehovas vitner, forteller: «Lørdag den 31. oktober fikk vi tak i en liten båt og reiste til flomområdet. Vi klarte å redde to brødrea, men vi innså at vi trengte en større båt hvis vi skulle få alle brødrene ut av området. Så vi fikk tak i en hvalbåt og reiste tilbake tidlig søndag morgen. Til slutt hadde vi evakuert hvert eneste medlem av menigheten, sammen med noen av naboene — til sammen 189 personer.»

Juan Alvarado hjalp til med redningsarbeidet i nærheten av La Junta. Han sier: «Vi kunne høre at folk skrek: ’Hjelp! Redd oss!’ Det var det grusomste jeg noen gang har opplevd. Brødrene var fanget i en felle. Mange var oppe på hustakene.» Maria Bonilla forteller: «Vannmassene rundt oss var som et hav. Vi gråt alle sammen.» Men redningsarbeidet var vellykket. Humberto Alvarado sier: «Ikke nok med at brødrene reddet oss, men de gav oss også husly, mat og klær.» Han tilføyer: «En mann som var vitne til redningsoperasjonen, fortalte oss at det ikke var noen fra hans kirkesamfunn som prøvde å få ham ut av området — bare Jehovas vitner. Han er nå overbevist om at det er Jehovas vitner som har den sanne religion.»

I byen La Lima var en gruppe Jehovas vitner innesperret i et hus. Mens vannet steg rundt dem, laget de en åpning i taket og klatret opp på takbjelkene. Et vitne som heter Gabi, forteller: «Vi hadde nok forsyninger til å klare oss noen dager. Da forsyningene tok slutt, satte en av brødrene livet på spill ved å bevege seg ut i vannet for å samle kokosnøtter. For å sette mot i oss selv sang vi Rikets sanger.» Juan, som er menighetstjener, sier: «Vi trodde ikke vi skulle overleve. Så vi bestemte oss for å studere det bibelske bladet Vakttårnet. Vi begynte alle sammen å gråte, for vi trodde at dette var den siste gangen vi studerte sammen. Studiet gav oss styrke til å holde ut.» I åtte dager holdt de stand, helt til de endelig ble reddet av myndighetenes redningsmannskaper.

Mange ofre som kom fra katastrofen med livet i behold, stod etterpå overfor bitre realiteter. Lilian, som er et av Jehovas vitner, innrømmer: «Det er svært vondt å miste slike personlige eiendeler som klær, møbler og familiebilder. Det var forferdelig å se at huset mitt var fullt av gjørme, søppel og til og med slanger.» Men nok en gang viste det kristne brorskap seg å være av uvurderlig betydning. «Brødrene kom for å hjelpe,» sier Lilian. «Mannen min, som ikke er et av Jehovas vitner, spurte: ’Hvordan skal vi klare å betale dem tilbake for alt arbeidet?’ En av søstrene svarte ved å si til meg: ’Du behøver ikke å takke meg. Jeg er din søster!’»

El Salvador får føle Mitchs raseri

Etter hvert som orkanen Mitch beveget seg vestover mot El Salvador, ble den noe svekket. Men den hadde fremdeles styrke i behold til å ta liv. På det tidspunktet var Jehovas vitner i El Salvador travelt opptatt med å forberede områdestevnet med temaet «Følg Guds vei». Man regnet med at det ville komme over 40 000. Etter hvert som Mitch nærmet seg, så det imidlertid ut til å være små sjanser for at alle brødrene skulle klare å ta seg fram til stevnestedet. Elvene gikk over sine bredder og ødela avlinger, veier og hus. I fjellsidene, som var svekket av avskoging, ble det utløst enorme gjørmeskred.

Nelson Flores var presiderende tilsynsmann i Jehovas vitners menighet i byen Chilanguera. Da han våknet lørdag morgen den 31. oktober og så over på den andre siden av elven, der Chilanguera en gang hadde ligget, oppdaget han at alt var borte. Fem hundre hus var blitt feid vekk! Fordi han var bekymret for sine åndelige brødre, kastet han seg ut i den oppsvulmede elven, uten å tenke på sin egen sikkerhet. Han forteller: «Da jeg kom over til den andre siden, reiste jeg meg opp og prøvde å orientere meg. Jeg hadde gått omkring i dette området dag etter dag i forkynnelsen fra hus til hus, men nå kunne jeg ikke se et eneste kjent trekk i landskapet!»

Det var omkring 150 mennesker i Chilanguera som hadde mistet livet i løpet av natten. Blant dem var det flere som studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner. Det var imidlertid ingen døpte vitner som var døde.

