Et løfte jeg er fast bestemt på å holde

FORTALT AV MARIAN TSIBOULSKI

I FEBRUAR 1945 var jeg en 20 år gammel soldat i den sovjetiske hær, som hadde drevet tyskerne tilbake hundrevis av kilometer til deres eget land. Daglig hadde jeg sett krigens redsler og kamerater som døde rundt meg. Vi nærmet oss Breslau i Tyskland, det som nå er Wrocław i Polen. Jeg var trett av all nedslaktingen og alle lidelsene, og en kveld gav jeg Gud det løftet at hvis han lot meg komme trygt hjem igjen, skulle jeg vie mitt liv til å gjøre hans vilje.

Tre måneder senere ble Tyskland beseiret. Etter at jeg var blitt dimittert fra hæren, trasket jeg i desember 1945 inn i Rogizno, en landsby i nærheten av Lvov (nå Lviv) i Ukraina, min fars hjemby. Neste morgen møtte jeg et av Jehovas vitner som avla et grundig vitnesbyrd for meg om Guds rike. Selv om jeg allerede visste litt om Bibelen og til og med hadde lest noe av Jehovas vitners litteratur, rørte det jeg hørte, nå ved mitt hjerte. Jeg forstod at dette møtet hadde noe å gjøre med det løftet jeg hadde avlagt.

Jeg holder mitt løfte

Snart fikk jeg jobb som lærer ved en barneskole. Men mindre enn to år senere, da lederen for distriktets utdanningskontor bestemte at barna skulle få en ateistisk oppdragelse, ble jeg sagt opp. Omtrent samtidig, i mai 1947, begynte jeg å ta del i det offentlige forkynnelsesarbeidet sammen med Jehovas vitner. Vitnene oppmuntret meg til å flytte sørover til byen Borislav, hvor jeg snart fant meg arbeid som elektriker.

I Borislav møtte jeg folk som var blitt Jehovas vitner i 1930-årene. De hadde mange bibelske publikasjoner som jeg leste mye i, deriblant flere bind av Studier i Skriften og de fleste av de bøkene som var skrevet av Joseph F. Rutherford, en av Selskapet Vakttårnets tidligere presidenter. Jeg leste også gamle eksemplarer av Vakttårnet og Den Gylne Tidsalder (nå Våkn opp!), som noen av vitnene hadde. Men det som gjorde dypest inntrykk på meg, var en samling brev skrevet av tyske vitner som var blitt dømt til døden under Hitler-regimet. Disse brevene var blitt oversatt til polsk, stensilert og deretter samlet i form av en brosjyre. Senere, da jeg selv ble utsatt for prøvelser, fant jeg styrke i å tenke på disse tyske brødrenes ulastelighet.

I 1949 ble jeg endelig døpt i en av sjøene i Borislav og stadfestet på denne måten offentlig det løftet jeg hadde gitt Gud ute på slagmarken. Men nå var det et løfte basert på nøyaktig kunnskap.

Mine prøvelser begynner

Snart ble jeg oppsagt fra arbeidet mitt. Så, i februar 1950, flyttet jeg til den nærliggende byen Strij, hvor jeg igjen fant meg arbeid som elektriker. Jeg ble hjertelig mottatt av mine kristne brødre og ble til og med invitert til å holde talen ved den årlige høytiden til minne om Jesu Kristi død, som ble feiret noen uker senere.

På denne tiden ble Jehovas vitner i stadig større grad utsatt for provokasjon og trusler. Vi ble skygget av folk fra KGB, Komiteen for statens sikkerhet. Så vi var svært forsiktige mens vi forberedte oss på muligens å bli arrestert og forhørt. Det å synge Rikets sanger på møtene hjalp oss til å holde oss åndelig sterke.

