Den store hvite fuglen vender tilbake

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I JAPAN

MED klubbe i hånden begynte mennene å slå de vakre hvite fuglene i hjel, én etter én. Fuglene var albatrosser. Mennene var Hanemon Tamaoki og hans medsammensvorne. Stedet var Torishima, en øy cirka 600 kilometer sør for Tokyo. Året var 1887.

Tamaoki hadde planlagt dette i årevis. Det var stor etterspørsel etter myke fjær til madrasser både i hjemlandet og utlandet, og Torishima var en fjern øy, som bare var bebodd av tusenvis av albatrosser som jevnlig kom dit for å hekke. Av dem var det spesielt korthalealbatrossen Tamaoki var ute etter. Det var den største sjøfuglen på den nordlige halvkule. Bare tenk deg hvor mange fjær som dekket en kraftig fugl som veide cirka åtte kilo, og som hadde et vingespenn på mer enn 2,5 meter! Dessuten var fuglen medgjørlig og gjorde ingen forsøk på å flykte når den møtte fare.

Tomaoki tok med seg 300 arbeidere til øya. De skulle være med på å ta livet av fuglene og ribbe dem. De bygde opp en landsby og en liten jernbane som skulle frakte de døde fuglene. Hele operasjonen var så effektivt utført at Tamaoki snart ble svært rik — på bekostning av om lag fem millioner fugler. Avlivingen var så omfattende at da vulkanen på øya hadde et utbrudd i 1902 som ødela landsbyen og tok livet av alle innbyggerne, så noen på det som en «straff for å ha drept albatrossene». Likevel kom noen tilbake året etter, på jakt etter de fuglene som var igjen.

En annen mann, Tatsushiro Koga, hadde drevet en lignende lukrativ geskjeft nesten 1500 kilometer unna, på noen ubebodde klippeøyer i Øst-Kina-havet mellom Taiwan og Okinawa. I likhet med Tamaoki merket Koga at antall fugler sank raskt. Til slutt, i 1900, forlot han øya — men ikke før han hadde tatt livet av om lag en million albatrosser.

En tragisk følge av griskhet

Denne masseavlivingen av fugler var en tragedie med forferdelige konsekvenser. Av de forskjellige albatrossartene er det tre som holder til i det nordlige Stillehavet, og som har de øyene som Tamaoki og Koga plyndret, som sine viktigste hekkeplasser. En av dem, korthalealbatrossen (Diomedea albatrus), hadde etter alt å dømme ingen andre kjente hekkeplasser.

Albatrossen ble en gang fryktet av sjømenn på det åpne hav. Myter og overleveringer fra havet beskriver den som en fugl som varsler om vind, dis og tåke. Men det er ingen myte at denne store hvite fuglens uvanlig lange vinger gjør den i stand til å seile gjennom luften over et hav i løpet av bare noen dager, mens den mesteparten av tiden flyter på vinden nesten uten å bevege vingene. Den har en enestående evne til å sveve av sted og holde seg på vingene over åpent hav i lange perioder.

Albatrossen er grasiøs der den seiler gjennom luften, men på bakken beveger den seg tregt og klossete. De lange vingene og den kraftige kroppen hindrer den i å lette raskt, noe som sammen med det at den ikke hadde lært seg å frykte mennesker, gjorde den til et lett bytte.

Uansvarlige mennesker som ble drevet av kunnskapen om at døde albatrosser betydde penger, fortsatte bekymringsløst å ta livet av fuglene. En undersøkelse viste at det i 1933 var færre enn 600 fugler på Torishima. I fortvilelse bestemte de japanske myndighetene at folk ikke lenger skulle ha adgang til øya. Men skruppelløse menn skyndte seg til øya for å ta livet av så mange fugler som mulig før forbudet trådte i kraft. I 1935 var det ifølge en ekspert bare 50 fugler igjen. Til slutt måtte man erklære korthalealbatrossen for utryddet. For et tragisk resultat av menneskers griskhet! Men en stor overraskelse var i vente.

