Klippehanen — en skjønnhet i Amazonas’ regnskog

Av Våkn opp!s medarbeider i Brasil

SELV nøkterne naturforskere blir rent lyriske når de skal beskrive gullklippehanen, en vakker, lite kjent fugl i Amazonas’ regnskog.a «En bunt av strålende ild,» skrev én. «En flammende komet,» sa en annen. «Vanskelig å overgå i . . . evnen til å fortrylle,» konkluderte en tredje. De er alle enige om at synet av denne fuglen, som er på størrelse med en due, er uforglemmelig. Men hvorfor gjør den så dypt inntrykk? En av grunnene er dens fargerike utseende.

Hannen hos klippehanen er prydet med en oransjefarget fjærtopp som ser ut som en vifte, og som dekker hele nebbet. En kastanjebrun stripe langs kanten framhever toppens perfekte halvsirkelform. Fra issen til klørne er hannen kledd i en stort sett oransje fjærdrakt. Vingene, som er svarte med en hvit flekk, er dekket av et lag med dunaktige, gyllenoransje fjær, som får det til å se ut som fuglen er innhyllet i et sjal. Boken Birds of the Caribbean oppsummerer det slik: «Deres form og utseende overgår enhver beskrivelse.» Likevel er det mer ved denne fuglen enn man ser ved første øyekast. Fjærdrakten gjenspeiler også personligheten. På hvilken måte?

Jo, hvis du befant deg i en mørkegrønn regnskog og ønsket å gå i ett med omgivelsene, ville du neppe ha på deg et lysende oransje antrekk. Denne spradebassen ønsker imidlertid å bli sett. Han bruker sitt prangende utseende for å drive bort rivaler og lokke til seg beundrere.

Grensestrider og arvetretter

Tidlig på året, i paringstiden, slår hannene seg ned i nøye avgrensede skogterritorier som kalles leiker, eller spillplasser. Der framfører de paringsdanser som naturforskerne i mange år oppfattet som ikke stort annet enn en lek — en morsom forestilling på skogbunnen. Men i den senere tid har man funnet ut at en spillplass ikke bare er et dansegulv, men også en brytearena og et utstillingslokale. Hvordan det?

Etter at en gruppe hanner har invadert en spillplass, avmerker hver fugl en del av skogbunnen som sitt private territorium ved å renske stedet for løv. De gjør også krav på vagleplassene over skogbunnen, slik at hvert territorium danner en sylinder som er halvannen meter bred og to meter høy. Fordi omkring 50 fugler kan trenge seg sammen på én spillplass, er territoriene deres ifølge naturforskeren Pepper W. Trail «blant de tettest beliggende man finner hos noen fugl som framfører spill». Hvilke følger får dette? Grensestrider og arvetretter.

Grensestridene minner om opphissede, men harmløse krigsdanser — kamphanene rister på hodet, smeller med nebbet, flakser med vingene og bruser med fjærene, og innimellom utstøter de skingrende skrik og hopper høyt opp i luften. Etter et par minutter, når begge fuglene føler at de har gjort tilstrekkelig inntrykk på den andre, trekker de seg tilbake til sitt eget territorium. Men når to fugler kaster øynene på det samme attraktive territoriet som står ledig etter en fugl som er død, går striden over til en klassisk arvetrette.

«Fuglene griper hverandre i de kraftige klørne, dasker løs på hverandre med vingene og låser i enkelte tilfeller nebbene sine sammen,» skriver Trail i bladet National Geographic. «Slike kamper kan pågå så lenge som tre timer og få deltagerne til å gispe etter luft.» Hvis stillingen er uavgjort etter denne første runden, tar fuglene en pause, men etterpå gyver de løs på hverandre igjen og fortsetter helt til det er blitt fastslått hvem som skal være enearving. Det er ikke så rart at denne fuglen blir kalt klippehane!

Men allerede før støvet har lagt seg, går den aggressive bryteren over til å bli en levende statue, og spillplassen blir et utstillingslokale. Hva er grunnen til denne nye oppførselen? Den første delen av fuglens navn, klippehane, gir oss en pekepinn.

Og vinneren er . . .

Mens hannene krangler på skogbunnen, er noen fugler med matte farger i ro og mak opptatt med å gjøre i stand reirene sine i beskyttede fordypninger i klipper i nærheten. Ja, de er hunnene hos klippehanen. I motsetning til hannen vil ikke hunnen nå finalen i en skjønnhetskonkurranse for fugler. Som forskeren David Snow så taktfullt skriver, er hun «en svært annerledes fugl». På hodet har hun en liten krone, «en forkrøplet utgave av hannens praktfulle fjærtopp, noe som bare gir hodet et heller komisk utseende». De korte bena med de store føttene holder oppe en gråbrun kropp av «nokså plump, uskjønn form».

