Hvordan så Jesus ut?

DE VITNESBYRD som verdslig historie gir oss med hensyn til hvordan Jesus så ut, er sterkt påvirket av en rekke faktorer. Det forklarer hvorfor han er blitt framstilt på så forskjellige måter innenfor kunsten.

Én faktor er det enkelte lands kultur. En annen faktor er tidsperioden da kunstverket ble laget. Dessuten hadde kunstnerens og oppdragsgiverens religiøse oppfatning innvirkning på hvordan Jesus ble framstilt.

Opp gjennom århundrene har berømte kunstnere som Michelangelo, Rembrandt og Rubens viet Kristi ytre stor oppmerksomhet. Deres arbeider har vært preget av symboler og mystikk og har hatt stor innflytelse på den alminnelige oppfatning av hvordan Jesus så ut. Men hva var deres tolkninger basert på?

Hva verdslig historie sier

Kunstverk fra tiden før den romerske keiser Konstantin, som levde fra år 280 til 337 e.v.t., framstilte ofte Jesus som en ung ’god hyrde’ med enten kort eller langt, krøllete hår. Men boken Art Through the Ages sier om dette: «Den gode hyrde kan som tema betraktet spores tilbake til egyptisk kunst via [hedensk] gresk kunst fra den arkaiske tid, men nå brukes han som symbolet på den lojale beskytter av den kristne hjord.»

Med tiden ble den hedenske innflytelse mer og mer tydelig. Den samme boken fortsetter: «Jesus kunne lett kjennes igjen på de velkjente guddommene i middelhavslandene, spesielt Helios (Apollo), solguden [hans glorie ble senere en modell for først Jesu glorie og deretter «helgenenes» glorie], eller hans latiniserte, østlige motstykke, Sol Invictus (den uovervinnelige sol).» I et mausoleum som ble funnet under Peterskirken i Roma, blir Jesus skildret som Apollo «som kjører hestene som drar solvognen over himlene».

Det å framstille Jesus i denne ungdommelige skikkelsen varte imidlertid ikke så lenge. Adolphe Didron forklarer hva som skjedde, i sin bok Christian Iconography: «Jesus-skikkelsen, som i begynnelsen hadde hatt et ungdommelig preg, blir eldre opp gjennom århundrene . . . etter hvert som den kristne tidsalder skrider framover.»

I en tekst fra 1200-tallet som etter sigende skal være et brev til det romerske senatet fra en mann som het Publius Lentulus, blir det gitt en beskrivelse av Kristus. Denne teksten sier at hans «hårfarge var lik fargen på umodne hasselnøtter [lysebrunt], og håret var glatt nesten ned til ørene, men fra ørene ble det krøllete, noe mørkere og mer skinnende og la seg i bølger over (fra) skuldrene; han hadde midtskill . . . , helskjegg med samme farge som håret, ikke langt, men noe delt ved kinnet; . . . øynene var grå . . . og klare». Denne lite troverdige beskrivelsen hadde stor innflytelse på mange kunstnere. New Catholic Encyclopedia sier: «I hver epoke skapte man den Kristus-skikkelsen man ønsket.»

Dette gjaldt ikke bare tidsepoker, men også raser og religioner. Religiøs kunst fra misjonærdistrikter i Afrika, Amerika og Asia skildrer Kristus med langt hår, slik det er vanlig i den vestlige verden, men noen ganger føyer man til «lokale trekk,» skriver det samme oppslagsverket.

Protestantene har også hatt sine kunstnere, og de har skildret Kristus på sin måte. F.M. Godfrey sier i sin bok om religiøs kunst: «Rembrandts tragiske Kristus-skikkelse er i tråd med den protestantiske ånd — sørgmodig, blek og utmagret, gravalvorlig, . . . et bilde av en innadvendt, selvfornektende protestantisk sjel.» (Christ and the Apostles—The Changing Forms of Religious Imagery) Han sier videre at dette kommer til uttrykk i skildringen av «hans spede og magre kropp, forsakelsen [selvfornektelsen] av kjødet, ’ydmykelsen, lidenskapen og høytideligheten’ som kjennetegner [Rembrandts] formidling av det kristne epos».