Den 3. juli 1950 ble jeg bedt om å undertegne Stockholm-appellen, en appell mot kjernefysiske våpen som etter sigende ble undertegnet av over 273 millioner mennesker, hovedsakelig innbyggere i kommunistiske land. Da jeg nektet å gjøre det og forklarte at jeg var politisk nøytral, ble jeg nok en gang sagt opp. Etter denne hendelsen ble jeg arrestert, stilt for retten og dømt til 25 års fengsel i en arbeidsleir.

Fra leir til leir

I desember 1950 ble mange av oss stuet sammen i en kuvogn og sendt rundt 3000 kilometer av gårde til et område i nærheten av de nordlige Uralfjellene, som delvis skiller det asiatiske Russland fra det europeiske. Der ble jeg innesperret i den ene leiren etter den andre. I hver leir fikk vi den samme behandlingen — hardt arbeid og lite mat. To—tre måneder var nok til å forandre unge, friske menn til levende skjeletter. Mange døde. Vi våget ikke så mye som drømme om å overleve, spesielt ikke de av oss som hadde lange dommer.

Det året jeg ikke hadde noe bibelsk litteratur og ingen kontakt med andre Jehovas vitner, var en stor prøvelse for meg. Det var ren tortur å være så isolert. Men jeg ble åndelig styrket når jeg snakket med andre fanger om Guds rike og de lyttet. Til slutt ble min inderlige bønn besvart, og jeg ble forflyttet rundt 2000 kilometer sørøstover til et stort leirkompleks i den nybygde byen Angarsk i det østlige Sibir. Der var en stor kjemisk fabrikk under oppføring, og mesteparten av arbeidet ble utført av fanger.

Jeg ble ført til leir 13, som lå i nærheten av byggeområdet. Der møtte jeg straks andre Jehovas vitner, som gav meg de nyeste numrene av Vakttårnet og Budbringer, som Vår tjeneste for Riket ble kalt den gangen. For et åndelig festmåltid! Men hvor kom alt dette fra?

I april 1951 ble tusenvis av Jehovas vitner i Ukraina sendt i eksil til Sibir, og mange av dem ble sendt til områder i nærheten av Angarsk. Disse brødrene fikk tak i eksemplarer av Vakttårnet og andre publikasjoner som de kopierte i all hemmelighet og smuglet inn i leirene. Vi klarte også å få tak i en bibel. Vi delte den opp i mindre deler som vi distribuerte oss imellom. I tilfelle vi skulle bli ransaket ville bare deler av Bibelen gå tapt. Vi holdt til og med Vakttårn-studium og den teokratiske tjenesteskolen i leirene.

I slutten av 1952 ble jeg forflyttet til leir 8. I mars året etter feiret vi minnehøytiden i et lite rom hvor fangene oppbevarte sine personlige eiendeler. Bare tolv personer var til stede — tre vitner og ni interesserte. Leirmyndighetene fikk på en eller annen måte vite om vårt møte, og jeg ble forvist til straffeleir 12 fordi jeg var det de omtalte som «en ondsinnet agitator». Fem andre vitner, som også ble straffet for sin forkynnervirksomhet, var allerede i denne leiren. Mens vi var der, ble vi tvunget til å grave ut en stor tomt med bare hakker og spader.

Mange av fangene i leir 12 var av det verste kriminelle slaget. Leirledelsen trodde tydeligvis at det å plassere oss sammen med dem, ville ha en demoraliserende virkning på oss. Men vi snakket med dem om Guds rike, og i brakkene sang vi Rikets sanger. En gang, etter at vi hadde sluttet å synge, kom anføreren for de kriminelle i leiren bort til et av vitnene og sa: «Hvis noen våger å skade dere, skal jeg drepe ham.» Noen av de kriminelle lærte seg til og med våre Rikets melodier og sang med.

Sommeren 1953 ble mange av Jehovas vitner overført fra andre leirer til leir 1. Til å begynne med var vi 48 vitner i leir 1, men på mindre enn tre år økte tallet til 64. I løpet av den tiden var det 16 personer som tok standpunkt for Bibelens sannhet og ble døpt. Selv om leirledelsen alltid var på utkikk etter tegn på religiøs aktivitet, klarte vi å holde våre møter og også dåp i leirens badehus fordi den som hadde ansvaret for badehuset, var et av Jehovas vitner.