Redningsarbeidet kom snart i gang. Arístedes Estrada, som hjalp til med å organisere denne virksomheten, sier: «Vi fikk ikke tillatelse til å dra inn i Chilanguera. Vannet steg fremdeles. Jeg kommer aldri til å glemme synet av mennesker som ropte om hjelp, men som ble etterlatt av redningsarbeidere som selv måtte flykte for livet.» Senere ble imidlertid alle brødrene brakt i sikkerhet. Rikets saler tjente som flyktningsentre. I tillegg ble en del Jehovas vitner stasjonert på sykehus, skoler og andre steder der de kunne gå igjennom lister over skadede og hjemløse personer for å se om de fant navnene på andre vitner. De lokale menighetene skaffet raskt til veie nødvendige forsyninger.

Det var ikke alltid så lett å få forsyningene fram til innsamlingssentrene. Noen brødre fra byen Corinto tok med seg landbruksvarer fra sine egne åkrer og reiste av sted, bare for å oppdage at veien var blitt blokkert av et jordskred. Hvordan løste de det? De gravde seg igjennom! Til å begynne med stod en del andre personer og betraktet dem med skepsis. Men etter en stund fikk de lyst til å ta fatt og hjelpe til med å åpne veien. Brødrene fra Corinto kom fram dit de skulle — oversmurt med gjørme, men lykkelige over å kunne gi sitt bidrag.

Selskapet Vakttårnets avdelingskontor tjente som et av innsamlingssentrene. Gilberto, et medlem av staben som hjalp til med forsendelsen av de innkomne gavene, sier: «Det var ikke til å tro! Det kom så mange kjøretøyer at noen frivillige måtte få i oppdrag å dirigere trafikken på parkeringsplassen og i gaten foran avdelingskontoret.» Det ble gitt anslagsvis 25 tonn klær og 10 tonn mat. Femten frivillige brukte en hel uke på å sortere klærne og ordne med forsendelsen.

Mitch passerer Nicaragua

Mitch passerte nær nok Nicaraguas grenser til å slippe et ødeleggende regnskyll over det landet også. Tusenvis av hus ble rasert, og veier ble vasket bort. I nærheten av byen Posoltega ble det utløst et gjørmeskred som begravde hele landsbyer — og over 2000 mennesker.

Da Jehovas vitner i Nicaragua fikk høre om tragedien, ble det satt i verk omfattende hjelpearbeid. Frivillige ble sendt ut på et anstrengende og farlig oppdrag — å finne sine brødre. To grupper av vitner, en fra León (en by sør for Posoltega) og en fra Chichigalpa (en by lenger nord) la i vei mot Posoltega, og hver av brødrene bar en tung oppakning av hjelpeforsyninger. Andre redningsarbeidere advarte dem og sa at veien var praktisk talt uframkommelig, men brødrene hadde bestemt seg.

Tidlig mandag morgen den 2. november plasserte brødrene fra León en del forsyninger på en lastebil og kjørte av gårde til de kom til et sted der en bro var blitt vasket bort. Etter å ha lesset av lastebilen organiserte brødrene seg i to grupper av syklister. Den ene satte kursen mot Posoltega og den andre mot den flomrammede byen Telica. Brødrene bad først en bønn. En av redningsmennene sier: «Etter bønnen følte vi oss svært styrket.» Det kunne de trenge. De måtte krysse store grøfter, noen ganger ved å skli gjennom gjørmen og andre ganger ved å bære sykkelen på skuldrene. Veien var mange steder blokkert av falne trær. Og de måtte utholde det grusomme synet av lik som lå og fløt i vanndammene.

Overraskende nok kom syklistene fra León og fra Chichigalpa fram til Posoltega praktisk talt samtidig. Nerio López, som var med på redningsaksjonen, forteller: «Sykkelen min hadde slitte dekk. Jeg regnet ikke med at den skulle klare mer enn et par kilometer.» Men på et eller annet vis gikk det bra. Det var først på tilbakeveien at begge dekkene punkterte. Det viste seg at brødrene var de aller første redningsarbeiderne som kom fram. For en glede de følte da de møtte en gruppe lokale kristne brødre og søstre! «Jeg er så takknemlig mot Jehova og mot brødrene fordi de har gitt oss støtte og hjelp,» sa en søster. «Vi hadde aldri trodd at brødrene skulle komme og hjelpe oss så snart.»

