Mitt valg mellom to fedre

«Du er ikke sønnen min lenger! Kom deg ut av dette huset øyeblikkelig, og kom ikke tilbake før du har sluttet med den religionen!»

JEG forlot huset uten å ta med meg mer enn det jeg gikk og stod i. Granater eksploderte i nabolaget den natten, og jeg visste ikke hvor jeg skulle ta veien. Det gikk mer enn seks år før jeg vendte hjem igjen.

Hva kunne gjøre en far så sint at han kastet ut sin egen sønn? Vel, la meg forklare hvordan det hele begynte.

Jeg vokser opp i en verden fylt av hat

Foreldrene mine bor i Beirut i Libanon, et land som en gang var et populært turistmål. Fra 1975 til 1990 var byen imidlertid midtpunktet for en ødeleggende krig. Jeg ble født i 1969, den førstefødte i en armensk familie med tre barn. Mine tidlige minner er fra tider med fred.

Foreldrene mine tilhørte den armenske apostoliske kirke, men mor tok oss bare med til kirken to ganger i året — i påsken og i julen. Så familien vår var egentlig ikke særlig religiøs. Likevel ble jeg sendt til en evangelisk videregående skole hvor jeg fikk religiøs undervisning. På den tiden interesserte ikke religion meg heller.

Én ting mange armenere har lært fra de er små, er å hate tyrkere. Under den første verdenskrig slaktet tyrkerne ned hundretusener av armenere og tok over mesteparten av landet Armenia. I 1920 ble den østlige delen som var igjen, en republikk i Sovjetunionen. Som ungdom var jeg fast bestemt på å slåss for å fremme rettferdighetens sak.

En forandring i tenkemåte

I 1980-årene, da jeg var midt i tenårene, begynte noe som min onkel (på morssiden) fortalte meg, å forandre min tenkemåte. Han sa at Den Allmektige Gud snart ville gjøre slutt på all urettferdighet. Han forklarte at ved hjelp av det riket som Jesus Kristus lærte sine etterfølgere å be om, ville til og med de som var blitt slaktet ned i massakrer, bli oppreist til liv på jorden. — Matteus 6: 9, 10; Apostlenes gjerninger 24: 15; Åpenbaringen 21: 3, 4.

Jeg var svært begeistret. Jeg ønsket å vite mer, så jeg fortsatte å stille ham spørsmål. Det førte til at det ble startet et bibelstudium med meg, som ble holdt hjemme hos et annet av Jehovas vitner.

Etter hvert som jeg lærte om min himmelske Far, Jehova, og fikk større og større kjærlighet til ham, begynte jeg å bli redd for at jeg en dag ville komme til å stå overfor en svært vanskelig situasjon — at jeg måtte velge mellom min familie og Jehova Gud. — Salme 83: 18.

Et vanskelig valg for en 17-åring

Til slutt fikk mor høre at jeg hadde kontakt med Jehovas vitner. Hun ble svært oppbrakt og befalte meg å slutte med mitt bibelstudium. Da hun forstod at jeg var sikker i min overbevisning, truet hun med å fortelle det til far. Det brydde jeg meg ikke om, for jeg trodde at jeg ville klare å mestre situasjonen og stå fast overfor far. Men jeg tok feil.

Da far fikk vite at jeg kom sammen med Jehovas vitner, ble han rasende. Han truet med å kaste meg ut av huset hvis jeg ikke sluttet å studere Bibelen. Jeg sa til ham at jeg ikke kom til å slutte med det, fordi det jeg lærte, var sannheten. Etter å ha ropt, skjelt meg ut og uttalt forbannelser begynte han å gråte som et barn. Han bønnfalt meg om å slutte å ha noe med vitnene å gjøre.

Jeg følte meg splittet følelsesmessig, dratt mellom to fedre — Jehova og ham. Jeg visste at de begge elsket meg høyt, og jeg ønsket å gjøre dem begge til lags. Men det virket umulig. Presset var større enn jeg kunne bære. Jeg sa til far at jeg skulle gjøre som han ville, og tenkte for meg selv at jeg kunne gjenoppta studiet og bli et vitne når jeg ble eldre. Jeg var bare 17 år da.

I dagene som fulgte, følte jeg meg skamfull over det jeg hadde gjort. Jeg følte at Jehova ikke var fornøyd med meg, og at jeg ikke hadde satt min lit til ordene av salmisten David, som sa: «Hvis min egen far og min egen mor forlot meg, ja, da ville Jehova selv ta meg opp.» (Salme 27: 10) Men jeg gikk fortsatt på videregående skole, og foreldrene mine betalte for utdannelsen min.

Et fastere standpunkt

I mer enn to år besøkte jeg ikke min onkel eller hadde noen som helst kontakt med Jehovas vitner, siden jeg visste at foreldrene mine hele tiden holdt meg under oppsikt. En dag i 1989, da jeg var 20 år, traff jeg tilfeldigvis et av Jehovas vitner som jeg kjente. Han spurte vennlig om jeg hadde lyst til å besøke ham. Siden han ikke nevnte noe om å studere Bibelen, drog jeg til slutt hjem til ham.

Med tiden begynte jeg å studere Bibelen og gå på Jehovas vitners møter i Rikets sal. Jeg studerte på arbeidsplassen, der ingen kunne forstyrre meg. Det resulterte i at jeg fikk større verdsettelse av Jehovas kjærlige personlighet, i tillegg til en bedre forståelse av verdien av å fortsette å ha et nært forhold til ham under alle omstendigheter. I august det året begynte jeg til og med å fortelle andre om det jeg hadde lært.