Frihet og en familie

I 1956 ble de fleste av vitnene i leirene løslatt, og dermed ble forkynnere av det gode budskap spredt til alle deler av det enorme sovjetiske territoriet. Fengselsstraffen min på 25 år var blitt redusert til ti år, og til slutt til seks år og seks måneder. Så, i februar 1957, ble også jeg satt fri.

Jeg reiste først til Birjusinsk, en by i Sibir som ligger omkring 600 kilometer nordvest for Angarsk. Mange ukrainske vitner var blitt deportert til det området, og jeg gledet meg over å fortelle opplevelser og høre om andre vitner som var felles bekjente. Deretter reiste jeg tilbake til Borislav i Ukraina, hvor et ukrainsk Jehovas vitne som het Eugenia Batsjinskaja, bodde. Hun hadde sittet i fengsel og var blitt løslatt året før meg.

Eugenia var et trofast Jehovas vitne som var blitt dømt til døden i 1950 på grunn av sin forkynnervirksomhet. Men etter 18 dager i en dødscelle ble straffen redusert til 25 år i en spesialleir. I slutten av 1957, da jeg vendte tilbake til Ukraina, giftet vi oss. Etter at vi hadde giftet oss, planla vi å bosette oss i Borislav, hvor jeg var blitt døpt ni år tidligere. I stedet fikk jeg 48 timer på å forlate Ukraina!

Jeg reiste til Kaukasus i det sørlige Russland, hvor Eugenia møtte meg senere. Etter å ha bodd i et lite skur i rundt seks måneder, reiste vi til Birjusinsk for å være sammen med våre forviste kristne brødre og søstre. Det var omkring 500 av dem i Birjusinsk og fem menigheter, og jeg ble utnevnt til presiderende tilsynsmann i en av menighetene. I 1959 ble vår datter Oksana født, og deretter fulgte Marianna i 1960. Helt fra de var spedbarn, var de alltid med på møtene, og de ble vant til å følge de regelmessige åndelige aktivitetene i menigheten i Sibir.

De sibirske myndighetene var forholdsvis tolerante overfor menighetens virksomhet, i hvert fall sammenlignet med de strenge restriksjonene som arbeidet vårt var pålagt i Ukraina. Likevel var det ikke lett for hele menigheten å samles. Begravelser gav oss mulighet til å komme sammen i stort antall. Ved disse anledningene holdt flere brødre lærerike bibelske foredrag. Men da myndighetene ble klar over hva som foregikk, grep de inn. En gang ble et begravelsesfølge stoppet og tvunget til å føre kisten direkte til kirkegården og begrave den.

Tilbake til Ukraina

I 1965 vendte vi tilbake til Ukraina og slo oss ned i Krementsjug. I denne byen, som ligger nesten 800 kilometer fra Borislav, var det bare tolv Jehovas vitner. Vi bodde der i rundt fem år, og mesteparten av den tiden tjente jeg menigheter som reisende tilsynsmann. I 1969, da jentene våre var ni og ti år gamle, ble vi bedt om å flytte sørover for å hjelpe brødrene i den lille byen Molotsjansk.

I Molotsjansk ble jeg innkalt av KGB til et forhør som varte i flere timer. Jeg ble faktisk innkalt seks ganger! Hver eneste gang ble jeg lovt en lys framtid hvis jeg brøt min forbindelse med «Jehovistene». Etter hvert mistet KGB tålmodigheten, og et annet vitne og jeg ble dømt til et års fengsel.

I 1973, etter å ha sonet straffen, flyttet jeg sammen med familien min til en liten landsby i nærheten av Krementsjug. Vi holdt kristne møter i all hemmelighet i vårt hjem, og i 1974 feiret vi også minnet om Kristi død der. Neste morgen ble hjemmet vårt ransaket, og jeg ble arrestert.