Dette var bare den første av flere sykkelekspedisjoner til flomrammede byer, og i mange tilfeller var brødrene de aller første hjelpearbeiderne som kom fram. Innbyggerne i byen Larreynaga fikk se 16 brødre komme syklende. De lokale brødrene ble rørt til tårer over anstrengelsene deres. Noen ganger måtte syklistene bære over 20 kilo med forsyninger på ryggen. To brødre bar over 100 kilo med forsyninger til byen El Guayabo. En syklist som hadde lesset så mye han greide på sykkelen sin, fant trøst i å tenke på det som står i Jesaja 40: 29: «[Jehova] gir den trette kraft; og den som er uten dynamisk energi, gir han full styrke i overflod.»

Jehovas vitner i byen Tonalá sendte en budbærer for å melde fra til de ansvarlige brødrene at de nesten ikke hadde mer mat igjen. Da budbæreren kom fram, fikk han til sin overraskelse høre at det allerede var blitt ordnet med hjelpeforsyninger. Og da han kom hjem, stod en del matvarer og ventet på ham i huset hans. Marlon Chavarría, som var med på å frakte hjelpeforsyninger til det oversvømte området rundt Chinandega, forteller: «I en av byene var det 44 familier som var Jehovas vitner. Men det var 80 familier som nøt godt av hjelpen, for brødrene delte maten sin med andre.»

Dette hjelpearbeidet ble lagt merke til av myndighetene. Borgermesteren i byen Wamblán skrev til Jehovas vitner: «Vi skriver til dere for å få vite om det er mulig å få litt hjelp. . . . Vi har sett hvordan dere har hjulpet deres brødre og søstre her i Wamblán, og vi lurer på om dere har mulighet til å gjøre noe for oss også.» Vitnene svarte med å sende mat, medisiner og klær.

Herjinger i Guatemala

Mitch hadde knapt forlatt Honduras og El Salvador før den feide inn over Guatemala. Sara Agustín, et av Jehovas vitner som bor sør for Guatemala by, ble vekket av lyden av frådende vannmasser. Den kløften hun bodde i, var blitt forvandlet til en brølende elv. Mange ganger hadde hun banket på naboenes dør for å gjøre dem kjent med Bibelens sannhet. Nå gikk hun fra dør til dør og forsøkte fortvilt å vekke dem. Senere kom et gjørmeskred farende nedover fjellsiden og begravde mange av nabohusene. Sara grep en spade for å hjelpe de overlevende. Hun gravde fram sju små barn fra gjørmen. I egenskap av jordmor hadde hun hjulpet et av disse barna til verden. Dessverre var en tenåringsjente ved navn Vilma blant de omkomne. Sara hadde kort tid i forveien levert bibelsk litteratur til henne.

Selv om Mitch nå hadde mistet mye av sin villskap, gjorde det vedvarende regnet betydelig skade på avlinger, broer og hus. Det ble sendt store mengder forsyninger til Jehovas vitners lokale avdelingskontor i Guatemala, og det ble bestemt at en del av dette kunne brukes for å hjelpe brødrene i Honduras. Ettersom mange broer var ødelagt og flyplassen var oversvømt, måtte forsyningene fraktes sjøveien. Frede Bruun fra avdelingskontoret forteller: «Vi leide en 27 fots glassfiberbåt og drog av sted med en last som bestod av omkring et tonn medisiner og mat. Etter en nervepirrende reise på den urolige sjøen kom vi til slutt fram til havnebyen Omoa, våte til skinnet.»

Etterdønningene etter Mitch

Det så ut til at Mitch skulle dø ut over det sørøstlige Mexico. I en siste krampetrekning dreide uværet likevel mot nordøst og kom inn over det sørlige Florida. Men styrken i uværet forsvant snart. Mitch trakk seg tilbake til Atlanterhavet og begynte raskt å gå i oppløsning. Den 5. november var alle varsler om tropisk storm trukket tilbake.

Enkelte eksperter har kalt Mitch «den mest dødbringende orkanen som har rammet den vestlige halvkule i løpet av de siste 200 årene»! Det endelige overslaget over tallet på omkomne kan bli så høyt som 11 000. Fremdeles er tusenvis av mennesker savnet. Over tre og en halv million ble husløse eller i det minste alvorlig berørt av orkanen. Den honduranske presidenten, Carlos Flores Facusse, beklaget seg: «Vi har mistet det vi hadde bygd opp, litt etter litt, de siste 50 årene.»

Mange av Jehovas vitner mistet hjemmene sine på grunn av Mitch. I en rekke tilfeller er dessverre de tomtene der husene deres stod, blitt borte. Ikke desto mindre har Jehovas vitner truffet tiltak for å hjelpe mange med å reparere eller bygge opp igjen husene sine.