Fram til da visste familien min ingenting. Få dager senere kom det imidlertid til konfrontasjon mellom far og meg igjen, men denne gangen var jeg bedre forberedt. Han forsøkte å være rolig da han spurte: «Sønn, er det sant at du fortsatt kommer sammen med Jehovas vitner?» Han hadde tårer i øynene mens han ventet på at jeg skulle svare. Mor og søsteren min gråt stille.

Jeg forklarte at jeg først i den senere tid hadde kommet sammen med Jehovas vitner, og at jeg var fast bestemt på å bli en av dem. Deretter skjedde tingene raskt. Far skrek de ordene som står i begynnelsen av denne artikkelen. Så grep han tak i meg og ropte at han ikke ville la meg forlate huset i live. Jeg kom meg løs, og mens jeg løp ned trappene, hørte jeg at min yngre bror forsøkte å roe far ned. «Fra nå av er du min far,» bad jeg til Jehova. «Jeg har valgt deg, så vær så snill å ta vare på meg.»

Represalier

Få dager senere drog far til min onkels hus for å se etter meg. Han angrep onkelen min og ville drepe ham, men noen Jehovas vitner som var på besøk der, gikk imellom. Far gikk, men bedyret at han ville komme tilbake. Og det gjorde han, denne gangen i følge med bevæpnede militsfolk. De tok med seg vitnene og onkelen min, som var svært syk, til sitt militære hovedkvarter.

Deretter satte de i gang en gjennomsøking av området for å finne andre vitner. De trengte også inn i huset til et av dem. Bøker, også bibler, ble samlet i en haug på gaten og brent. Men det var ikke alt. Seks Jehovas vitner ble arrestert og også noen personer som bare studerte sammen med dem. Alle ble ført inn i et lite rom, forhørt og deretter slått. Noen av dem ble brent med sigaretter. Nyheten om det som hadde skjedd, spredte seg som ild i tørt gress i nabolaget. Militsfolk lette etter meg overalt. Faren min bad dem om å finne meg og få meg til å skifte mening, uansett hvilke metoder de måtte ta i bruk.

Noen dager senere trengte militsfolk seg inn i Rikets sal mens en av menighetene holdt møte. Hele menigheten — menn, kvinner og barn — måtte forlate salen. De konfiskerte biblene deres og tvang dem til å gå til militshovedkvarteret, hvor de ble forhørt.

Jeg flykter til Hellas

Hele denne tiden ble jeg tatt vare på av en familie som var Jehovas vitner, og som bodde langt unna urolighetene. En måned senere forlot jeg landet og reiste til Hellas. Da jeg kom dit, innviet jeg mitt liv til Jehova og ble døpt som symbol på min innvielse.

I Hellas ble jeg gjenstand for kjærlig omsorg i et åndelig brorskap som innbefattet mennesker av mange nasjonaliteter — også tyrkere. Jeg erfarte sannheten i Jesu ord: «Det er ingen som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for det gode budskaps skyld, som ikke skal få hundre foll nå i denne tiden — hus og brødre og søstre og mødre og barn og åkrer, sammen med forfølgelser, og i den kommende tingenes ordning evig liv.» — Markus 10: 29, 30.

Jeg ble i Hellas de neste tre årene. Selv om jeg skrev til far flere ganger, fikk jeg aldri noe svar. Jeg fikk senere vite at hver gang venner besøkte familien og spurte ham om meg, svarte han: «Jeg har ingen sønn med det navnet.»

Gjenforent etter seks år

I 1992, etter at krigen var over, vendte jeg tilbake for å bo i Beirut. Gjennom en venn fikk jeg fortalt far at jeg ønsket å komme hjem. Han svarte at jeg var velkommen — men bare hvis jeg hadde gitt opp min tro. Jeg leide meg derfor en leilighet og bodde der de neste tre årene. Så, i november 1995, spaserte plutselig far inn på arbeidsplassen min og bad om å få treffe meg. Jeg var ikke til stede da, så han la igjen en beskjed om at han ville at jeg skulle komme hjem. Først kunne jeg ikke tro at det var sant. Så reiste jeg, temmelig nølende, for å besøke ham. Det var en følelsesladet gjenforening. Han sa at han ikke lenger brydde seg om at jeg var et av Jehovas vitner, og at han ville at jeg skulle komme hjem.

I dag tjener jeg som kristen eldste og heltidstjener i en armensktalende menighet. Jeg møter ofte mennesker som i likhet med min far motarbeider dem av sine familiemedlemmer som ønsker å tjene Jehova. Jeg forstår at far oppriktig trodde at han gjorde det som var rett, da han motarbeidet min religionsutøvelse. Bibelen forbereder dessuten de kristne ved å si at de kan forvente motstand fra familien. — Matteus 10: 34—37; 2. Timoteus 3: 12.

Jeg håper at far og resten av familien min en dag vil dele mitt håp om en ny og bedre verden. I den nye verden, som Bibelen gir løfte om, vil det ikke lenger være kriger eller massakrer, og folk vil ikke lenger bli drevet fra sitt land eller bli forfulgt for rettferdighetens sak. (2. Peter 3: 13) Og da vil folk ikke bli nødt til å velge mellom to ting som er så dyrebare for dem. — Innsendt.