Likevel er hun en vinner i de ovennevnte spradebassenes øyne. Når hun flyr inn mellom grenene over spillplassen med et skingrende kiuoou-skrik, får hun hvert oransje hode til å snu seg og setter i gang en forestilling som er «blant de mest interessante og imponerende paringsoppvisningene i fugleverdenen». (The Life and Mysteries of the Jungle) Hva skjer? Forskeren Trail sier at så snart en hunn viser seg, «eksploderer spillplassen i farger, bevegelser og lyder», ettersom hver hann prøver å stille de andre i skyggen og fange den besøkendes oppmerksomhet. Deretter hopper hannene ned fra vagleplassene og lander med et dump og et skrik i territoriene sine. Ved å slå med vingene holder de hunnens oppmerksomhet fangen og rensker samtidig territoriene for løv. Så, med ett, stopper alt lurvelevenet. Det avgjørende øyeblikket er kommet.

Hver hann huker seg sammen, sperrer ut de fargerike fjærene og blir stående urørlig, som i transe. Den utspilte fjærtoppen skjuler nebbet, og de dunaktige fjærene gjør kroppens form ugjenkjennelig, noe som får ham til å se ut som en oransje blomst som har falt ned på skogbunnen. En kilde sier: «Under paringsleken ser klippehanen så bisarr ut at det ved første øyekast er vanskelig å tro at den er en fugl.»

Hunnen ser likevel forskjell på en blomst og en beiler og daler ned mot tre—fire tause hanner, som holder kroppen sammenkrøpet og har ryggen vendt mot hunnen. De holder imidlertid hodet på skrå, slik at det ene øyet vender oppover og er rettet mot premien. Minuttene går mens hunnen tenker seg om, men til slutt plukker hun ut vinneren. Hun lander bak sin favoritt, hopper mot ham, lener seg forover og napper i de dunaktige tuppene på vingefjærene hans. Da våkner hannen til liv. De parer seg i territoriet hans eller på en vagleplass i nærheten. Etterpå flyr hunnen sin vei. Hun vender ofte tilbake til den samme hannen når den neste paringstiden kommer.

Fram til da glemmer regnskogens spradebasse maken sin og bryr seg heller ikke om å se etter avkommet. Sorgløs gjør han seg klar til neste forestilling, mens hunnen før opp ungene helt alene. Jo da, dette høres ut som en urettferdig fordeling av arbeidsbyrden, men det er i grunnen bare bra for hunnen og ungene at hannen holder seg unna. Å la en oransje fugl paradere omkring reiret er omtrent like fornuftig som å la et neonskilt peke ut et gjemmested.

Neste generasjon

Hunnens matte fjærdrakt danner et perfekt skjul for de to flekkete, brunaktige eggene som hun legger i et reir av massiv leire som er festet til en klippevegg ved hjelp av spytt. Etter at hun har ruget på eggene i fire uker, klekkes de. Ungene er ikke særlig pene til å begynne med, men de er godt rustet til å klare tilværelsen i reiret. Like etter at de har kommet ut av egget, forteller forskeren Trail, griper de tak i fôringen i reiret med de skarpe klørne sine og holder seg godt fast hver gang moren prøver å skaffe seg fotfeste.

Moren mater flittig ungene med frukt og av og til et insekt eller en firfisle. Etter et år er fjærdrakten til en ung hann fremdeles brun, men på hodet er han allerede prydet med en liten fjærtopp. Når han er to år, blir de brune fjærene erstattet av en gyllenoransje fjærdrakt som forvandler ham, som en naturforsker skrev, til «en av verdens vakreste fugler».

Trass i ødeleggelsen av den skogen som er klippehanens hjem, håper naturelskere at mennesket ikke skal frata denne fargerike underholdningsartisten i Amazonas muligheten til å fortsette sin fascinerende livets dans.

[Fotnote]

[Ramme på side 17]

Klippehanens identitetskort

Latinsk navn: Rupicola rupicola, eller «en som bor blant klipper»

Familie: Cotingidae

Utbredelsesområde: Det nordlige Sør-Amerika, i og omkring Amazonasbekkenet

Lengde: 30 centimeter

Reir: Laget av leire og plantemateriale som holdes sammen av spytt, med en vekt på knapt fire kilo

Avkom: Legger vanligvis to egg i året; rugetiden er 27—28 dager — «en av de lengste kjente rugetidene blant spurvefuglene»

[Kart på side 16]

(Se den trykte publikasjonen)

Gullklippehanens utbredelsesområde

SØR-AMERIKA

[Rettigheter]

Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.

[Bilderettigheter på side 15]

Kenneth W. Fink/Bruce Coleman Inc.