Selvmedisinering fordeler og risikoer

Av Våkn opp!s medarbeider i Brasil

«MARKEDET for selvmedisinering vokser verden over,» hevder lederen for en stor farmasøytisk bedrift. «Folk ønsker å ha kontroll over sin egen helse.» Det kan så være, men er det noen risikoer man bør være oppmerksom på?

Ved riktig bruk kan medisiner naturligvis lindre sykdom og helseplager. Insulin og antibiotika og til og med den billige og enkle salt- og sukkeroppløsningen som blir brukt ved uttørring (oral rehydreringsterapi), redder for eksempel utallige menneskeliv. Utfordringen ved selvmedisinering er å avgjøre når fordelene oppveier risikoen.

I noen land kan det være at kvalifisert legehjelp enten er for langt unna, eller at det er for dyrt å benytte seg av det. Mange rådfører seg derfor med venner og slektninger eller med håndbøker når de vil ha informasjon om legemidler. Og «reklamekampanjer framholder den tanke at man ved ganske enkelt å kjøpe en kapsel kan oppnå sunnhet og velvære,» sier Fernando Lefèvre, som er professor ved São Paulo universitet i Brasil.a Mange tyr derfor til legemidler for å motvirke følgene av overanstrengelse, underernæring og til og med trivielle følelsesmessige problemer. Lefèvre sier videre: «Istedenfor å forbedre sin livskvalitet prøver folk å løse problemene sine ved å forsyne seg fra hyllene.» Og hvem vet om pasientene i det hele tatt har stilt riktig diagnose?

Mange tyr til legemidler for å behandle angst, frykt og ensomhet og ikke bare for å lindre slike plager som hodepine, høyt blodtrykk og urolig mage. «Folk oppsøker lege fordi de tror at en pille skal løse problemet,» sier dr. André Feingold. «Leger har selv en tendens til å skrive ut resepter og anbefale utallige prøver. De gjør ikke noe forsøk på å få kjennskap til sykehistorien til pasienten, som i de fleste tilfeller har en kaotisk, stressende og usunn livsstil.» Romildo Bueno, som arbeider i et internasjonalt råd som tar sikte på å forebygge misbruk av psykofarmaka (medikamenter som virker på de psykiske funksjoner), innrømmer: «Det er begrenset tid til å snakke med pasientene, og legen sender pasientene ut igjen og behandler bare symptomet.» Å bruke legemidler «er en medikamentell måte å [løse] sosiale problemer på». Men som en annen lege påpeker, må vi være klar over at mange pasienter trenger å få foreskrevet psykofarmaka.

Den brasilianske avisen O Estado de S. Paulo hadde en artikkel om hvor populært et bestemt middel mot depresjon var blitt, og skrev så: «At et middel kommer på mote, omtrent som en ny frisyre, er merkelig, for å si det mildt.» Avisen siterte psykiateren Arthur Kaufman: «Når folk ikke ser tingene i det rette perspektiv og ikke ser noen mening med livet, oppfatter de et effektivt middel som redningen fra alle onder.» Kaufman sier også: «Folk blir mer og mer opptatt av botemidler som virker med én gang, og fordi de derfor har mistet interessen for å finne årsakene til problemene, foretrekker de å ta en pille for å løse dem.» Men er det trygt selv å bestemme sin medisin?

Selvmedisinering — en risiko?

«Noe som i særlig grad har kjennetegnet legevitenskapen i det 20. århundre, er utviklingen av nye legemidler,» sier The New Encyclopædia Britannica. Men leksikonet sier også: «Det er trolig ikke noe annet som forårsaker så mye forgiftning som det medikamenter gjør.» Medikamenter kan altså ikke bare lindre og helbrede, men også skade. Slankepiller, for eksempel, «virker på nervesystemet og kan derfor utløse slike uheldige symptomer som søvnløshet, atferdsforandringer og i noen tilfeller til og med hallusinasjoner,» forklarer skribenten Cilene de Castro. Hun tilføyer: «Men de som tror at slankepiller bare demper matlysten, lurer seg selv. Én kapsel kan bli begynnelsen på en ond sirkel der det ene medikamentet etter det andre opphever virkningen av det foregående.»

Mange legemidler som er i alminnelig bruk, kan forårsake irritasjon i magesekken og også kvalme, brekninger og økt blødningstendens. Noen legemidler kan være vanedannende eller være skadelige for nyrene og leveren.

Til og med populære helsekostprodukter kan være tvilsomme. «Denne moten med vitamintilskudd er ytterst farlig,» advarer dr. Efraim Olszewer, presidenten for en legeforening i Brasil. «Ikke nok med at befolkningen medisinerer seg selv, men noen uinformerte leger foreskriver midler som er tvilsomme, fordi de ikke tar hensyn til de farene som er inne i bildet.» En annen lege sier imidlertid at det kan være nødvendig eller gagnlig å ta vitamintilskudd i passende doser ved behandling av visse sykdommer og plager.

Hvordan kan man stille riktig diagnose på egen hånd?

Ettersom en ikke kan gå til legen hver gang en føler seg utilpass, kan det være nyttig med helseopplysning og fornuftig egenomsorg. Men før en tar noen medikamenter, er det viktig å stille riktig diagnose. Hvis det ikke er noen lege i nærheten, eller hvis en ikke har råd til å gå til legen, kan en ha nytte av et medisinsk leksikon eller en god medisinsk håndbok. Der kan en lese om symptomer og få hjelp til å stille riktig diagnose.

Men hva med legenes rolle? Når bør vi søke profesjonell hjelp? Hvordan kan vi unngå å gå til ytterligheter og enten bli altfor redd for helsen eller bli forsømmelige? Hvordan kan vi glede oss over forholdsvis god helse i en verden der sykdom og psykosomatiske lidelser er utbredt?

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 4]

«De gjør ikke noe forsøk på å få kjennskap til sykehistorien til pasienten, som i de fleste tilfeller har en kaotisk, stressende og usunn livsstil.» — Dr. André Feingold

[Ramme på side 4]

Urtemedisin

I tusener av år har folk i mange kulturer behandlet sine sykdommer med urter ved å bruke planter de har funnet i skog og mark. Også mange moderne legemidler er framstilt av planter, for eksempel digitalispreparater, som utvinnes fra revebjelle og brukes mot hjerteproblemer. Penelope Ody, som er medlem av det britiske institutt for urtemedisinere, sier i sin bok at «det finnes over 250 trygge behandlingsmåter som kan bidra til å lindre alminnelige plager — fra vanlig hoste, forkjølelse og hodepine til spesialbehandling for hudplager, fordøyelsesbesvær og barnesykdommer».

Hun skriver også: «Urtemedisinen er alltid blitt betraktet som ’folkemedisinen’ — enkle råd som kan brukes hjemme mot mindre plager eller som supplement til mer virksomme medisiner foreskrevet av fagfolk for kroniske og akutte tilstander.» Og videre: «Selv om de fleste urter egentlig er ganske trygge å bruke, bør de behandles med respekt. Ta ikke mer enn oppgitt dose, og fortsett ikke med husråd hvis tilstanden vedvarer eller blir verre, eller hvis det er uvisst om diagnosen er riktig.» — The Complete Medicinal Herbal.