Men, som vi nå skal se, er den spedbygde, feminine, sørgmodige skikkelsen med langt hår og glorie, slik kristenhetens kunstnere liker å skildre Kristus, ikke en riktig framstilling. Den er i virkeligheten svært forskjellig fra det bildet Bibelen tegner av Jesus.

Bibelen og Jesu ytre

I egenskap av «Guds Lam» var Jesus uten lyte, så han tok seg uten tvil godt ut. (Johannes 1: 29; Hebreerne 7: 26) Og han hadde helt sikkert ikke et gjennomgående sørgmodig uttrykk i ansiktet, slik populær kunst framstiller ham. Han ble riktignok utsatt for store påkjenninger, men det kom ikke til uttrykk i hans alminnelige holdning; han gjenspeilte tvert imot på en fullkommen måte sin Far, ’den lykkelige Gud’. — 1. Timoteus 1: 11; Lukas 10: 21; Hebreerne 1: 3.

Hadde Jesus langt hår? Det var bare nasireerne som ikke skulle klippe håret eller drikke vin, og Jesus var ikke nasireer. Han klipte derfor uten tvil håret slik jødiske menn vanligvis gjorde det. (4. Mosebok 6: 2—7) Han drakk også vin i moderate mengder når han var sammen med andre, og det underbygger tanken om at han ikke var noe hengehode. (Lukas 7: 34) Han laget for eksempel vin på mirakuløst vis på bryllupsfesten i Kana i Galilea. (Johannes 2: 1—11) Og han hadde tydeligvis skjegg, slik en profeti om hans lidelser vitner om. — Jesaja 50: 6.

Hvordan var Jesu hudfarge og ansiktstrekk? Etter all sannsynlighet var de semittiske. Han arvet disse trekkene fra sin mor, Maria, som var jøde. Hennes forfedre var jødiske, i slekt med hebreerne. Jesus hadde derfor sannsynligvis hudfarge og ansiktstrekk lik jødenes.

Jesu ytre skilte seg tydeligvis ikke nevneverdig ut fra apostlenes, for Judas måtte vise Jesu fiender hvem Jesus var, ved å gi ham et kyss. Så Jesus skilte seg tydeligvis ikke ut fra mengden. En gang reiste han for eksempel fra Galilea til Jerusalem uten at noen kjente ham igjen. — Markus 14: 44; Johannes 7: 10, 11.

Noen trekker imidlertid den slutning at Jesus må ha vært en svekling. Hvorfor gjør de det? For det første trengte han hjelp til å bære torturpælen. Dessuten døde han før de to andre som var pælfestet. — Lukas 23: 26; Johannes 19: 17, 32, 33.

Jesus var ingen svekling

I motsetning til tradisjonen framstiller ikke Bibelen Jesus som spedbygd og feminin. Bibelen sier tvert imot at han som ung mann gikk «framover i visdom og i fysisk vekst og i velvilje hos Gud og mennesker». (Lukas 2: 52) Han var dessuten tømmermann i mange år. Det er neppe det ideelle yrket for en som er spedbygd, spesielt ikke på den tiden da man ikke hadde moderne, arbeidsbesparende utstyr. (Markus 6: 3) Jesus drev dessuten kveget, sauene og pengevekslerne ut av templet og veltet pengevekslernes bord. (Johannes 2: 14, 15) Det tyder også på at han var mandig og sterk.

I løpet av de siste tre og et halvt årene av sitt liv her på jorden, gikk Jesus hundrevis av kilometer på sine forkynnelsesreiser. Men disiplene foreslo aldri at han skulle ’hvile litt’. Det var isteden slik at Jesus sa til dem, og noen av dem var barske fiskere: «Kom med, dere selv, til et øde sted, hvor vi kan være for oss selv, og hvil litt.» — Markus 6: 31.

M’Clintock og Strongs Cyclopædia sier derfor at «hele evangelieberetningen tyder på [at Jesus hadde] god helse og var sunn og sterk». Men hvorfor trengte han da hjelp til å bære torturpælen, og hvorfor døde han før de andre som var pælfestet sammen med ham?

