Når besteforeldre blir foreldre

«Jeg hadde nettopp kommet hjem fra et møte i Rikets sal. Jeg hørte at det banket kraftig på døren, og utenfor stod det to politimenn med to skitne barn. Barna hadde sammenfiltret hår og så ut som de ikke var blitt vasket på måneder. En kunne nesten ikke se at de var barn! De var barnebarna mine, og de var blitt forsømt av sin mor, som var narkoman. Jeg var enke og hadde selv seks barn. Men jeg kunne bare ikke avvise dem.» — Sally.a

«Datteren min spurte om jeg kunne ta meg av barna hennes til hun fikk orden på livet sitt. Jeg var ikke klar over at hun var narkoman. Det endte med at jeg oppdrog de to sønnene hennes. Flere år senere fikk datteren min enda et barn, en jente. Jeg hadde ikke lyst til å ta henne til meg, men dattersønnen min tryglet meg og sa: ’Bestemor, kan vi ikke gjøre plass til bare én til?’» — Willie Mae.

DET å være besteforeldre pleide å bli omtalt som en «glede uten ansvar». Men ikke nå lenger. Det anslås at det bare i USA er over tre millioner barn som bor hos besteforeldrene sine. Og antallet stiger raskt.

Hva ligger bak denne urovekkende utviklingen? Barn med foreldre som skiller seg, ender kanskje opp med å bo hos besteforeldrene sine. Det skjer gjerne også med barn som er blitt forsømt eller mishandlet av foreldrene. Tidsskriftet Child Welfare sier at fordi det narkotiske stoffet crack gjør foreldre som er avhengige, uskikket til å oppfylle sine forpliktelser, kan en si at ’stoffet er i ferd med å frambringe en tapt generasjon’. Det finnes også millioner av barn som er «foreldreløse» fordi foreldrene har forlatt dem, har en psykisk lidelse eller er døde. Barn som mister moren sin på grunn av aids, blir også gjerne tatt hånd om av besteforeldrene sine.

Det å påta seg det ansvaret det er å oppdra barn når man er blitt middelaldrende eller er i alderdommens «ulykkelige dager», kan være overveldende. (Forkynneren 12: 1—7) Mange har rett og slett ikke krefter til hele tiden å måtte holde øye med små barn. Dessuten tar noen besteforeldre seg av sine egne aldrende foreldre. Andre igjen er skilt eller har mistet sin ektefelle og må derfor klare seg uten støtte fra den kanten. Og mange oppdager at de ikke har økonomisk ryggrad til å påta seg en slik byrde. Ifølge en undersøkelse hadde fire av ti besteforeldre som hadde den daglige omsorgen for barn, inntekter som lå nær fattigdomsgrensen. Sally forteller: «Barna var syke. Jeg var nødt til å bruke mye penger til medisin. Jeg fikk lite økonomisk hjelp fra det offentlige.» En eldre kvinne sier: «Jeg måtte bruke pensjonen min til å ta meg av barnebarna mine.»

Stresset og påkjenningene

Det er ikke rart at en undersøkelse viste at «omsorgen for barnebarna påførte besteforeldrene betydelig stress. Åttiseks prosent av de 60 besteforeldrene som var med i undersøkelsen, svarte at de følte seg ’nedtrykte og nervøse det meste av tiden’». Ja, mange forteller om helseproblemer. Elizabeth, en kvinne som tok seg av barnebarnet sitt som var tenåringsjente, sier: «Det berørte meg fysisk, mentalt og åndelig.» Willie Mae har hjerteproblemer og høyt blodtrykk. Hun sier: «Legen mener at det har sammenheng med stresset i forbindelse med å oppdra barn.»

Mange er ikke forberedt på den forandring i livsstil som det å oppdra barnebarn krever. En bestefar sier: «Noen ganger kan jeg ikke gå noen steder. Det ville ha gitt meg skyldfølelse . . . om jeg overlot dem til andre. Så i stedet for å gå noen steder eller finne på noe, blir det til at jeg ikke går ut og ikke finner på noe.» En bestemor beskrev den tiden hun kunne bruke på seg selv, som «ikke-eksisterende». Sosial isolasjon og ensomhet er vanlig. En bestemor sier: «De fleste av vennene våre på vår alder har ikke [små] barn, og som følge av det tar vi ofte ikke imot invitasjoner fordi barna våre [barnebarna] ikke er invitert.»

