Hva jeg lærte av en krukke med fett

Krigens redsler hører med til mine tidligste minner fra barndommen, spesielt det at vi mot slutten av den annen verdenskrig måtte flykte for livet. Jeg var da bare fire år gammel. Familien vår på sju hadde bodd i Øst-Preussen, som den gang var en del av Tyskland.

JEG stirret inn i det uhyggelige mørket mens jeg hørte en skvadron med russiske bombefly nærme seg. Plutselig kom det noen voldsomme lysglimt og øredøvende smell da en rekke lagringstanker for drivstoff ble antent noen få hundre meter unna. Toget vi satt i, svaiet på skinnene, og folk skrek. Men snart drog bombeflyene videre, og reisen vår fortsatte.

En annen gang ble jeg vekket opp av en urolig søvn da en skrikende kvinne forsøkte å komme seg ut av den kuvognen vi befant oss i. Far fikk stoppet henne og skjøvet henne inn i vognen igjen. Kvinnen hadde sovnet i nærheten av døren med det lille barnet sitt i armene. Da hun våknet, oppdaget hun at barnet hadde frosset i hjel. Noen menn kastet det døde barnet ut i snøen, og overveldet av sorg forsøkte moren å åpne døren og hoppe ut for å dø der sammen med barnet sitt.

Det var bitende kaldt, men det var plassert en ovn midt i vognen. I enden av vognen hadde vi litt ved som sparsomt ble brukt til koking av poteter. Vi brukte også potetsekker som senger, for å komme litt opp fra det iskalde tregulvet i vognen.

Hvorfor flyktet vi for livet? Hvordan overlevde familien vår en flere måneder lang flukt? La meg fortelle.

Jødisk herkomst

Jeg ble født den 22. desember 1940 i Lyck i Øst-Preussen (nå Elk i Polen), som den yngste av fem søsken. Religiøs forfølgelse hadde tvunget mine jødiske forfedre til å forlate Tyskland på slutten av 1700-tallet. De drog til Russland i en av historiens største masseemigrasjoner. Og i 1917 emigrerte min jødiske farfar fra hjemstedet sitt, ved elven Volga, til Øst-Preussen, for å unnslippe den tids antisemittiske forfølgelse i Russland.

Bestefar fikk tysk statsborgerskap, og Øst-Preussen så ut til å være en trygg havn. De som hadde jødiske fornavn, tok seg ariske navn. Min far, Friedrich Salomon, ble derfor kjent som Fritz. Mor, derimot, var fra Preussen. Hun og far, som var musiker, giftet seg i 1929.

Foreldrene mine gledet seg over livet og så lyst på framtiden. Bestemor Fredericke og oldemor Wilhelmine (på mors side) eide en stor gård som viste seg å bli et annet hjem for foreldrene mine og oss barna. Musikk spilte en viktig rolle i familien vår. Mor spilte trommer i fars danseband.

Nazistenes okkupasjon

I 1939 begynte truende skyer å vise seg i horisonten på den politiske himmel. Adolf Hitlers såkalte endelige løsning på jødespørsmålet begynte å bekymre mine foreldre. Vi barna var ikke klar over at vi var av jødisk herkomst. Det var noe vi først fikk vite da mor døde i 1978 — ni år etter at far døde.

For at ingen skulle mistenke far for å være jøde, gikk han inn i den tyske hæren. Til å begynne med tjenestegjorde han i musikkorpset. Men noen som tydeligvis må ha kjent til hans bakgrunn, avslørte ham som jøde, og hele familien ble derfor avhørt og fotografert. Nazistenes eksperter forsøkte å avgjøre om vi hadde jødiske trekk eller ikke. Vi må ha sett nok ariske ut for dem, så vi ble heldigvis ikke arrestert eller fengslet.

Da Tyskland invaderte Polen den 1. september 1939, begynte frykten å bre seg i vårt en gang så fredelige område. Mor ønsket å flytte til et tryggere sted med én gang, men nazistiske tjenestemenn hindret henne med makt. Da den russiske hær så rykket framover mot Øst-Preussen sommeren 1944, bestemte tyskerne seg for å evakuere Lyck og områdene rundt byen. En dag i juli fikk vi seks timer på oss til å forlate hjemmet vårt.

Masseflukt i panikk

Mor var i en slags sjokktilstand. Hva skulle vi ta med oss? Hvor skulle vi dra? På hvilken måte skulle vi reise? Ville vi noen gang komme tilbake? Hver familie fikk sterke begrensninger med hensyn til hva de kunne ta med seg. Mor valgte fornuftig nok det aller viktigste — blant annet en stor leirkrukke med matfett med baconbiter i — akkurat så stor at det gikk greit å bære den. Andre familier tok med seg de materielle eiendelene de var mest knyttet til.