Albatrossen vender tilbake

En januarkveld i 1951 klatret en mann i klippene på Torishima da han ble skremt av en plutselig klapring. Han så rett inn i øynene på en albatross! Korthalealbatrossen hadde på en eller annen måte overlevd og hekket igjen på Torishima. Men denne gangen hadde fuglene bygd reir i bratte fjellskråninger der det var nesten umulig for mennesker å nå dem. Og det virket som de nå hadde en ny vaktsomhet overfor mennesker. Naturelskere må ha gledet seg.

De japanske myndighetene handlet raskt. De sådde pampasgress for å gjøre bakken fastere for reirene og innførte forbud mot å gå i land på Torishima. Albatrossen ble erklært som nasjonalskatt og ble med én gang en internasjonalt vernet fugl.

Siden 1976 har Hiroshi Hasegawa ved Toho universitet i Japan studert fuglene, og nå besøker han øya tre ganger i året for å telle dem. Han fortalte Våkn opp! at han ved hvert år å ringmerke korthalealbatrossene med forskjellige farger har oppdaget at de vender tilbake til sitt utklekkingssted for å hekke bare hvert tredje eller fjerde år. De parer seg først når de er blitt seks år gamle og legger bare ett egg hver gang. Det tar derfor lang tid før de blir flere, selv om de har en gjennomsnittlig levetid på 20 år. Av de 176 eggene som ble lagt på Torishima vinteren 1996/97, ble bare 90 klekt.

Hva gjør så albatrossen resten av tiden? Ifølge Hasegawa vet vi ikke så mye om det. De unngår iallfall land og mennesker. Følger de etter skip og lander på dem? Ifølge Hasegawa er det en myte som ikke blir støttet av kjensgjerninger. Han sier at han er ganske sikker på at «japanske albatrosser ikke lander på skip». Men han legger til at andre steder i verden kan nok «noen fugler bli på et skip en kort stund hvis de blir matet». Mesteparten av tiden gjør de det de er best til — de stiger til værs på gunstige luftstrømmer og flyr over de store havene. Når de blir trette, sover de mens de flyter på havoverflaten. De spiser blekksprut, flygefisk og krepsdyr. De fuglene som Hasegawa har ringmerket, er jevnlig observert i Beringhavet og i Alaskabukta. Og i 1985 kunne man for første gang på nesten 100 år se en korthalealbatross utenfor kysten av California, til stor begeistring for fuglekikkerne der.

Hva med framtiden?

Noe som er positivt, er at bestanden av korthalealbatrosser stadig blir større. Hasegawa anslo at det i mai i fjor fantes «over 900 fugler, ungene innbefattet». Han la til: «Innen år 2000 vil det nok være over 1000 fugler bare på Torishima, og det vil bli ruget ut over 100 unger hvert år.» Det er også gledelig at man i 1988, etter 88 år, igjen kunne se albatrosser hekke i Øst-Kina-havet. Fuglene har valgt å hekke på klippene i et omstridt område, noe som burde trygge dem for menneskelige forstyrrelser for en stund.

Den uretten som ble begått for 100 år siden, blir sakte rettet opp. Eller blir den det? Forskere opplever stadig at albatrossene får panikk og kaster opp når de fanger fuglene for å ringmerke dem. Opp kommer plastbiter, engangslightere og annet avfall som folk skjødesløst har kastet i havet, fuglenes fôringsplass.

Vil menneskers dumhet drive den store hvite fuglen til utryddelsens rand nok en gang?

[Bilde på side 16]

Torishima, korthalealbatrossens hjem

[Bilde på sidene 16 og 17]

Albatrossens lange, slanke vinger gjør den til verdens beste glideflyger

[Bilde på side 17]

Korthalealbatrossen har vendt tilbake til Torishima