Noe som også er opprivende, er de følelsesmessige påkjenningene. En artikkel i U.S.News & World Report sier: «Mange av dem [besteforeldrene] lider kvaler som følge av skam og skyldfølelse over at deres egne barn har kommet til kort som foreldre — og mange gir seg selv skylden og lurer på hva de gjorde galt som foreldre. For å kunne skape et trygt og kjærlig hjem for barnebarna sine må noen besteforeldre følelsesmessig sett forlate sine egne barn, som er voldelige eller narkomane.»

I en undersøkelse heter det: «Over en fjerdedel . . . sa at de var blitt mindre tilfreds i ekteskapet som følge av den omsorgen de hadde påtatt seg.» Spesielt ektemenn føler seg ofte forsømt når hustruen bærer hovedbyrden av omsorgen for barnet. Noen menn føler at de ganske enkelt ikke klarer å takle påkjenningen. En kvinne sier om sin mann: «Han forlot oss. . . . Jeg tror at han rett og slett følte seg fanget i en felle.»

Hissige barn

U.S.News & World Report sier: «Påkjenningene blir forsterket av at noen av barna [som besteforeldrene har overtatt] er blant de mest nødlidende, mest følelsesmessig ødelagte og mest hissige i hele landet.»

Tenk på Elizabeths barnebarn, en jente. Hennes far bokstavelig talt forlot henne på et gatehjørne hvor Elizabeth arbeidet som vakt, som hjalp skolebarn over veien. Elizabeth sier: «Hun er et hissig barn. Hun er såret.» Sallys barnebarn har fått lignende sår. Sally sier: «Barnebarnet mitt, en gutt, er bitter. Han føler seg uønsket av alle.» Det å ha en kjærlig far og mor er et barns fødselsrett. Tenk deg hvordan det må føles for et barn å bli forlatt, forsømt eller avvist av foreldrene! Det å forstå disse følelsene kan være nøkkelen til å være tålmodig med barn som utvikler atferdsproblemer. Ordspråkene 19: 11 sier: «Et menneskes innsikt bremser hans vrede.»

Et barn som er blitt forlatt, vil kanskje motsette seg dine forsøk på å vise det omsorg. Det at du forstår barnets frykt og bekymringer, kan hjelpe deg til å reagere med medfølelse. Kanskje det at du erkjenner den frykten barnet har, og forsikrer det om at du vil gjøre det du kan for å ta deg av det, vil bidra mye til å dempe frykten.

Å mestre påkjenningene

En bestemor som har omsorgen for et barnebarn, sa: «Jeg har følt meg veldig såret og har syntes synd på meg selv. Det er bare ikke rettferdig at dette skal skje med oss.» Hvis du er i en slik situasjon, har du kanskje lignende følelser. Men situasjonen er langt fra håpløs. For det første, selv om dine fysiske krefter er redusert på grunn av alder, er alder et gode med hensyn til visdom, tålmodighet og dyktighet. Det er derfor ikke overraskende at en undersøkelse viste at «barn som ble oppdratt utelukkende av sine besteforeldre, klarte seg ganske bra sammenlignet med barn i familier hvor det var en biologisk mor eller far».

Bibelen oppfordrer oss inntrengende til å ’kaste all vår bekymring på Jehova, for han har omsorg for oss’. (1. Peter 5: 7) Så be stadig til ham om styrke og veiledning, slik salmisten gjorde. (Jevnfør Salme 71: 18.) Vær oppmerksom på ditt eget åndelige behov. (Matteus 5: 3) En kristen kvinne sier: «Kristne møter og det å forkynne for andre hjalp meg til å leve videre.» Benytt de mulighetene du har til å lære barnebarna om Guds veier. (5. Mosebok 4: 9) Du kan være sikker på at Gud vil hjelpe deg i dine bestrebelser for å oppdra barnebarna dine «i Jehovas tukt og formaning». — Efeserne 6: 4.b

Vær ikke redd for å søke hjelp. Ofte kan venner være til hjelp, spesielt innenfor den kristne menighet. Sally sier: «Brødrene og søstrene i menigheten var til stor hjelp. Når jeg følte meg nedtrykt, var de der og satte mot i meg. Noen hjalp meg til og med økonomisk.»