Den 22. oktober 1944 gikk russiske tropper inn i Øst-Preussen. En skribent skrev: «Russiske soldater hadde sett sine familier bli drept og fått sine hus og avlinger brent. Det var ikke rart at de ønsket hevn.» Ødeleggelsene sendte sjokkbølger gjennom Øst-Preussen, og folk flyktet i panikk.

På dette tidspunktet var vi flyktninger lenger vest i Øst-Preussen. Det så ut til at den eneste fluktmuligheten var over Østersjøen, så folk flyktet til havnebyen Danzig (nå Gdańsk i Polen). Der var skip rekvirert til redningsoperasjoner. Vi kom for sent til det toget som skulle ta oss til det tyske passasjerskipet «Wilhelm Gustloff», som gikk fra Gdynia i nærheten av Danzig den 30. januar 1945. Senere fikk vi vite at skipet ble senket av russiske torpedoer, og at rundt 8000 passasjerer omkom i det iskalde vannet.

Ettersom vi ikke lenger hadde mulighet til å flykte over sjøen, drog vi vestover. Far hadde midlertidig permisjon fra hæren og slo følge med oss på noe av togreisen, slik det ble beskrevet innledningsvis. Men han måtte snart tilbake til militærtjenesten, og vi fortsatte den lange og farefulle reisen på egen hånd. Mor voktet krukken med fettet og gav oss litt om gangen. Dette kom i tillegg til det vi fikk tak i av matrester på reisen, og det holdt oss i live gjennom den lange, kalde vinteren. Krukken med fett viste seg å være mer verdifull enn noe gull eller sølv!

Til slutt kom vi til byen Stargard Szczeciński hvor tyske soldater og Røde Kors hadde satt opp et suppekjøkken ved jernbanestasjonen. For et skrubbsultent barn smakte suppen himmelsk. Med tiden kom vi til Hamburg, sultne og utslitte, men glad for å være i live. Vi ble plassert på en gård i nærheten av elven Elbe sammen med russiske og polske krigsfanger. Vi var i en veldig vanskelig situasjon til krigen i Europa sluttet den 8. mai 1945.

Livet som flyktninger

Far var blitt tatt til fange av amerikanerne og ble godt behandlet, spesielt når han kunne fortelle dem at han var musiker. De gjorde bruk av hans musikalske ferdigheter da de feiret uavhengighetsdagen. Kort tid etter klarte han å rømme og komme seg til Hamburg hvor vi ble lykkelig gjenforent. Vi slo oss ned i en liten hytte, og snart hadde vi også begge bestemødrene våre trygt sammen med oss.

Etter hvert begynte imidlertid noen av lokalbefolkningen, og også vår egen lutherske kirke, å irritere seg over alle flyktningene. En kveld fikk familien vår besøk av presten. Det virket som om han forsøkte å fornærme oss ved å komme med nedsettende bemerkninger om vår status som flyktninger. Far, som var en kraftig kar, ble rasende og gikk løs på presten. Mor og bestemødrene våre fikk roet ham ned. Men han løftet presten opp, bar ham til døren og dyttet ham ut. Fra da av forbød han samtaler om religion i sitt hus.

Ikke lenge etter dette fikk far seg arbeid ved den tyske jernbanen, og vi flyttet til utkanten av Hamburg hvor vi bodde i en ubrukt jernbanevogn. Senere bygde han et lite hus til oss. Hatet mot flyktningene fortsatte imidlertid, og som liten ble jeg ofte utsatt for dårlig behandling, både fysisk og følelsesmessig, av barna i nabolaget.

Familiens valg av religion

Som barn delte jeg rom med mine to bestemødre. Trass i fars forbud snakket de ofte med meg om Gud, sang salmer og leste i biblene sine når han ikke var hjemme. Min åndelige interesse ble vakt. Så da jeg var ti år gammel, begynte jeg å gå mer enn elleve kilometer hver vei for å være til stede i kirken på søndager. Men jeg må si at jeg ble skuffet når mange av de spørsmålene jeg stilte, ikke ble besvart på en tilfredsstillende måte.

En sommerdag i 1951 banket så en pent kledd mann på døren vår og tilbød mor et nummer av Vakttårnet. «Vakttårnet gjør deg kjent med Guds rike,» sa han. Så glad jeg ble — dette var jo akkurat det jeg ønsket. Mor avslo høflig, uten tvil på grunn av fars motvilje mot religion. Jeg bad henne imidlertid så inntrengende om et blad, at hun gav etter. En tid senere kom Ernest Hibbing tilbake og la igjen boken «Gud er sanndru».