Rettssak, arbeidsleir og forvisning

Rettssaken min ble holdt for lukkede dører, og det var bare spesielt inviterte som var til stede. Det var de øverste representanter for myndighetene og ledere i lokalsamfunnet, folk i høye posisjoner. Jeg valgte å ikke ha en advokat og fikk 45 minutter til å presentere mitt eget forsvar. Dagen før rettssaken hadde Eugenia og døtrene våre knelt i bønn og bedt til Jehova, ikke om at jeg skulle få en mild straff eller bli løslatt, men bare om at det måtte bli avlagt et godt vitnesbyrd om Riket og om Jehovas hellige navn.

Rettssaken begynte med at dommeren leste flere avsnitt fra Vakttårnet og Våkn opp! Tilhørernes reaksjon var ikke som han hadde forventet. Da folk hørte at denne onde verden ville bli fjernet i Harmageddon, og at Guds rike skulle herske over jorden, ble de forvirret — de visste ikke hva de skulle tro. Dommeren forstod snart hvilken feil han hadde begått, og under mitt avsluttende innlegg forsøkte han å redde ansikt ved stadig å avbryte meg. Men ved å lese direkte fra våre publikasjoner hadde dommeren hjulpet til med å avlegge et fint vitnesbyrd, og hjertet mitt var fylt av takknemlighet. Jeg ble imidlertid dømt til fem års hardt straffarbeid, etterfulgt av fem år i eksil.

Jeg tilbrakte de neste fem årene blant forherdede forbrytere langt nord, i Jodva arbeidsleir i den selvstyrte sosialistiske sovjetrepublikken Komi. I den tiden hadde jeg mange anledninger til å avlegge et vitnesbyrd om Riket for omkring 1200 fanger og dessuten for leirledelsen. Etter at jeg ble løslatt i 1979, ble jeg sendt i eksil til Vorkuta, som ligger nord for polarsirkelen. Så snart jeg hadde fått meg arbeid og et sted å bo, kom familien min for å bo sammen med meg.

Det er kjent at mange fanger mistet livet under byggingen av Vorkuta, blant dem mange av Jehovas vitner som var fanger der i tidligere tiår. I dag er det en vanlig by, og det finnes ingen arbeidsleirer der lenger. Men i permafrosten i og rundt byen ligger kroppene til utallige martyrer som gav sitt liv for å lovprise Jehova.

Glede over religionsfrihet

I 1989 reiste vi fra Vorkuta til Polen for å overvære to av Jehovas vitners internasjonale stevner. Vi skammet oss ikke over å felle gledestårer da vi så titusener av kristne brødre i Warszawa og Katowice glede seg over et lykkelig fellesskap uten å være redd for å bli arrestert. En drøm var blitt oppfylt. Vi reiste tilbake til Vorkuta med fornyet besluttsomhet om å tjene Rikets interesser.

Klimaet nord for polarsirkelen er imidlertid hardt, og det har gått ut over Eugenias helse. Så senere flyttet vi tilbake til Krementsjug, hvor vi gleder oss over å nyte større frihet i vår tjeneste for Jehova. Begge svigersønnene våre tjener som eldste i menigheten her i Ukraina. Og døtrene våre er pionerer, som heltidsforkynnerne kalles, selv om de til sammen har fire barn å oppdra.

Fra tid til annen tenker jeg tilbake på slagmarken i 1945 og det løftet jeg gav for mer enn et halvt århundre siden. For at jeg skulle bli i stand til å holde det, gav Jehova meg nøyaktig kunnskap, den samme kunnskap som har gjort millioner av andre i stand til å gi det samme løftet — å tjene Jehova for evig.

[Kart/bilde på side 23]

RUSSLAND

Vorkuta

Lviv

Borislav

UKRAINA

Krementsjug

Molotsjansk

Kaukasus

Birjusinsk

Angarsk

Sammen med våre to døtre, deres ektemenn og deres fire barn

[Rettigheter]

Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.