Slike katastrofer som orkanen Mitch er en dyster påminnelse om at vi lever i ’kritiske tider som er vanskelige å mestre’. (2. Timoteus 3: 1—5) Virkelig beskyttelse mot slike katastrofer blir først en realitet når Guds rike overtar herredømmet over jorden. (Matteus 6: 9, 10; Åpenbaringen 21: 3, 4) Jehovas vitner er likevel takknemlige for at ingen av deres brødre mistet livet som en direkte følge av Mitch.b Mange kom seg ut av faresonen fordi de adlød myndighetenes ordrer om evakuering, og fordi de lokale menighetene var så godt organisert.

De siste månedene har Jehovas vitner i de berørte landene arbeidet hardt for å komme inn i sine vante rutiner for åndelig virksomhet. I El Salvador ble det for eksempel truffet tiltak for å hjelpe ofrene for orkanen til å overvære det områdestevnet som ble holdt bare noen dager etter at Mitch hadde passert. Man leide busser for å skaffe transport og ordnet med losjier. Det ble til og med sørget for medisinsk behandling av de syke, slik at de også kunne være til stede! Stevnet ble svært vellykket. Høyeste antall til stede var 46 855 — langt over det man opprinnelig hadde regnet med. «Vi var dypt rystet over det vi hadde opplevd,» innrømmer José Rivera, en salvadoransk bror som mistet både hjemmet sitt og forretningen sin på grunn av Mitch. «Men vi drog hjem fra stevnet med en forandret innstilling etter å ha vært vitne til brødrenes gjestfrihet.» Det fortelles at møtedeltagelsen på Jehovas vitners møter i disse landene har økt betydelig — et direkte resultat av at utenforstående har iakttatt vårt hjelpearbeid.

Denne opplevelsen har nok likevel gjort størst inntrykk på Jehovas vitner selv. Carlos, en av dem som overlevde oversvømmelsene i Honduras, sier: «Jeg har aldri opplevd maken til dette. Jeg har personlig følt mine brødres kjærlighet og hengivenhet.» Ja, de skadene orkanen Mitch voldte, vil en dag høre fortiden til. Men den kjærligheten som ble vist av Jehovas vitner, som i mange tilfeller risikerte liv og lemmer for å hjelpe sine brødre, kommer aldri til å bli glemt.

[Fotnoter]

[Ramme på side 19]

Jehovas vitner i nabolandene gir en håndsrekning

DA METEOROLOGENE meldte at orkanen Mitch ville ramme Belize, stålsatte nasjonen seg. Ettersom myndighetene gav ordre om evakuering av alle kystområder og lavereliggende områder, reiste Jehovas vitner til hovedstaden, Belmopan, som ligger nesten åtte mil inne i landet, eller til byer i høyereliggende strøk.

Heldigvis ble Belize spart for det aller meste av Mitchs vrede. Men da brødrene i Belize fikk høre hvordan det stod til med deres brødre i Honduras, Nicaragua og Guatemala, gav de bort mat, klær, rent drikkevann og penger.

I virkeligheten var denne reaksjonen typisk for brødrene i nabolandene. Jehovas vitner i Costa Rica sendte fire store containere med mat, klær og medisiner. Brødrene i Panama opprettet fire sentre for å kunne ta imot, sortere og pakke alt som ble gitt som gave. I løpet av få dager ble det samlet inn over 20 tonn hjelpeforsyninger. En mann som ikke er et av Jehovas vitner, sa: «Jeg trodde at det var militæret som var flinkest til å organisere hjelpearbeid. Men nå ser jeg at det er Jehovas vitner som er det.» Noen vitner har nå begynt å besøke denne mannen regelmessig for å gjøre ham kjent med Bibelens sannhet.

En bror i transportbransjen stilte til rådighet en semitrailer og en sjåfør (ikke et av Jehovas vitner) som skulle frakte hjelpeforsyninger til Nicaragua. Statstjenestemenn både i Panama og Costa Rica lot være å følge vanlige tollprosedyrer da de lot traileren passere grensene deres. En bensinstasjon gav bort nok brennstoff til å fylle trailerens to tanker — nok til en hel tur fram og tilbake. Også i Nicaragua var tolltjenestemennene vennlig innstilt og lot være å kontrollere pakkene. «Hvis dette kommer fra Jehovas vitner, behøver vi ikke å kontrollere det,» sa de. «Vi har aldri noen problemer med dem.»