Omtrent på denne tiden ble far utsatt for en arbeidsulykke og brakk benet. Det betydde at han, til sin store ergrelse, måtte holde seg hjemme. Men selv om benet var gipset, klarte han å hinke omkring. Det undret oss at han flere ganger i løpet av dagen forsvant og bare dukket opp til måltidene. Dette foregikk en hel uke. Jeg merket meg at når far forsvant, forsvant boken min også. Ved et måltid sa far så til meg: «Hvis den mannen kommer tilbake, vil jeg treffe ham.»

Da bror Hibbing kom tilbake, slengte far til vår forundring boken på bordet og sa: «Denne boken inneholder sannheten.» Det ble straks startet et bibelstudium, og etter hvert ble også andre familiemedlemmer med på det. Bror Hibbing ble for meg en betrodd veileder og en god venn. Jeg ble snart utvist fra søndagsskolen for å ha forsøkt å gjøre andre kjent med det jeg nettopp hadde lært. Jeg meldte meg derfor ut av den lutherske kirke.

I juli 1952 begynte jeg å forkynne det gode budskap om Guds rike fra hus til hus sammen med min gode venn, bror Hibbing. Hver søndag formante han meg til å høre nøye etter hvordan han presenterte budskapet for beboerne. Etter noen få uker, pekte han på et kvartal med mange hus og sa: «De husene skal du besøke helt alene.» Etter hvert overvant jeg nervøsiteten og oppnådde gode resultater når jeg snakket med folk, og jeg leverte mye litteratur.

Snart var jeg skikket til å bli døpt som et symbol på min innvielse til Jehova. Både far og jeg ble døpt den 29. mars 1953, og senere det året ble også mor døpt. Til slutt var hele familien døpt, både min søster, Erika, mine brødre Heinz, Herbert og Werner og våre kjære bestemødre, som begge da var godt oppe i 80-årene. I januar 1959 begynte jeg som pioner, eller heltidsforkynner.

Tjeneste i et nytt land

Far hadde alltid oppfordret meg til å forlate Tyskland, og i ettertid tror jeg det var fordi han var redd for antisemittisme. Jeg søkte om å få emigrere til Australia med håp om at det kunne være et springbrett til å få tjene som misjonær på Papua Ny-Guinea eller på en annen stillehavsøy. Min bror Werner og jeg kom til Melbourne i Australia den 21. juli 1959.

Det gikk bare noen få uker før jeg traff Melva Peters, som tjente som heltidsforkynner i Footscray menighet, og vi giftet oss i 1960. Vi ble velsignet med to døtre, som også fikk kjærlighet til Jehova og innviet sitt liv til ham. Vi har virkelig forsøkt å leve et enkelt og ryddig liv, slik at vi som en familie kunne konsentrere oss mer fullstendig om åndelige mål. Melva tjente som pioner i mange år, helt til helseproblemer hindret henne i å fortsette. For tiden er jeg eldste og pioner i Belconnen menighet i Canberra.

Det jeg opplevde som liten, har lært meg å være tilfreds med det som kommer fra Jehova. Jeg har lært å verdsette at livet vårt ikke avhenger av gull eller sølv, men av at vi får våre grunnleggende behov dekket, noe mors krukke med fett minner meg om. Og noe som er enda viktigere, er at vi må studere Guds Ord, Bibelen, og anvende det vi lærer. — Matteus 4: 4.

De tankevekkende ordene som Jesu mor, Maria, kom med, er virkelig sanne: «Sultne har han [Jehova] fullt ut mettet med gode ting, og rike har han sendt tomhendt bort.» (Lukas 1: 53) Jeg er lykkelig over å ha 47 familiemedlemmer som følger Bibelens sannheter, deriblant sju barnebarn. (3. Johannes 4) Melva og jeg ser fram til en herlig framtid sammen med alle disse og også med våre mange åndelige barn og barnebarn. Vi ser fram til en tid med trygghet under Jehovas kjærlige styre og til å bli gjenforent med andre av våre kjære når de blir oppreist fra de døde. — Fortalt av Kurt Hahn.

[Bilde på side 21]

Russiske tropper rykker fram i Øst-Preussen i 1944

[Rettigheter]

Sovfoto

[Bilde på side 23]

Min bror Heinz, min søster, Erika, mor, mine brødre Herbert og Werner og meg, i midten

[Bilde på side 24]

Min kone, Melva, og meg

[Bilde på side 24]

En slik krukke, fylt med fett, holdt oss i live