En nøkkelfaktor er at han ble utsatt for uvanlig store påkjenninger. Da tiden for at Jesus skulle henrettes, nærmet seg, sa han: «Ja, jeg har en dåp å bli døpt med, og hvor jeg plages inntil den er fullført!» (Lukas 12: 50) Denne plagsomme tilstanden ble avløst av «en smertefull kamp» den siste natten: «Men han kom i en smertefull kamp og fortsatte å be enda mer inderlig; og hans svette ble som bloddråper som falt til jorden.» (Lukas 22: 44) Jesus visste at menneskehetens utsikter til å oppnå evig liv var avhengig av at han bevarte sin ulastelighet like til døden. For en byrde han måtte bære! (Matteus 20: 18, 19, 28) Han visste også at han ville bli henrettet av Guds eget folk som en forbryter som var «forbannet». Han var derfor bekymret for at det ville bringe vanære over hans Far. — Galaterne 3: 13; Salme 40: 6, 7; Apostlenes gjerninger 8: 32.

Etter at han var blitt forrådt, ble han utsatt for den ene grusomheten etter den andre. I en farse av en rettssak som ble holdt langt over midnatt, ble han spottet av de mektigste embetsmennene i landet. De spyttet på ham og slo løs på ham med knyttnevene. Tidlig neste morgen ble det holdt en ny rettssak for å gi den første et anstrøk av legitimitet. Jesus ble da avhørt av Pilatus, deretter av Herodes, som sammen med sine soldater gjorde narr av ham, og deretter av Pilatus igjen. Til slutt sørget Pilatus for at han ble pisket. Og det var ingen vanlig pisking. The Journal of the American Medical Association sa om den romerske piskingen:

«Vanligvis brukte man en kort pisk . . . med flere enkle eller flettede lærremmer av varierende lengde. Til disse var det med visse mellomrom knyttet små jernkuler eller skarpe biter av saueben. . . . Når de romerske soldatene gang på gang pisket offerets rygg av alle krefter, forårsaket jernkulene dype kvestelser, og lærremmene og bitene av saueben skar seg inn i huden og underhudsvevet. Når piskingen fortsatte, ble også den underliggende skjelettmuskulaturen flenget opp, og resultatet ble løsrevne strimler av blødende kjøtt.»

Det er derfor tydelig at Jesu krefter var i ferd med å ebbe ut lenge før han gav etter for vekten av den pælen han bar. The Journal of the American Medical Association sier: «Jødenes og romernes fysiske og mentale mishandling bidrog sammen med lite mat, vann og søvn til hans svake allmenntilstand. Jesu fysiske tilstand var derfor i det minste alvorlig svekket og kanskje livstruende selv før korsfestelsen.»

Er Jesu ytre av betydning?

Lentulus’ lite troverdige skildring, de berømte mesteres arbeider og moderne glassmalerier — alt dette tyder på at kristenheten er opptatt av det som vekker oppsikt. «Den enestående evnen til å levendegjøre som bildet av Jesus Kristus har, bør bevares,» sa erkebiskopen i Torino, vokter av det omdiskuterte likkledet i Torino.

Men Guds Ord utelater med vilje slike ’levendegjørende’ detaljer angående Jesu ytre. Hvorfor? Slike detaljer ville sannsynligvis ha tatt oppmerksomheten bort fra det som betyr evig liv — kunnskap fra Bibelen. (Johannes 17: 3) Jesus selv — vårt forbilde — «ser ikke på menneskers ytre»; han betrakter ikke det som viktig. (Matteus 22: 16; jevnfør Galaterne 2: 6.) Det å legge vekt på Jesu ytre når de inspirerte evangeliene ikke nevner noe om det, er å motarbeide ånden i evangeliene. Og som vi skal se i den neste artikkelen, befinner Jesus seg ikke lenger i menneskeskikkelse.a

[Fotnote]

[Bilder på side 7]

Kontrasten mellom den spedbygde, bleke Kristus-skikkelsen som kristenhetens kunstnere skildrer, og en skildring av Jesus basert på bibelske beretninger

[Rettigheter]

«Jesus forkynner ved Galilea-sjøen» av Gustave Doré