Å transportere hjelpeforsyninger over land til Honduras var derimot ikke mulig. Men en kristen søster som arbeider for den honduranske ambassaden, klarte gjennom ambassaden å få ordnet med at det ble sendt hjelpeforsyninger med fly uten at det kostet noe. Det ble sendt over ti tonn med forsyninger på denne måten.

Det er interessant at Jehovas vitners hjelpearbeid gjorde ganske stort inntrykk på en del personer som ikke tilhører Jehovas vitner. Noen firmaer gav bort pappesker, tapedispensere og plastbokser. Andre gav pengebidrag og rabatter. De ansatte på en flyplass i Panama ble dypt grepet da de så hvordan 20 Jehovas vitner hjalp til med å lesse av de hjelpeforsyningene som skulle sendes til Honduras. Dagen etter kom noen av de ansatte med et bidrag som de hadde gått sammen om å gi.

[Ramme på side 20]

Lignende hjelpearbeid i Mexico

MEXICO ble ikke særlig berørt av orkanen Mitch. Men bare noen uker før dette dødbringende uværet hjemsøkte Mellom-Amerika, oppstod det store oversvømmelser i delstaten Chiapas. Omkring 350 lokalsamfunn ble rammet, og enkelte byer ble fullstendig satt under vann.

Oversvømmelsene skapte naturlig nok mange vanskeligheter for Jehovas vitner i dette området. Men rask reaksjon fra de eldste i de lokale menighetene bidrog i mange tilfeller til å begrense uværets skadevirkninger. I ett lite lokalsamfunn besøkte for eksempel de eldste hvert eneste medlem av menigheten og varslet dem om at de måtte søke tilflukt i Rikets sal hvis regnværet fortsatte. Salen ble ansett for å være den mest solide bygningen i lokalsamfunnet. Ved daggry ble byen utsatt for de samlede kreftene til to elver som begge gikk over sine bredder. Vitnene — og en rekke av naboene deres — overlevde vannmassenes herjinger ved å flykte opp på taket av Rikets sal. Ingen av Jehovas vitner mistet livet.

Omkring 1000 Jehovas vitner i Mexico ble imidlertid nødt til å flytte til myndighetenes flyktningleirer. Anslagsvis 156 hus der det bodde Jehovas vitner, ble fullstendig ødelagt, og 24 ble skadet. I tillegg ble sju Rikets saler fullstendig ødelagt.

Av den grunn ble det opprettet seks nødhjelpsutvalg som skulle ta seg av behovene til Jehovas vitner og naboene deres. Mat, klær, tepper og andre forsyninger ble raskt fordelt blant flomofrene. Ja, da lokale myndighetspersoner ble orientert om omfanget av hjelpearbeidet, sa de: «Selv ikke hæren har klart å gjøre det så raskt.»

Jehovas vitner har lenge vært kjent for å være ærlige, og det har ofte vært til fordel for dem. Da en gruppe flomofre bad om hjelp fra de lokale myndighetene, ble de spurt om det fantes noen Jehovas vitner i lokalsamfunnet deres. Da de svarte bekreftende, sa myndighetspersonene til dem: «Da bør dere ta med dere en av dem til oss så vi kan gi hjelpeforsyningene til ham.»

En eldste i en av de lokale menighetene oppsummerer det hele på en god måte når han skriver: «Brødrene har bevart en positiv innstilling trass i denne katastrofen. Med fare for sitt liv kom mange brødre fra områdene i nærheten og gav oss mat og bibelske publikasjoner som styrket oss. Vi har mye å takke Jehova for.»

[Kart på side 14]

(Se den trykte publikasjonen)

Mexico

Guatemala

Belize

El Salvador

Honduras

Nicaragua

Costa Rica

[Bilde på side 15]

HONDURAS

◼ Guacerique-elven

[Bilder på side 16]

EL SALVADOR

◼ Hovedgaten i Chilanguera

◼ José Lemus og døtrene hans overlevde, og Rikets sal var uskadd

◼ José Santos Hernandez foran det ødelagte huset sitt

[Bilder på side 17]

NICARAGUA

◼ Den første gruppen av syklister som drog til Telica

◼ Jehovas vitner i El Guayabo var glade for å få poser med mat

[Bilder på side 18]

NICARAGUA

◼ Frivillige bygger opp igjen det første av mange hus

◼ Noen Jehovas vitner fra lokale menigheter hjelper til med å pakke poser med mat

[Bilde på side 18]

GUATEMALA

◼ Sara hjalp til med å redde sju barn ut av gjørmen