«Jeg er sju år»

Hei. Jeg heter Amelia, og jeg bor på en øy i Karibia. Jeg er sju år. Foreldrene mine er fattige, og for en tid siden overlot de meg til en rik familie som bor i byen.

I dag stod jeg opp klokken fem, som jeg pleier. Jeg hentet vann i en brønn i nærheten. Det var veldig vanskelig å balansere den tunge krukken på hodet, men jeg klarte det — hvis ikke, hadde jeg blitt kraftig slått. Så laget jeg frokost og serverte familien. Jeg var litt sen med å servere frokosten, så jeg ble slått med en lærrem.

Etterpå fulgte jeg familiens fem år gamle sønn til skolen. Så hjalp jeg til med å lage lunsj til familien og med å servere den. Mellom måltidene måtte jeg kjøpe mat på torget og løpe ærender, passe på kullilden, feie gårdsplassen, ta klesvasken, vaske opp og gjøre rent på kjøkkenet. Jeg vasket også føttene til fruen. I dag var hun sint for et eller annet, og hun slo meg. Jeg håper hun er i bedre humør i morgen.

Jeg fikk noen rester jeg kunne spise, og det var i hvert fall bedre enn den maisen jeg spiste i går. Jeg går i fillete klær, og jeg har ikke sko. Familien jeg bor hos, har aldri gitt meg lov til å bade i det vannet jeg henter til dem. I natt sov jeg ute, men noen ganger får jeg sove inne på gulvet. Det er synd jeg ikke kunne skrive dette brevet selv. Jeg får ikke lov til å gå på skole.

Ha det bra. Hilsen Amelia.

HUN heter ikke Amelia i virkeligheten, men situasjonen hennes er virkelig.a Amelia er bare ett av de mange millioner barn som må arbeide — og ofte under de verste forhold. Barnearbeid er en av de store utfordringene i vår tid. Problemet er sammensatt og har ikke noen enkle løsninger. Det har et enormt omfang, er nedbrytende for samfunnet og har skjebnesvangre følger. Det er grusomt overfor barna og en hån mot den menneskelige verdighet.

Hvor omfattende er problemet med barnearbeid? Hva bunner det i, og hva slags arbeid er det mange barn har? Vil den tid komme da barn — den mest sårbare delen av menneskeheten — ikke lenger blir utnyttet og må leve et liv i elendighet?

[Fotnote]