Overse ikke den hjelp du kan få fra det offentlige. (Romerne 13: 6) Det er interessant å merke seg at ifølge en undersøkelse blant besteforeldre «vet de fleste ikke hvilken hjelp de kan få, eller hvor de skal henvende seg for å få den». (Child Welfare) Sosialarbeidere og lokale institusjoner som hjelper eldre, kan kanskje henvise deg til noen som kan yte visse tjenester.

I mange tilfeller skyldes det at besteforeldre må ha omsorg for sine barnebarn, at vi lever i ’kritiske tider, som er vanskelige å mestre’. (2. Timoteus 3: 1—5) Heldigvis er disse vanskelige tidene et tegn på at Gud snart kommer til å gripe inn og skape «en ny jord», hvor de tragiske forholdene som så mange familier i dag lider under, vil høre fortiden til. (2. Peter 3: 13; Åpenbaringen 21: 3, 4) I mellomtiden må besteforeldre som har omsorg for barnebarn, gjøre det de kan for å få det beste ut av situasjonen. Det er mange som lykkes i sine anstrengelser! Glem aldri at til tross for den frustrasjon du føler, kan det også være gleder. Ja, du kan til og med få gleden av å se barnebarna dine bli oppriktig glad i Jehova. Ville ikke det være alt ditt harde arbeid vel verdt?

[Fotnoter]

[Ramme på side 10]

Juridiske spørsmål

Om besteforeldre skal søke om å få tilkjent foreldreansvaret for et barnebarn, er et ømtålig og komplisert spørsmål. Mary Fron, som er ekspert på emnet, forklarer: «På den ene siden har du få juridiske rettigheter hvis du ikke har foreldreansvaret. . . . På den annen side kvier mange besteforeldre seg for å søke om å få foreldreansvaret fordi det betyr at de må stå fram i retten og si at deres barn ikke er skikket til å være foreldre.» — Good Housekeeping.

Det å få tilkjent foreldreansvaret kan bli en dyr, tidkrevende og følelsesmessig utmattende kamp. Tidsskriftet Child Welfare anbefaler derfor besteforeldre å «søke råd hos en advokat som har erfaring i landets familielovgivning, barnefordelingssaker og barnevern».

[Ramme på side 11]

Beregn omkostningene

Det å se et barn i nød — spesielt et barn av sitt eget kjøtt og blod — er hjerteskjærende. Og Bibelen befaler de kristne å sørge for «sine egne». (1. Timoteus 5: 8) En bestemor eller bestefar gjør likevel i mange situasjoner klokt i å tenke seg nøye om før hun eller han påtar seg et slikt ansvar. (Ordspråkene 14: 15; 21: 5) Man må beregne omkostningene. — Jevnfør Lukas 14: 28.

Tenk over følgende under bønn: Er du virkelig i fysisk, følelsesmessig, åndelig og økonomisk henseende i stand til å dekke dette barnets behov? Hva mener ektefellen din om situasjonen? Finnes det en måte å oppmuntre og hjelpe barnets foreldre på, slik at de selv kan ta seg av barnet? Dessverre er det slik at noen foreldre med kriminelle tilbøyeligheter bare fortsetter å følge en umoralsk livsstil. En bestemor sier bittert: «Jeg tok til meg flere av barna hennes. Men hun fortsatte å bruke narkotika og få flere barn. Jeg kom til det punkt da jeg bare måtte si nei!»

Men hvis ikke du tar deg av barnebarna dine, hva vil så skje med dem? Kan du klare å takle den påkjenningen å vite at de blir tatt hånd om av andre, kanskje til og med av fremmede? Hva med barnas åndelige behov? Vil andre være i stand til å oppdra dem etter Guds normer? Til tross for de vanskelighetene som er inne i bildet, vil kanskje noen trekke den slutning at de ikke har noe annet valg enn å påta seg ansvaret.

Dette er opprivende og bekymringsfullt, og hver enkelt må selv treffe en avgjørelse.

[Bilde på side 9]

Mange besteforeldre synes det er vanskelig å innfri kravene til det å oppdra små barn

[Bilde på side 10]

Gudfryktige besteforeldre kan ha tillit til at Jehova vil støtte dem i deres anstrengelser